Barnet snakker blandet norsk/engelsk.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har en datter som er 3,5 år, sammen med en engelskmann. Problemet her er språket hennes. Hun snakker skikkelig norsk-engelsk. Vi pendler mye fra England til Norge, da synes det er viktig hun blir kjent med min familie også. Familien min snakker kun norsk til henne, foreldrene mine mener hun bør snakke like godt norsk som engelsk, og nekter å snakke noe annet til henne. Hver gang hun sier ett engelsk ord, så sier de "nei, det heter ikke dog, det heter hund!" F.eks. Jeg blir så oppgitt på de, for det er jo ikke feil! Hun blir jo helt forvirret! Så når hun sier hund til faren sin, så skjønner jo ikke han! Har sagt ifra så mange ganger til foreldrene mine at de må slutte å si at det er feil, men de er så gammel-dagse på akkurat det, og livredd for at hun skal snakke engelsk bedre enn norsk.. engelsken deres er veldig dårlig.

Så nå snakker hun annen hvert ord norsk-engelsk.. Er dette noe som gå seg til når hun blir eldre? At hun kommer til å skjønne at det er to forskjellige språk? Noen som har erfaring med dette?

Anonymkode: c7520...5a6

[AnonymBruker]

Det er bare positivt at de konsekvent snakker norsk til henne, men de bør absolutt ikke rette på henne. Forklar dem at du støtter norsken, og at den beste måten for datteren din å lære er at hun blir eksponert for begge språkene, men at rettingen vil bidra til å gi henne et dårlig forhold til både besteforeldrene og deres språk. De ødelegger, og her må du være veldig tydelig på hva du godtar rundt datteren din. Jeg hadde ikke eksponert mitt barn for disse menneskene dersom de ikke var villige til å høre på meg, for dette er faktisk med på å bryte ned den språklige selvtilliten til barnet ditt. Det beste er at de fortsetter å snakke norsk, men lar henne svare det som faller seg naturlig. Da får du et naturlig tospråklig barn, og hun vil skille mellom språkene av seg selv etterhvert. 

Anonymkode: a6a96...1db

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har en datter som er 3,5 år, sammen med en engelskmann. Problemet her er språket hennes. Hun snakker skikkelig norsk-engelsk. Vi pendler mye fra England til Norge, da synes det er viktig hun blir kjent med min familie også. Familien min snakker kun norsk til henne, foreldrene mine mener hun bør snakke like godt norsk som engelsk, og nekter å snakke noe annet til henne. Hver gang hun sier ett engelsk ord, så sier de "nei, det heter ikke dog, det heter hund!" F.eks. Jeg blir så oppgitt på de, for det er jo ikke feil! Hun blir jo helt forvirret! Så når hun sier hund til faren sin, så skjønner jo ikke han! Har sagt ifra så mange ganger til foreldrene mine at de må slutte å si at det er feil, men de er så gammel-dagse på akkurat det, og livredd for at hun skal snakke engelsk bedre enn norsk.. engelsken deres er veldig dårlig.

Så nå snakker hun annen hvert ord norsk-engelsk.. Er dette noe som gå seg til når hun blir eldre? At hun kommer til å skjønne at det er to forskjellige språk? Noen som har erfaring med dette?

Anonymkode: c7520...5a6

Betyr noe annet på norsk: http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=dog&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge 

Anonymkode: 22190...581

[Millimani]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har en datter som er 3,5 år, sammen med en engelskmann. Problemet her er språket hennes. Hun snakker skikkelig norsk-engelsk. Vi pendler mye fra England til Norge, da synes det er viktig hun blir kjent med min familie også. Familien min snakker kun norsk til henne, foreldrene mine mener hun bør snakke like godt norsk som engelsk, og nekter å snakke noe annet til henne. Hver gang hun sier ett engelsk ord, så sier de "nei, det heter ikke dog, det heter hund!" F.eks. Jeg blir så oppgitt på de, for det er jo ikke feil! Hun blir jo helt forvirret! Så når hun sier hund til faren sin, så skjønner jo ikke han! Har sagt ifra så mange ganger til foreldrene mine at de må slutte å si at det er feil, men de er så gammel-dagse på akkurat det, og livredd for at hun skal snakke engelsk bedre enn norsk.. engelsken deres er veldig dårlig.

Så nå snakker hun annen hvert ord norsk-engelsk.. Er dette noe som gå seg til når hun blir eldre? At hun kommer til å skjønne at det er to forskjellige språk? Noen som har erfaring med dette?

Anonymkode: c7520...5a6

Jeg har ingen direkte erfaring. Det som (dog  ) er viktig her er jo at barnet lærer seg begge språkene like godt, og da er det helt riktig å snakke enten det ene eller det andre språket. Trening i engelsk selv om man er i Norge er en ypperlig ting. Kjente en gang til en familie med irsk mamma og norsk pappa. Der gikk det mest i engelsk, eller det kunne variere avhengig av om barnet snakket til mammaen eller pappaen, eller hvem av foreldrene som snakket til barnet. Hvis hun skal snakke like godt norsk som engelsk så må hun få begge språkene inn med morsmelka, og det er det kun mamma og pappa som skal ha rådighet over sammen med etter hvert barnet selv. Barnet har mange fordeler som andre barn i Norge ikke har ved å snakke engelsk. Men det kan være greit å forholde seg til ett språk om gangen. En mulighet da er å snakke engelsk når dere er hjemme og norsk når dere er ute. Hvis besteforeldrene ønsker å snakke kun norsk til henne trenger ikke det å være feil, men man kan ikke blande to språk i hverandre. Enten konsekvent norsk, eller konsekvent engelsk. Altså som f.eks. i "The Julekalender" ble det stadig sagt "it's hard to be a nissemann". Det er litt bakvendt, ikke sant? Enten er det "it's hard to be a santa claus" eller så er det at "det er hardt å være nissemann". Eller "it's på norsk" er selvsagt "det er på norsk" eller "it is in Norwegian".. Mange utenlandske familier som kommer til Norge, flyktninger eller ikke, anbefales å snakke morsmålet hjemme. 

Endret 20. juni 2017 av Millimani

[AnonymBruker]

Det er mange i min familie som er tospråklige og ca. halvparten av dem delte opp språkene fra begynnelsen, mens den andre halvparten snakket sånn som datteren din. Det gikk seg til og ingen av dem fikk problemer med hverken det ene eller andre språket da de ble eldre. 

Anonymkode: 4b6d1...748

[AnonymBruker]

Det er helt normalt. Det kan ta en stund før de skjønner selv at de er tospråklige. Og du har helt rett, man skal aldri si til et så lite barn at de snakker feil! Fortsett med at du og din familie snakker norsk og far og hans familie snakker engelsk. Tenk så heldig hun er da, får lære to språk flytende

Litt enkel teori om tospråklig utvikling fra side 16: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/barnehager/temahefte/temahefte-_om_sprakmiljo_og_sprakstimulering_i_barnehagen_bokmal_web.pdf 

Hilsen pedleder

Anonymkode: f482a...a6f

[Prinsesse788]

Av personlig erfaring:

Mor snakket et annet språk, far norsk. Besteforeldre i respektive land snakket sine språk. Jeg snakker begge flytende i tillegg til flytende 2 andre språk, og er oppvokst hovedsakelig i Norge (mest norske skoler og barnehager).

Tror ikke jeg ble rettet på som barn, men jeg ble mye misforstått av ansatte på skole/barnehage fordi jeg plutselig kunne si "remote" i stedet for "fjernkontroll" eller glemte hva "yellow" var på norsk osv.

Som voksen kan jeg ikke si annet enn at det bare har vært positivt. Språklærere på skolen mente jeg hadde lagt grunnlag for språkforståelse og grammatikk tidlig som gjorde at jeg nok hadde lettere for å lære språk enn mine klassekamerater. Om det er sant vet jeg ikke.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har en datter som er 3,5 år, sammen med en engelskmann. Problemet her er språket hennes. Hun snakker skikkelig norsk-engelsk. Vi pendler mye fra England til Norge, da synes det er viktig hun blir kjent med min familie også. Familien min snakker kun norsk til henne, foreldrene mine mener hun bør snakke like godt norsk som engelsk, og nekter å snakke noe annet til henne. Hver gang hun sier ett engelsk ord, så sier de "nei, det heter ikke dog, det heter hund!" F.eks. Jeg blir så oppgitt på de, for det er jo ikke feil! Hun blir jo helt forvirret! Så når hun sier hund til faren sin, så skjønner jo ikke han! Har sagt ifra så mange ganger til foreldrene mine at de må slutte å si at det er feil, men de er så gammel-dagse på akkurat det, og livredd for at hun skal snakke engelsk bedre enn norsk.. engelsken deres er veldig dårlig.

Så nå snakker hun annen hvert ord norsk-engelsk.. Er dette noe som gå seg til når hun blir eldre? At hun kommer til å skjønne at det er to forskjellige språk? Noen som har erfaring med dette?

Anonymkode: c7520...5a6

Dette er en høyst uvanlig problemstillng hos to- eller flerspråklige barn på 3,5 år. 

Anonymkode: 7b12f...f48

[AnonymBruker]

Takk for svar folkens.  

Anonymkode: c7520...5a6

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Betyr noe annet på norsk: http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=dog&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge 

Anonymkode: 22190...581

Jojo, men nå snakket hun jo om dyret..

Anonymkode: c7520...5a6

[AnonymBruker]

Du kan støtte besteforeldrene i at de kan snakke norsk med datteren din, men vær streng på at de ikke får irettesette henne på den måten. I stedet for at en samtale går slik:

Datter: Se, der er dog

Besteforeler: Nei, det heter hund

så kan de heller si:

Ja, der er hunden, eller Ja, det var en fin hund.

Dere kan også snakke om hva ting heter på norsk og engelsk. Har sett noen "ordbøker" for små barn, som dere også kan bruke. Min sønn på 2 har en engelskspråklig bestefar, og skiller språkene greit, feks at til bestefar sier han "bye-bye", mens til bestemor sier han hadet. Han kan også telle litt på engelsk, og kan enkelte engelske ord (f.eks. Dog). Om vi sier "hvem sier "oink", peker han på grisen og sier Pig, mens hvis vi sier "hvem sier nøff" peker han også på grisen og sier "grisen", så han klarer å skille på språkene.

Anonymkode: 08956...423

[Ulrikke]

Husker jeg var au-pair i utlandet hvor den ene forelderen var norsk, og de derfor hadde norsk au-pair for å hjelpe barna med å lære norsk like godt som språket i landet de bodde i. Barna snakket norsk som norske barn, samme tonefall osv - men innimellom kom det ord på det andre språket midt i den norske setningen. Den eldste var 4,5 år da jeg dro hjem derfra, og det forekom fortsatt. Allikevel var det komplett umulig å høre på tonefall og uttale at hun vokste opp utenfor Norge, bortsett fra disse enkle ordene som kom i setningene innimellom.

I dag er jentene voksne, og de både skriver og snakker norsk som hvilken som helst innfødte nordmann, til tross for at de ikke har bodd i Norge før etter fylte 18 år.

Det er helt normalt å blande språkene, men det blir feil at besteforeldrene retter. De må heller bekrefte det barnet sier og bruke riktige norske ord når de gjør det! Her ville jeg vært beinhard når det gjelder besteforeldrene!

[Rotemor]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har en datter som er 3,5 år, sammen med en engelskmann. Problemet her er språket hennes. Hun snakker skikkelig norsk-engelsk. Vi pendler mye fra England til Norge, da synes det er viktig hun blir kjent med min familie også. Familien min snakker kun norsk til henne, foreldrene mine mener hun bør snakke like godt norsk som engelsk, og nekter å snakke noe annet til henne. Hver gang hun sier ett engelsk ord, så sier de "nei, det heter ikke dog, det heter hund!" F.eks. Jeg blir så oppgitt på de, for det er jo ikke feil! Hun blir jo helt forvirret! Så når hun sier hund til faren sin, så skjønner jo ikke han! Har sagt ifra så mange ganger til foreldrene mine at de må slutte å si at det er feil, men de er så gammel-dagse på akkurat det, og livredd for at hun skal snakke engelsk bedre enn norsk.. engelsken deres er veldig dårlig.

Så nå snakker hun annen hvert ord norsk-engelsk.. Er dette noe som gå seg til når hun blir eldre? At hun kommer til å skjønne at det er to forskjellige språk? Noen som har erfaring med dette?

Anonymkode: c7520...5a6

Det er ikke et problem. De sorterer det ut selv etterhvert.

Fortsaett å snakke to språk  

[Maleficenta]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har en datter som er 3,5 år, sammen med en engelskmann. Problemet her er språket hennes. Hun snakker skikkelig norsk-engelsk. Vi pendler mye fra England til Norge, da synes det er viktig hun blir kjent med min familie også. Familien min snakker kun norsk til henne, foreldrene mine mener hun bør snakke like godt norsk som engelsk, og nekter å snakke noe annet til henne. Hver gang hun sier ett engelsk ord, så sier de "nei, det heter ikke dog, det heter hund!" F.eks. Jeg blir så oppgitt på de, for det er jo ikke feil! Hun blir jo helt forvirret! Så når hun sier hund til faren sin, så skjønner jo ikke han! Har sagt ifra så mange ganger til foreldrene mine at de må slutte å si at det er feil, men de er så gammel-dagse på akkurat det, og livredd for at hun skal snakke engelsk bedre enn norsk.. engelsken deres er veldig dårlig.

Så nå snakker hun annen hvert ord norsk-engelsk.. Er dette noe som gå seg til når hun blir eldre? At hun kommer til å skjønne at det er to forskjellige språk? Noen som har erfaring med dette?

Anonymkode: c7520...5a6

Kommer seg dette.

[Raven Emerald]

Vesla mi lærer 3 språk. Hun blander språk enkelte ganger, og da sier vi bare at "det heter hund på norsk/ dansk, og dog på engelsk". Altså ikke retter på henne som sådan, men informerer henne. Hun er 5 nå, og skiller stort sett mellom språkene.

[Prinsesse788]

Jeg forstod det på hvem jeg snakket med etterhvert. Altså hvem som forstod norsk og hvem som forstod andrespråket mitt. Snudde mellom mor og far feks og snakket andrespråk til mor og svarte far på norsk. 

[Sawyer]

Helt normalt! Selv vokst opp tospråklig, setter seg litt senere enn hos andre barn da hjernen må ha litt ekstra tid til å sortere språkene. Men plutselig så sitter det, selv om perioden frem til det kan være en blanding. Men flott at man er konsekvent, og gjerne bruker one parent - one language til barnet. 

[AnonymBruker]

Normalt. Vi er begge norsk og her sier barnet fortsatt alle fargene på engelsk, pluss mange andre engelske ord. Syns det bare er positivt. 

Her i huset er ikke noe gult, det er jelo. Haha

Anonymkode: 184e4...861

[The Kitten]

Etter å ha bodd i USA i noen år, kom jeg hjem og blandet norsk og engelsk. Det var ikke det at jeg ikke visste forskjellen, for det gjorde jeg. Det var bare det at hvis jeg skulle si f.eks "boken ligger på pulten" så ble det gjerne til "boken ligger på the desk." Jeg var 12 år da vi flyttet hjem, så min språkutvikling ble ikke ødelagt av å bli rettet på. 

 

For et lite barn derimot, kan det skape forvirring og følelsen av å gjøre feil. Det er ikke feil å si "dog" istedenfor "hund." Barnet ser fortsatt for seg en hund, på samme måte som jeg så for meg en pult hvis jeg sa "desk."

 

Først og fremst ville jeg gitt grei beskjed om å ikke rette på henne, men at de gjerne må være konsekvent og bruke kun norsk. 

Ellers kan du tipse dem om en bedre måte å korrigere et barn på. 

Se for deg følgende scenario:

Barn Den ligger på den opperste hyllen

Voksen: Det heter ikke opperste. Det heter øverste. 

 

Dette er den gale måten å gjøre det på. 

 

Her er den riktige. 

 

Barn: Den ligger på den opperste hyllen. 

Voksen: Ja, den ligger på den øverste hyllen 

 

 

[Leifr]

Har selv en pode på nesten tre og et halvt, og han er fullstendig i stand til å ha oversikt over at ting og fraser er forskjellige på norsk og engelsk... vi er ikke en tospråklig familie en gang, det er først og fremst YouTube som har skylda, er jeg redd. Unger i den alderen tar overhodet ingen skade av å bli eksponert for mer enn ett språk, snarere tvert i mot.

(Det som er litt artig er hvordan ungen prøver å rette på min norsk (vi bor på Østlandet men jeg har i utgangspunktet en annen dialekt): "Pappa, det heter ikke vatn, men bare vann. Prøv å si vann. Dette klarer du!")