Jeg dikter historier, og tror på dem selv, og glemmer at det er jeg som har diktet

[AnonymBruker]

Jeg har et problem, og jeg tror nok ikke man kan kalle det psykisk lidelse liksom, men det er nå engang et problem så jeg tok det på dette underforumet. 

Noen vil nok si at det er fordi jeg har fritidsproblemer, og det er nok en del sant. Når jeg er opptatt med å lese bøker og trene lyver jeg ikke så mye, men det hender jeg lyver når jeg møter noen på treningssenteret også og vi må småprate. Dette er skikkelig plagsomt, for det er ikke fint gjort mot andre. Jeg misbruker deres omtanke/omsorg, og folk tror meg ikke på noe særlig lenger, jeg skjønner at folk ikke vil ha en venn som gjør sånt. 

Det er overalt når jeg er med mennesker. Det bare faller ut av meg. Jeg sier helt uskyldige ting som ikke gir mening. I småpraten er det mer sånne uskyldige ting som ikke skader som f.eks at jeg har vært på fjelltur, men så har jeg ikke det. Eller at det var noe dritt at jeg skrapa opp bilen, og gjerne en utrolig historie om hvordan det skjedde, og det renner ut av meg, og ingenting av det har skjedd. Andre situasjoner der man snakker mer, vikler jeg meg inn i nett av løgner. Og jeg blir stresset og lurer plutselig på hvorfor jeg gjorde det? Hvor kom det fra. Jeg blir stresset fordi det er ekkelt å måtte si at nei det jeg har sittet og diskutert med deg den siste timen er ikke sant, og denne personen har gjerne delt noe mer personlig siden jeg delte først ikke sant. Jeg kommer ikke på at jeg lyver før jeg innser at her gjør denne personen seg sårbar for meg på falske premisser. 

Det største problemet, verre enn at folk sikkert snakker dritt om meg, og irriterer seg over meg, og ja, verre enn at jeg krenker folk (det er ille, jeg vet!), det er det at jeg glemmer at jeg lyver. At jeg tror på det. Jeg blir følelsesmessig beveget av det jeg forteller. Om fjellturen eller bilen kan jeg i ettertid tenke oppfølgingstanker, som at "jeg må nok få meg en time hos bilmekaniker" eller "det var jammen en fin tur jeg hadde i går, dit må jeg gå igjen", med indre bilder av utsikten og alt. Når det er mer innviklet lurer jeg på hvor det blir av den kjæresten jeg har, jeg blir redd for å sove når jeg tror at hun kanskje er ute og er utro. Jeg spiser is og trøster meg selv fordi jeg er dypt trist og nedstemt, og i motsatt retning kan føle meg oppglødd over jobbtilbudet som gir veldig god lønn, og at de har sett akkurat meg. Men ingenting av det er sant. De fleste følelsene mine er knyttet til en eller annen løgn. Og joda, livsløgnen og alt det der men alt er løgn føler jeg. Hele livshistorien min forandrer seg med hva som er løgnen for tiden. Jeg blir fylt med handlinger og følelser knyttet til en person som eier en sannhet som er den som jeg har tilegnet meg med løgn. F.eks hvis løgnen er at kjæresten min er utro blir jeg en sånn som sliter med å stole på mennesker og sånne ting. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette, og kanskje det ikke er det viktigste. Men jeg må slutte. Jeg vil ha ekte relasjoner! Og jeg vil slutte å krenke andre mennesker med å få dem til å gi meg hemmeligheter, og at de betror seg til meg. Jeg er empatisk, kanskje for empatisk? For det er mange som har sagt det har vært godt å snakke med meg, og å dele slike ting med noen, at de setter pris på ærligheten. Men når de finner ut at det ikke er sant blir jo det uansett ødelagt. Og det er bare ikke riktig at de gjør det på falske premisser. 

Er det noen som kan kjenne seg igjen? Eller vet hvordan jeg kan prøve å slutte? 

Anonymkode: 6c8a1...e62

[Blod]

Du er en lystløgner. Ta kontakt med fastlegen din, kanskje hen henviser deg til en psykolog eller noe lignende. Dette kan du få hjelp med

[AnonymBruker]

Jeg fortalte en løgn til noen som har forfulgt meg i mange år nå. Det hjalp for min del, har aldri løyet siden.

Når det dukker opp ville historier i hodet mitt, sier jeg heller "Oi, tenk om sånn og sånn hadde skjedd", "det har jeg skikkelig lyst til å gjøre" osv. Da får jeg fortalt historiene mine, men uten å lyve. 

Det er skikkelig dritt å måtte vedlikeholde en løgn over mange år. Tror nesten ikke det går en dag uten at jeg tenker over det, og jeg tør heller ikke innrømme det. Men det er min måte å huske at jeg ikke må finne på å lyve mer, så det er på en måte greit også. 

Anonymkode: efcee...364

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Blod skrev:

Du er en lystløgner. Ta kontakt med fastlegen din, kanskje hen henviser deg til en psykolog eller noe lignende. Dette kan du få hjelp med

Jeg har hørt om "lystløgner" og har tenkt at det passer meg. Men jeg føler det er for .. mye min feil til at jeg kan få legehjelp for det. Kanskje legen tror jeg lyver også, eller jeg begynner å lyve når jeg går til legen. 

- TS

Anonymkode: 6c8a1...e62

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fortalte en løgn til noen som har forfulgt meg i mange år nå. Det hjalp for min del, har aldri løyet siden.

Når det dukker opp ville historier i hodet mitt, sier jeg heller "Oi, tenk om sånn og sånn hadde skjedd", "det har jeg skikkelig lyst til å gjøre" osv. Da får jeg fortalt historiene mine, men uten å lyve. 

Det er skikkelig dritt å måtte vedlikeholde en løgn over mange år. Tror nesten ikke det går en dag uten at jeg tenker over det, og jeg tør heller ikke innrømme det. Men det er min måte å huske at jeg ikke må finne på å lyve mer, så det er på en måte greit også. 

Anonymkode: efcee...364

Ja, det er skikkelig ekkelt når du innser at du har løyet skikkelig, og du faller litt ut av det, og ser at du har fått noen til å dele ting de ellers ikke hadde delt med deg. 

Jeg skammer meg over dette. Jeg tenker innimellom på hvem er egentlig jeg ikke sant. For når alt er så omsluttet av løgner som ikke faktisk har skjedd, hvem er da egentlig jeg. 

Det hørtes lurt ut det du foreslo. Men forstod ikke helt, mente du at du i stedet for å f.eks si at du var på fjelltur i går, så sier du at du gjerne skulle ha vært på fjelltur i går? F.eks. 

Hvis du har behov for å lette ditt hjerte, må du bare gjøre det, jeg hører på deg. Og dømmer deg ikke, for jeg har sikkert gjort verre selv. 

Det er skikkelig ekkelt, for jeg blir helt plutselig helt inn i løgnen og tror det har skjedd, og føler som det har skjedd og tenker som det har skjedd. 

- TS

Anonymkode: 6c8a1...e62

[Perle]

Husker du hvordan det begynte? 

Som barn med litt over middeles god fantasi kunne jeg fortelle de villeste historier. Lange og utbroderene. Kansje var det et lite snev av sannhet i noen av de, men jeg smurte iallefall tjukt på. Det kunne f.eks være at jeg hadde funnet en beinrest etter etter en død fugl i skogen, og det ble til slutt et helt likfunn.  

For min del var det vel så enkelt som at jeg likte å underholde folk, og at jeg så innmari gjerne ville at det skulle hende noe spennende! 

Skjønner at slik du holder på er plagsomt, men at det ene tar det andre, og "vipps"så har du bust ut med nok en skrøne. Synes du skal få time hos fastlegen din for videre henvisning til psykolog. Vis legen innlegget ditt her da vel, om det føles håpløst å skulle forklare. 

[AnonymBruker]

Dikter du historier på internett-forum også, som dette f.ex....?

Anonymkode: 5ace0...f69

[AnonymBruker]

Har gjort det samme og fått dritdårlig samvittighet. Det blir jo på en måte catfishing irl

Anonymkode: 73095...cb9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hørt om "lystløgner" og har tenkt at det passer meg. Men jeg føler det er for .. mye min feil til at jeg kan få legehjelp for det. Kanskje legen tror jeg lyver også, eller jeg begynner å lyve når jeg går til legen. 

- TS

Anonymkode: 6c8a1...e62

Det er jo på en måte bra om legen tror du lyver, for da skjønner han jo at du er en lystløgner

Anonymkode: 1d1fc...a5d

[Insanomanical]

Det her tror jeg ikke på du bare lyver.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dikter du historier på internett-forum også, som dette f.ex....?

Anonymkode: 5ace0...f69

14 timer siden, Insanomanical skrev:

Det her tror jeg ikke på du bare lyver.

Dere har delvis rett. Deler av første innlegget mitt er løgn. Men bare detaljene. Tilfellet meg at jeg lever meg så inn i løgnen at jeg tror på den selv og lever i noen dager som at det er sannheten min er tilfellet. Det er slitsomt og jeg vil ikke ha det sånn. Hvem er jeg? 

TS

Anonymkode: 6c8a1...e62

[AnonymBruker]

Nå måtte jeg inn her og dele en hendelse som viser tydelig hvor gjennomgående dette er. 

Jeg var på jobb, og snakket med kollegaer i lunsjen. Jeg fortalte at jeg skulle til Island i ferien min. De viser interesse og jeg forteller hva jeg har tenkt å se på, for jeg kan litt om Island. Vi prater litt om det, og en spør når jeg skal dit, jeg forteller. Og hun reagerer med "Så gøy!" og forteller at hun og mannen også skal til Island da! 

Alt i meg synker, for her har jeg viklet meg inn i enda en løgn. 

@Perle, takk for svar! 
Jeg har aldri tenkt at det var ille nok til å få henvisning for, for det er jo min egen feil. Jeg skaper jo problemene helt selv. 

Men jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg tror det ligger noe i det du sier om at man vil noe spennende skal skje. Jeg husker ikke en gang når det begynte, det var som barn. Jeg hadde ikke så mange venner og brukte mye tid alene. Jeg lagde innviklede historier som jeg drømte meg bort i, og kunne fortelle med middagsbordet og foreldrene mine ble lei, for jeg hadde funnet ut uendelige detaljer i disse historiene. Som at disse menneskene jeg fortalte om var folk jeg faktisk kjente. Men først på vgs begynte jeg å si slike historier som om de var mine egne og ikke oppdiktede. Og siden har det bare blitt mer og mer, til en slik grad at jeg rett og slett glemmer meg. Jeg har ikke drømt meg bort når jeg går rundt i mitt eget hjem og venter på den kjæresten som jeg tenker er ute, jeg er helt til stede, men føler og tenker som at noen kommer snart f.eks. 

Godt å høre at andre har gjort noe lignende i barndommen. Og å høre at noen forstår. Hvordan vokste du det av deg? 

- TS

Anonymkode: 6c8a1...e62

[AnonymBruker]

Hei ts:)

Nå er vel ikke lystløgner en psykiatrisk diagnose i seg selv, men jeg kjenner ei som var lystløgner for å kalle det for det. Personen var ikke det da jeg møtte vedkommende, og personen fortalte at grunnen til at vedkommende diktet opp ting og mer eller mindre trodde på det selv var at personen syntes livet sitt var kjedelig. Ikke for å få oppmerksomhet, men for å selv føle at personen levde/hadde et liv utover å bare eksistere. Men det er klart, man kan jo lyst-lyve over andre ting også, men ut fra personen jeg kjenner(og som engasjerer seg i dette og dermed møter andre som er slik) sier at vedkommende enda ikke har møtt noen som liker å lyve om disse tingene. De fleste opplever det som stressende slik som du sier.

Uansett, synes du skal ta det opp med fastlegen din:) At du klarer å innrømme det for deg selv er nesten det viktigste:) Du har nok dine grunner til at du lyver TS, selv om de kanskje ikke er åpenbar. Det betyr ikke at du er et dårlig menneske fordet^^,

Anonymkode: d92c9...6f4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei ts:)

Nå er vel ikke lystløgner en psykiatrisk diagnose i seg selv, men jeg kjenner ei som var lystløgner for å kalle det for det. Personen var ikke det da jeg møtte vedkommende, og personen fortalte at grunnen til at vedkommende diktet opp ting og mer eller mindre trodde på det selv var at personen syntes livet sitt var kjedelig. Ikke for å få oppmerksomhet, men for å selv føle at personen levde/hadde et liv utover å bare eksistere. Men det er klart, man kan jo lyst-lyve over andre ting også, men ut fra personen jeg kjenner(og som engasjerer seg i dette og dermed møter andre som er slik) sier at vedkommende enda ikke har møtt noen som liker å lyve om disse tingene. De fleste opplever det som stressende slik som du sier.

Uansett, synes du skal ta det opp med fastlegen din:) At du klarer å innrømme det for deg selv er nesten det viktigste:) Du har nok dine grunner til at du lyver TS, selv om de kanskje ikke er åpenbar. Det betyr ikke at du er et dårlig menneske fordet^^,

Anonymkode: d92c9...6f4

Takk for svar! 

Nei, jeg trodde liksom at lystløgner mer var bare noe man kallte folk, ikke en ekte diagnose. 

Jeg kjenner meg igjen i det du forteller om denne personen. Det her med at det er ikke bare når jeg møter andre mennesker, jeg tar med løgnen hjem. F.eks om jeg har vært i sosialt lag og fortalt noe vanskelig og hatt en dyp og god samtale med noen, så går jeg hjemover som om det vi snakket om der, og det jeg fortalte om mitt eget liv, var sant. Jeg glemmer at det ikke var det. Så løgnen er ikke bare for å gjøre meg interessant for den andre, det er til og med når jeg er alene. 

Når jeg tenker på det er det egentlig uendelig trist. Synes jeg at mitt eget liv er så kjedelig at jeg må finne på alle mulige løgner for å gjøre det utholdelig for meg selv? Og hvorfor bruker jeg ikke tid og energi på å skape ekte ting i livet mitt, i stedet for å bygge løgner og skrøner og luftslott? Sånn som f.eks nå i sommer, jeg har ingen planer, for jeg har vært for oppslukt i liksom-planene mine. Når jeg haler meg ut av løgnene, og ser på livet mitt ellers, så er det bare tomt, og jeg får tanker om at jeg er patetisk. Og da er det mye enklere å bare gå inn i løgnene igjen. 

Jeg har generelt en opplevelse av at ting er platt. Ekstremer griper tak i meg, og ulike skjebner griper tak i meg, og hva er da bedre enn å tilegne seg disse skjebnene og se verden utifra dem? Småprat og småpjatt og alltid det samme temaet er så .. grått for meg! Om det gir mening. Men jeg skulle jo heller bygget ekte interesser, en falske. 

- TS

Anonymkode: 6c8a1...e62

[Callisto83]

Det høres litt ut som en forsvarsmekanisme. Noe du kanskje underbevisst har"lært" at lønner seg i møte med andre, kanskje for å ta brodden vekk fra noe ubehagelig i situasjonen der og da.

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Callisto83 skrev:

Det høres litt ut som en forsvarsmekanisme. Noe du kanskje underbevisst har"lært" at lønner seg i møte med andre, kanskje for å ta brodden vekk fra noe ubehagelig i situasjonen der og da.

 

Hm, ja, det er mulig. 

Det kan jo i alle fall tenkes at det er et forsvar mot å kjede meg, mot å synes at livet er platt og uutholdelig. Men hvis jeg lever hele livet mitt i et luftslott så blir det i alle fall aldri noe annet enn kjedelig, bortsett fra når jeg lyver. Så det er jo ikke holdbart å fortsette sånn. 

Jeg vet ikke når jeg skulle lært det egentlig. Det er jo mulig jeg alltid kjente på at jeg måtte ha interessante historier å fortelle slik at jeg skulle bli likt og få flere venner. Men nå er det tydelig at dette ødelegger for meg i det sosiale livet. 

- TS

Anonymkode: 6c8a1...e62

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere har delvis rett. Deler av første innlegget mitt er løgn. Men bare detaljene. Tilfellet meg at jeg lever meg så inn i løgnen at jeg tror på den selv og lever i noen dager som at det er sannheten min er tilfellet. Det er slitsomt og jeg vil ikke ha det sånn. Hvem er jeg? 

TS

Anonymkode: 6c8a1...e62

Har du flere innlegg som er delvis løgn? Hele tråder f.ex.?

Anonymkode: 5ace0...f69

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du flere innlegg som er delvis løgn? Hele tråder f.ex.?

Anonymkode: 5ace0...f69

Ja. Eller jeg vil ikke si at hele tråden er løgn. Jeg bruker liksom min person i tråden, og det er jo ekte, men premisset er feil. F.eks skulle jeg ut og reise og spurte om råd til sånn og sånn reise, ganske harmløst, men greia er at jeg aldri dro til denne plassen, aldri fikk ut fingeren og gjorde noe med det. Og jeg hadde egentlig ingen hensikt om å gjøre det heller. 

En gang lagde jeg en tråd om noe litt mer seriøst. Jeg interesserte meg for et spesifikt tema, og ønsket å diskutere dette, og da ble jeg til en person som sleit med den problematikken, skreiv et innlegg, og diskuterte dette temaet. Etter noen innlegg følte jeg som jeg hadde dette problemet på ekte. Jeg ble nedstemt fordi personen jeg ble var nedstemt, jeg ble engstelig, og lurte på hvem jeg kunne kontakte for å ordne opp i dette. At "nå var det på tide at jeg fikk bukt med problemet mitt", men problemet var jo aldri mitt i utgangspunktet. Etter en uke var det mer over, og da synes jeg det hadde vært slemt av meg å finne opp en problemstilling på den måten for å få diskutert dette temaet. Det var veldig lærerikt og jeg følte en kjemi og et fellesskap med de jeg delte opplevelsen og diskusjonen med, men samtidig så var det jo utrolig dårlig av meg synes jeg siden de hadde delt på premissene at jeg sleit med det problemet selv. Hvis jeg bare hadde skrevet at jeg interesserer meg for X tema, kan dere dele, så hadde det ikke blitt det samme. 

Ellers så tror jeg at jeg har for mye empati, jeg lever meg inn i andres følelser, og av og til når jeg leser andres problemstillinger begynner jeg lett å tenke at det er mitt problem det de skriver om. Og så prøver jeg ofte å svare utifra at jeg har det problemet selv. Og ofte får jeg respons på at det jeg skriver hjelper, eller at det var godt å høre om noen andre som hadde det på samme måte. Jeg synes det er dårlig. Man skal ikke måtte gå rundt og mistro alt folk sier. 

Så ja, har flere innlegg som er delvis løgn, er ikke den første gangen jeg er på forumet. Men det er mest i det virkelige liv. Her inne er det mer problemløsning, og det blir tydeligere at det er lureri, og da stopper jeg når jeg på en måte innser hva jeg gjør for det vil jeg ikke ta del i. Når jeg spontant møter folk så renner det virkelig ut av meg, og jeg er langt inne i en historie før jeg får tenkt meg om. 

- TS

Anonymkode: 6c8a1...e62

[AnonymBruker]

Lager du også tråder om ektefeller som har vandalisert noe i huset og som ikke husker det? 

Anonymkode: 5ace0...f69

[AnonymBruker]

Kanskje det kan hjelpe om du skriver ned problemene du har slik du har gjort her før du skal til legen? Slik du beskriver deg vil det fort ende med at du forteller mange skrøner der også, men hvis du skriver i kort tid av gangen (slik at ikke du begynner å utbrodere) over noen dager så vil du kanskje klare å beskrive problemene på en mest mulig riktig måte. Forklar legen kort hvorfor og gi så en utskrift av teksten. På den andre siden kan det være at det bare gir deg mer tid til å tenke på utbroderinger hvis ikke du er forsiktig. Uansett synes jeg du bør prøve å snakke om det med legen.

Du bør også forklare de du ikke vil miste som venner at du er klar over problemet. Da vil du få større forståelse.

Anonymkode: e8a1c...ca1