Hvorfor er det ikke lov å si at man "angrer" på at man har fått barn?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor det "ikke er lov" til å si det? Fordi det er forkastelig å si at man skulle ønske at uskyldige små barn ikke hadde blitt født, særlig når utsagnet kommer fra barnas nærmeste omsorgspersoner. 

Beklager, jeg mener ikke å støte deg, det er bare min mening. 

Anonymkode: 8edb2...273

Jeg kan skjønne hva du mener, men du ser det fra feil perspektiv. Det er ikke snakk om å ønske at konkrete barn aldri hadde blitt født, det er snakk om å angre på det å ha fått barn i det hele tatt.

Anonymkode: 64cc3...185

[AnonymBruker]

Jeg tror alle foreldre har slike dager hvor de tenker som du gjør, og da mener jeg alle. Tenker på hva livet ville vært uten barn og drømmer seg bort. Så tror jeg det er noen som virkelig er litt lei av tilværelsen med barn og trives best alene. Slik er det bare. Folk er forskjellige og det ingen grunn til at du skal få kjeft for det. Det er klart at livet med barn til tider kan bli svært ensidig og lite stimulerende. Det går mye i det samme, dag ut og dag inn. Det er lov å kjenne på det. Heldig for deg da er det jo at barna er såpass store som de er. Det er ikke mange årene igjen før dere kan reise og stå mye mer fritt til å gjøre som dere vil. Snørrtørking og fotballheiing er snart over, barna er snart tenåringer og da vil de oftest være i fred. Har dere mulighet for barnevakt i tillegg frem til den tid er det enda bedre. Benytt muligheten til å gjøre litt det dere vil dere to, så kommer dere hjem med mer overskudd. 

Jeg har også en slik "ikke akseptert" tanke om livet. Den tanken er ikke liv uten barn, for de vil jeg gjerne ha flere av, men jeg kunne ikke tenke meg å leve sammen med en mann. Jeg var frem og tilbake på dette lenge. Bestemte meg for at jeg ville klart meg bedre som alenemor, men så fant jeg min nåværende mann og ble litt fanget i denne A4-tankegangen om hvordan livet burde være. Giftet oss etter noen år og fikk barn, og det går ikke en dag uten at jeg angrer på det valget om å være to. Jeg trives så godt i mitt eget selskap og blir så sliten av å skulle leve sammen med andre voksne så jeg skulle virkelig ønske jeg gikk for å få barn alene. Det er utrolig koselig med barna og jeg har det så definitivt best når mannen er borte.

Det er ikke på grunn av mannen. Kunne ikke tenke meg å leve med noen mann.

Anonymkode: 71068...006

[Petra75]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor det "ikke er lov" til å si det? Fordi det er forkastelig å si at man skulle ønske at uskyldige små barn ikke hadde blitt født, særlig når utsagnet kommer fra barnas nærmeste omsorgspersoner. 

Beklager, jeg mener ikke å støte deg, det er bare min mening. 

Anonymkode: 8edb2...273

Hadde de ikke vært født, hadde det jo uansett ikke vært noen sak. Skill på snørr og barter, er du snill. 

Ellers - jeg tror jeg hadde følt det som TS hvis jeg selv hadde fått barn. Klart man elsker dem når de er der, men jeg klarer ikke se for meg meg selv i familielivet. Jeg tror rett og slett det hadde gått hardt utover psyken min. 

Da jeg var ung, tenkte jeg aldri over at jeg ikke skulle ha barn - alle skulle jo det? Nå, derimot, er jeg glad for at det aldri ble slik. Jeg nyter livet som aleneboer.   

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg visst hvor mange bekymringer som fører med det å ha barn hadde jeg nok valgt annerledes. Hvem ante vel at man kunne bli så vanvittig glad i et annet menneske enn seg selv før man fikk barn? 

Anonymkode: 39072...b3b

Det kommer vel helt an på din evne til å sette andre enn seg selv først, det vel? Det er ikke bare egne barn man kan bli vanvittig glad i. Å elske sine barn er en form for egennyttig kjærlighet, barna kommer jo fra deg selv og er en del av deg. Men å elske noen som ikke er i biologisk familie og sette denne personen høyere enn deg selv - DET er uselvisk kjærlighet, det. 

Anonymkode: 66365...f94

[AnonymBruker]

Det er nok vanligere å ha slike tanker og følelser enn man skulle tro. Men man hadde jo ikke hatt den erfaringen hvis man hadde latt være å få barn så da hadde man sikkert ville få barn likevel.  En slags catch 22. Jeg elsker mine barn  med av og til kan jeg tenke om det er verdt alt slitet.  Livet er kun en rekke plikter som skal oppfylles. Alt handler om å tilfredstille andres behov. Jeg føler jeg lever kun for andre ikke meg selv. Så da er det ikke rart at en tenker av og til om det er verdt det. 

Anonymkode: 9e831...6bf

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt de samme tankene som deg og gjør det vel litt enda. Jeg var 25 når jeg fikk barn. Hadde festet i mange år allerede, reist overalt og alt det der, men likevel føler man seg til tider ganske kvalt når man har fått barn. Og det er vel naturlig? Livet tar jo en dramatisk endring, det er en grunn til at man snakker om livet før og livet etter at man fikk barn 😄 Jeg husker jeg holdt på å få panikkangst i småbarnsfasen, spesielt når barnet mitt var baby og var klistret på meg 24/7. Nå som barnet er eldre føles det litt greiere og man blir jo litt friere. 

Jeg elsker barnet mitt over alt på jord, men samtidig er det utrolig mye bekymringer da, man er jo livredd for at noe skal skje barnet eller deg selv, og når vi i tillegg lever i en så sprø verden, er det litt stressende å tenke på hvordan fremtiden vil bli for barna som fødes nå. I tillegg til alle de vanlige tingene å bekymre seg over: venner, mobbing, at barnet skal skade seg/få varige skader, motgang barnet må gjennom osv. 

Også er det jo kanskje litt sånn at man sørger litt over livet du hadde før. Samtidig som du selvfølgelig ikke vil at barna dine skal forsvinne. 

 

Anonymkode: c3f7d...adb

[AnonymBruker]

Det høres ut som du trenger mer egentid. Egentid er det jeg virkelig savner, gjør det jeg vil når jeg selv vil.

Har du anledning til å reise bort ei helg i ny og ne og la far være alene med barna? Det burde vel la seg gjøre?

Her har barnet og meg to turer i vente, og de ser jeg virkelig fram til. Bare det å slippe å lage mat, rydde og vaske er gull verdt for min del. Også litt varme da. Har veldig sjeldent barnefri, kanskje to helger i året. De kommer brått på og har derfor ingen planer på de dagene og blir sittende og gjøre det samme som når barnet sover. Nesten givende

Må innrømme at jeg ser fram til tiden når barnet flytter hjemmefra, samtidig som det blir veldig vemodig.

Dersom jeg fikk valget på nytt, så vet jeg ærlig talt ikke hva jeg hadde valgt. Det er bare bråk med barnefar som ikke evner å se barnets behov, han kommer og går og er alt annet enn en farsfigur og nå skal vi en trdje runde i retten. Det er så mye bråk. Jeg har ikke noe liv, samtidig har jeg fått kroniske smertesykdommer som vil hemme meg mer og mer med årene

Livet ble ikke slik man så for seg nei.

Ta deg mer egentid. Omså bare en kveld i ny og ne, men ut av huset. Uten ansvar for andre enn deg selv.

Anonymkode: e17bd...f27

[Gjest Regn]

Dette er litt skjønt for oss so m  har valgt vekk barn og stadig hører: du forstår det kke fordi du ikke er foreldre.

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne på at livet hadde vært enklere om jeg ikke hadde fått barn. Jeg er så sykt glad i ungen min og bekymrer meg nesten døgnet rundt. Nå er hun fjortis og det er mye å bekymre seg for, det tærer på. Når hun har det vondt kjenner jeg det i magen, så veldig 😓 

Sånn sett hadde livet uten barn vært lettere.

Anonymkode: 53bf3...734

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måte, men samtidig så tenker jeg at livet mitt hadde vært ganske innholdsløst uten barn. Jeg er ikke sååå ivrig på å reise og slikt. Eller det er fint av og til, men jeg får liksom dosen min den langhelgen i året vi får barnevakt til det, så det er liksom ikke der problemet ligger for min del.

Jeg elsker innholdet barna gir i livet mitt, men ikke alt ansvaret og det at de er der hele forbanna tida. Tenker at å være samværsforelder egentlig hadde vært mitt i blinken for meg... Eller kanskje supertante - mye moro, ikke noe ansvar og kunne levere dem fra seg når man er lei. Høres herlig ut!

Anonymkode: 73e9f...f6f

[AnonymBruker]

Det har kanskje noe med hva man legger i ordet "angre". For meg betyr det at jeg skulle ønske noe ugjort, at om jeg hadde hatt muligheten, så hadde jeg valgt annerledes. Om det hadde dukket opp en genie nå, og tilbudt å "zappe" deg tilbake til begynnelsen av 20-årene, hadde du takket ja?

Det er klart det er vanskelig noen ganger med barn, og jeg kan savne singellivet eller deler av det, men jeg ville aldri gjort noe annerledes selv om jeg fikk muligheten til det. Uansett så er det jo ikke mulig, så i stedet for å fokusere på at du skulle ønske at livet ble annerledes så finnes det mange ting du kan gjøre for å gjøre ting annerledes nå.

Du nevner reiser alene med mannen, det er overhode ikke noe galt i det - ingenting å skamme seg over å glede seg til noen dager uten barna Kan dere prøve å prioritere det slik at dere får minst én slik tur i året? Og ellers tilrettelegge mer for mer alenetid, f.eks. en helg ute med venninner eller en "date-night" med mannen en gang i måneden? Få noen rutiner på det og prioritere det bevisst, så kanskje de vonde følelsene over det du føler du går glipp av nå, minker litt?

Ellers så synes jeg du skal tenke over og vurdere om jobben til mannen er riktig for dere. Du sier han jobber mye, og det er greit fordi du visste hva du sa ja til. Men her er det lov å ombestemme deg, om for mye faller på deg alene er det klart det kan bidra til de vonde følelsene dine, selv om du unner mannen å reise og ha en god karriere. Jeg hadde ikke taklet det, én av grunnene til at jeg er så fornøyd med livet mitt er at jeg og mannen er sammen om det. Vi har fokus på at ting skal være likt, at begge tar lik del av ansvaret og at vi avlaster hverandre.

Anonymkode: f3923...180

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn og har foreløpig ingen store ønsker om barn heller, men jeg har jo tenkt tanken om at jeg kanskje en dag får et snev av lyst. Det hadde jo vært koselig med en familie, men heg er så himla redd for å angre om jeg får barn, man kan jo ikke akkurat sende dem tilbake etter 3 år. Eneste er jo adopsjon om angern skulle oppstå rett etter fødsel eller under selve graviditeten. Jeg liker generelt sett ikke barn, synes det bare er bråk, rot og gris med de. Kjenner jeg blir sur når jeg ser reklamer for lano, bleier og ikke minst denne om han gutten som står opp og raserer kjøkkenet for å lage frokost til mamman. Jeg hadde nok klikket fullstendig om jeg hadde en unge som hadde rotet og grist ut kjøkkenet på den måten. Er redd et barn eller to bare ville blitt til stor irritasjon. 

Anonymkode: fae6e...fc1

[AnonymBruker]

Jeg tenker som deg. Hadde jeg kunne blitt satt tilbake i tid og fått valget på nytt hadde jeg valgt å ikke få barn (og heller ikke giftet meg, mest sannsynlig). Jeg er nok en person som trives grunnleggende best alene, og med friheten til å jobbe mye, reise mye og ha en haug med egentid. Det lar seg naturligvis ikke kombinere med et familieliv, i så stor grad som jeg kunne ønske, og derfor er mye av det lagt på is inntil barna er større.

Det er likevel sånn at jeg kjenner at jeg savner det, og kan fort bli melankolsk hvis jeg tenker for mye på det. Det hender jeg sitter på finn.no og ser på stilige små byleiligheter og dagdrømmer om hvordan livet hadde vært hvis jeg bodde der alene og kun hadde ansvar for meg selv. Eller søker opp studier i New york eller Australia og ser for meg hvordan det hadde vært å slengt seg på noe sånn for et år eller to... Sukk...

 

Anonymkode: a3019...573

[Gjest Jon Are]

Hadde du kunnet fått noen til å passe barna litt ? slik at du kunne fått kommet deg ut . Det ene barnet til broren min har fått barn nå, og jeg som ikke var noen barneperson er blitt helt vill etter den babyen. Jeg har tilbudt meg å gå turer med vogn for at hun skal få sove og hvile seg. Stikker innom med mat og kan lage noen brød og små middager til de. Hun sier det hjelper mye. Hvis hun ønkser å reise , kunne jeg tatt barnet en langhelg eller noe. Kanskej du har noen slike rundt deg, som kan hjelpe de til å få deg noen turer ? eller holdt på med en hobby?

Med hilsen fra

Jon Are

[AnonymBruker]

Jeg kan med hånden på hjerte si at hadde jeg vist at ting ble som det ble, så hadde jeg tatt abort. Alenemamma til et barn med lettere psykisk utviklingshemning. 

Det har ikke noe med at jeg ikke er glad i henne, for det er jeg jo så klart😊 slitsomt og jeg er sliten. Jobber 100%. Fighter med systemet. 

Anonymkode: 1916a...2c7

[AnonymBruker]

På 28.3.2017 den 7.45, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke barn og har foreløpig ingen store ønsker om barn heller, men jeg har jo tenkt tanken om at jeg kanskje en dag får et snev av lyst. Det hadde jo vært koselig med en familie, men heg er så himla redd for å angre om jeg får barn, man kan jo ikke akkurat sende dem tilbake etter 3 år. Eneste er jo adopsjon om angern skulle oppstå rett etter fødsel eller under selve graviditeten. Jeg liker generelt sett ikke barn, synes det bare er bråk, rot og gris med de. Kjenner jeg blir sur når jeg ser reklamer for lano, bleier og ikke minst denne om han gutten som står opp og raserer kjøkkenet for å lage frokost til mamman. Jeg hadde nok klikket fullstendig om jeg hadde en unge som hadde rotet og grist ut kjøkkenet på den måten. Er redd et barn eller to bare ville blitt til stor irritasjon. 

Anonymkode: fae6e...fc1

Samme her. Skjønner ikke hastverket til folk. Har aldri vært spesielt glad i eller interessert i barn og HATER kliss og søl.. Nå er jeg 25 og i en samtale med min søster sa jeg litt sånn halvveis på tull "Jeg vet faktisk ikke om jeg skal ha barn" og hun ble HELT fra seg og mente at det kunne jeg virkelig ikke mene, for hun ville jo bli tante til mine barn. Jeg har vel innfunnet meg med at jeg sikkert kommer til å ende opp med barn en gang i fremtiden, mest fordi samboeren absolutt vil ha barn, men jeg er 100% oppriktig redd for at jeg kommer til å føle det akkurat som trådstarter. 

Anonymkode: 93dfa...d0d

[AnonymBruker]

Herregud som jeg gledet meg til at ungene skulle bli store nok til å flytte ut av huset og for seg selv! Jeg skulle kose meg alene og gjøre alt det som lystet meg, og jeg skulle smile forsiktig til de mødrene på jobb som klaget over dugnad og kjøring til fotballtrening og bursdager og kino og alt det der! Jeg skulle spise akkurat den middagen jeg hadde lyst på, akkurat når det passet meg. Jeg skulle trene og reise og gå på kino og på fjellet. Jeg var luta lei rot, klesvask, krangling og klaging.

Herregud som jeg savnet ungene da de var ute av huset! Jeg var enda mere bekymret, følte kontrollbehov - men kunne ikke slippe disse følelsene frem for ungene. Klarte de seg økonomisk? Klarte de å komme seg opp til dagens avtaler? Var de på fest og drakk seg så overstadig beruset at de ikke kom seg hjem?
Jeg savnet kranglene, rotet, klagingen. Jeg syntes det var stusslig å spise middag helt alene.

Det handler nok om at man kan tenke at livet kunne vært så mye bedre hvis..... Men ikke søren om det ble! Jeg savner dem!

Anonymkode: dcb37...5b7

[beige]

Rett og slett trist å lese at så mange angrer på å ha fått barna sine...

[Kwami]

Jeg føler også på både "sorg" og anger over at jeg valgte å få barn. Jeg elsker dem, og jeg er en god mamma og kone og alt det der, men inni meg skriker jeg etter å leve et uavhengig liv.

Denne morsrollen ligger ikke for meg i det heletatt, jeg hører ikke hjemme i denne boksen.

Jeg fikk forøvrig også barn tidlig, og angrer på tidspunktet. Kanskje hadde jeg følt meg mindre fanget om jeg hadde ventet i 10 år, men for å være helt ærlig tror jeg at det hadde vært best for meg om jeg aldri hadde fått barn.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. Skjønner ikke hastverket til folk. Har aldri vært spesielt glad i eller interessert i barn og HATER kliss og søl.. Nå er jeg 25 og i en samtale med min søster sa jeg litt sånn halvveis på tull "Jeg vet faktisk ikke om jeg skal ha barn" og hun ble HELT fra seg og mente at det kunne jeg virkelig ikke mene, for hun ville jo bli tante til mine barn. Jeg har vel innfunnet meg med at jeg sikkert kommer til å ende opp med barn en gang i fremtiden, mest fordi samboeren absolutt vil ha barn, men jeg er 100% oppriktig redd for at jeg kommer til å føle det akkurat som trådstarter. 

Anonymkode: 93dfa...d0d

Akkurat dette er jeg også redd for. Tror ikke mannen min kan se for seg et liv uten barn, og jeg kan ikke se for meg et liv uten mannen min. Så jeg har også "innfunnet meg" med at jeg sikkert kommer til å få barn, og tenker jeg bør få barn snart bare fordi det er på tide. Innerst inne vet jeg likevel ikke om jeg har lyst på barn... trives med livet mitt sånn som det er nå, og er livredd for at jeg ikke kommer til å like livet med barn noe særlig. Kjenner ikke noe særlig glede over å være med andres barn, og misliker sterkt at alle vennene mine får barn, rett og slett fordi jeg synes de er litt i veien. Vil jo heller være med vennene mine enn alle disse barna :/ Tror kanskje det også påvirker meg i negativ retning, og gjør at jeg får enda mindre lyst på barn...

 

Anonymkode: fce96...a2d