FORSKNING: – BARN GJØR OSS MINDRE LYKKELIGE

[AnonymBruker]

Forskning viser at man ikke blir lykkeligere av å få barn, snarere tvert om. – Noen steder blir man ikke like lykkelig igjen før barna flytter ut, forteller lykkeforsker.
http://www.tv2.no/nyheter/9439546/

Vitenskapen bekrefter det de fleste nok vet men ikke vil innrømme.

 

Anonymkode: 248f6...a64

[AnonymBruker]

Tror heller det er at intelligente mennesker som er bedre på å vite hva lykke er velger bort barn fordi de forstår de dypere og bredere konsekvenser av å ha barn. De vet at man ikke blir lykkelig bare av å lev eopp til forventninger fra samfunnet

Anonymkode: 17520...f74

[AnonymBruker]

Det spørs jo hva man legger i lykke. Jeg er helt klart mye lykkeligere med barn enn uten, jeg var svært deprimert når vi var ufrivillige barnløse. 

Men jeg er jo mye mer bekymret nå, redd for at ting skal skje med barna. Og det er jo også ganske så slitsomt. 

Så når man spør en sliten og bekymret forelder så kan det hende man scorer dårlig på en test. 

At noen ikke ønsker seg barn er jo helt legitimt. Vi tar alle valg for hva vi ønsker i livene våre. 

Anonymkode: e3c63...98e

[AnonymBruker]

For meg så stemmer det ikke, men for min mor så stemmer det. 

Anonymkode: bb2a6...405

[AnonymBruker]

Som forelder er det jo naturlig at man er mer sliten og bekymret, noe som sikkert vises på slike undersøkelser. Men det er nok ikke så enkelt som at alle som har barn er mindre lykkelige enn alle som ikke barn - det er jo ekstremt mange andre faktorer som også virker inn på ens lykkefølelse. Lykke er heller ikke en konstant, stabil tilværelse, men noe som vil variere livet igjennom for alle: Noen perioder kjenner man ofte på lykke, andre perioder er det vanskelig og man kan føle seg nedstemt, utslitt osv. 

Jeg innrømmer lett at den første tiden med sønnen min ikke var den lykkeligste i livet. Omveltningen var så stor, jeg følte at jeg mistet all kontroll over mitt eget liv og søvnmangelen var ganske omfattende. Nå er han fem år og vi har også en lillesøster på tre år - og jeg kan med hånden på hjertet si at blaffene av intens lykke kommer mye oftere nå enn før jeg fikk barn, og den kjærligheten jeg har for de er så stor at den gir meg også mye lykke. Samtidig har jeg også flere bekymringer, kjenner mer på stress og savner innimellom en "enklere" tilværelse og mer tid til meg selv. Før jeg fikk barn hadde jeg en tendens til å engste meg mye for småting og være ganske selvsentrert - nå føler jeg at jeg har utviklet meg mye som menneske og har mer tålmodighet, empati og er mer robust. Ingenting er sort/hvitt  

Anonymkode: d8598...2ab

[AnonymBruker]

Jeg har i alle fall fått høyere høyder og dypere daler som forelder. Jeg var mer gjevn i følelseslivet mitt før barn. 

Aldri har jeg vært så lykkelig og aldri har jeg vært så ulykkelig som jeg er som forelder...

Anonymkode: cb7e6...565

[Zoey]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i alle fall fått høyere høyder og dypere daler som forelder. Jeg var mer gjevn i følelseslivet mitt før barn. 

Aldri har jeg vært så lykkelig og aldri har jeg vært så ulykkelig som jeg er som forelder...

Anonymkode: cb7e6...565

Dette, du sier det svært bra, det var jevnere og i snitt trolig lykkeligere før barn. 

Jeg ville ikke valgt bort ungene, jeg var gal nok til å få opptil flere. Men jeg var stabilt og jevnt over mer glad, uthvilt, klar for utfordringer og lysten på opplevelser før. 

Nå går jeg fra å le så tårene triller, til at tårene triller fordi jeg er sliten og sur og ikke ser lyset i enden av tunnelen, til at jeg nesten sprekker av stolthet. Jeg legger meg i blant for å sove med adrenalin i kroppen etter å ha kjeklet med sta unger. Og noen ganger med barnlig glede for neste dag (bursdag? Jul? Ferie? Alt er så mye mer slitsomt og så utrolig mye mer gøy med barn. Fordi man ser og opplever det litt gjennom ungene også). 

Jeg tipper jeg var lykkeligere før, jevnt over. Jeg var mindre sliten. Jeg gråt mindre. 

Men jeg foretrekker livet mitt i dag. Med de høye toppene og vanvittig dype dalene.

Heldigvis er vi sånn skrudd at vi liker avkommet vårt. Jeg tipper det er hjernekjemi som gjør at jeg føler det slik, og ikke logikk eller noen generell altruisme. 

[Arkana]

Forskning handler om funn på gruppenivå. At foreldre som gruppe kanskje er noe mindre lykkelige enn barnløse som gruppe sier ingenting om hvordan enkeltmennesker har det. Du kan derfor ikke med bakgrunn i forskning påstå at de som sier de er lykkeligere med barn enn uten tar feil eller ikke tør å innrømme sannheten.

Personlig tror jeg ikke dette handler så mye om barn/ikke barn, men om å oppnå det livet man ønsker seg. De aller fleste får barn fordi de har lyst på barn og jeg er ganske sikker på at de som ønsker seg barn er lykkeligere med barn enn uten. Hvorvidt barnløse som gruppe er lykkeligere enn de som har barn er således ganske uinteressant. 

[MajorasMaske]

Slik pseudovitenskap beviser ingenting.

[AnonymBruker]

Dette er vel egentlig gammelt nytt. Det har lenge vært kjent at foreldre scorer dårligere på punkt-for-punkt-målinger gjennom dagen, der du må rapportere hvordan du føler deg akkurat nå. Foreldre melder oftere negative følelser, som stress, trøtthet, bekymring på spørsmålet om hvordan du har det akkurat nå.

Men lykke er jo ikke bare summen av alle følelsene, du har opplevelsen av mening i tilværelsen i tillegg, og den vil ofte være sterk hos de som har barn.

Vi hadde om dette på et studie jeg tok for ørten år siden, men jeg har ofte tenkt på hvor godt det stemmer. Hverdagene er ofte veldig krevende, og jeg ville nok scoret dårlig på en punkt-test. Men jeg føler likevel at jeg gjør det jeg aller helst vil

Når det er sagt, fatter jeg ikke at noen blir støtt over at andre ikke ønsker seg barn. For en utrolig rar tankegang, folk er jo forskjellig og ønsker ulike ting.

Anonymkode: 367a7...c41

[Minlillelykke]

Jeg er definitivt mer lykkelig med barn enn uten. Ellers haddr jeg ikke valgt å få en til

[AnonymBruker]

Jeg er blitt mer lykkelig, men også mer bekymret og frustrert. Så i sum er jeg nok mindre lykkelig

 

Anonymkode: 5104f...75b

[AnonymBruker]

Jeg er blitt mer lykkelig med et barn, men orker likevel ikke tanken på flere. Tror jeg ville blitt mindre lykkelig (og mindre god forelder) med flere barn. 

Anonymkode: 25ce8...ce1

[AnonymBruker]

Det er jo helt umulig å lage troverdig forskning av dette og er helt verdiløst som "fakta".

 Klart de som ikke har barn og er frivillig barnløse ser det som et rett valg som gjør dem lykkelig fordi de gjør det de vil. Det betyr jo ikke på noe nivå at man kan si at folk er lykkeligere uten barn. De som er ufrivillig barnløse er selvsagt ikke lykkelige..og livet som barneforeldre er like selvsagt mer anstrengende enn å være egoist som aldri trenger forsake sine egen behov for et barns hele livet, selv om man ønsket seg barn og har tatt rett valg for seg selv. 

Anonymkode: d27ac...4b9

[AnonymBruker]

Slik forskning tar jeg med en STOR klype salt. Selv var jeg aller lykkeligst som singel og barnløs, mens jeg studerte og hadde alle muligheter åpne og fremtiden for mine føtter. Det at jeg er mindre lykkelig nå, har ikke så mye med barna å gjøre. Det å være voksen og måtte forholde seg til alle mulige krav og begrensninger fra samfunnet. Huslån, jobb, rutiner som suger energi i stedet for at de inspirerer deg. Du må begynne å produsere og bidra i stedet for å bare ta til deg av livets goder. 

Tror det har mye med lives faser å gjøre.

spør du gamle mennesker med og uten barn, tipper jeg at de med barn er mer tilfredse enn de som er alene uten familie og etterkommere igjen. På grunn av at det gir en slags mening med livet å lage nye generasjoner når ens eget liv tar slutt. Tror jeg

Anonymkode: 45c38...595

[AnonymBruker]

Kommer ikke som et sjokk. Ser jo hvor bitre & selvsentrerte folk blir etter de får barn.

Anonymkode: 0658d...9a7

[AnonymBruker]

Jeg hadde definitivt vært mer ulykkelig og mindre komplett som ufrivillig barnløs enn jeg er nå. 

Og dette vet jeg, for vi sleit lenge med å få barn, som var vårt største ønske. 

Anonymkode: 995fb...b30

[AnonymBruker]

Men lykke er jo noe som går opp og ned. Her var ikke barna planlagt. Men så lykkelig jeg var den første tiden, når de var små. Jeg elsket å se på og bære dette lille vesenet, som jeg og faren hadde laget, så kom den store gleden da de krabbet, reiste seg, sa sine første ord, gikk. Ja husker og den store gleden første gang de tisset og bæsjet på do. Men så har man dagen hvor begge barna spyr, og man spyr selv, og må vaske og skifte på senger hele tiden og du vil bare sende barna bort. Så kommer første skoledag, og man er så forferdelig stolt, men samtidig så bekymret. Og nå har dette lille barnet blitt stor, og skal klare så mye mer. Og barna blir eldre, og det er hele tiden, gleder og bekymringer. Min største går på videregående nå, og jeg bekymrer meg mye, for framtiden, for hvilke venner hun får, fester, alkohol, sex osv. Men det er jo fortsatt mye glede og stolthet og.

Om jeg ville vært lykkeligere uten barn, det vet jeg ikke. Men jeg har fått oppleve noe så fantastisk som det å få barn. Og det og elske de to barna så utrolig høyt. For det er en kjærlighet sterkere enn alt annet.

Anonymkode: cd1cc...902

[Zinatara]

Jeg tenker at man også må tenke livsløp, dersom man faktisk blir lykkeligere igjen etter at barna flytter ut. Hvordan er det når folk blir eldre da? Er man mer eller mindre lykkelig med barn da? Mange eldre sliter jo med ensomhet og jeg vil tro at det er mindre sjanse for det dersom man har barn og barnebarn rundt seg. 

[Bambi1995]

Jeg er mye mye lykkeligere med barn