Kan man takke seg selv for at partneren er utro?

[Vera]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var utro én gang. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne være det, jeg pleide å bli kvalm bare ved tanken. Jeg har velutviklet samvittighet og moral generelt. Jeg sier det, for jeg ser her at mange ser ut til å tro at man er blottet for empati og moral hvis man er utro.

Det jeg undervurderte veldig var hvor svak man kan bli av å være i et forhold med store mangler. Da jeg var utro den gangen var status i forholdet mitt slik at vi ikke hadde hatt sex på et år, vi snakket knapt sammen, det var aldri et positivt ord eller noe positiv oppmerksomhet. Det burde jeg ha tatt tak i. Men jeg var sliten, halvdeprimert og såret. Felles barn gjorde at jeg ikke gikk.

I en normalsituasjon har jeg aldri syntes det har vært vanskelig å trekke meg unna upassende situasjoner. Men min utroskap handlet egentlig ikke om sex. Den handlet om jeg var ensom, møtte en mann jeg hadde fantastisk kjemi med, som så meg, som syntes jeg var tiltrekkende. Jeg var sulteforet på oppmerksomhet.

Det provoserer sikkert mange, men jeg hadde aldri vært utro om forholdet var godt. Hadde mannen min anstrengt seg mer for forholdet ville jeg ikke bedratt ham. MEN: Det betyr ikke at han hadde skylda. Skylda er utelukkende min, for jeg kunne forlatt ham først. Jeg BURDE forlatt ham først. Men jeg tenkte ikke klart i det hele tatt.

Av dette har jeg lært at man aldri kan sikre seg mot at partner er utro, men man kan komme litt på vei ved å anstrenge seg for å være en god partner.

Men det skal sies at man kan være en perfekt partner, og bli bedratt likevel. Ingen situasjoner er like.

Dersom jeg hadde blitt bedratt selv ville jeg absolutt vurdert forholdet vårt. Jeg kunne faktisk tilgitt utroskap dersom jeg så at jeg hadde bidratt til at forholdet var dårlig. Men om jeg hadde gitt alt for å være en god kjæreste og blitt bedratt likevel ville jeg ikke tilgitt.

Anonymkode: 87147...fcf

DET var et konstruktivt innlegg om utroskap! Takk  

[Coronas]

Alle handlinger man gjør er kun ens eget valg. Du kan aldri klandre noen andre for det. Hører om menn som skylder på sin kone at de slo, var utro, begynte å drikke, ble spillavhengig etc. Ingen som sier til deg at du skal gjøre disse handlingene. De har du valgt selv!!! 

[Ulla Ullsokk]

@Vera, du pleier å være klok, men nå leser du HI med personlige briller. Hvor mange ganger leser vi ikke om menn som "vralter humørløse rundt i joggedress med armen om chipsposen og mobilen"? Ikke ordrett, men late sure menn som f eks ser på porno istedet for å ville ha sex. Som dytter i seg dritt og gir faen? Det er mange kvinner her som er oppgitte over at de har sånne menn og orker ikke ha sex med dem.

I HI står det at fødsel og alder er normale grunner til forfall (hvilket jeg tolker som hen mener er greit), men at man ikke skal slutte å røre på seg (altså selv om du har født eller er over 30).

Det står ikke ett sted at TS mener kun kvinner. Dette går begge veier!

Endret 26. mai 2017 av Ulla Ullsokk

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var utro én gang. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne være det, jeg pleide å bli kvalm bare ved tanken. Jeg har velutviklet samvittighet og moral generelt. Jeg sier det, for jeg ser her at mange ser ut til å tro at man er blottet for empati og moral hvis man er utro.

Det jeg undervurderte veldig var hvor svak man kan bli av å være i et forhold med store mangler. Da jeg var utro den gangen var status i forholdet mitt slik at vi ikke hadde hatt sex på et år, vi snakket knapt sammen, det var aldri et positivt ord eller noe positiv oppmerksomhet. Det burde jeg ha tatt tak i. Men jeg var sliten, halvdeprimert og såret. Felles barn gjorde at jeg ikke gikk.

I en normalsituasjon har jeg aldri syntes det har vært vanskelig å trekke meg unna upassende situasjoner. Men min utroskap handlet egentlig ikke om sex. Den handlet om jeg var ensom, møtte en mann jeg hadde fantastisk kjemi med, som så meg, som syntes jeg var tiltrekkende. Jeg var sulteforet på oppmerksomhet.

Det provoserer sikkert mange, men jeg hadde aldri vært utro om forholdet var godt. Hadde mannen min anstrengt seg mer for forholdet ville jeg ikke bedratt ham. MEN: Det betyr ikke at han hadde skylda. Skylda er utelukkende min, for jeg kunne forlatt ham først. Jeg BURDE forlatt ham først. Men jeg tenkte ikke klart i det hele tatt.

Av dette har jeg lært at man aldri kan sikre seg mot at partner er utro, men man kan komme litt på vei ved å anstrenge seg for å være en god partner.

Men det skal sies at man kan være en perfekt partner, og bli bedratt likevel. Ingen situasjoner er like.

Dersom jeg hadde blitt bedratt selv ville jeg absolutt vurdert forholdet vårt. Jeg kunne faktisk tilgitt utroskap dersom jeg så at jeg hadde bidratt til at forholdet var dårlig. Men om jeg hadde gitt alt for å være en god kjæreste og blitt bedratt likevel ville jeg ikke tilgitt.

Anonymkode: 87147...fcf

Det du beskriver der er SVÆRT vanlig. Man havner i en slags psykologisk krise hvor man gjør ting man ikke hadde sett for seg at kunne skje. Mest sannsynlig gjør man det fordi det er andre ting, andre følelser man holder nede, man later kanskje som man har det fint, håper at det skal gå over, gå bedre, man innstiller seg sakte, men sikkert på noe som egentlig er unaturlig.

Jeg har selv aldri opplevd utroskap, men jeg har gått på en smell og blitt deprimert, og det var av nokså samme årsaker som det du beskriver her. Derfor har jeg forståelse for at man kan være utro på samme måte som jeg har forståelse for at man kan bli deprimert, eller gjøre andre irrasjonelle ting. Og man skylder virkelig aldri på deprimerte mennesker for at de blir deprimerte, selv om de også, i mange tilfeller, mitt eget inkludert, kunne ha gjort mye for å forebygge og kanskje unngått det.

Og på lik linje som jeg bestemte meg for at det aldri skal skje igjen, at jeg skal fange opp signalene tidligere neste gang, ikke la det gå så lenge før jeg gjør noe med saken, så kan også mennesker som er utro en gang, la være å være det igjen.

Anonymkode: c0b04...309

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Coronas skrev:

Alle handlinger man gjør er kun ens eget valg. Du kan aldri klandre noen andre for det. Hører om menn som skylder på sin kone at de slo, var utro, begynte å drikke, ble spillavhengig etc. Ingen som sier til deg at du skal gjøre disse handlingene. De har du valgt selv!!! 

Ja, man er selv ansvarlig for handlingene sine.

Samtidig foregår det mye i samspillet mellom mennesker, og man kan bringe fram både det verste og det beste i hverandre. Hvem har vel ikke vært i en opphetet krangel, der begge bidrar til at det eskalerer og man sier ting man skulle ønske man ikke hadde sagt? Man er ansvarlig for det man sier, men man kan likevel trigges. Det finnes også tilfeller hvor vi har forståelse for at mennesker slår, som når de har blitt truet eller tråkket på alvorlig nok.

Man er ansvarlig for sine egne handlinger. Men handlingene oppstår ikke i et vakuum - de er resultat av andre prosesser. Utroskap skjer ikke helt vilkårlig, løsrevet fra alt annet. Uansett hvor irrasjonelle mennesker kan virke, så har de sine grunner til å handle som de gjør. Disse grunnene behøver vi ikke å være enige i, men vi kan i blant forstå dem.

Først og fremst tror jeg utroskap er et resultat av en slags mangel. Enten i forholdet, eller hos en selv. Forholdet kan være dårlig, eller den utro kan ha et uvanlig stort behov for bekreftelse.

Det jeg ønsker å oppnå med å forstå mekanismene bak utroskap er faktisk å få til bedre parforhold. Hvis man mener utroskap bestandig er komplett uforståelig og utro mennesker bestandig drittsekker, da har man redusert sitt eget handlingsrom betraktelig. Da gjør man det slutt, legger all skyld på den utro og blir blind for at man kanskje også selv var med på å gjøre forholdet dårlig. Ser man at man selv kanskje har hatt en rolle i det, ved å neglisjere og/eller tråkke på partneren sin over et langt tidsrom, da har man mer makt og innflytelse over situasjonen.

Hvis jeg skal være ubehagelig ærlig med meg selv, så må jeg innrømme at jeg i perioder i forhold har vært en veldig dårlig partner. Kanskje til og med så dårlig at det ikke ville vært rart om noen var utro mot meg. Det er vondt å tenke på, men ikke desto mindre sant.

Anonymkode: 87147...fcf

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du beskriver der er SVÆRT vanlig. Man havner i en slags psykologisk krise hvor man gjør ting man ikke hadde sett for seg at kunne skje. Mest sannsynlig gjør man det fordi det er andre ting, andre følelser man holder nede, man later kanskje som man har det fint, håper at det skal gå over, gå bedre, man innstiller seg sakte, men sikkert på noe som egentlig er unaturlig.

Jeg har selv aldri opplevd utroskap, men jeg har gått på en smell og blitt deprimert, og det var av nokså samme årsaker som det du beskriver her. Derfor har jeg forståelse for at man kan være utro på samme måte som jeg har forståelse for at man kan bli deprimert, eller gjøre andre irrasjonelle ting. Og man skylder virkelig aldri på deprimerte mennesker for at de blir deprimerte, selv om de også, i mange tilfeller, mitt eget inkludert, kunne ha gjort mye for å forebygge og kanskje unngått det.

Og på lik linje som jeg bestemte meg for at det aldri skal skje igjen, at jeg skal fange opp signalene tidligere neste gang, ikke la det gå så lenge før jeg gjør noe med saken, så kan også mennesker som er utro en gang, la være å være det igjen.

Anonymkode: c0b04...309

Begge disse innleggene beskriver så riktig det jeg med viten og vilje brukte tabloide virkemidler i HI for å belyse. Når man over tid ikke føler seg verdsatt eller viktig, så vekker det et savn som fører til at man er mer sårbar for ytre påvirkning. Det er klart at man burde sagt i fra først, men å avslutte et forhold, spesielt med barn involvert verker er eller bør være enkelt. Og som regel har man sagt i fra. Mange ganger. Men partneren lytter ikke. Jeg forstår ikke helt hvorfor noen skal ha dette til at det bare gjelder kvinner, det har jeg aldri skrevet.

Anonymkode: 38b93...b2b

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du beskriver der er SVÆRT vanlig. Man havner i en slags psykologisk krise hvor man gjør ting man ikke hadde sett for seg at kunne skje. Mest sannsynlig gjør man det fordi det er andre ting, andre følelser man holder nede, man later kanskje som man har det fint, håper at det skal gå over, gå bedre, man innstiller seg sakte, men sikkert på noe som egentlig er unaturlig.

Jeg har selv aldri opplevd utroskap, men jeg har gått på en smell og blitt deprimert, og det var av nokså samme årsaker som det du beskriver her. Derfor har jeg forståelse for at man kan være utro på samme måte som jeg har forståelse for at man kan bli deprimert, eller gjøre andre irrasjonelle ting. Og man skylder virkelig aldri på deprimerte mennesker for at de blir deprimerte, selv om de også, i mange tilfeller, mitt eget inkludert, kunne ha gjort mye for å forebygge og kanskje unngått det.

Og på lik linje som jeg bestemte meg for at det aldri skal skje igjen, at jeg skal fange opp signalene tidligere neste gang, ikke la det gå så lenge før jeg gjør noe med saken, så kan også mennesker som er utro en gang, la være å være det igjen.

Anonymkode: c0b04...309

Takk for fint svar.

Om ikke annet, så var det en lærerik erfaring. Jeg trodde at prinsipper skulle holde meg oppe og gjøre at jeg unngikk å gjøre noe slikt i livet. Men jeg følte meg forferdelig liten og svak. Det er skremmende hvor svak man er når man føler seg liten og neglisjert. Alle har jo behov for bekreftelse og for å være noen for noen. Får man ikke det hjemme, er man svak for oppmerksomhet fra andre.

Det er absolutt sånn at man kan være utro bare én gang i livet. Men da tror jeg også at man må forstå hvorfor man handlet som man gjorde, og lære seg å se faresignalene en annen gang. Helt enig i det

Anonymkode: 87147...fcf

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Ulla Ullsokk skrev:

@Vera, du pleier å være klok, men nå leser du HI med personlige briller. Hvor mange ganger leser vi ikke om menn som "vralter humørløse rundt i joggedress med armen om chipsposen og mobilen"? Ikke ordrett, men late sure menn som f eks ser på porno istedet for å ville ha sex. Som dytter i seg dritt og gir faen? Det er mange kvinner her som er oppgitte over at de har sånne menn og orker ikke ha sex med dem.

I HI står det at fødsel og alder er normale grunner til forfall (hvilket jeg tolker som hen mener er greit), men at man ikke skal slutte å røre på seg (altså selv om du har født eller er over 30).

Det står ikke ett sted at TS mener kun kvinner. Dette går begge veier!

Ja, jeg leste HI som et spørsmål til de som tenker at nå er de i et forhold, så da er det ikke lenger noe å stresse med, bruker det som en sovepute, slutter å bry seg og faller nærmest sammen som en klut.

På KG hører vi nok flest historier om menn som gjør det, men man ser også at kvinner argumenterer for det. Er i det hele tatt mange som bruker unnskyldninger for hvorfor partneren deres skal elske ubetinget og på ubestemt tid; de kjempet så hardt i begynnelsen, var villig til å reise land og strand rundt for å treffes, giftet seg foran venner og familie, har bygget en familie, har barn sammen, eiendommer sammen, historie sammen - da er det vel ikke så farlig om man klipper håret kort, lar skjegget gro vilt, eser ut, finner frem kosebuksa, et forhold skal være avslappende, der man kan være "seg selv", sies det.

Javel, men da spørs det hvem "seg selv" er. Er han eller hun komplett uinteressant, bryr seg ikke om andre ting enn sitt eget navlelo - og det kan like godt gjelde de som er fryktelig opptatt av utseende som de som ikke er opptatt av det - så forfaller man som person, og da er man med på å dra ned forholdet. Jeg synes det som skjer der er viktig å belyse!

Dessverre blir slike diskusjoner svært ofte avbrutt med at "jamen grunnen til at A forfaller er at partneren ikke gjør husarbeid og A er sikkert deprimert!" Da blir det en skjev argumentasjon. Har ikke A et ansvar for å si fra at partneren må gjøre mer husarbeid, slik at ikke A forfaller slik at partneren er utro?

Hvem er det egentlig som har ansvar for å si fra?

Anonymkode: c0b04...309

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det ingen som har sagt, men det gjelder jo å diskutere realitetene og ikke ende opp med en loop hvor vi er mer opptatt av å kverne på detaljer.

Dette handler om tekstanalyse folkens. Strøk dere i det eller?

Anonymkode: c0b04...309

Ops, noen forsøker å late som om de ikke mente det de sa da det viste seg at logikken deres var ikke-eksisterende og hele premisset faller på ræva

Anonymkode: 7f225...ad4

[AnonymBruker]

...og til alle som mener man er samvittighetsløs hvis man klarer å være utro:

Jeg sørget i ett år etterpå. Jeg var helt knust. For mannen min sin skyld, som hadde en kone som meg, som gikk bak ryggen hans og var så feig. Men også for min egen del - det er knusende å oppdage at man ikke er bedre. At man kan være så svak. Selvtilliten min sank drastisk etterpå. Jeg hadde angst, jeg gikk ned ti kilo, jeg hadde søvnproblemer.

Det sier jeg ikke for å få medfølelse, for det fortjener jeg ikke, men for å si at det går an å være utro og være dypt, dypt plaget av det.

 

Anonymkode: 87147...fcf

[Vera]

4 minutter siden, Ulla Ullsokk skrev:

  @Vera, du pleier å være klok, men nå leser du HI med personlige briller. Hvor mange ganger leser vi ikke om menn som "vralter humørløse rundt i joggedress med armen om chipsposen og mobilen"? Ikke ordrett, men late sure menn som f eks ser på porno istedet for å ville ha sex. Som dytter i seg dritt og gir faen? Det er mange kvinner her som er oppgitte over at de har sånne menn og orker ikke ha sex med dem.

I HI står det at fødsel og alder er normale grunner til forfall (hvilket jeg tolker som hen mener er greit), men at man ikke skal slutte å røre på seg (altså selv om du har født eller er over 30).

Det står ikke et sted at TS mener kvinner. Dette går begge veier!

Takk @Ulla Ullsokk, jeg ser veldig godt prinsippet ditt, og om hi hadde vært formulert på den måten du fremlegger det på (feks det med fødsel) kan det være jeg hadde hatt andre briller på meg. Men, når man diskuterer utroskap, og skal finne grunner til hvorfor man er utro, så balanserer man veldig - da må tunga være beint i munnen. Jeg syns ikke hi klarer kunsten dessverre - rett og slett fordi han/hun treffer sårbare grupper (kvinner som nettopp har født feks..) som kanskje akkurat nå sitter i den problemstillingen - "han hadde kanskje rett til å være utro..jeg har tross alt lagt på 10 kg i løpet av svangerskapet". Det syns jeg ingenting om. Vi er opptatt av å hylle kvinnekroppen, og forandringene den gjennomgår hele livet - det syns jeg ikke vi skal slutte med. Da blir innlegget helt feil dessverre. 

En annen ting jeg ofte reagerer på i utroskapsdebatter, er hvordan det blir fremstilt som greit så lenge partneren har forfalt i utseendet - hvorfor denne utseendefikseringen?? Det har i svært mange tilfeller overhodet ingenting med saken å gjøre. I mange tilfeller hvor utroskap blir begått handler det om kommunikasjonen i forholdet, og driven i forholdet - hvorfor er ikke fokuset der?? Jeg ser så alt for mange som lar være å snakke med partneren om hvor vonde tingense tilstand føles - hvorfor oppfordrer vi ikke heller til kommunikasjon? Jeg ser også mange som snakker partneren sin ned - hvorfor oppfordrer vi ikke til å snakke partneren opp! 

Når det er sagt, jeg kan i mange tilfeller forstå hvorfor noen er  utro - jeg er overbevist om at vi alle er i stand til å være det, om forholdene ligger til rette. Men også her skal man ha tunga beint i munnen - fordi det finnes så mange typer utroskap. Allikevel - å skylde på partners utseende for utroskapen, der stopper det rett og slett for meg.

Jeg har også opplevd utroskap, og det er kanskje det vondeste jeg noen gang har opplevd - det er det totale svik, totale tillitsbrudd og sorgreaksjonen etterpå er enorm. Det tar LANG tid å bygge seg opp etterpå, og bli trygg på seg selv igjen - da trenger man ikke at noen forteller deg at utseendet ditt er grunnen. Hadde jeg lest dette hi når jeg sto oppi driten ville jeg blitt svært, svært usikker, også på det punktet. 

Noen mennesker er notorisk utro - uavhengig av hvor perfekt forholdet deres er. Noen gjør en feil i fylla, uavhengig av forholdet deres, noen har bakenforliggende psykiske lidelser som driver utroskapen uavhengig av hvor fin og flott kona er, noen drives av spenning, noen drives av destruktive forhold..utroskap er ikke svart hvitt - og i de aller fleste tilfellene har ikke partners utseende betydning what so ever. 

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Begge disse innleggene beskriver så riktig det jeg med viten og vilje brukte tabloide virkemidler i HI for å belyse. Når man over tid ikke føler seg verdsatt eller viktig, så vekker det et savn som fører til at man er mer sårbar for ytre påvirkning. Det er klart at man burde sagt i fra først, men å avslutte et forhold, spesielt med barn involvert verker er eller bør være enkelt. Og som regel har man sagt i fra. Mange ganger. Men partneren lytter ikke. Jeg forstår ikke helt hvorfor noen skal ha dette til at det bare gjelder kvinner, det har jeg aldri skrevet.

Anonymkode: 38b93...b2b

Som jeg skrev i innlegget over, kan dette gjelde i like stor grad for de som er overopptatt av utseendet. En del blir like fiksert på treningsstudio, speil og selfies som hva andre blir av sofa, tv og kosebukse. Fellesnevneren er at man lar seg forføre av noe som ikke handler om å gjøre forholdet sterkere og bedre. 

Hvis man vil gjøre forholdet sterkere og bedre, så kjemper man om at den andre skal ha det bedre enn seg selv. To mennesker som kjemper om at den andre skal ha det bedre, vil mest sannsynlig ha det veldig bra og ikke oppleve utroskap.

Dessverre lar mange være å kjempe den kampen, enten fordi de er redd for at den andre skal få mest kjærlighet, eller fordi de er redd for å ikke være bra nok uansett hva de gjør.

Anonymkode: c0b04...309

[s0la]

Hm, nei det er aldri en god grunn til utroskap. KOMMUNIKASJON folkens! Altså, er det noe galt i forholdet må man si det, eller gå hvis det ikke er noe håp. Det er ingen god grunn til å være utro - man snakker om det og prøver å fikse ting i stedet for. Det er så viktig å snakke åpent om både gode og dårlige ting i et forhold.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fint svar.

Om ikke annet, så var det en lærerik erfaring. Jeg trodde at prinsipper skulle holde meg oppe og gjøre at jeg unngikk å gjøre noe slikt i livet. Men jeg følte meg forferdelig liten og svak. Det er skremmende hvor svak man er når man føler seg liten og neglisjert. Alle har jo behov for bekreftelse og for å være noen for noen. Får man ikke det hjemme, er man svak for oppmerksomhet fra andre.

Det er absolutt sånn at man kan være utro bare én gang i livet. Men da tror jeg også at man må forstå hvorfor man handlet som man gjorde, og lære seg å se faresignalene en annen gang. Helt enig i det

Anonymkode: 87147...fcf

Jeg tror ikke på floskelen "en gang utro alltid utro".

Så er det et spørsmål om årsak til utroskapen.

Jeg mener at et forhold hvor en av partene er utro som et symptom på at han eller hun ikke har det bra, bør oppheves. Både for den som er utro sin skyld, for at han eller hun skal jobbe med å kjenne igjen signalene, men også for den som blir sveket, fordi det er aldri sunt å tilgi svik.

Når det gjelder de som opplever å bli sveket, så er det selvfølgelig også ulikt hvor stort ansvar de har selv. Jeg fortalte om to kvinner i mitt første innlegg her; Den ene herjet og styrte og tok ingen hensyn til kjæresten. Den andre klamret og klenget og kontrollerte. Begge deler er ting som man har et visst ansvar for å la være med. Jeg sier ikke at den utro er fritatt fra ansvar, jeg sier at det å oppføre seg sånn er minst like skadelig for andre som hva utroskap er, så hvorfor er det da kun den utro parten man klandrer?

Så finnes det de som ikke kan klandres i det hele tatt, og som opplever utroskap likevel.

Problemet er de som virkelig bør klandres, men som påberoper seg den samme retten som de uklanderlige..

Anonymkode: c0b04...309

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ops, noen forsøker å late som om de ikke mente det de sa da det viste seg at logikken deres var ikke-eksisterende og hele premisset faller på ræva

Anonymkode: 7f225...ad4

Jeg foreslår at du beveger deg inn på et underforum hvor det gjelder å ha rett, heller enn å reflektere og komme frem til noe i fellesskap, hvis dette er måten du ønsker å diskutere på.

Skal komme med et godt eksempel på et reflekterende innlegg, slik at du vet hva det er jeg mener. Her er det en som ikke bare sier "nehei!" eller "joho!", men som går inn i seg selv og trekker lærdom fra erfaringer; 

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, man er selv ansvarlig for handlingene sine.

Samtidig foregår det mye i samspillet mellom mennesker, og man kan bringe fram både det verste og det beste i hverandre. Hvem har vel ikke vært i en opphetet krangel, der begge bidrar til at det eskalerer og man sier ting man skulle ønske man ikke hadde sagt? Man er ansvarlig for det man sier, men man kan likevel trigges. Det finnes også tilfeller hvor vi har forståelse for at mennesker slår, som når de har blitt truet eller tråkket på alvorlig nok.

Man er ansvarlig for sine egne handlinger. Men handlingene oppstår ikke i et vakuum - de er resultat av andre prosesser. Utroskap skjer ikke helt vilkårlig, løsrevet fra alt annet. Uansett hvor irrasjonelle mennesker kan virke, så har de sine grunner til å handle som de gjør. Disse grunnene behøver vi ikke å være enige i, men vi kan i blant forstå dem.

Først og fremst tror jeg utroskap er et resultat av en slags mangel. Enten i forholdet, eller hos en selv. Forholdet kan være dårlig, eller den utro kan ha et uvanlig stort behov for bekreftelse.

Det jeg ønsker å oppnå med å forstå mekanismene bak utroskap er faktisk å få til bedre parforhold. Hvis man mener utroskap bestandig er komplett uforståelig og utro mennesker bestandig drittsekker, da har man redusert sitt eget handlingsrom betraktelig. Da gjør man det slutt, legger all skyld på den utro og blir blind for at man kanskje også selv var med på å gjøre forholdet dårlig. Ser man at man selv kanskje har hatt en rolle i det, ved å neglisjere og/eller tråkke på partneren sin over et langt tidsrom, da har man mer makt og innflytelse over situasjonen.

Hvis jeg skal være ubehagelig ærlig med meg selv, så må jeg innrømme at jeg i perioder i forhold har vært en veldig dårlig partner. Kanskje til og med så dårlig at det ikke ville vært rart om noen var utro mot meg. Det er vondt å tenke på, men ikke desto mindre sant.

Anonymkode: 87147...fcf

Virkelig bra innlegg!

Anonymkode: c0b04...309

[AnonymBruker]

Ja menn kan takke seg selv.

Anonymkode: 44a78...ba0

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ubalanse/turbulens i forhold har slett ikke alltid en klar løsning. Det er ikke enkelt å gå, det er ikke enkelt å snakke til noen som gir deg en kald skulder og det er ikke enkelt å få råd i fra utenforstående. Utroskap er som regel ikke planlagt. Og fortsetter man med utroskapen så er det ofte fordi man får et fristed.

Det er lett å ta minste motstands vei når alt annet butter imot. Det er bare mennesker det er snakk om.

Anonymkode: 98d1c...6ea

Ops, der hadde jeg visst sex med en annen person, gitt. Uffda, slikt skjer

Anonymkode: 7f225...ad4

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Logikken er såpass enkel at i bunn trenger man ikke si noe mer. Når selve premisset faller på ræva etter den føreste setningen er det bare fluff å skrive lange innlegg om utroskap

Om du er misfornøyd med partner- si fra eller slå opp

Mer enn det trenger ikke sies. Når man tar for seg kjernen i saken og ignorer alt av irrelevant fluff så er saken veldig klar. Om du skal overleve med skeptisk og analyserende tanke er du nødt å lære deg se gjennom fluff, bortforklaringer og vås. 

Anonymkode: 7f225...ad4

Slik er det i en perfekt verden: Man følger alltid prinsippene sine, man tenker logisk og klart, man handler rett.

Men folk er fulle av fluff og følelser, vi tenker uklart forferdelig ofte.

Jeg var som sagt utro i et dårlig forhold. Jeg var misfornøyd med partner, men slo ikke opp. Vi hadde (og har) felles barn, hus, felles historikk og vennegjeng etter mange, mange år sammen. Jeg hadde lyst til å gå fra ham, men fikk det ikke til. "Jeg føler meg ikke sett", "jeg ønsker meg mer av livet" - det var det jeg følte, men det lød veldig tynt sett opp mot å kaste oss alle ut i en mer turbulent tilværelse som splittet familie. Vi jobbet for dårlig med forholdet. Mannen min ville ikke til terapi selv om kranglene våre alltid var lite konstruktive og vi aldri fant løsninger som fungerte for oss begge. Han var mer opptatt av å bevise at mine behov var feil enn av å se hvordan vi kunne endre ting slik at jeg også ble fornøyd. Våre problemer var i hans hode bare mine problemer. Den beste måten jeg kan beskrive det på er at jeg følte meg innestengt. Jeg kunne ikke gå, alle rådet meg til å bli for barnas skyld, men jeg følte ikke at jeg orket å bli. Så ble jeg deprimert og hadde ingen evne igjen til å tenke klart og følge de prinsippene jeg ellers hadde.

Hadde jeg visst da det jeg vet nå er det mye jeg ville ha gjort annerledes.

Anonymkode: 87147...fcf

[Marie90]

1 time siden, Ulla Ullsokk skrev:

Det er dessverre mange grunner til at folk blir i dårlige forhold, barn er vel den største grunnen.

Jeg er faktisk enig med TS, og de som tolker at han/hun mener at fasongen på partnerens kropp er grunnen, så har dere ikke lest  godt nok. 

Jeg tror man må være over 40 for egentlig å forstå at folk kan være utro, uten å dømme svarthvitt.

Enig i dette - dog jeg selv er under 40

Det er vel ingen tvil om at utroskap er ødeleggende, sårende og utrolig vondt. Og at personen som er utro er skyldig.

Men jeg stusser litt over holdningen noen har om at utroskap er det eneste du kan gjøre som er ødeleggende på det nivået. Når en person er utro, blir den bedratte part opphevet til en slags helgen, der ingen av vedkommendes ugjerninger noensinne kan holdes under lupen. Utroskap er det verste, alltid, og ingenting kan sammenliknes. Den bedratte part sitter med det moralske overtaket i all evighet og er tilnærmet fri for kritikk for "h*n kunne jo bare gått". 

Det er jeg helt uenig i. Det er mange måter du kan svikte din partner på. Og i mange tilfeller har det gått begge veier.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser at du forsøker desperat rettferdiggjøre egen bedritten oppførsel. Du var en drittsekk, aksepter det, lær av det og gå videre med livet ditt. Ikke kom her og forsøk rettferdiggjøre denne type kjip oppførsel ovenfor andre

Tvert imot, dess eldre man blir dess mindre gidder man kaste bort tiden sin på fluff. Jeg var like naiv som mange i denne tråden da 'jeg var ung'. Kunne sikkert skrevet et lengre innlegg enn det lengste i tråden som rasjonaliseringer, spekuleringer osv. Men det er bare surr som går rundt grøten og kjernen i saken. 

Anonymkode: 7f225...ad4

Det er dette som er problemet. En går inn i problematikken i det øyeblikket den ene er utro, og degraderer vedkommende til drittsekk. Hvorfor er det helt uten relevans om partneren har gitt totalt faen i forholdet over lang tid?

Anonymkode: 38b93...b2b