Med kvinnesynet til muslimer, kan en mannlig egentlig elske en kvinne eller sin kone?

[AnonymBruker]

Jeg leser så mye fælt. At de de virkelig får deg til å føle deg elsket først i forholdet. Men så kan de snu brått, bli helt kalde eller om du blir gravid skal du være en slave i hjemmet, for han og barna. Hvor ofte stemmer det?

Anonymkode: 8915d...713

[AnonymBruker]

Jo mer ekstremistiske og konservative de er jo mindre kjærlighet tenker jeg.

Anonymkode: 61a09...9eb

[AnonymBruker]

Det er jo ofte tvangsekteskap, så det sier seg selv at det ikke er så mye kjærlighet å finne. Og kvinnesynet gjør at kvinnen er en hund, en slave, fremfor et likeverdig menneske og en partner. Men det finnes nok unntak. 

Kanskje aller helst hos folk som er litt på vei ut av Islam, som ikke tror helt på det og som forstår hva det egentlig går ut på, og kjenner at de er imot det 

Anonymkode: 9c87f...171

[AnonymBruker]

De et som alle andre mennesker, du finner snille  og slemme muslimer.

Anonymkode: 55227...cd0

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ofte tvangsekteskap, så det sier seg selv at det ikke er så mye kjærlighet å finne. Og kvinnesynet gjør at kvinnen er en hund, en slave, fremfor et likeverdig menneske og en partner. Men det finnes nok unntak. 

Kanskje aller helst hos folk som er litt på vei ut av Islam, som ikke tror helt på det og som forstår hva det egentlig går ut på, og kjenner at de er imot det 

Anonymkode: 9c87f...171

Hvor går egentlig grenser for påvei ut? De som slutter å be, de som velger partner selv eller de som har begynt å spise kjøtt og drikke?

Anonymkode: 8915d...713

[AnonymBruker]

Ja muslimer har en sperre på følelser, som medfører at de ikke blir forelsket, og ikke kan elske.

Nei seriøst, jeg føler at du blander litt her. Kvinnesyn hos noen kulturer og skrekkhistorier om menn fra andre kulturer som først og fremst er ute etter papirer i Europa. Som gift med en muslim vil jeg si at jeg ALDRI hadde giftet meg med en mann bosatt i hans hjemland, og importert ham til Norge. Jeg har sett og hørt for mye, og vet hvor kyniske menn (og kvinner!) kan være for å få papirer i Europa. Jeg hadde aldri våget å tro på at det var ekte kjærlighet. 

Men selvfølgelig kan muslimske menn elske! De forelsker seg og elsker på lik linje med andre. Det som ofte går galt for enkelte er at i noen kulturer er det - for både menn og kvinner - familien som presser på hvem de skal gifte seg med. De familier som har det slik vil gjerne at sønnen eller datter skal gifte seg med en fra hjemlandet. For en mann eller kvinne oppvokst i Norge er ikke det uten problemer. En kamerat av min mann ble presset til å gifte seg med et analfabet fra landsbyen de opprinnelige kom fra. De hadde ingenting felles, og det var ingen kjærlighet. Det gikk galt. 

Selvfølgelig kan noen arrangerte ekteskap fungere, men det sier seg selv nesten at det kan gå veldig galt når man tvinges inn i et ekteskap der man ikke har verken lik bakgrunn eller noen felles interesser. 

Heldigvis er det ikke alle muslimer som bestemmer over barn slik, og mange gifter seg av kjærlighet. For ja, de kan elske, og ikke alle muslimer har et dårlig kvinnesyn. Jeg har reist mye i hans hjemland, og vil si at kvinner der er sterke, absolutt ikke ydmyke, og taler gjerne sin mann midt i mot. Og det aksepteres. Mennene må ofte bøye seg. Bestemorgenerasjonen kan fortelle om en tid der kvinner var mindre fri, og prisgitt mannen, men dette er ikke tilfellet lenger. 

Får ofte inntrykk av at noen muslimer i Norge er mer opptatt av å bevare ting som de engang var enn muslimer i muslimske land. 

Anonymkode: adc95...b71

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja muslimer har en sperre på følelser, som medfører at de ikke blir forelsket, og ikke kan elske.

Nei seriøst, jeg føler at du blander litt her. Kvinnesyn hos noen kulturer og skrekkhistorier om menn fra andre kulturer som først og fremst er ute etter papirer i Europa. Som gift med en muslim vil jeg si at jeg ALDRI hadde giftet meg med en mann bosatt i hans hjemland, og importert ham til Norge. Jeg har sett og hørt for mye, og vet hvor kyniske menn (og kvinner!) kan være for å få papirer i Europa. Jeg hadde aldri våget å tro på at det var ekte kjærlighet. 

Men selvfølgelig kan muslimske menn elske! De forelsker seg og elsker på lik linje med andre. Det som ofte går galt for enkelte er at i noen kulturer er det - for både menn og kvinner - familien som presser på hvem de skal gifte seg med. De familier som har det slik vil gjerne at sønnen eller datter skal gifte seg med en fra hjemlandet. For en mann eller kvinne oppvokst i Norge er ikke det uten problemer. En kamerat av min mann ble presset til å gifte seg med et analfabet fra landsbyen de opprinnelige kom fra. De hadde ingenting felles, og det var ingen kjærlighet. Det gikk galt. 

Selvfølgelig kan noen arrangerte ekteskap fungere, men det sier seg selv nesten at det kan gå veldig galt når man tvinges inn i et ekteskap der man ikke har verken lik bakgrunn eller noen felles interesser. 

Heldigvis er det ikke alle muslimer som bestemmer over barn slik, og mange gifter seg av kjærlighet. For ja, de kan elske, og ikke alle muslimer har et dårlig kvinnesyn. Jeg har reist mye i hans hjemland, og vil si at kvinner der er sterke, absolutt ikke ydmyke, og taler gjerne sin mann midt i mot. Og det aksepteres. Mennene må ofte bøye seg. Bestemorgenerasjonen kan fortelle om en tid der kvinner var mindre fri, og prisgitt mannen, men dette er ikke tilfellet lenger. 

Får ofte inntrykk av at noen muslimer i Norge er mer opptatt av å bevare ting som de engang var enn muslimer i muslimske land. 

Anonymkode: adc95...b71

Hvordan kan man egentlig at det er forelskelse? Jeg har forelsket meg i en fra utlandet. Som jeg har kontakt med på some. Jeg lar alltid initiativet ligge på han. Jeg er aldri den som tar kontakt. Noen ganger kan det gå en mnd, andre ganger holder han den litt igjen. Jeg svarer litt uintressert fordi jeg er så innmari redd for at han skal skjønne at jeg liker han. Jeg vet ikke om han tilfeldigvis føler det samme tilbake. Jeg har hatt folk etter meg før som har prøvd både kjærlighetserklæringer og masse for å meg. Han gir ikke kjærlighetserklæring, men har bare skrevet at han liker meg. Jeg ble spydig en gang han kontaktet meg og deretter brukte et kompliment. Etter dette tok han litt avstand. Men skrev til meg igjen en tid etterpå, spurte om jeg ble sur for noe. Hn spør ofte hvordan det går, hva jeg gjør. Huff, jeg er på gråten ganske ofte nå fordi enten gir jeg slipp på det som kan være min kjærlighet, enten er jeg nok et offer for folk som vil til norge. Siden hjertet mitt har valgt han, av ALLE så vet jeg ikke hvor stor sjanse det er for at det er ekte fra hans side og. Så dumt for oss begge, om vi skal gå resten av livet , eller ikke komme helt over hverandre fordi jeg var redd for at det skulle skjære seg. Jeg hopper jo ikke ut i det. Det føles så innsestengt. Jeg kan ikke frotelle han det, for er han den typen som vil lure meg så vil han spille enda mer. Er han en som føler noe, ja da...:/ 

Anonymkode: 8915d...713