Lattermild minnetale - noen som har opplevd dette?

[AnonymBruker]

Synes denne reportasjen fra begravelsen til sersjanten som ble drept i en øvelse forleden var veldig bra:

http://www.avisa-hordaland.no/nyhende/mintest-hagen-med-latter-og-tarer-1.2187279

Anonymkode: 43bdf...bb1

[AnonymBruker]

Kjempeflott at hun klarte å holde en tale i farens begravelse, skulle ønske jeg hadde klart å gjøre det sammen.

Og jeg synes det er helt merkelig å skulle kritisere noen andre sin sorg eller sorgprosess. Hun trengte vel å minnes de gode og morsomme opplevelsene den dagen, og så gjorde hun det. Så flott!

Og sånn var det for min del... i min fars begravelse var det mange som gråt mye. Folk som kjente han godt, men som ikke hadde hatt mye kontakt med han de siste årene grunnet hans sykdom. Jeg hadde vært der hele veien, sett sykdommen spre seg, sett pappa bli sykere, pleietrengende, forstått at det nærmet seg slutten, grått alene, grått med pappa, sørget - i ordets rette forstand, selv om pappa fremdeles levde. Vi snakket mye om hvor vanskelig det var å tenke på at han snart skulle reise fra meg. I begravelsen føltes alt bare helt uvirkelig. Jeg var der, men jeg var ikke der. Jeg fikk klemmer av mennesker som gråt, men jeg gråt ikke. Men det siste året før pappa døde, og all tiden etterpå... må du virkelig se meg gråte for å forstå at jeg synes det har vært fælt?

Anonymkode: 8d0f4...a43

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes denne reportasjen fra begravelsen til sersjanten som ble drept i en øvelse forleden var veldig bra:

http://www.avisa-hordaland.no/nyhende/mintest-hagen-med-latter-og-tarer-1.2187279

Anonymkode: 43bdf...bb1

Anonymkode: 2140b...d92

[Gjest Avocado]

På 4.11.2017 den 19.37, AnonymBruker skrev:

Kjempeflott at hun klarte å holde en tale i farens begravelse, skulle ønske jeg hadde klart å gjøre det sammen.

Og jeg synes det er helt merkelig å skulle kritisere noen andre sin sorg eller sorgprosess. Hun trengte vel å minnes de gode og morsomme opplevelsene den dagen, og så gjorde hun det. Så flott!

Og sånn var det for min del... i min fars begravelse var det mange som gråt mye. Folk som kjente han godt, men som ikke hadde hatt mye kontakt med han de siste årene grunnet hans sykdom. Jeg hadde vært der hele veien, sett sykdommen spre seg, sett pappa bli sykere, pleietrengende, forstått at det nærmet seg slutten, grått alene, grått med pappa, sørget - i ordets rette forstand, selv om pappa fremdeles levde. Vi snakket mye om hvor vanskelig det var å tenke på at han snart skulle reise fra meg. I begravelsen føltes alt bare helt uvirkelig. Jeg var der, men jeg var ikke der. Jeg fikk klemmer av mennesker som gråt, men jeg gråt ikke. Men det siste året før pappa døde, og all tiden etterpå... må du virkelig se meg gråte for å forstå at jeg synes det har vært fælt?

Anonymkode: 8d0f4...a43

Samme med meg. Vi levde med sorgen så intenst oppi oss så lenge. Vi hadde grått så forferdelig mye. Jeg var ganske fattet i begravelsen men knakk sammen når vi bar ut kisten. Men alle rundt oss gråt veldig mye mer fordi det var først når de så kisten i kirken at det gikk opp for dem at han virkelig var død. Tror jeg da. Men sorgen til oss nærmeste er ufattelig tung å bære i årene etterpå også. For bekjente så tror jeg de sørger i kirken og så at de blir ferdig med det i løpet av de neste månedene. Men jeg kommer aldri over den jeg mistet. Og det blir så innmari feil å si at jeg var rar eller ikke trist nok fordi jeg ikke gråt masse i begravelsen eller minnestunden. Jeg syns hun var modig og dyktig som orket og klarte å holde en tale. Jeg angrer nesten hver eneste dag på at jeg ikke gjorde det selv 💙

[Vampen]

Jeg har holdt min del av taler i begravelser, og for en del er det nok slik at settingen gjør at man holder maska, på et vis? Jeg har vært fattet og samlet i begravelsen, og heller knekt sammen etterpå. Det betyr ikke at sorgen ikke er der, men heller at man reagerer forskjellig på settingen begravelse. For min del var det viktig å levere en god tale for å minnes de jeg hadde mistet, og derfor var det også viktig å holde seg oppreist og fattet. 

Videre synes jeg det er fantastisk med latter i en begravelse. Å minne noen bør også få fram de gode minnene. 

[Millimani]

On ‎03‎.‎11‎.‎2017 at 1:35 PM, AnonymBruker said:

Var i begravelse i går, masse folk og full kirke.

Den yngste datteren til avdøde holdt en av de morsomste talene jeg har hørt, det var nesten stand up. Jeg tuller ikke. Folk lo og gråt om hverandre. Jenta er 17 år og dette var faren hennes. Det var ingen tegn til sorg hos henne og jeg syntes dette var så rart. En bitteliten tåre i det hun gikk og satte seg var det hele.

Har noen opplevd noe lignende? På minnestunden var hun også livlig og morsom. 

Anonymkode: 7046c...5c8

Så herlig! Ja, det virker kanskje litt merkelig sagt, men jeg mener latter er herlig i en begravelse. Det at smil og latter kommer fram vel så mye som sorg og tårer, er en positiv ting. Selv om det naturlig nok er mest trist med en begravelse, betyr ikke det at det ikke er lov å le. At spesielt et familiemedlem, attpåtil en datter, klarer å lage minnetalen som et flott og positivt minne som fremkaller latter er godt gjort.

Alle har sine ulike måter å sørge på. Å fokusere på de gode minnene og klare det gode smilet, er en god måte å takle sorgen på. Hun savner sikkert faren sin, selv om hun klarte å gå fram på den måten hun gjorde.