Føler meg knust! Hjelper ikke å være etterpåklok etter mamma er død :-(

[Gelica]

I etterpåklokskapen kan jeg ikke annet enn å skrive det ned og gråte for at jeg ikke kunne tenke på dette selv når det gjaldt. For å forsøke å gjøre en lang historie kort så mistet jeg mamman min i august etter sykdom. Vi visste hvilken vei det gikk og i 3 uker lå mamma bare og ventet på å dø. Det er de jævligste ukene jeg noen gang har vært gjennom. Mamma og jeg var utrolig nære og bare vi to bodde sammen i mange år før jeg flyttet ut når jeg var ca 20 år. Hele livet mitt har det vært oss to etter jeg fikk mann og vi fikk en datter, så ble det alltid oss fire. Hun var verdens beste mamma, mormor og svigermor som var der for oss uansett når på døgnet. Problemet er at jeg nå sitter igjen med følelsen av at jeg sviktet mamma totalt i hennes siste uker, nå sitter jeg og tenker på hva jeg burde gjort, men ikke tenkte på. Idioten!  

Vi var på besøk hos henne hver dag i hennes siste uker. Vi pratet med henne, forsøkte å berolige henne da hun visste hva som skulle skje, pratet om alt det fine vi hadde opplevd sammen osv. Det som sliter tankene mine nå og gjør at det nesten er uholdbart, er hvorfor i all verden ba jeg ikke om å få en seng på rommet hennes, så hun slapp å være alene. Ja, jeg var der hver dag og når jeg gikk så sa jeg til pleierne at jeg ønsket de skulle gå inn til henne oftere for hun var engstelig og alene.  Jeg tenkte aldri på muligheten for å kunne få en seng på rommet hennes for å være hos henne, det har jeg kommet på i ettertid at jeg kunne spurt om.

Siste døgnet hennes var vi hos henne til kl 22:30 og jeg så hun var veldig dårlig. Datteren min og meg hadde sittet på noen stoler i mange timer og var veldig sliten. Vi fikk et teppe av pleierene og det dummeste av alt, vi reiste hjem. Klokken 02:00 døde mamma. Hvordan går det ann å være så jævlig dum? De sa hun ikke var alene når hun døde, da de hadde vært der for å stelle henne, men jeg vet ikke… Det plager meg hver eneste dag og jeg er sønderknust. Unnskyld kjære mamman min <3

[Antoinette]

Du kunne sendt datteren din hjem men du burde blitt, jeg skjønner at du tenker slik. Men du kan ikke gi deg selv mental juling for dette resten livet. Moren din har fått fred og lider ikke mer - hold heller fokus på det. 

[Stiv Heks]

Kjære deg.

Skyldfølelse er ein normal kjensle når ein er i dyp sorg. Utroleg trist å høyre om tapet av mammaen din, og eg veit at det ikkje finnes nokon ord som kan lindre sorga di.

Eg ynskjer å seie at du var der heile livet hinnar og så mykje som mogleg når ho var sjuk. Du kunne ikkje vite tidspunktet ho skulle døy, og med eiga familie er det ikkje moglegheit for å vere der absolutt heile tida. Eg er heilt sikker på at mammaen din forstod dette og var utruleg takknemlig for all tid dokker brukte med ho. Både i livet før ho var sjuk, og når ho var på sitt verste.

For ei utruleg dotter du er. Eg er imponert over kva du skriv om mammaen din og korleis du føler at du skulle gjort meir når du har gjort så mykje. Eg håper at når eg syng på siste verset, at mine born er like gode som deg. Då hadde eg vore evig takknemleg. Og det er eg sikker på at din mor var og.

Ein stor klem til deg 

[AnonymBruker]

Jeg slet masse med dårlig samvittighet etter at mamma døde, jeg tror det er vanlig uansett hva man har gjort-dessverre!! Kondolerer så mye ❤

Anonymkode: 7e3f8...6dd

[Gjest chisandra]

Kjære deg, jeg håper du etterhvert klarer å få fokuset over på hvor god datter du egentlig var, og relasjonen dere hadde - for du høres aldeles super ut! 

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du burde ha blitt, TS. Jeg tror du gjorde så godt du kunne (og helt riktig) i en nesten umenneskelig krevende situasjon, nemlig å være der for mammaen din som var syk og døende. Alle som har vært i den situasjonen vet hvor utfordrende og vondt det er, og hvor sliten man blir. At du dro hjem hver kveld, var sammen med mann og barn og selv fikk trøst, var gjerne det som ga deg krefter til å være såpass tilstedeværende for din mor når du kom på besøk.

Å sove i en feltseng i flere uker på samme rom som en dødssyk, ville fort blitt altfor tøft og utmattende, og kanskje hadde den siste tiden med mammaen din bare blitt jævlig for deg og ikke også fylt av glede. Å hvile seg er helt nødvendig, og enhver i helsevesenet ville vært enig i det. Du kunne jo heller ikke vite akkurat når din mor ville gå bort. Ofte ligger den syke på det siste i dagesvis, og plutselig er det slutt, uten at de rundt kunne forutse tidspunktet.

Jeg er sikker på at moren din merket hvor langt du strakte deg og hvor glad du var i henne. For alle som leser innlegget ditt så lyser i hvert fall omsorgen fra ordene dine. Det du føler nå er helt normalt, men vit at du ikke har skyld. Møtet med døden er kanskje det vanskeligste vi mennesker opplever, det finnes ingen oppskrift eller ideell måte å gjøre det på, vi famler i mørket og det er alt vi kan gjøre. Mammaen din har gått inn i evigheten nå, blitt en del av naturen og funnet fred, den smerten du føler nå vil gradvis bli mykere og med tiden vil den gå over i en glede og takknemlighet over den fine mammaen du fikk vokse opp med og alle minnene du fikk. 

Klem til deg <3 

Anonymkode: 9420a...fad

[Gelica]

Til alle dere som har tatt dere tid til å svare på innlegget mitt, så vil jeg si tusen hjertelig takk. Jeg føler at jeg får mer perspektiv på den situasjonen jeg var i når dere belyser det på den måten dere gjør. Jeg ser nå at jeg kanskje ikke kunne eller burde gjort noe annerledes enn jeg gjorde og det er som noen her sier, det var ingen som forutså at hun skulle gå bort den natten. Jeg spurte sykepleierne hva jeg skulle gjøre og de sa at jeg kunne reise hjem og de skulle ringe om hun ble verre, men da ble det for sent. Mannen min prøver også å trøste i dette å sier til meg at han tror ikke mamma ville dø med oss tilstede (ikke vet jeg om det er noe man selv kan bestemme) men at hun ville vi skulle huske henne som hun var. Vi så henne når de hadde stelt henne å hun var så fin og vi så hvor fredelig og smertefri hun var. Dere skal vite at deres ord virkelig kommer til å hjelpe meg videre når det gjelder akkurat dette. Tusen takk og en stor klem til dere <3 

[AnonymBruker]

Sender deg en god klem, ts. Var/er i samme situasjon, bare at det var min mormor som gikk bort. Jeg sliter fortsatt noen ganger med tanker om at det er noen ting jeg burde gjort annerledes, enda hun gikk bort for åtte år siden. Tror det er vanlig å tenke at man skulle gjort ting på en annen måte, men man kan ikke dvele ved slike tanker heller. Nå er det som nevnt åtte år siden min mormor gikk bort, og selv om jeg noen ganger får den dårlige samvittigheten prøver jeg å tenke på alle de gode minnene.

Anonymkode: 0d54c...09b

[Bibben]

Mammaen din ville aldri ønsket at du skulle ha dårlig samvittighet. Hun er stolt av deg og håper bare på at du skal ha det godt. Du gjorde så mye du kunne, og det holdt❤ Klem til deg!

[Gelica]

Tusen takk igjen for utrolig gode, støttende ord og klemmer Det er godt å vite at noen har hatt samme tanker som meg og/eller deres tanker rundt en sånn situasjon. Det ble noen tårer når jeg leste tilbakemeldingene deres om at jeg gjorde det jeg kunne, at dere skulle ønske at deres barn blir som meg osv. Dere aner ikke hvor mye det betyr i sorgen. Jeg vet at mamma ikke vil vi skal bruke tid og krefter på å sørge, men huske de gode minnene. Det sa hun direkte til oss. Problemet er at sorgen kommer når man tenker på at man aldri skal få oppleve det gode sammen igjen. Men hjertelig takk, dere har virkelig hjulpet meg utrolig med deres ord. Kjempestor klem til hver og en av dere 

[Gjest NotNaomi]

På 17.10.2017 den 12.19, Gelica skrev:

I etterpåklokskapen kan jeg ikke annet enn å skrive det ned og gråte for at jeg ikke kunne tenke på dette selv når det gjaldt. For å forsøke å gjøre en lang historie kort så mistet jeg mamman min i august etter sykdom. Vi visste hvilken vei det gikk og i 3 uker lå mamma bare og ventet på å dø. Det er de jævligste ukene jeg noen gang har vært gjennom. Mamma og jeg var utrolig nære og bare vi to bodde sammen i mange år før jeg flyttet ut når jeg var ca 20 år. Hele livet mitt har det vært oss to etter jeg fikk mann og vi fikk en datter, så ble det alltid oss fire. Hun var verdens beste mamma, mormor og svigermor som var der for oss uansett når på døgnet. Problemet er at jeg nå sitter igjen med følelsen av at jeg sviktet mamma totalt i hennes siste uker, nå sitter jeg og tenker på hva jeg burde gjort, men ikke tenkte på. Idioten!  

Vi var på besøk hos henne hver dag i hennes siste uker. Vi pratet med henne, forsøkte å berolige henne da hun visste hva som skulle skje, pratet om alt det fine vi hadde opplevd sammen osv. Det som sliter tankene mine nå og gjør at det nesten er uholdbart, er hvorfor i all verden ba jeg ikke om å få en seng på rommet hennes, så hun slapp å være alene. Ja, jeg var der hver dag og når jeg gikk så sa jeg til pleierne at jeg ønsket de skulle gå inn til henne oftere for hun var engstelig og alene.  Jeg tenkte aldri på muligheten for å kunne få en seng på rommet hennes for å være hos henne, det har jeg kommet på i ettertid at jeg kunne spurt om.

Siste døgnet hennes var vi hos henne til kl 22:30 og jeg så hun var veldig dårlig. Datteren min og meg hadde sittet på noen stoler i mange timer og var veldig sliten. Vi fikk et teppe av pleierene og det dummeste av alt, vi reiste hjem. Klokken 02:00 døde mamma. Hvordan går det ann å være så jævlig dum? De sa hun ikke var alene når hun døde, da de hadde vært der for å stelle henne, men jeg vet ikke… Det plager meg hver eneste dag og jeg er sønderknust. Unnskyld kjære mamman min <3

 vi sliter nok alltid med en skyldfølelse Ts. Uansett. Mammaen din skjønte nok. Du må legge det bak deg. For å leve videre må vi alltid legge ting bak oss vet du. Livet er så hardt iblant,men vi må gå på. Hvem har ikke gjort tabber og det vi tenker er utilgivelig? Vi er tilgitt Ts. Tro meg.

[Cbunke90z]

Beklager

Endret 14. januar 2018 av Cbunke90z

[AnonymBruker]

Kjære deg, du må ikke ha dårlig samvittighet for å ikke ha sovet der, eller vært til stede helt på tampen. Å sove der i ukesvis hadde ødelagt deg totalt, og du er også en mamma som måtte være til stede for sin datter. Som sykepleier har jeg dessuten sett mange mennesker dø, og det er ikke alltid et minne man ønsker at pårørende skal sitte igjen med. Det å dø kan utarte seg på mange måter, og kanskje det er godt for deg at du ikke var til stede akkurat da. Mange av oss som har jobbet i noen år, har også opplevd at mennesker dør i det lille øyeblikket pårørende forlater rommet. Og jeg har mang en gang lurt på om noen "velger" det slik for å skåne familien sin. 

Anonymkode: 788b5...c06

[AnonymBruker]

Kjære deg. Kondolerer

Du har fått mange fine svar så jeg skal ikke skrive så mye. 

Men en ting har jeg, som sykepleier, opplevd flere ganger hos døende. Mange dør ganske kort tid etter pårørende har dratt. Det er faktisk ikke så uvanlig. Akkurat som om de venter til deres kjære har gått, også ta det siste pustet. Det kan virke som om noen ikke vil dø foran sine kjære. Jeg vet ikke, men jeg har opplevd det flere ganger og må ringe de pårørende kort tid etter de har dratt, etter at de hadde sittet der i timesvis.

 

Anonymkode: 13e53...780

[Skadeskutt]

Trist å lese, men ikke klandre deg selv for dette. 

Vet du at veldig mange døende mennesker "holder seg fast" med alt de kan så lenge de pårørende er der. Så drar de hjem en snartur, en natt eller bare en tur ut i frisk luft, og da gir den syke slipp og dør. Det er veldig vanlig at det skjer på den måten. 

Konsentrer deg om sorgen nå. Ikke om hva du kunne eller burde gjort annerledes.

Edit: ser nå at mange har skrevet det samme som meg, men da får du kanskje større tro på at det er slik vi sier.

Endret 27. oktober 2017 av Skadeskutt

[Gelica]

Tusen takk igjen for så mange oppløftene og gjennomtenkte tilbakemeldinger. Hver og en tilbakemelding har virkelig hjulpet meg i denne prosessen, for jeg holdt faktisk på å grave meg ned i denne ene sorgen i tillegg til den jeg allerede har for at mamma er borte. Både min mann og til og med vår datter sier også at de tror at hun ventet til vi hadde gått, men det har jeg tenkt de sier for å prøve å trøste meg. Nå etter alle deres tilbakemeldinger og erfaringer med det samme velger jeg også å tro på det nå. Det hjelper meg veldig. Tusen hjertelig takk til hver enkelt av dere som brukte av deres tid for å gi meg tilbakemeldinger på dette. Det har betydd virkelig mye. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan du føler det. Pappa ble syk og døde. Da det var helt på slutten, jeg visste han kunne dø når som helst, så greide jeg ikke å være der. Han slet sånn med å puste, var helt bevisstløs. Og jeg hadde blitt advart om at de i selve dødsøyeblikket kan streve en del. Typ sperre opp øynene, hive etter pusten, riste og slike ting. Jeg fikk helt panikk. Var også helt alene, og begynte å bli kvalm og svimmel. Jeg bestemte meg for å dra en stund. Og komme tilbake når søskenet mitt også kunne sitte der med meg på kvelden. Men jeg visste at han kunne dø når som helst. Sykepleier satt ved siden av han da han døde. Jeg har slitt mye med dårlig samvittighet. Samtidig er jeg litt lettet.... Jeg tror helt ærlig ikke at han har villet at jeg skulle se han dø. Og jeg er også redd for at øyeblikket ville hjemsøke meg resten av livet. Eller jeg ville svimt  av... Jeg satt sammen med han etter han døde. Han var fortsatt varm da jeg klemte han. 

Jeg hadde ikke mulighet til å være der hver dag. Han bodde et stykke unna oss. Besøkte han hver dag da han var på sykehuset i behandling da. Jeg har også små barn, og slet med å fungere som mamma og pårørende samtidig. Var der en dag i uka og så mange helger jeg fikk til de to siste månedene. Tenker ofte at jeg skulle prøvd å vært der enda mer. Problemet var at vi ikke visste hvor lenge han hadde igjen. Så levde i unntakstilstand i lengre tid. 

Jeg blir så veldig deppa når jeg tenker tilbake på den siste tiden hans. Det var så jævlig at jeg greier ikke å sette ord på det. Ingen som ikke har vært der selv kan helt forstå tror jeg. Tenker på hvor lei seg han var for å dø. Og hvor fattige ord blir akkurat da. Hva kan man si, liksom? Annet at man er glad i han og vil savne han. Og som jeg savner han!! Det er så ofte jeg kjenner en trang til å ringe han. Fortelle siste nytt. Fortelle at han skal bli bestefar igjen. Og så skulle jeg sagt at jeg var glad i han oftere. Hvor mye han betydde for meg. 

Jeg tror dårlig samvittighet er helt naturlig. For hvem vil ikke gjøre alt man kan når den man elsker dør? Men dette er ikke noe man gjør hver dag... Det er lett å være etterpåklok. Og samtidig, det kan jo være at moren din sov på natten og ikke merket at du var borte da. Jeg vet ikke... Men den siste reisen må vi alle gjøre alene. Og jeg vet, basert på min erfaring nå, at jeg ikke ønsker at mine barn skal se meg dø. For det vil gjøre livet deres så uendelig tungt. 

Anonymkode: 73e00...e6f

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt tankene og følelsene dine. Men du er bare et menneske du også og dere gjorde deres beste i den situasjonene dere sto i. 

Jeg rakk ikke en gang å besøke min bestemor de siste månedene før hun døde. Det er helt jævlig å tenke på, men det var et beinhardt valg jeg måtte ta. Jeg tenker sånn at man kan ikke bedømme relasjonen man hadde etter de siste timene i livet. Du må heller tenke på alt det gode dere hadde sammen! I en fersk sorg er man gjerne preget av uendelig mye skyldfølelse. Det blir faktisk bedre etter hvert. 

Prøv å fokuser tankene på det gode i livet til mammaen din. Det er ikke de aller siste timene i livet hennes som var de viktigste, det er timene dere tilbragte sammen gjennom alle år

Anonymkode: 1fa86...eb6

[AnonymBruker]

Hun lå i tre uker - selv om hver dag var en dag nærmere kunne dere ikke vite sydet ble akkurat den natten..

kanskje var det litt godt for mor di å ha litt fred også.. 

kondolerer..❤️

Anonymkode: 5a7d7...d54

[Gelica]

Tusen takk igjen til alle dere som har brukt av deres tid til å sende meg så utrolig mange oppmuntrende, trøstende og gode ord. Det betyr utrolig mye for meg. Jeg har bestemt meg for at jeg i 2018 skal forsøke å leve for mamma og ikke grave meg ned i sorgen. Jeg må gjøre det beste ut av det for meg selv og de rundt meg. Jeg får ikke mamma tilbake uansett hvor mye jeg sørger eller tenker på hva jeg tror jeg burde gjort og jeg forstår nå at jeg gjorde det jeg kunne i den situasjonen jeg var. Jeg vet også at mamma vil jeg skal leve, ha det godt og at hun er med oss. 

Tusen hjertelig takk til hver og en av dere