Du som har forsøkt eller har tenkt på å ta selvmord, hva gjorde at du bestemte deg for å fortsette å leve?

[AnonymBruker]

Sleit med selvmordstanker (og et par forsøk) over mange år. Det som fikk meg til å endre tankegangen var når jeg klarte å gi slipp på alle forventinger. Jeg trenger ikke være perfekt, eller noe i nærheten av det. Jeg ga meg selv tillatelse til å bare være. Plutselig var min eneste forventning til meg selv at jeg skulle puste. Og på tunge dager nå, så sier jeg meg til meg selv at det eneste jeg MÅ gjøre — det er å puste. Og det klarer jeg. 

Anonymkode: 3ee59...aea

[AnonymBruker]

Uttrykket til kjæresten min når han fortalte meg at han hadde funnet selvmordsbrevet mitt til han. Og måten han så vidt har forlatt meg siden. Jeg vil ikke leve, men jeg vil ikke dø lenger. Det er merkelig, og vondt. 

Er også nysgjerrig på livet videre, og tanken på å forlate familien er vond. Men samtidig, tanken på å ha det som jeg har hatt det de siste årene er også vond. Det er vanskelig å vite om man skal gjennomføre det eller ikke. Jeg håper alle vi med slike tanker en dag kommer oss på bedringens vei. Vi er alle elsket av noen, bare ikke oss selv. 

Anonymkode: 23770...24b

[AnonymBruker]

Barna mine. Uten dem hadde jeg nok ikke levd i dag.

Anonymkode: 20a9b...639

[AnonymBruker]

Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg vært borte for lenge siden.

Anonymkode: 5580b...819

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg vært borte for lenge siden.

Anonymkode: 5580b...819

Sånn har jeg det også. Innimellom på mine verste dager så er jeg nesten litt irritert fordi vi fikk barn, men bare nesten. På gode dager er jeg sjeleglad for mine herlige barn og takket være dem så er jeg her fortsatt. 

Klem til deg

Anonymkode: 6cc47...fe6

[AnonymBruker]

Har slitt mye med sterke selvmordstanker, og har et selvmordsforsøk bak meg. Jeg aner helt ærlig ikke hvorfor jeg enda er i live. Tviholder vel ennå fast på håpet om et noenlunde greit liv. 

Anonymkode: 98bf4...3ce

[AnonymBruker]

Blir forferdelig trist av å lese det som er skrevet her  

Jeg vil i allefall at de som sliter med selvmordtanker, skal vite at livet blir bedre! 

Slet selv med en HEFTIG depresjon og et selvmordsforsøk for ca 3 år siden. Så virkelig ingen utvei. Alt var bare håpløst, og kunne ikke fatte at jeg skulle være nødt til å kjenne på en slik smerte i mange år til. 

For det første, så var det helt jævlig å våkne på sykehuset av at mine foreldre sto over sengen min og at de måtte se meg slik. Dette er noe jeg tenker mye over den dag i dag. Helt forferdelig var det også for dem i lang tid.

Og for det andre, så er jeg helt frisk den dag i dag! Er helt merkelig at jeg for 2 år siden lå i sengen og hadde det mest intense ønsket om å dø, til at jeg i dag er i full jobb og lever ett liv jeg overhodet ikke kunne forestille meg for 2 år siden.

Til dere som sliter med selvmordstanker; Livet er helt utrolig uforutsigbart, og ting skjer og endrer seg så ufattelig fort! Alle har en mulighet til å bli frisk, bare ikke mist håpet  

Anonymkode: cd851...1dd

[BerntHulken]

Er vel det naive håpet om at ting skal ordne seg. At jeg en gang skal fortjene å oppleve gjensidig kjærlighet, og få mulighet til å stifte familie. Komme i ordinær jobb. Men alt virker å være så langt unna, og lite har løst seg for meg i voksen alder. Det er akkurat som at det er bestemt at ting ikke skal fungere for meg i voksenlivet.

Som barn var jeg en vinner; meget skoleflink, normalt utadvendt, godt likt i klassen (ikke det naturlige midtpunktet, dog) og mange venner. Hvorfor ble jeg helt motsatt? Noe skjedde med meg i overgangen til videregående. Jeg vet ikke hva eller hvordan det skjedde, men personligheten endret seg markant. Jeg ble tilbaketrukket, sjenert, klarte ikke det sosiale og utviklet angst, samt strøk i flere fag som førte til at jeg falt ut av skoleløpet, selv om jeg litt senere fullførte vgs og gått litt på universitet, uten å ha tatt noen utdannelse. 20-åra var et eneste stort og vondt tiår, og 30-åra har ikke begynt så bra, det heller.

Hvorfor fortsette? Det må være tanken på at familien skal slippe mer elendighet. Det har skjedd mer enn nok faenskap hos.

[AnonymBruker]

Sluttet på p pillen cerazette.. da sluttet selvmordstankene av seg selv!

Anonymkode: bac7c...a3a

[AnonymBruker]

Eneste grunnen til at jeg enda ikke har tatt selvmord er fordi jeg ikke tørr. 

Anonymkode: ec7c3...a54

[AnonymBruker]

På 18.8.2017 den 20.02, AnonymBruker skrev:

Tanken på hva det ville gjort med familien min. Greit nok at livet mitt ikke var bra, men det var ingen grunn til å knuse menneskene jeg elsker

Anonymkode: 2b282...b3d

Samme med meg.

Anonymkode: 6af1a...f79

[AnonymBruker]

Tanken på at barna mine måtte vokse opp uten meg

(Voldsom fødselsdepresjon etter minste ble født. Tett oppfølging fra fastlege og psykolog og mannen overtok permisjonen. Nå har det gått et år og jeg er "meg" igjen) 

Anonymkode: 3bcb2...8bd

[Norre]

På 18.8.2017 den 20.11, AnonymBruker skrev:

Flere ting.

- Tenkte at selvmord var feigt og ødeleggende for familie/venner.

- Prøver å tenke på livet som en bergodalbane oppturer/nedturer.

- Tenkte det er bedre å oppleve/eksistere enn at alt ble svart.

- Selv om jeg følte meg som dritt, så var det bare oppover jeg kunne gå fra der.

Bare noen av mange ting som fikk meg fra å se annerledes på ting.

Anonymkode: eaf34...c93

Bra svar! 👍🏻

[AnonymBruker]

Islam 

Anonymkode: 4986e...f0e

[Norre]

På 23.8.2017 den 0.08, Steffieboy skrev:

Er vel det naive håpet om at ting skal ordne seg. At jeg en gang skal fortjene å oppleve gjensidig kjærlighet, og få mulighet til å stifte familie. Komme i ordinær jobb. Men alt virker å være så langt unna, og lite har løst seg for meg i voksen alder. Det er akkurat som at det er bestemt at ting ikke skal fungere for meg i voksenlivet.

Som barn var jeg en vinner; meget skoleflink, normalt utadvendt, godt likt i klassen (ikke det naturlige midtpunktet, dog) og mange venner. Hvorfor ble jeg helt motsatt? Noe skjedde med meg i overgangen til videregående. Jeg vet ikke hva eller hvordan det skjedde, men personligheten endret seg markant. Jeg ble tilbaketrukket, sjenert, klarte ikke det sosiale og utviklet angst, samt strøk i flere fag som førte til at jeg falt ut av skoleløpet, selv om jeg litt senere fullførte vgs og gått litt på universitet, uten å ha tatt noen utdannelse. 20-åra var et eneste stort og vondt tiår, og 30-åra har ikke begynt så bra, det heller.

Hvorfor fortsette? Det må være tanken på at familien skal slippe mer elendighet. Det har skjedd mer enn nok faenskap hos.

Vi har liknende historier, du og jeg! Og jeg synes faktisk det er en trøst å høre om andre som har opplevd litt av det samme. Vi har beviselig klart oss til nå - vi får bare stå på! 👍🏻🙂

[Norre]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eneste grunnen til at jeg enda ikke har tatt selvmord er fordi jeg ikke tørr. 

Anonymkode: ec7c3...a54

Tør ikke jeg, heller. Dessuten tror jeg på sjelevandring og ser for meg at hvis jeg dropper ut før tiden, må jeg leve hele dritten om igjen, hehe... 😕🙂

[AnonymBruker]

Jeg hadde selvmordsplaner da jeg gikk på vgs. Jeg hadde planlagt metode, og fått tak i utstyret som skulle til. Men så fortalte en av lærerne mine om hvor fælt hun hadde fått det da en av elevene hennes året før hadde tatt livet av seg. Hun hadde grublet mye over om hun hadde oversett noen tegn. Om eleven hadde trengt hjelp av henne, men at læreren ikke hadde skjønt det. Dette hadde gått sånn innpå henne, at hun ikke klarte å jobbe ved den skolen lengre, og flyttet til mitt hjemsted og begynt ved min skole. Jeg kom da frem til at jeg ikke kunne begå selvmord, jeg også. Jeg kunne ikke gjøre det mot henne. Hun var en flink lærer, og det ville være veldig synd om hun ikke lenger ville orke å være lærer etter enda et selvmord blant hennes elever. Merkelig nok så lurte jeg aldri på hvordan et selvmord ville ha påvirket foreldrene mine og søsknene mine.

Dette er nesten 30 år siden, og jeg har aldri hatt selvmordstanker siden. Men jeg har ofte tenkt at jeg burde oppsøke den tidligere læreren minog takke henne for at hun var så personlig at hun delte denne opplevelsen med oss.

Anonymkode: 159f3...da5

[AnonymBruker]

Herregud å tragisk å sutre svar jeg kom med blir nesten litt flau

 

Mor er narkoman og far har hatt x antall kjærester jeg liksom skulle knytte ett morsbånd til gjennom barndommen. Han har aldri vært flink til å snakke om følelser eller vise "kjærlighet" til de damene værtfall foran meg. Ikke ta meg feil han har vært kjempe snill med alle, spandert ferier, jobbet overtid så vi har nok penger og aldri vært vodelig eller voldelig med ord. Og mor har alltid bare vært en junkie, som ja.... har 99% av tiden bare skuffet meg med løgn å ikke holdt avtaler.

Alt dette føler jeg har gjort at jeg ikke føler kjærlighet å blir forelsket i jenter. Noe som er utrolig trist for blir ufattelig glad i de men ikke den sommerfugl følelsen i magen.

Så alltid følt meg litt "tom" som om noe mangler. Da har det vært lett å tenke "selvmord så er alt over" 

Men noen av grunnene til at det aldri har blitt gjennomført er at jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å dø av kreft eller noe annet i ung alder uansett. Og min største frykt i hele verden er å miste min far, gråter bare jeg tenker på at han skal dø før meg. Samtidig kunne jeg ikke forestilt meg skuffelsen hans vist jeg hadde gjort der.    Å skuffe forbildet sitt eller superhelten sin er noe man bare ikke gjør med vilje som i mitt tilfelle er min far.

Nå sitter jeg med en liten unge å dame som jeg er så utrolig glad i men ikke greier å være forelsket i som alle andre greier så fint. Føler meg utrolig heldig som har de, skulle bare ønske at jeg hadde de følelsene som alle andre har.

Vist noen lurer skal jeg være den beste kjæresten å pappaen jeg klarer frem til jeg dør av eventuelt sykdom.

(Kunne fylt ut mange flere grunner til at jeg har vurdert selvmord men blir litt for spesifikt og enda mer personlig)

Anonymkode: bd48d...b0e

[AnonymBruker]

48 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg hadde selvmordsplaner da jeg gikk på vgs. Jeg hadde planlagt metode, og fått tak i utstyret som skulle til. Men så fortalte en av lærerne mine om hvor fælt hun hadde fått det da en av elevene hennes året før hadde tatt livet av seg. Hun hadde grublet mye over om hun hadde oversett noen tegn. Om eleven hadde trengt hjelp av henne, men at læreren ikke hadde skjønt det. Dette hadde gått sånn innpå henne, at hun ikke klarte å jobbe ved den skolen lengre, og flyttet til mitt hjemsted og begynt ved min skole. Jeg kom da frem til at jeg ikke kunne begå selvmord, jeg også. Jeg kunne ikke gjøre det mot henne. Hun var en flink lærer, og det ville være veldig synd om hun ikke lenger ville orke å være lærer etter enda et selvmord blant hennes elever. Merkelig nok så lurte jeg aldri på hvordan et selvmord ville ha påvirket foreldrene mine og søsknene mine.

Dette er nesten 30 år siden, og jeg har aldri hatt selvmordstanker siden. Men jeg har ofte tenkt at jeg burde oppsøke den tidligere læreren minog takke henne for at hun var så personlig at hun delte denne opplevelsen med oss.

Anonymkode: 159f3...da5

Tusen takk for et nydelig svar Jeg ble helt rørt av å lese dette! Denne tråden er fryktelig trist og vond, men den minner meg også om at det er håp, selv når det er så svart at å velge døden blir et reelt alternativ.

I og for seg hadde jeg selvmordstanker en periode i ung alder, men aldri virkelig alvorlig. Litt på en måte mange har opplevd, tror jeg. Det er uansett ikke derfor jeg skriver i denne tråden. Jeg mistet nylig et menneske i selvmord, og det har på et vis gått opp for meg hvor mange som blir påvirket av et slikt valg, noe kommentaren jeg har sitert også viser. Det er så mange flere enn man hadde trodd som sitter igjen med en stor sorg og mange spørsmål.

Jeg har lovet meg selv å aldri overveie å ta livet mitt. Jeg vil ikke de som måtte stå igjen så vondt. Alle de spørsmålene man sitter igjen med, måten man kanskje bebreider seg selv, spørsmålene om man burde sett noen tegn. Det er så meningsløst og fullstendig unødvendig at noen skal velge denne utveien. Det er så viktig at vi står sammen og gjør det vi kan for at ikke flere mennesker skal velge bort livet. Kampen kan være fryktelig vond, men til sist tror jeg den vil være verdt det.

Anonymkode: 24029...dd7