Hva var deres første tanker da dere ble mor?

[AnonymBruker]

Hva var det første dere tenkte da dere ble mor for første gang? Hvordan var den nye tilværelsen i forhold til det dere hadde sett for dere? Hva følte dere de første ukene?  

Anonymkode: ba11f...0a6

[AnonymBruker]

Tittelen "mamma" var surrealistisk veldig lenge. Jeg følte meg som meg selv, med en liten skapning jeg var veldig stolt av og glad i. 

Anonymkode: 3c487...134

[AnonymBruker]

"Hvorfor skriker ikke babyen? Er det en gutt eller jente? Hvorfor roper legene?"

Det var et dramatisk akutt keisersnitt.

Anonymkode: 0faeb...a36

[AnonymBruker]

Lever jeg? Hvorfor ligger denne våte bylten oppå meg? Noen må ta han bort. Hvorfor sier folk gratulerer? 

 

Jeg hadde en jævelig fødsel og trodde jeg skulle dø. Jeg hadde helt gitt opp livet da det endelig var over. Ingen stor glede eller kjærlighet. Var forvirret, og svimte til slutt av av blodmangelen. 

 

Anonymkode: f815e...d70

[AnonymBruker]

Husker ikke det første jeg tenkte, men var glad fødselen endelig var over. 

Den første tiden var den verste jeg noen sinne har opplevd. Egentlig de første månedene. Har aldri vært så ødelagt og sliten før. Hadde store smerter etter fødsel og barnet hylte døgnet rundt og sov i veldig korte intervaller. Angret som en hund. 

Men det gikk gradvis over og etter et års tid følte jeg at alt var bra igjen. 

Anonymkode: 33a2f...cf7

[Vera Vinge]

De første ukene tenkte jeg at det å få en baby var like slitsomt som forventet, samtidig som jeg lurte på hvorfor ingen hadde fortalt meg hvor latterlig glad man kan bli i de små. Jeg befant meg i en rar tilstand av total søvnmangel og lykkerus.

Jeg var ikke en av de som ble overrasket over hvor sliten man kan bli av en baby, siden jeg hadde stålsatt meg for det meste og nærmest antatt at vi kom til å få en kolikkbaby som skrek til alle døgnets tider og at jeg kom til å få fødselsdepresjon i tillegg (det fikk jeg heldigvis ikke). Det gjorde faktisk at jeg ventet lengre enn nødvendig med å be om hjelp til min urolige baby. Han skrek fryktelig mye den første uka, men så kuttet jeg ut veldig mange matvarer jeg mistenkte at han kunne reagere på og da roet den infernalske skrikingen seg en del. Men han var avhengig av konstant byssing eller amming hele døgnet, og selv om helsesøster faktisk mente at han kunne ha kolikk, så nektet jeg for det og sa at dette måtte da være normalt. Det tok da tre måneder før vi fikk ham til behandling som løste hele problemet (han lå i seteleie og ble forløst med tang, så det var jo flere grunner til at nakken hans var skjev og skapte trøbbel på flere områder). Ting ble veldig annerledes etter det, da vi fikk en helt ny baby. Likevel må jeg si at jeg koste meg mye i starten også, selv om jeg nesten syns det høres litt rart ut i ettertid, siden det også var ganske  så utmattende.

[EvaLena]

Husker det godt som virkelig morsfølelse.

Hjertet mitt holdt på å eksplodere av morsfølelsen. Vat sprekkeferdig av stolthet.

Navn og alt var klart, men var litt vanskelig å bruke navnet til babyen den første tiden. Føltes så virkelig, samtidig veldig uvirkelig.

Brukte noe år på å få første, så den var svært etterlenget 😍

Selv om jeg lengtet etter dette, så ble det som natt og dag. Har alltid følt meg sikker på baby, men utfordringer med svangerskapsdepresjon og søvnmangel.

Aldri angret ett sekund. Jeg skulle gjerne opplevd denne følelsen skikkelig med nummer 2 også, men da var jo følelse på plass allerede. Etterlengtet var de begge to.

Endret 17. september 2017 av EvaLena

[Måbarefåsiat...]

For et ansvar! Hva har jeg gjort...!

Men jeg var mamma fra første minutt 

[MilleMolle]

"Hvorfor skriker hun ikke???"

Trodde alle babyer skrek når de kom ut så jeg fikk jo helt panikk! Alt var heldigvis bra

Men den følelsen av hvor redd jeg var og hvor utrolig glad å lettet jeg ble når jeg så alt var bra, den glemmer jeg aldri   

[Vera]

Total redsel etter akutt ks, jeg trodde jeg mistet henne, så redselen slo en kald klo i hele kroppen..kaos på alle kanter, folk som ropte og skreik..sovnet til kaoset på operasjonsstuen, og fikk først se henne etter mange timer på oppvåkning, og da var følelsene helt ute av kontroll. Jeg tror hodet hadde stilt seg inn på at dette gikk dårlig..fikk fødselsdepresjon så det suste.

Men så....ble det magisk ❤️

 

[alabaster]

1. Puh! Vi klarte det! 

2. Han ser helt frisk ut! Og så liten han er. 

 

[Gjest Varma]

Jeg tenkte : hvor kom han fra?? var akutt keisersnitt. Hadde aldri følt så dyp og sterk kjærlighet til noen før. Er super stolt av ham og elsker han over alt på denne jord ❤️

[AnonymBruker]

Nr 1. Å det var godt å få henne ut. Skrik da!! Du såg ganske rar ut. 

Nr 2. Fy faaaen det var jævlig, nå er det over. Hvorfor gråter han ikke? Oiii, du var stor

Anonymkode: 6011e...b19

[AnonymBruker]

Vaginal fødsel høres gøy ut folkens!mye koslige historier her... 

Anonymkode: 5e818...a19

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vaginal fødsel høres gøy ut folkens!mye koslige historier her... 

Anonymkode: 5e818...a19

Vet du, jeg følte meg litt lurt etter alle de positive bøkene om fødsel jeg hadde lest. Man er så fryktelig obs på at man 'ikke skal skremme' gravide, men jeg ville heller hatt denne infoen...

Anonymkode: f815e...d70

[AnonymBruker]

"Er det gutt eller jente? Er h*n frisk? ENDELIG! Tenk at jeg etter så mange år er blitt mamma! HEI! Er du virkelig min?"

Anonymkode: 1557e...4cf

[Mammabamma]

Jeg var veldig paff med nr 1 for det var jo en baby. Jeg hadde ikke helt greid å forestille meg at graviditeten skulle ende i baby. Jeg ler litt i ettertid for jeg var helt overbevist om at jeg hadde fått verdens fineste baby. Syntes synd på de andre på barselsgruppa som hadde fått helt vanlige babyer siden min var så fin.  De myrsnipetendensene var borte da jeg fikk nr 2 og 3 heldigvis. Jeg var forelsket fra første øyeblikk med alle 3.

[AnonymBruker]

"Hei... så det var du som var inni der..." Etter en uke på sykehuset kom vi hjem og jeg ville bare levere han tilbake. Følte meg elendig, babyen gråt, angret meg på å fått barn, fødselsdepresjon blandet med en evig frykt for at han skulle dø. Etter et års tid kom den virkelige morsfølelsen og dype kjærligheten.

Med nr 2 gråt jeg av lykke når jeg fikk han på brystet, morsfølelse med én gang. Men følte med nesten "utro" mot 3åringen. Nå går det heldigvis bedre  

Anonymkode: cf5d1...6c6

[AnonymBruker]

Åh, så godt å høre alle historier på godt og vondt! Takk for at dere deler 

Jeg skal bli mamma for første gang om noen måneder, og GUD så spent jeg er. Er blanding av både lykke og frykt. Frykt fordi jeg ikke "vet" hva jeg har i vente, men lykke fordi jeg vet at jeg (forhåpentligvis) vil elske dette mennesket over alt på jord  

TS

Anonymkode: ba11f...0a6

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du, jeg følte meg litt lurt etter alle de positive bøkene om fødsel jeg hadde lest. Man er så fryktelig obs på at man 'ikke skal skremme' gravide, men jeg ville heller hatt denne infoen...

Anonymkode: f815e...d70

Jeg har denne infoen dessverre.  skal derfor ha planlagt snitt om 2 mnd,  er jo livredd for vaginale fødsler etter åresvis med skrekkhistorier. 

Anonymkode: 5e818...a19