Hvordan deale med usikkerhet, mistro og sjalusi?

[AnonymBruker]

10 timer siden, a l'orange skrev:

Og en annen ting i samme gaten;

Du skriver at du blir såret over hans tvil angående følelser og nærmest klandrer han for å ha feil følelser eller ikke være sikker.

Han på sin side skammer seg sikkert for å være i tvil, føler seg stresset og klandrer deg nok innerst inne for å gjøre deg avhengig av hva han har lov til å føle eller ikke.

Er hva jeg tenker  

 

Sikkert sant. Men faen heller- å si til et menneske som er 100 % hengiven og som man har hatt det så godt med (det vet jo jeg som har vært der),  at man er usikker på hva man føler - og å si det kvelden før man reiser bort for å isolere seg og tenke og nærmest kutter kontakten- det er bare hjerteløst. Jeg sitter igjen med en mill spørsmål, vingeklippet og alene og må bare vente på svar frem i tid.. Det er ikke til å holde ut.

Det jeg er mest opprørt for er at HAN har initiert situasjonen som er oppstått. HAN har oppført seg som en infantil fyr som rømmer fra ansvar og forpliktelser (en liten stund av vårt samliv da), HAN har dyttet meg bort når jeg vil være snill/god/kjærlig, HAN har skapt alt dette. Ikke jeg. Hadde det vært opp til meg var alt fint. Til tross for at han har endret seg mye og ikke lenger er den fyren jeg traff for mange år siden. Til tross for at han er moody, oppfarende, urimelig etc. Jeg er ikke en som gir opp og kaster vrak på et godt familieliv til fordel for å dyrke egne og mer ungdommelige aktiviteter. Han sier han er glad i meg. Vi som alltid har sagt at vi elsker hverandre. jeg orker ikke svare en gang, så vondt gjør det. Føles som et hån....

Anonymkode: b7f14...e72

[AnonymBruker]

6 timer siden, Dr. A. Kula skrev:

Noen tanker om den manglende prating hans.

Om du er veldig utålmodig, og ser "mistenkeligheter" i alt han sier, kan det medføre en redsel for å uttrykke seg på en måte som kan misforstås og tolkes annerledes enn avsender tiltenkte. Har man erfaring på dette, blir man etterhvert meget var på hvordan man ordlegger seg og da trenger man tid for å si noe. Først skal man ta inn over seg hva den andre har sagt, sjekke mulige tolkninger og kontekst. Så skal man kjenne etter for å finne svaret med eventuelle alternativer og begrunnelser og til slutt skal man lete frem de nøye utvalgte formuleringene som skal utelukke misforståelse men samtid beskrive nøyaktig hva man har på hjertet. Det tar tid. Og motparten opplever en da som taus eller motvillig til å svare, mens man i realiteten jobber intenst med saken. Si ditt og vent på svar. Men ikke gå vekk eller mas. Alle tenker ikke likt.

Forøvrig synes jeg du virker oppegående og fornuftig i dine tanker, du har gode refleksjoner og evner å ta til deg innspill og råd. Jeg kjenner nok også meg selv best igjen i mannen, men med dine refleksjoner er det gode håp om du kan få formidlet det like bra til mannen. 

Et lite forslag, spør om det er greit at du bestiller psykolog time for han, siden han vegrer seg for å gjøre det (men ønsker det).

Er nok riktig som du sier. Han sa han føler at han blir engstelig for å si noe som helst siden jeg reagerer veldig sterkt når han sier noe "feil". Er nok klassisk mars/venus akkurat dette.

Takk, jeg prøver virkelig å være så forståelsesfull jeg kan. Jeg prøver å spørre han om tingene han sliter med, vil veldig gjerne støtte og være der. samtidig er det ikke til å holde ut at han drar sine egne følelser i tvil, da er alt jeg vil å skyve han bort.... Jeg prøver å formidle, forstå, være der, men han er liksom gått i lås...

Det siste kunne jeg gjerne gjort, men vet at det hadde gjort ham rasende. Noe av det han har klaget på er nemlig at jeg skal være så "på" alt, involvere meg i alt, organisere og fikse. JEG mener at han skal være jævlig glad at han har en kone som faktisk holder i alle tråder og får ting gjort. Men jeg har selvsagt et kontrollbehov som gjør at jeg spør "har du husket å ...", om ting som er hans bord (men som han fort kan glemme)- det irriterer ham. Det var det med å slippe kontrollen... :/ Nei, kjenner ham godt nok til å vite at det skrittet må han ta helt og holdent alene. Bare det at jeg spør om det gjør ham irritert.....

Anonymkode: b7f14...e72

[AnonymBruker]

Litt tid borte og ingen kontakt på en stund, og jeg har det så vondt nå... Alt jeg vil er at han skal elske meg, lengte, være kjærlig. Skrive at han elsker meg av hele sitt hjerte. At han er min.. Men han er taus, fjern og det er mange dager til han kommer hjem. I dag er vårt jubileum og jeg er så ufattelig full av sorg for hvordan ting er blitt. Og ingenting av det var på mitt initiativ.. Så her sitter jeg på vent- venter på at han skal finne ut av følelsene sine.  Etter så mange år sammen? Kjenner at jeg bare har lys ttil å ligge i senga nå. Glemme verden. Alt jeg vil er at alt skal være fint igjen.... Skjønner ikke hva endringen består i.

trist nå, så trist... 

ts. måtte bare lufte litt..

Anonymkode: b7f14...e72

[AnonymBruker]

Det er nok en viss mulighet for at han har truffet en annen, beklager å måtte si det. Uansett om han har det eller ikke, så er det verste du kan gjøre å klenge og mase. Jeg synes det er alarmerende at du sier at du ikke føler deg hel uten ham osv. , du virker faktisk veldig intens. Og har du tenkt på at når du føler og elsker så enormt, så behøver liksom ikke han å gjøre det? Det eneste som vil funke her er at du trekker deg tilbake og holder kortene litt tettere, fokuserer på deg selv og egne interesser. 

Anonymkode: 89b85...917

[Sh999]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt tid borte og ingen kontakt på en stund, og jeg har det så vondt nå... Alt jeg vil er at han skal elske meg, lengte, være kjærlig. Skrive at han elsker meg av hele sitt hjerte. At han er min.. Men han er taus, fjern og det er mange dager til han kommer hjem. I dag er vårt jubileum og jeg er så ufattelig full av sorg for hvordan ting er blitt. Og ingenting av det var på mitt initiativ.. Så her sitter jeg på vent- venter på at han skal finne ut av følelsene sine.  Etter så mange år sammen? Kjenner at jeg bare har lys ttil å ligge i senga nå. Glemme verden. Alt jeg vil er at alt skal være fint igjen.... Skjønner ikke hva endringen består i.

trist nå, så trist... 

ts. måtte bare lufte litt..

Anonymkode: b7f14...e72

Huff, jeg føler virkelig med deg. Men det er dessverre en gang slik at det nytter ikke å legge hele vår eksistens og lykke i andre sine hender. Dere er ikke en symbiose, selv om dere er et par. Jeg tror at din mann trekker seg unna fordi han savner og være sin egen person rett og slett. Det nytter ikke å løpe etter han og trygle han om å elske deg, sånn fungerer det nok ikke. Han må ha rett til og føle det annerledes enn deg. Enkelte ting kan man ikke legge på vektskålen heller- som jeg gjorde sånn og da fortjener jeg sånn . Du trenger profesjonell hjelp til å komme utav denne avhengigheten du har til mannen din. Tenk deg en hånd med sand oppi, kniper du hånden for hardt rundt sanden renner den ut mellom fingrene, hvis du derimot holder sanden med en åpen hånd, vil den bli værende. Ønsker deg det beste. Hilsen meg.

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok en viss mulighet for at han har truffet en annen, beklager å måtte si det. Uansett om han har det eller ikke, så er det verste du kan gjøre å klenge og mase. Jeg synes det er alarmerende at du sier at du ikke føler deg hel uten ham osv. , du virker faktisk veldig intens. Og har du tenkt på at når du føler og elsker så enormt, så behøver liksom ikke han å gjøre det? Det eneste som vil funke her er at du trekker deg tilbake og holder kortene litt tettere, fokuserer på deg selv og egne interesser. 

Anonymkode: 89b85...917

Takk for svar. Dette med at han kan ha truffet en annen/være betatt av en annen eller rett og slett ha vært utro er tanker som har truffet meg mange ganger siste året.-- for han har endret seg så mye. Interessene, atferden..  Men når jeg har spurt om dette har han endt med å bli rasende på meg og klandre meg for å alltid ha vært så mistenksom og paranoid. Han sier at det at jeg kan mistenke noe slikt er noe han ikke kan leve med og at det er vanvittig at jeg indikerer slike ting.. Samtidig som jeg føler at noe er galt. Det gjør meg bare enda mer paranoid..  

Du har sikkert rett i at det verste jeg kan gjøre er å klenge og mase. Men det er vanskelig å holde seg borte, for jeg blir ødelagt av uroen og bare han kan gi meg svarene jeg trenger. Har imidlertid klart å holde meg hard lenge nå. Han får prate når han er klar. Jeg er nok ganske intens i kjærlighet ja. Men greia er at vi to har liksom hatt et så fantastisk kjærlighetsliv sammen. har følt meg så innmari elsket og trygg i så mage år. Og så river han det bare vekk og blir kald, det er ikke enkelt da å ikke bli pågående for å få svar, jeg er bare forvirret.

sikkert også sant at han føler han kan "slappe av" med allle følelsene siden jeg er så på hele tiden.. jeg er driiitdårlig til å spille hard to get, Og det var det som var så deilig da jeg traff ham at jeg slapp alt det spillet. kunne bare si akkurat hvordan ting var hele tiden...men det gjør meg selvsagt ikke like spennende i lengden :/

14 timer siden, Sh999 skrev:

Huff, jeg føler virkelig med deg. Men det er dessverre en gang slik at det nytter ikke å legge hele vår eksistens og lykke i andre sine hender. Dere er ikke en symbiose, selv om dere er et par. Jeg tror at din mann trekker seg unna fordi han savner og være sin egen person rett og slett. Det nytter ikke å løpe etter han og trygle han om å elske deg, sånn fungerer det nok ikke. Han må ha rett til og føle det annerledes enn deg. Enkelte ting kan man ikke legge på vektskålen heller- som jeg gjorde sånn og da fortjener jeg sånn . Du trenger profesjonell hjelp til å komme utav denne avhengigheten du har til mannen din. Tenk deg en hånd med sand oppi, kniper du hånden for hardt rundt sanden renner den ut mellom fingrene, hvis du derimot holder sanden med en åpen hånd, vil den bli værende. Ønsker deg det beste. Hilsen meg.

Takk, det du skriver her er sant. Man har ingen garantier i livet og vi to er ikke ett. Du har helt rett i at han trekker seg unna fordi han savner å være seg selv igjen. Han har i alle fall sagt det at han har kjent på at han må gjøre sine egne ting, og bare være alene og tenke sine tanker litt. Vi har nok vært langt tettere enn det gjennomsnittlige par, både rent fysisk og i kontakt og hva vi har delt. Og ja, han har rett til å føle ting annerledes enn meg.. Men det som er vondt er jo at vi er gift, han har lovet å være der i gode og onde dager og jeg føler at hanhar fremhevet de negative tingene mer enn de egentlig burde... Nesten alt har matchet mellom oss- vennskap, lidenskap, humor, interesser.. Og det er er ganske sjeldent. Likevel velger han å fokusere på at han har fått for lite rom alene/ tid til sine følelser etc, noe han ikke har bedt om på alle disse 18 åra....? 

Lignelsen din er sikkert sann. Men som jeg nevnte ovenfor så er det innmari vanskelig å bli sittende hjemme med hendene i fanget og ikke ringe ham, når han rømmer unna uten beskjed, slik han begynte med i fjor.. Jeg forsto jo ingen verdens ting.  takk for det, jeg stålsetter meg nå. aner ikke hva som kan komme nå, dessverre... ;(

Anonymkode: b7f14...e72

[Sh999]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Dette med at han kan ha truffet en annen/være betatt av en annen eller rett og slett ha vært utro er tanker som har truffet meg mange ganger siste året.-- for han har endret seg så mye. Interessene, atferden..  Men når jeg har spurt om dette har han endt med å bli rasende på meg og klandre meg for å alltid ha vært så mistenksom og paranoid. Han sier at det at jeg kan mistenke noe slikt er noe han ikke kan leve med og at det er vanvittig at jeg indikerer slike ting.. Samtidig som jeg føler at noe er galt. Det gjør meg bare enda mer paranoid..  

Du har sikkert rett i at det verste jeg kan gjøre er å klenge og mase. Men det er vanskelig å holde seg borte, for jeg blir ødelagt av uroen og bare han kan gi meg svarene jeg trenger. Har imidlertid klart å holde meg hard lenge nå. Han får prate når han er klar. Jeg er nok ganske intens i kjærlighet ja. Men greia er at vi to har liksom hatt et så fantastisk kjærlighetsliv sammen. har følt meg så innmari elsket og trygg i så mage år. Og så river han det bare vekk og blir kald, det er ikke enkelt da å ikke bli pågående for å få svar, jeg er bare forvirret.

sikkert også sant at han føler han kan "slappe av" med allle følelsene siden jeg er så på hele tiden.. jeg er driiitdårlig til å spille hard to get, Og det var det som var så deilig da jeg traff ham at jeg slapp alt det spillet. kunne bare si akkurat hvordan ting var hele tiden...men det gjør meg selvsagt ikke like spennende i lengden :/

Takk, det du skriver her er sant. Man har ingen garantier i livet og vi to er ikke ett. Du har helt rett i at han trekker seg unna fordi han savner å være seg selv igjen. Han har i alle fall sagt det at han har kjent på at han må gjøre sine egne ting, og bare være alene og tenke sine tanker litt. Vi har nok vært langt tettere enn det gjennomsnittlige par, både rent fysisk og i kontakt og hva vi har delt. Og ja, han har rett til å føle ting annerledes enn meg.. Men det som er vondt er jo at vi er gift, han har lovet å være der i gode og onde dager og jeg føler at hanhar fremhevet de negative tingene mer enn de egentlig burde... Nesten alt har matchet mellom oss- vennskap, lidenskap, humor, interesser.. Og det er er ganske sjeldent. Likevel velger han å fokusere på at han har fått for lite rom alene/ tid til sine følelser etc, noe han ikke har bedt om på alle disse 18 åra....? 

Lignelsen din er sikkert sann. Men som jeg nevnte ovenfor så er det innmari vanskelig å bli sittende hjemme med hendene i fanget og ikke ringe ham, når han rømmer unna uten beskjed, slik han begynte med i fjor.. Jeg forsto jo ingen verdens ting.  takk for det, jeg stålsetter meg nå. aner ikke hva som kan komme nå, dessverre... ;(

Anonymkode: b7f14...e72

Jeg skjønner så innmari godt hvordan det føles, nesten som jeg kjente smerten din gjennom det du har skrevet her. Det handler nok mye om at jeg har hatt det sånn som deg. Min eks og jeg var også som du sier over gjennomsnittet nær hverandre på mange måter. Man står tilbake med en tomhet og hjelpeløshet som er helt grusom.. Jeg har måttet jobbe intenst med meg selv da bruddet ble et faktum og han ikke ville mer.. Den smerten der er noe av det verste jeg har opplevd faktisk. Nå går det bedre, selv om jeg savner han hver dag enda. Jeg måtte tvinge meg selv til å godta at han ikke hadde følelser mer, selv om jeg (som deg) Ikke helt klarte å forstå det. Du er velkommen til og sende meg en pm om du vil lufte ut/dele erfaringer.

[AnonymBruker]

5 timer siden, Sh999 skrev:

Jeg skjønner så innmari godt hvordan det føles, nesten som jeg kjente smerten din gjennom det du har skrevet her. Det handler nok mye om at jeg har hatt det sånn som deg. Min eks og jeg var også som du sier over gjennomsnittet nær hverandre på mange måter. Man står tilbake med en tomhet og hjelpeløshet som er helt grusom.. Jeg har måttet jobbe intenst med meg selv da bruddet ble et faktum og han ikke ville mer.. Den smerten der er noe av det verste jeg har opplevd faktisk. Nå går det bedre, selv om jeg savner han hver dag enda. Jeg måtte tvinge meg selv til å godta at han ikke hadde følelser mer, selv om jeg (som deg) Ikke helt klarte å forstå det. Du er velkommen til og sende meg en pm om du vil lufte ut/dele erfaringer.

Tusen takk for det, sh999! Det er fint at noen forstår. Kanskje jeg gjør det..

 

 

Anonymkode: b7f14...e72