Orker ikke meg selv..

[AnonymBruker]

Jeg håper noen kan si noe trøstende, for nå sitter jeg bare å gråter og ønsker ikke å være her mer. jeg skal ikke ta livet mitt men føler det er så utrolig håpløst.

Jeg er snart 31 og sliter med å ta en utdannelse, jeg jobber kjempe hardt for å komme meg inn på uio men det er så høye krav. Jeg og eksen gjor det slutt og huset var hans så jeg måtte ut, jeg har nesten ingenting å kjøpe eget hus for så jeg må velge å leie eller bo hos en mor, men om jeg leier går alle pengene dit så da får jeg ikke spart. Jeg har en elendig dårlig betalt jobb og blir ikke kalt inn til intervju engang på andre jobber jeg søker på selv om jeg har fått proff hjelp til å lage cven fin. 

Alle andre rundt meg har hus, barn, mann utdannelse og god jobb.. så sitter jeg her.. hører andre 23 åringer klage for di ikke har utdannelse eller hus og barn, da blir jeg enda mer stressa over meg selv.

Føler meg patetisk å jævlig som sitter i denne situasjonen og nå er hjemme hos ei mor som stadig hakker på meg for alt som plager meg " ingen mann, ingen barn, ingen god jobb" og da hiver hun litt sprit på bålet. 

Er så utrolig deprimert å føler jeg ikke kommer opp av dette sorte hullet jeg har gravd meg selv nedi.. 

Anonymkode: 400fb...e99

[AnonymBruker]

Hey, du har jo kjærlighetssorg og da føler man seg dønn alene, sånn er det. Gi deg selv tid, det går over. Og prøv å kom deg ut fra huset til moren din etterhvert, finn noe du kan leie og som ikke er alt for dyrt.

Må du komme inn på uio for å få utdannelse da? Hva med å sjekke ut andre skoler, som høyskoler eller BI for eksempel? Hvis du har vitnemål fra videregående, så er det jo muligheter selv om du ikke har toppkarakterer. 

Og dessuten: det er mange på din alder som ikke har familie og stasjonsvogn og fet jobb. Husk det. Livet går opp og ned, og om noen år er det kanskje du som sitter der med "alt på stell" mens de andre er skilt og har mista jobben. Mener ikke at man skal godte seg over andres ulykke, bare at man må huske at livet er både opp- og nedturer for oss alle. 

Anonymkode: 4fe40...e64

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper noen kan si noe trøstende, for nå sitter jeg bare å gråter og ønsker ikke å være her mer. jeg skal ikke ta livet mitt men føler det er så utrolig håpløst.

Jeg er snart 31 og sliter med å ta en utdannelse, jeg jobber kjempe hardt for å komme meg inn på uio men det er så høye krav. Jeg og eksen gjor det slutt og huset var hans så jeg måtte ut, jeg har nesten ingenting å kjøpe eget hus for så jeg må velge å leie eller bo hos en mor, men om jeg leier går alle pengene dit så da får jeg ikke spart. Jeg har en elendig dårlig betalt jobb og blir ikke kalt inn til intervju engang på andre jobber jeg søker på selv om jeg har fått proff hjelp til å lage cven fin. 

Alle andre rundt meg har hus, barn, mann utdannelse og god jobb.. så sitter jeg her.. hører andre 23 åringer klage for di ikke har utdannelse eller hus og barn, da blir jeg enda mer stressa over meg selv.

Føler meg patetisk å jævlig som sitter i denne situasjonen og nå er hjemme hos ei mor som stadig hakker på meg for alt som plager meg " ingen mann, ingen barn, ingen god jobb" og da hiver hun litt sprit på bålet. 

Er så utrolig deprimert å føler jeg ikke kommer opp av dette sorte hullet jeg har gravd meg selv nedi.. 

Anonymkode: 400fb...e99

Du har vel lagt opp til det selv. Du var nok en som skulka skolen. Du har nok skyld i det selv. Er kun én som kan fikse problemet ditt. DU!

Anonymkode: 430ab...04b

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har vel lagt opp til det selv. Du var nok en som skulka skolen. Du har nok skyld i det selv. Er kun én som kan fikse problemet ditt. DU!

Anonymkode: 430ab...04b

Jeg har aldri skulka skolen, har gått på skolen alltid, men jeg sliter med lærevansker å har fått ekstra hjelp på skolen og sittet med leksene flere timer hjemme hver eneste dag fordi jeg sliter. Så det at jeg skulker og det er min feil blir litt feil å si. Med di høye kravene di stiller på studiene på uio så blir det vanskelig for meg å komme seg inn. Jeg har tatt opp flere fag på ny men alikevell er det veldig vanskelig for meg å få over kravet. Nå skal jeg ikke velge ingeniøryrker heller.

At det er min egen feil trenger jeg ikke å høre, for jeg har jobba jævlig hardt for å prøve å få dette til. Man sier ikke til en dysletiker at det er hans feil at han ikke kan lese..

Anonymkode: 400fb...e99

[lillesky]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.
/lillesky (mod)

[AnonymBruker]

Kjære TS.

Kjærlighetssorg tvinger frem de verste følelsene i en, men husk dette:

1) ikke sammenlign deg selv med andre. Uansett hvor mye du klatrer vil det alltid være andre på toppen. Fokuser på der du er.

2) Selv folk med master og mye erfaring sliter med å få jobb nå

3) Legg en plan, både kortsiktig og langsiktig.

 

Ikke tenk på 23-åringene som klager. Jeg har flere venner som var ferdig med master da de var 23, og jeg ville aldri ha byttet med dem. Jeg er ferdig som 34-åring, og er SÅ glad jeg hadde noen år på baken slik at jeg virkelig visste hva jeg ville.

Anonymkode: 9bd66...19c

[Gjest Trolletrine]

Du TS....30 år er faktisk ikke så mye. Jeg vil tro det er en kombinasjon av at "alle" rundt deg har familieliv, at ditt forhold røk, og ikke minst har du en masete mor som du nå tilogmed bor hos. Ja, akkurat nå er livet ditt i en skikkelig bølgedal. Men sånn skal du jo ikke ha det for alltid! Det er mange utdanninger du kan ta - UIO er ikke det eneste saliggjørende. Velg en utdanning du føler du kan mestre ift dine lærevansker og interesser, så er du plutselig igang. Og dette med mann og barn kan komme, men da må du gjøre litt mer enn å bare ønske det. Drømmemannen kommer nemlig ikke på døra di av seg selv,-  det er du som må finne han. Men begynn i det som er rett ende for deg- kanskje leie en plass mens du likevel studerer? Har du studie/jobb og boplass på stell, er det gjerne lettere å gjøre noe med det andre. Men tro meg - du blir ikke liggende nede for alltid, med mindre du vil det selv.  Bestem deg i dag for å komme deg oppover,- dette greier du, og da får du det bedre enn du har hatt på lenge!👍🏼

Endret 22. mai 2017 av Trolletrine

[AnonymBruker]

Befinner meg i samme situasjon selv... Skal vi bli venner? 

Anonymkode: e7b59...16e

[AnonymBruker]

På 28.5.2017 den 16.30, AnonymBruker skrev:

Befinner meg i samme situasjon selv... Skal vi bli venner? 

Anonymkode: e7b59...16e

Ja gjerne

Det er så godt å få gode ord. Kjærlighetssorgen har slått inn for fullt nå og jeg er helt i bunn.  Hverdagen er tung å gå igjennom men jeg prøver å fylle den med noe meningsfyllt. 

Tenker mye på hva det blir av meg etterhvert. Har prøvd å laste ned en datingapp men sletta den med en gang, er absolutt ikke klar for noenting enda. Har ikke hørt ett pip fra eksen så han driter nok fullstendig i hva vi hadde tidligere.  

Jeg kommer meg nok opp etterhvert, men  man skulle jo ønske man bare kunne trykke på en knapp så var all sorg og elendighet borte. 

 

Anonymkode: 400fb...e99

[Gjest Newroz]

I hear you sista!

Mitt råd: Logg av facebook for en liten periode. Så slipper du i det minste å få alle disse superlykkelige og velykkede folkene (som helt sikkert ikke er så velykkede egentlig, men det sys jo ikke) opp i fjeset hele tiden. Unngå også de samme folka, du vet hvem jeg snakker om: De lykkelig gravide, de forelskede, de som nettopp har fått lønnsøkning osv, bare for en periode. Si gjerne i fra. De forstår sikkert.

Heng rundt med folk som er mer i din situasjon, eller som er åpne om at det perfekte ekteskapet ikke er så perfekt, at jobben egentlig bare er fæl osv. De menneskene som gir av seg selv til deg, de som vil bygge deg opp og de som ikke er redde for å vise at livet faktisk ikke er helt perfekt.

Også må du finne trygghet i deg selv. Ikke minst! Du må lære deg at du er god nok som du er, og for den du er.

Jeg er litt på samme sted. Jeg ble dumpa av mannen jeg virkelig trodde jeg skulle skape en fremtid med, de aller fleste venninne mine er enten gravide eller inne i et lykkelig forhold, jeg har psykisk krevende jobb som jeg akkurat nå misliker sterkt. Jeg har logget meg ut av facebook for en periode. Sagt fra til venninne mine at jeg ikke orker å se dem akkurat nå (de viser mye forståelse!), begynt med en hobby jeg har tenkt på lenge, og henger rundt med venner som er mer der jeg er, og søker på jobber som kanskje kan gjøre livet bedre. Om ett år så håper jeg at jeg er på et annet sted

Masse lykke til og mange, mange varme klemmer!

Edit: Vi er like gamle Så jeg er ikke en 23åring som er bekymra for mann og barn

Endret 30. mai 2017 av Newroz

[AnonymBruker]

Stor klem til deg TS

Jeg har det litt som deg, untatt kjælighetssorgen. 30 åra her å. Hatt det pyton en stund med masse, og i tillegg fikk jeg vite at jeg mister jobben p.g.a nedbemanning i firma idag. Andre gangen på under 2 år jeg opplever dette. Nå er det bare tomt. Jeg gidder ingenting. Jeg kjenner jeg blir kvalm ser jeg enda flere lykkelig og livet er perfekt bilder fra dem rundt meg. 

Men av erfaring vet jeg at når det er på det mørkeste da snur ting om regel. Håper det skjer nå for oss. Vi må bare ha tro på at vi er like mye verdt som alle andre og at alt ikke er så perfekt hos andre heller. Nå er det vår tur til å lykke er det ikke? 

Bruk nettverket ditt for å prøve å få jobb. Det var det jeg fikk jobb på sist. Jeg skal ta det med ro noen dager kjenner jeg. Orker ikke på jobb i mårra. Greier ikke klistre på det fake-alt-er-bare bra-med-meg ansiktet å gå på jobb nå. Tar en pause går tur i fjellet og griner hvis jeg føler for det til jeg er klar for å sloss igjen. Og vise de taperne hva de mister når jeg går! Hold hode høyt du. Det vil ordne seg tilslutt. 

Anonymkode: 9b28b...414

[AnonymBruker]

På 30.5.2017 den 21.21, AnonymBruker skrev:

Ja gjerne

Det er så godt å få gode ord. Kjærlighetssorgen har slått inn for fullt nå og jeg er helt i bunn.  Hverdagen er tung å gå igjennom men jeg prøver å fylle den med noe meningsfyllt. 

Tenker mye på hva det blir av meg etterhvert. Har prøvd å laste ned en datingapp men sletta den med en gang, er absolutt ikke klar for noenting enda. Har ikke hørt ett pip fra eksen så han driter nok fullstendig i hva vi hadde tidligere.  

Jeg kommer meg nok opp etterhvert, men  man skulle jo ønske man bare kunne trykke på en knapp så var all sorg og elendighet borte. 

 

Anonymkode: 400fb...e99

Send meg en PM da, om du vil :D Fuju er nicket 💃🏻

Anonymkode: e7b59...16e

[Gjest lurven]

det er bare deg som kan gjøre noe med situasjonen du er i. du er verdifull akkurat som alle andre selvom du ikke har hus og bil og hund og mann og stasjonsvogn og bra jobb..

du kan ikke flykte fra deg selv, du må forandre måten du tenker på...

[Mari Y]

På 22.5.2017 den 8.52, AnonymBruker skrev:

Jeg håper noen kan si noe trøstende, for nå sitter jeg bare å gråter og ønsker ikke å være her mer. jeg skal ikke ta livet mitt men føler det er så utrolig håpløst.

Jeg er snart 31 og sliter med å ta en utdannelse, jeg jobber kjempe hardt for å komme meg inn på uio men det er så høye krav. Jeg og eksen gjor det slutt og huset var hans så jeg måtte ut, jeg har nesten ingenting å kjøpe eget hus for så jeg må velge å leie eller bo hos en mor, men om jeg leier går alle pengene dit så da får jeg ikke spart. Jeg har en elendig dårlig betalt jobb og blir ikke kalt inn til intervju engang på andre jobber jeg søker på selv om jeg har fått proff hjelp til å lage cven fin. 

Alle andre rundt meg har hus, barn, mann utdannelse og god jobb.. så sitter jeg her.. hører andre 23 åringer klage for di ikke har utdannelse eller hus og barn, da blir jeg enda mer stressa over meg selv.

Føler meg patetisk å jævlig som sitter i denne situasjonen og nå er hjemme hos ei mor som stadig hakker på meg for alt som plager meg " ingen mann, ingen barn, ingen god jobb" og da hiver hun litt sprit på bålet. 

Er så utrolig deprimert å føler jeg ikke kommer opp av dette sorte hullet jeg har gravd meg selv nedi.. 

Anonymkode: 400fb...e99

Snakk med noen du stoler på. 

[Ginavn]

Dette høres veldig leit ut!

Jeg er yngre enn deg, 26 i år, men sitter også med følelsen av alle får til noe, alle er flinkere enn meg.

Ikke bare logg deg av Facebook, som noen her nevnte, men KG òg. Det hjelper overhodet ikke å lese at folk har doktorgrad, to mastergrader, bil til flere hundre tusen og lønn nær millionen når man selv kun har VGS og fikk utbetalt mellom 16 000-18 000 kr/mnd, som renholder.  

Jeg føler meg som en taper, som blant annet har vært i landet til mannen min lenge, uten å bli flytende i språket.

Likevel, på et eller annet tidspunkt, må man/jeg slutte å tenke på hva som ikke er mulig, og heller hva mulighetene er.

Du nevner UiO. Hva med yrkesfag i stedet? Jeg har for lengst gitt opp drømmen om å bli en akademiker, søkte på samme stuide to år på rad (greie karakterer til noe som krevde greie karakterer) men fikk aldri plass, og skal flytte hjem til Norge for å ta fatt på noe yrkesfaglig. Jeg tror det blir tungt, og jeg tviler mye på meg selv.

Faktisk, mange av begrensningene i livet mitt, kommer fra meg selv.

Snakk med mora di; du trenger hjelp og støtte, samt oppmuntring. Jeg sliter med å tro på meg selv, så andre må fortelle meg at jeg var flink, at dette var bra.

Legge til:

Prøv også å ta fatt på en ting av gangen, og ikke lev i fortida, du er ikke tjent med kunne/burde/skulle. 

 

Endret 6. juli 2017 av Ginavn

[AnonymBruker]

Du er ikke mindre verdt bare fordi du ikke har ting! Å ha mann, barn, bil, hus behøver ikke nødvendigvis gjøre livet mer verdt, eller deg for den saks skyld. Dette er bare faktorer som samfunnet har lagt opp til. Det at du er deg mer enn bra nok! Du er mye verdt i kraft av at du er deg:) Finn ut hva du vil i livet, og drit i hva dumme foreldre sier. Om du faktisk cvil ha dette livet, kall det gjerne A4-livet, da må du ut å gjøre noe med det. Men lytt til magefølelsen din. Det er ditt liv. Du blir ikke lykkelig om du gjør noe fordi andre presset deg eller du ikke turte å gå din egen vei. Dette er vanskelig, jeg vet. Jeg sliter med det samme selv. Men prøv! Begynn iallfall med å si noe til din mor om hvordan det føles når hun sier disse tingene. Og finn ut om du virkelig vil ha alt dette som alle maser om. Eller om du bare vil ha det fordi alle maser. 

Anonymkode: 89dc3...783

[kjøttkaker]

 

Du er ikke mindre verdt bare fordi du ikke har ting! Å ha mann, barn, bil, hus behøver ikke nødvendigvis gjøre livet mer verdt, eller deg for den saks skyld. Dette er bare faktorer som samfunnet har lagt opp til. Det at du er deg mer enn bra nok! Du er mye verdt i kraft av at du er deg:) Finn ut hva du vil i livet, og drit i hva dumme foreldre sier. Om du faktisk cvil ha dette livet, kall det gjerne A4-livet, da må du ut å gjøre noe med det. Men lytt til magefølelsen din. Det er ditt liv. Du blir ikke lykkelig om du gjør noe fordi andre presset deg eller du ikke turte å gå din egen vei. Dette er vanskelig, jeg vet. Jeg sliter med det samme selv. Men prøv! Begynn iallfall med å si noe til din mor om hvordan det føles når hun sier disse tingene. Og finn ut om du virkelig vil ha alt dette som alle maser om. Eller om du bare vil ha det fordi alle maser.

PS: Ble visst anonym i stad. Ser det er en tråd fra en liten tid tilbake, håper det går bedre med deg nå. 

[AnonymBruker]

På ‎22‎/‎05‎/‎2017 den 9.12, AnonymBruker skrev:

Du har vel lagt opp til det selv. Du var nok en som skulka skolen. Du har nok skyld i det selv. Er kun én som kan fikse problemet ditt. DU!

Anonymkode: 430ab...04b

Livet er urettferdig. Jeg møtte omtrent ikke opp på ungdomsskolen. Nå er jeg jurist.

Det krevde hard innsats, men det er ikke så svart hvitt som du fremstiller det.

Anonymkode: 0686b...964

[Cbunke90z]

Beklager

Endret 14. januar 2018 av Cbunke90z