Det virker ikke ut som han bryr seg...

[AnonymBruker]

Vi er et par på snart 30 år. Vi har vært prøvere i 2 år nå. Jeg begynner å bli utålmodig og syns hele prosessen er lang, siden det blir mye venting, legetimer, blodprøver osv. Ønsker bare fortgang i hele prosessen. Men det er aldri så enkelt! Uansett. Jeg har endometriose og venter kun på en ny lap. Jeg har også manglende eggløsning. Når jeg og samboer prater om situasjonen, hvordan ting er, hva som skjedde på den og den legetimen min så er han så ufokusert. Han kan plutselig avbryte meg å snakke om helt andre ting. Får en følelse av at han ikke bryr seg. Det gjør at jeg føler meg veldig alene, om alt som skjer. Blir usikker osv. Hva er det han egentlig vil? Blir gal snart...

Anonymkode: 32052...1cf

[stan]

Dere har kanskje ulike behov for å snakke om tingene? 

I en slik prosess er det ofte egentlig ikke noe annet å gjøre enn å vente. Så skjer det noe, og man trenger å avklare og forstå det som skjedde. Når det er gjort er det bare å vente igjen.

Her er det mennesker er forskjellige. Noen har behov for å prate om det mange ganger, analysere og sette i perspektiv og rett og slett bare snakke om det tankene hele tiden spinner om.

Andre har heller et behov for å få tankene over på noe annet, få litt fri fra prosessen mens man likevel venter. 

Slik er vi forskjellige. Men det kan være en utfordring å oppfylle begges behov her.

Jeg har vært igjennom to slike prosesser, både IVF og adopsjon. I perioder var det mye samtaler om prosessen og hvor vi var kommet og veien videre. Men så gikk det over til å bli ren repetisjon, temaet var gjennom debattert. Så var det å vente på neste hendelse. Jeg følte da et behov for å ha prosessen litt på avstand, fokusere på andre ting. Partneren min var mer som deg, hun hadde et nesten utømmelig behov for å snakke om prosessen, om og om igjen, og temaer vi nylig hadde avklart ble tatt opp igjen på nytt. Da kunne jeg nok være som samboeren din, litt fjern og med tankene andre steder.

I tillegg er mye av det medisinske fokusert på kvinna. Som mann kommer man litt på sidelinja. Jeg følte det var vanskelig å skulle være pådriver for behandling hun måtte utsette kroppen sin for.

I så måte opplevde jeg adopsjon mye mer balansert mellom kjønnene. Jeg som mann var minst like aktiv i prosessen som henne.

Vært tålmodige med hverandre, og lykke til videre.

 

[AnonymBruker]

5 timer siden, stan skrev:

Dere har kanskje ulike behov for å snakke om tingene? 

I en slik prosess er det ofte egentlig ikke noe annet å gjøre enn å vente. Så skjer det noe, og man trenger å avklare og forstå det som skjedde. Når det er gjort er det bare å vente igjen.

Her er det mennesker er forskjellige. Noen har behov for å prate om det mange ganger, analysere og sette i perspektiv og rett og slett bare snakke om det tankene hele tiden spinner om.

Andre har heller et behov for å få tankene over på noe annet, få litt fri fra prosessen mens man likevel venter. 

Slik er vi forskjellige. Men det kan være en utfordring å oppfylle begges behov her.

Jeg har vært igjennom to slike prosesser, både IVF og adopsjon. I perioder var det mye samtaler om prosessen og hvor vi var kommet og veien videre. Men så gikk det over til å bli ren repetisjon, temaet var gjennom debattert. Så var det å vente på neste hendelse. Jeg følte da et behov for å ha prosessen litt på avstand, fokusere på andre ting. Partneren min var mer som deg, hun hadde et nesten utømmelig behov for å snakke om prosessen, om og om igjen, og temaer vi nylig hadde avklart ble tatt opp igjen på nytt. Da kunne jeg nok være som samboeren din, litt fjern og med tankene andre steder.

I tillegg er mye av det medisinske fokusert på kvinna. Som mann kommer man litt på sidelinja. Jeg følte det var vanskelig å skulle være pådriver for behandling hun måtte utsette kroppen sin for.

I så måte opplevde jeg adopsjon mye mer balansert mellom kjønnene. Jeg som mann var minst like aktiv i prosessen som henne.

Vært tålmodige med hverandre, og lykke til videre.

 

Takk for et godt utfyllende svar. Og jeg er enig i det du skriver. At vi kanskje bare er litt forskjellige og har forskjellige behov for hvor mye vi skal snakke om dette. Jeg glemte derimot å skrive i innlegget mitt at Grunnen til at vi egentlig snakker om det innimellom er fordi samboer spør meg. "Hvordan gikk det på legetimen i dag?", "hva sa blodprøvene?" , "hva skjer videre?", "hva skjer hvis du ikke har eggløsning"? Osv osv. Så fort jeg da skal gi et godt og forståelig svar til han, så kan han plutselig bare avbryte meg, snakke om andre ting og ikke virke ut til å bry seg. Jeg snakker ikke om det hvis han ikke tar det opp først, nettopp fordi jeg vet at det kan bli litt mye... Synd det er litt vondt! Kjipt å bli avbrytet hele tiden. Når han avbryter meg, slutter jeg å snakke om det. Da går jeg som regel ut i et annet rom i huset, bare for å tenke etter om jeg sa noe feil/galt.

Anonymkode: 32052...1cf

[stan]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for et godt utfyllende svar. Og jeg er enig i det du skriver. At vi kanskje bare er litt forskjellige og har forskjellige behov for hvor mye vi skal snakke om dette. Jeg glemte derimot å skrive i innlegget mitt at Grunnen til at vi egentlig snakker om det innimellom er fordi samboer spør meg. "Hvordan gikk det på legetimen i dag?", "hva sa blodprøvene?" , "hva skjer videre?", "hva skjer hvis du ikke har eggløsning"? Osv osv. Så fort jeg da skal gi et godt og forståelig svar til han, så kan han plutselig bare avbryte meg, snakke om andre ting og ikke virke ut til å bry seg. Jeg snakker ikke om det hvis han ikke tar det opp først, nettopp fordi jeg vet at det kan bli litt mye... Synd det er litt vondt! Kjipt å bli avbrytet hele tiden. Når han avbryter meg, slutter jeg å snakke om det. Da går jeg som regel ut i et annet rom i huset, bare for å tenke etter om jeg sa noe feil/galt.

Anonymkode: 32052...1cf

Slik du beskriver det nå er jo litt annerledes.

Det vil jo i det minste være vanlig folkeskikk å late som at man er interessert i svaret. Er han slik også i forhold til andre temaer? Eller er det bare i forhold til dette med barnløshet?

[AnonymBruker]

En mann jeg kjenner sa en gang at han har aldri noensinne hatt så lite glede av sex som da de prøvde, og slet, med å bli gravide. Det kliniske og medisinske, samt stresset, tok all gleden ut av sex - hvilket sier litt, utifra hvor viktig sex er for de fleste menn. I neste runde led parforholdet, for babyer var alt som stod i hodet på kona, og til tross for at det ikke var noe han kunne gjøre annerledes, følte han at hun var skuffet hele tiden. 

Antakeligvis føler mannen din at han må spørre fordi det er det som sømmer seg, men han har egentlig ikke lyst til å prate om det overhodet. Så setter du igang, det er dårlige nyheter som vanlig, og han vil bare prate om noe annet. Hvilket ikke er helt unaturlig - det er ikke som om fertilitetsproblemet forsvinner bare fordi dere klager over det i plenum. 

Kanskje du kan spørre legen din om å få prate litt om bekymringer, eller om de vet om noen grupper der flere snakker sammen?
Misforstå meg rett - en partner skal være der for deg, men det er mulig å slå livet ut av et parforhold med graviditetsstress. Mange forhold har lidd under de periodene der, noen ganger også slitt i stykker. Kanskje trenger dere bare en pause der dere kan fokusere på å være kjærester. 

Anonymkode: 284f2...19e

[Minya]

Hvis han virkelig avbryter på den måten hver gang;
Neste gang han spør, i stedet for å svare, sier du; Hvorfor spør du? Du er jo ikke interessert i å høre svaret for du avbryter meg jo hver gang.
Hvis han har et godt svar, så får dere diskutert det bort og saken er ute av verden. Hvis han avbryter igjen, så ignorerer du bare spørsmålet neste gang, eller svarer kort med enstavelsesord, siden det er åpenbart at han egentlig ikke spør for å få svar.

 

[AnonymBruker]

Her syns jeg du skal være litt forsiktig. Noen menn er 100 % på kvinnens side, uten at de ønsker å snakke om det hele tiden. Jeg er nesten helt sikker på at din mann bryr seg, men han har nok et veldig stort behov for å snakke om andre ting også. Jeg er helt uenig med den personen lenger oppe som mener du skal spørre han hvorfor han spør når han ikke er interessert i svaret. Dersom du skal ta dette opp med han syns jeg du skal ta det opp på en mye mindre angripende måte. Du antar at han ikke bryr seg, men veldig ofte er sånne antakelser helt feil. Det siste du trenger nå er krangling med din aller nærmeste. 

 

Jeg begynte prøvingen med min mann for to mnd siden. Jeg har brukt veldig lang tid på å få han med på å prøve da han nyter livet som barnløs og syns det er et utrolig stort valg å få barn. Han tar det å bli far så på alvor at han ville ha veldig mye på plass før han ble det (hus, gode jobber, god økonomi, emosjonelt klar). Det har vært en veldig vond tid når jeg har "mast" meg til å begynne prøvingen. Til slutt ble han med på å prøve, og jeg merker på han at han er ganske klar. Likevel liker ikke han å snakke om "nedturer og oppturer" på veien, og jeg er forberedt på at ikke kommer til å hoppe i været når jeg blir gravid. Jeg tenker at jeg kan bruke venninner litt til "pratedelen" og være takknemlig for at mannen i mitt liv vil lage barn med meg og at han tar det på alvor.

 

Jeg syns at du A: skal bruke venninner mye mer til pratedelen og bestemme deg for å fokusere på parforholdet på andre områder enn prøvingen. Det er godt mulig han trenger å snakke om andre ting og å få litt mer "space". Det er ikke alle son bruker ord på å være støttende.

Eller B: ta det opp med han på en veldig varsom (og ikke angripende!) måte. La han prate og fokuser på å lytte. Han har det nok ikke enkelt han heller.

Anonymkode: d01ef...938

[AnonymBruker]

Min mann stiller ofte spørsmål ala "hvordan gikk det på legetimen" uten at han egentlig vil ha et annet svar enn "det gikk helt fint"  fordi spørsmålet er for å vise omsorg og omtanke - ikke for å "snakke om det" ...

Anonymkode: 69266...d94

[AnonymBruker]

TS her. Jeg syns det blir for dumt at jeg skal ta ekstra hensyn på den og den måten. Jeg tar hensyn hver eneste dag, ved å ikke snakke om det. Jeg forteller ikke engang om når eggløsningen finner sted, fordi han ikke skal bli stresset av det. Jeg er heller ikke oppslukt i prøvetiden, eller krever sex kun pga befruktning. Faktisk så er jeg rimelig avslappet til det hele ovenfor han. Jeg vil ha sex fordi jeg er kåt, ikke fordi jeg har eggløsning. Jeg har flere ganger hoppet over sex på eggløsning fordi lysten ikke har vært der, og da vil jeg ikke tvinge meg selv til det.... Legetimer er ikke noe jeg snakker om, med mindre han spør. Som regel gir jeg korte, men forståelige svar til han. Jeg har nå bedt han slutte å spørre om han ikke egentlig vil snakke om det. Det er jo ikke sånn at prøvingen skal gå utover forholdet vårt, derfor er jeg så avslappet, men samtidig litt redd. Men han vet så klart ikke at jeg er litt redd også...Han sier ofte at han gleder seg til jeg blir gravid og gleder seg til å bli en familie. Da svarer jeg så klart at "jeg gleder meg veldig mye jeg også". Jeg har bedt han flere ganger om å slappe av, "en dag blir det vår tur også. Vi trenger kanskje bare litt hjelp eller litt tid. Men det ordner seg tilslutt" , og da blir han rolig. Selvom man er prøvere over en lengre periode, hvorfor skal det gå utover forholdet? Ingenting er usexy eller avtennende for oss i denne perioden bare fordi vi prøver å få barn. Vi tenner fortsatt like mye på hverandre... Jeg skjønner de som kan slite fordi forholdet kun omhandler prøveperiode og befruktning. Men man kan ikke bare tenke sånn. Man må jo leve ved siden av også.

Anonymkode: 32052...1cf

[AnonymBruker]

På 28.7.2017 den 15.18, stan skrev:

Slik du beskriver det nå er jo litt annerledes.

Det vil jo i det minste være vanlig folkeskikk å late som at man er interessert i svaret. Er han slik også i forhold til andre temaer? Eller er det bare i forhold til dette med barnløshet?

Ikke sant. Derfor jeg stusser litt!

Jeg opplever han sånn kun i prøveperioden/barnløshet  

Anonymkode: 32052...1cf

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke sant. Derfor jeg stusser litt!

Jeg opplever han sånn kun i prøveperioden/barnløshet  

Anonymkode: 32052...1cf

Han vil vel vise omsorg ovenfor deg, samtidig som han kanskje ikke er interessert i utdypende svar på spørsmålene. Det er kanskje ikke det letteste temaet å sette seg inn i for den som ikke går igjennom det, og det viktigste for mannen din er nok at det blir et barn ut av det, og at det går bra med deg. 

Anonymkode: 3a923...90f

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han vil vel vise omsorg ovenfor deg, samtidig som han kanskje ikke er interessert i utdypende svar på spørsmålene. Det er kanskje ikke det letteste temaet å sette seg inn i for den som ikke går igjennom det, og det viktigste for mannen din er nok at det blir et barn ut av det, og at det går bra med deg. 

Anonymkode: 3a923...90f

Han viser mer omsorg ovenfor meg om han da heller slutter å spørre om det, for jeg syns det er verre å bli avbrytet i hver setning om noe helt annet, akkurat som om han ikke bryr seg. Dette har jeg også nevnt til han. Så han vet det. Ja, det er sant. Men igjen, så skjønner jeg ikke hvorfor han da spør. Han kan vise omsorg for meg på andre måter enn å virke til å ikke bry seg et fnatt.

Anonymkode: 32052...1cf