endelig utredning men klarer ikke riste av meg følelser av at jeg aldri blir gravid

[AnonymBruker]

Dagen i dag har full av tåret, uten egentlig grunn. Har nå gått 14 mnd som prøvere, og var på første timen til utredning i dag. Jeg hadde så inderlig håpet at spiren skulle sitte nå og at jeg slapp å utredes.

Var på ultralyd og alt så bra ut, fikk resept på clomifen som jeg skal begynne på neste syklus, så ekstremt deilig å få hjelpe og føle at jeg blir hørt. Likevel klarer jeg ikke rise av meg følelsen. Jeg er så lei meg over at spiren ikke sitter og har egentlig mistet håpet. gråt hele dagen etter vi kom hjem fra legen, mannen skjønte ikke hvorfor da legen bare var positiv, men jeg er bare lei meg, og redd for at babylykken aldri skal komme.

Anonymkode: 813c8...7b9

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt følelsen, og er innom der selv med jevne mellomrom. Det er så utrolig tøft å ikke greie noe som burde være enkelt å få til, og reisen er en berg- og dalbane av følelser. Mitt beste råd er å ta vare på hverandre, tillat dere å være lei dere og gråte, og støtt hverandre.

Hvis det er en trøst så blir de aller fleste gravide til slutt, men noen trenger bare litt hjelp på veien.

Sender deg en varm klem fra en barnløs-søster til en annen, og veldig lykke til med prøvingen! :-)

Anonymkode: b8518...70e

[123mua]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner veldig godt følelsen, og er innom der selv med jevne mellomrom. Det er så utrolig tøft å ikke greie noe som burde være enkelt å få til, og reisen er en berg- og dalbane av følelser. Mitt beste råd er å ta vare på hverandre, tillat dere å være lei dere og gråte, og støtt hverandre.

Hvis det er en trøst så blir de aller fleste gravide til slutt, men noen trenger bare litt hjelp på veien.

Sender deg en varm klem fra en barnløs-søster til en annen, og veldig lykke til med prøvingen! :-)

Anonymkode: b8518...70e

tusen takk for støttende ord! er deilig å vite at man ikke er alene ( selvom jeg ikke unner noen å ikke bli gravide )

Endret 20. september 2017 av 123mua

[Somnium]

Når følelsene tar overhånd prøver jeg å se på "fakta" i situasjonen. Altså at sannsynligheten for å bli gravid er stor med hjelp. At vi innen 2019 nesten garantert er foreldre. Og at vi har mange behandlingstilbud å prøve. Kjenn på følelsene, men lytt til det legen sier og forsøk å fokuser på målet.

Det må sies at dette ikke alltid fungerer og at jeg for tiden er utrolig trist selv, men innimellom hjelper denne tankegangen.

[Illy]

Det er en veldig vondt følelse! Du kan nok være trygg på at når legen er positiv er det en grunn til det, og veldig gode sjanser for at dere får barn til slutt Forhåpentligvis er det Clomifren som skal til. Ofte er det å ikke gi opp det som skal til, men veien er tøff når man har den frykten for at det ikke ordner seg. Jeg har hatt følelsen lenge, og etter uttallige negative tester virket det etter hvert helt usannsynlig å kunne bli gravid. Følelsen av å være evig da barnløs blir jo bare bekreftet og forsterket gang på gang. Nå er jeg gravid etter 3. ivf-forsøk, prøvde også Clomifren og eggløsningssprøyter først. Det er tidlig, men alt så bra ut på UL, så jeg begynner å tro på at det har gått. Det er ikke noe rart at du er redd, og det hadde vært så godt å få en 100 % garanti. Men du fikk gode råd fra Somnium over, og en dag, helst snart, så går det

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dagen i dag har full av tåret, uten egentlig grunn. Har nå gått 14 mnd som prøvere, og var på første timen til utredning i dag. Jeg hadde så inderlig håpet at spiren skulle sitte nå og at jeg slapp å utredes.

Var på ultralyd og alt så bra ut, fikk resept på clomifen som jeg skal begynne på neste syklus, så ekstremt deilig å få hjelpe og føle at jeg blir hørt. Likevel klarer jeg ikke rise av meg følelsen. Jeg er så lei meg over at spiren ikke sitter og har egentlig mistet håpet. gråt hele dagen etter vi kom hjem fra legen, mannen skjønte ikke hvorfor da legen bare var positiv, men jeg er bare lei meg, og redd for at babylykken aldri skal komme.

Anonymkode: 813c8...7b9

Kjenner følelsen. Hadde det på samme måte. Fra jeg sluttet på prevensjon til jeg ble gravid gikk det to år. Og nå som jeg er i uke 17 kan jeg fortsatt ikke se det for meg 😅

Anonymkode: 78e24...d72

[AnonymBruker]

Det er jo ikke så rart, det er jo "endelig" at man sliter med prøvingen når man har fått henvisning.

Jeg var på time idag, og akkurat det gikk greit - men når jeg tok prøvene før timen ble jeg nedstemt fordi det jo da var gått over til at vi måtte på utredning. Hadde jo håpet at vi skulle klare det på egenhånd før det.

Det handler jo ikke om at jeg ikke forstår at det finnes muligheter, men at prøvingen er blitt en grå sky dess lengre tid det går og mer man må prøve. 

Ingen har jo lyst til å gå gjennom IVF og alt mulig når man ikke aner om det skjer noe, men man må jo bare prøve - for de aller fleste fungerer det jo på et tidspunkt.

Anonymkode: 76bd3...580

[AnonymBruker]

Det er ikke rart du er trist. Du er trist fordi du er redd for å ikke lykkes. Legen har nok møtt mange mennesker som er i din situasjon, og har erfaring med at folk lykkes som regel til slutt. Det er også viktig i en slik vanskelig situasjon å være postiv, og stresse ned. Så legen prøver nok bare å formidle dette til dere ved å være positiv. Men du har lov til å ha, og kjenne på de følelsene som er der. 

Det er frustrerende at dette som egentlig skulle være enkelt, og gledelig har blitt et prosjekt. Men som mange andre er det som et byggeprosjekt man må legge en og en stein, og til slutt vil du lykkes. Det er det håpet der som får deg til å gå videre. 

Lykke til i prosessen.

Anonymkode: 66c2e...cae