Damer hvordan var dere under svangerskapet?

[AnonymBruker]

Hvordan var humøret deres under svangerskapet? Hvordan var dere med samboeren/kjæresten ders? 

Anonymkode: 6bbf5...1d1

[AnonymBruker]

Litt gretten av og til. Men sa alltid unnskyld om jeg var irrasjonell. Generelt sett ikke så ille, bare noen små utbrudd her og der.

Anonymkode: 58ec2...726

[AnonymBruker]

Jeg hadde noen få utbrudd. Begynte å grine for at mannen min ble oppgitt da jeg ikke klarte å få på dynetrekket f.eks. Men jeg visste alltid når jeg var hormonell, så han fikk beskjed med en gang om at det ikke var hans feil.

Utenom de få utbruddene (tror jeg hadde 5 stk inkl. et på jobb ) var jeg ekstremt sliten og trøtt. Det gikk selvsagt ut over mannen . Jeg prøvde å prioritere  ham, men sovnet stort sett alltid på sofaen rettetter jobb. Ellers var jeg i veldig godt humør. Jeg var overlykkelig over å endelig skulle få barn. Tror det er sånn de fleste andre oppfattet meg gjennom svangerskapet.

Anonymkode: e6c69...ba4

[Minlillelykke]

Denne gangen har humøret vært helt normalt, litt mindre tålmodighet kanskje, særlig om toåringen skal gjøre alt han ikke får lov til. Nå derimot, 5 dager før keisersnittet begynner kroppen å si ifra. Jeg er litt mer sliten og lei, og derfor også litt mer gretten. Kjenner jeg på det tar jeg meg 15-20 min alene på badet eller lignende. Prøver så langt jeg kan å ikke la det gå utover mann og barn

[AnonymBruker]

Som regel helt greit. Samboeren sa faktisk at han ikke merket noen endring, og nesten var litt skuffet over at han ikke hadde fått noen gode hormonellhistorier å fortelle. Jeg var mer lettrørt enn vanlig innimellom, men det var også det. Ikke noen sinneutbrudd eller hysterisk grining fordi de var tomme for økologiske gule rosiner i butikken og sånt. 

Anonymkode: eab7c...10b

[Annonym91]

Grusom! Enkelt å greig. Var så proppa i hormoner at det var ille.. lå også 4 mnd over doskåla å kasta opp.. syns mannen var en drit uten like.. kanskjd derfor vi ikke var ilag når barnet ble født.. han var urimelig å jeg var nok også delskylding i det

[AnonymBruker]

Litt tiltaksløs (veldig trøtt), lettrørt og lykkelig, med uvanlig stabilt og godt humør til tross for elendig fysisk form. Babyen ble til vha IVF, og jeg slet mye med humørsvingninger og hormonelle utbrudd under hormonbehandlingene i forkant. 

Anonymkode: fb66a...41e

[Sandie]

Som vanlig.Har ikke merket noen endring i humøret hittil.

[Gjest Ørnefaren]

Som normalt mot mannen og andre. 

Merket selv at jeg kunne være urimelig i tankene til tider, men er jo voksen, og oppfører meg deretter.

[AnonymBruker]

Helt som vanlig, bortsett fra at jeg enkelte ganger ikke har klart å slutte å le når jeg først har begynt. Da har det gjerne gått over i latterkrampe og nærmest gråt. Siste jeg lo så mye av, var Dagens næringslivs anmeldelse av "Snømannen". 😂

Anonymkode: 50137...0b9

[Trolltunge]

Første svangerskap, med en mann jeg ikke elsket, var jeg hormonell og mye plaget med alt mulig. Gråt selv av reklamer. Andre svangerskapet, med mann jeg elsket, var jeg sprek og bare lykkelig. 

Vet ikke hvor mye det mentale egentlig spiller inn, men på meg virket det som at følelser for ham som skulle bli far spilte stor rolle. At usikkerhet jeg følte rundt å få barn med første gjorde alt vanskelig, både mentalt og fysisk. 

[AnonymBruker]

Stakkar min samboer... prøver å ta meg i nakkeskinnet!... Men blir nok mye bjeffing😅. Sagt han skal lukke ørene stakkars. 

Anonymkode: 2c2ca...a09

[AnonymBruker]

Jeg var et hormontroll fra helvete. Tålmodigheten min ble kuttet til det minimale, og etter en dag på jobb som sykepleier var som regel kvoten, lageret og reservelageret med tålmodighet skåltomt og på minussiden. Jeg gråt og lo om hverandre, kjeftet og ropte og gråt litt mer. Jeg gikk fra «jeg hater deg» til «jeg må ha kos NÅ» på ti sekunder  mange fortalte oss at barseltiden ville si meg om han var drømmemannen eller ikke, men i vårt tilfelle var det graviditeten som bekreftet det ❤️ 

Anonymkode: 5b952...98f

[AnonymBruker]

Første gang: Normalt humør for det meste, men fikk noen hormonelle episoder. Var aldri i tvil om at de var det, og mannen min og jeg kunne le av dem sammen etterpå. 

 

Andre gang: Var veldig trøtt og sliten gjennom det meste av svangerskapet, noe som påvirket humøret mer negativt enn ved første graviditet. Kortere lunte overfor ungen, og kunne begynne å gråte av frustrasjon eller trøtthet når dagen ble for lang, arbeidsoppgavene for mange og søvnen for kort.

Merket for øvrig klart når humøret skyldtes "hormoner" eller var mer vanlige reaksjoner på ting, men ble beskyldt for hormoner fra dag 1 av graviditet nummer 2. Det er fryktelig sårende og frustrerende å skulle få høre at man er hormonell og irasjonell når man vet at det ikke stemmer. Man blir liksom ikke tatt på alvor bare fordi man er gravid. Ble til slutt så lei av å alltid få høre de ordene, at jeg lot være å vise overfor mannen når jeg var lei meg for ting. Gikk heller tilbake til vaner fra tenårene med lett selvskading framfor å vise følelser. 

Anonymkode: 6d9eb...b3f

[AnonymBruker]

Jeg var veldig mye sint på en mann som fortjente det, mye bunnløst fortvilet og ekstremt innadvendt. Fjernet meg fra alle rundt meg.

Skulle ønske jeg hadde gått fra han mye tidligere, men han fikk meg til å tvile på egne meninger ved å kalle meg hormonell, irrasjonell og gæærn. 

Anonymkode: 9de4c...182

[AnonymBruker]

På 16.11.2017 den 16.43, AnonymBruker skrev:

Helt som vanlig, bortsett fra at jeg enkelte ganger ikke har klart å slutte å le når jeg først har begynt. Da har det gjerne gått over i latterkrampe og nærmest gråt. Siste jeg lo så mye av, var Dagens næringslivs anmeldelse av "Snømannen". 😂

Anonymkode: 50137...0b9

Hahaha samme her. Skjedd ett par ganger hvor jeg måtte ut av klasserommet fordi jeg avbrøt læreren med min latterkrampe. Jeg er fornøyd på at jeg ler oftere, men passer dårlig i visse situasjoner 😂😂😭😭

Anonymkode: 8cbb5...68f

[Pølsevann]

På 16.11.2017 den 16.43, AnonymBruker skrev:

Helt som vanlig, bortsett fra at jeg enkelte ganger ikke har klart å slutte å le når jeg først har begynt. Da har det gjerne gått over i latterkrampe og nærmest gråt. Siste jeg lo så mye av, var Dagens næringslivs anmeldelse av "Snømannen". 😂

Anonymkode: 50137...0b9

Det skjedde meg denne uka og. Samboern trodde jeg var sprø.  Det så ut som jeg hadde grått voldsomt etterpå for jeg var så rød i øynene og tårene rant som rakkern. 

På 16.11.2017 den 17.49, AnonymBruker skrev:

Jeg var et hormontroll fra helvete. Tålmodigheten min ble kuttet til det minimale, og etter en dag på jobb som sykepleier var som regel kvoten, lageret og reservelageret med tålmodighet skåltomt og på minussiden. Jeg gråt og lo om hverandre, kjeftet og ropte og gråt litt mer. Jeg gikk fra «jeg hater deg» til «jeg må ha kos NÅ» på ti sekunder  mange fortalte oss at barseltiden ville si meg om han var drømmemannen eller ikke, men i vårt tilfelle var det graviditeten som bekreftet det ❤️ 

Anonymkode: 5b952...98f

Når begynte du å bli hormontroll? 

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk et lite helvete å ha med å gjøre og vi er bare halveis. Både jeg og mannen er veldig rolig av oss og har aldri kranglet, men heldigvis skjønner han at det er hormonene som gjør meg til en skikkelig bitch. Nå har jeg spydd i snart 20 uker og driver fortsatt på, så hjelper absolutt ikke. Heldigvis vet han hvor avknappen er om jeg er for slitsom 😂 

Anonymkode: 3b7f3...bda

[HederaHelix]

Har stort sett vært blid som en sol hele tiden, men en dag knakk jeg sammen "fordi tingene stod feil i et rom". Begynte å hylgrine, og fikk nesten ikke forklart hva jeg mente mellom hikstene.  Mannen min måtte tørke mengder med snørr og sminke og syntes egentlig bare at jeg var veldig søt. 😊 

[Wonders]

Baby 1 spøy hver dag i 9 måneder.

Baby 2 trøtt og utslitt hele tiden.