Brevet til deg som forlot oss.

[tussi84]

Kjære x

Det er nå gått litt over 1 år siden du valgte å ta selvmord. Jeg kunne ønske at jeg kunne gi deg en alvorlig skjennepreken og fortalt deg hva du har stelt i stand hos alle de menneskene som var glad i deg. Si meg en ting, tenkte du aldri på hva konsekvensene ville bli når du forlot denne verden for oss her nede?

Jeg er ganske så sint på deg pga det du gjorde. Jeg er sint fordi du har etterlatt deg sorg og fortvilelse. Du har satt et sår i hjertet mitt og jeg klarer bare ikke å få det til å gro. Hadde det ikke vært for at du forlot oss så brått så hadde jeg ikke hatt denne smerten. I tillegg så går jeg i gjennom omtrent hver dag ting som har med den kvelden å gjøre. Jeg ser for meg at du henger der død, jeg lurer på hva f du tenkte med når du utførte dette, jeg lurer på om det gjorde vondt eller om du hadde en sakte død.. og så lurer jeg på angrer du? Og var det planlagt eller skjedde det bare plutselig den dagen spontant? Jeg tenker at hva slags hendelse førte til at det klikket totalt for deg den dagen. 

Samtidig tenker jeg på at du må ha hatt det fryktelig vondt når du velger å forlate livet og alle som er glad i deg. Det at en som stod meg nær valgte å ta selvmord kom som et stort sjokk for meg. Jeg visste du slet men de siste gangene vi snakket sammen så skrev du at det gikk fremover. Eller skrev du det fordi du kanskje allerede hadde bestemt deg for å ta selvmord?

Jeg kan faktisk ikke se på film lenger hvor feks en handling består av feks en henging. Jeg må snu meg bort. Jeg kan ikke se at tau uten å lure på om det var et tau du brukte for å gjøre det du gjorde. Daglig omtrent så har jeg tanker om at du henger der død. Ofte har jeg flashback av ting som ble sagt og gjort den kvelden.

Jeg har vært på graven din en gang siden din begravelse. Jeg har ikke gått dit siden fordi jeg blir sint hver gang jeg nærmer meg gravstedet ditt. Jeg får ikke ro eller begynner å gråte eller tenker du fikk endelig fred. Nei jeg føler avsky pga den sorgen du har satt meg i på en måte. I tillegg synes jeg alt er feil med at du ligger der. Det er rett og slett unødvendig at du ligger x antall meter under jorda. Det er selvforskyldt og ja du gav jo opp. Du tok den raskeste og enkleste veien ut av dine problemer. Nå må jeg snart på graven din igjen fordi jeg har andre på samme gravlund å besøke, og jeg kjenner bare at jeg gruer meg.

La meg si at jeg avskyr ikke deg som person. Du har aldri gjort meg noe fælt mens du var i livet. Det jeg avskyr er handlingen din som førte til at jeg og mange andre fortsatt er i sorg og dyp fortvilelse. Jeg vet jeg ikke får gjort noe med det som skjedde for kan ikke skru tilbake tida..

Jeg prøver å forstå og ikke være så egoistisk. Jeg klarer av og til men så blir jeg sint igjen. En dag så håper jeg at jeg klarer å tilgi deg for all smerten som du har påført meg. Jeg var så veldig glad i deg. 

Hilsen x