Må bare fortelle.

[AnonymBruker]

Til alle dere som er engstelig for fødsel. Jeg gikk i terapi under svangerskapet pga angsten min for fødsel. Jeg gruet meg voldsomt, vurderte til og med ta abort da jeg fant ut at jeg var gravid. En fødsel skulle jeg vel ikke klare å overleve? Da jeg forstod ting var på gang, ble jeg både spent og redd. Men terapien hjalp noe, så var ikke panikk redd. Hadde små rier i to døgn før det begynte på alvor. Kom på sykehuset med 4 cm åpning. Jeg var førstegangs, så fra jeg var 4 cm til 10 cm tok det ca 7,5 time. Fikk epidural. Var ikke redd i det hele tatt, hadd bare grusomt vondt at jeg slet med å puste. Fikk påfyll av epidural hele tiden når jeg ba om det. Og så skulle jeg presse datteren min ut. Tjente ingenting, kun svake rier, så da presset jeg. Fantastisk følelse. Det gøyeste, herligste og fantastiske jeg har opplevd. Tenker på fødselen hver dag fordi det er så mange gode minner. Ingen depresjon i etterkant. Stolt og lykkelig. Dette er altså min historie, veldig forkortet, for dem som vil kan jeg sende PM og skrive alt fra begynnelse til slutt. Da jeg var gravid satte jeg veldig pris på å høre gode historier fra de som også var redde for å føde. Nå viderefører jeg dette videre. Jeg elsket fødselen min og gjør det gjerne igjen! 

Anonymkode: 94b54...351

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til alle dere som er engstelig for fødsel. Jeg gikk i terapi under svangerskapet pga angsten min for fødsel. Jeg gruet meg voldsomt, vurderte til og med ta abort da jeg fant ut at jeg var gravid. En fødsel skulle jeg vel ikke klare å overleve? Da jeg forstod ting var på gang, ble jeg både spent og redd. Men terapien hjalp noe, så var ikke panikk redd. Hadde små rier i to døgn før det begynte på alvor. Kom på sykehuset med 4 cm åpning. Jeg var førstegangs, så fra jeg var 4 cm til 10 cm tok det ca 7,5 time. Fikk epidural. Var ikke redd i det hele tatt, hadd bare grusomt vondt at jeg slet med å puste. Fikk påfyll av epidural hele tiden når jeg ba om det. Og så skulle jeg presse datteren min ut. Tjente ingenting, kun svake rier, så da presset jeg. Fantastisk følelse. Det gøyeste, herligste og fantastiske jeg har opplevd. Tenker på fødselen hver dag fordi det er så mange gode minner. Ingen depresjon i etterkant. Stolt og lykkelig. Dette er altså min historie, veldig forkortet, for dem som vil kan jeg sende PM og skrive alt fra begynnelse til slutt. Da jeg var gravid satte jeg veldig pris på å høre gode historier fra de som også var redde for å føde. Nå viderefører jeg dette videre. Jeg elsket fødselen min og gjør det gjerne igjen! 

Anonymkode: 94b54...351

Flott at du hadde en fin opplevelse,  men hjelper dessverre ikke mye på min frykt da mye av min frykt går ut på manglende tro på helsevesenet og reddsel for underlivsundersøkelser. 

Man kan ikke garantere at det ikke oppstår komplikasjoner hvor det blir nødvendig med sugekopp, vakum og tang... Der 8 personer kommer løpende inn i rommet og stirrer inn i underlivet ditt og du har ikke lenger verdi som et menneske, men har blitt et produksjonsdyr hvor dine følelser ikke lenger betyr noe.

Jeg har ikke tro på at jordmødre er interessert i å ta hensyn til mine meninger og følelser men heller trumfer igjennom sine meninger når du ligger der på det aller mest sårbare.. 

Så nei... For min angst hjalp historien din absolutt ingenting. 

Men er veldig glad på dine vegne. 

Sånn da kan gribbene (kg kvinnene) starte sin lattliggjørings fest av meg og min angst... 

Anonymkode: eea07...03b

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Flott at du hadde en fin opplevelse,  men hjelper dessverre ikke mye på min frykt da mye av min frykt går ut på manglende tro på helsevesenet og reddsel for underlivsundersøkelser. 

Man kan ikke garantere at det ikke oppstår komplikasjoner hvor det blir nødvendig med sugekopp, vakum og tang... Der 8 personer kommer løpende inn i rommet og stirrer inn i underlivet ditt og du har ikke lenger verdi som et menneske, men har blitt et produksjonsdyr hvor dine følelser ikke lenger betyr noe.

Jeg har ikke tro på at jordmødre er interessert i å ta hensyn til mine meninger og følelser men heller trumfer igjennom sine meninger når du ligger der på det aller mest sårbare.. 

Så nei... For min angst hjalp historien din absolutt ingenting. 

Men er veldig glad på dine vegne. 

Sånn da kan gribbene (kg kvinnene) starte sin lattliggjørings fest av meg og min angst... 

Anonymkode: eea07...03b

Så trist at du føler det sånn! 

Vil anbefale deg og snakke med jordmor om følelsene dine som også kan henvise deg til sykehuse for samtale! 

Jeg har hatt fødselsangs etter en fødsel som endte i haste ks. Fikk samtaler på sykehuset og ble satt igang denne gangen for at babyen ikke skulle bli for stor. 

Fødselen endte med sugekopp, men jeg følte likevell at de behandlet meg som ett menneske. De gav beskjed tidlig og "spurte" om det var greit. Da var jeg så sliten at jeg ble veldig letta da de sa de ville hjelpe meg med sugekopp. Selve sugekoppen var ikke noe vondere enn pressriene fra før! 

Hvorfor har du sånn angst for underlivet ditt? En fødsel skjer desverre i underlivet så noe underlivs glaning må du regne med uansett under en fødsel. Håper du får hjelp for angsten din!  

Anonymkode: 52e5c...064

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så trist at du føler det sånn! 

Vil anbefale deg og snakke med jordmor om følelsene dine som også kan henvise deg til sykehuse for samtale! 

Jeg har hatt fødselsangs etter en fødsel som endte i haste ks. Fikk samtaler på sykehuset og ble satt igang denne gangen for at babyen ikke skulle bli for stor. 

Fødselen endte med sugekopp, men jeg følte likevell at de behandlet meg som ett menneske. De gav beskjed tidlig og "spurte" om det var greit. Da var jeg så sliten at jeg ble veldig letta da de sa de ville hjelpe meg med sugekopp. Selve sugekoppen var ikke noe vondere enn pressriene fra før! 

Hvorfor har du sånn angst for underlivet ditt? En fødsel skjer desverre i underlivet så noe underlivs glaning må du regne med uansett under en fødsel. Håper du får hjelp for angsten din!  

Anonymkode: 52e5c...064

Jeg skal på samtaler, men er veldig klar på at jeg ønsker keisersnitt.  Fastlegen støtter meg veldig på dette og har lovet å bli med meg på møtene.  Hun lovet dette da jeg møtte opp på kontoret hennes og ønsket henvisning til abort pga angsten min, det er også hun som overtalte meg til å tørre å bli gravid i utgangspunktet da jeg ikke ønsket det pga angsten.

Men selvfølgelig så er jeg villig til å gå igjennom disse samtalene med jordmor og hvis det skjer et under og de klarer å overbevise meg om at fødsel er super kos så skal jeg gledelig være med på det. 

Men jeg tviler sterkt for å si det sånn. 

Jeg har også vært i kontakt med privatsykehus i london sånn at jeg har en backup plan hvis det norske helsevesenet prøver å lure meg. 

Anonymkode: eea07...03b

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal på samtaler, men er veldig klar på at jeg ønsker keisersnitt.  Fastlegen støtter meg veldig på dette og har lovet å bli med meg på møtene.  Hun lovet dette da jeg møtte opp på kontoret hennes og ønsket henvisning til abort pga angsten min, det er også hun som overtalte meg til å tørre å bli gravid i utgangspunktet da jeg ikke ønsket det pga angsten.

Men selvfølgelig så er jeg villig til å gå igjennom disse samtalene med jordmor og hvis det skjer et under og de klarer å overbevise meg om at fødsel er super kos så skal jeg gledelig være med på det. 

Men jeg tviler sterkt for å si det sånn. 

Jeg har også vært i kontakt med privatsykehus i london sånn at jeg har en backup plan hvis det norske helsevesenet prøver å lure meg. 

Anonymkode: eea07...03b

Større fare for komplikasjoner etter KS da.

Anonymkode: 94b54...351

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal på samtaler, men er veldig klar på at jeg ønsker keisersnitt.  Fastlegen støtter meg veldig på dette og har lovet å bli med meg på møtene.  Hun lovet dette da jeg møtte opp på kontoret hennes og ønsket henvisning til abort pga angsten min, det er også hun som overtalte meg til å tørre å bli gravid i utgangspunktet da jeg ikke ønsket det pga angsten.

Men selvfølgelig så er jeg villig til å gå igjennom disse samtalene med jordmor og hvis det skjer et under og de klarer å overbevise meg om at fødsel er super kos så skal jeg gledelig være med på det. 

Men jeg tviler sterkt for å si det sånn. 

Jeg har også vært i kontakt med privatsykehus i london sånn at jeg har en backup plan hvis det norske helsevesenet prøver å lure meg. 

Anonymkode: eea07...03b

Så bra at du har en fastlege som tar det så seriøst jeg håper du får en god fødsel, uansett om det ender som keisersnitt eller normal fødsel. Jeg forstår deg ganske godt, utsatte selvå bli gravid i nærmere 5 år pga fødselsangst, men her gikk det plutselig over når jeg ble gravid. Var akkurat som om en bryter ble skrudd av.

Anonymkode: df629...b80

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så bra at du har en fastlege som tar det så seriøst jeg håper du får en god fødsel, uansett om det ender som keisersnitt eller normal fødsel. Jeg forstår deg ganske godt, utsatte selvå bli gravid i nærmere 5 år pga fødselsangst, men her gikk det plutselig over når jeg ble gravid. Var akkurat som om en bryter ble skrudd av.

Anonymkode: df629...b80

Jeg har vært livredd fødsler så lenge jeg kan huske. Jeg har i perioder vært helt opphengt i fødsler fordi jeg ble dratt mot det som skremmer meg mest. Jeg har vel lest nesten alt som kan leses om fødsler.

Tilslutt måtte jeg bare tvinge meg selv til å slutte å tenke på det i noen år, fordi det gikk utover min psyke og mitt forhold. Men når jeg nå står her gravid så er frykten tilbake for fullt. 

Jeg våkner at jeg skriker og gråter flere netter i uken. Jeg drømmer om å bli tvunget til å gå igjennom en vaginal fødsel og det gjør meg så livredd at jeg ikke har ord.

Jeg må bare nevne at jeg ikke har noen andre psykiske problemer og har aldri slitt med angst før. Jeg er i full jobb og er et oppegående menneske. Men en fødsel er min største angst. 

Anonymkode: eea07...03b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært livredd fødsler så lenge jeg kan huske. Jeg har i perioder vært helt opphengt i fødsler fordi jeg ble dratt mot det som skremmer meg mest. Jeg har vel lest nesten alt som kan leses om fødsler.

Tilslutt måtte jeg bare tvinge meg selv til å slutte å tenke på det i noen år, fordi det gikk utover min psyke og mitt forhold. Men når jeg nå står her gravid så er frykten tilbake for fullt. 

Jeg våkner at jeg skriker og gråter flere netter i uken. Jeg drømmer om å bli tvunget til å gå igjennom en vaginal fødsel og det gjør meg så livredd at jeg ikke har ord.

Jeg må bare nevne at jeg ikke har noen andre psykiske problemer og har aldri slitt med angst før. Jeg er i full jobb og er et oppegående menneske. Men en fødsel er min største angst. 

Anonymkode: eea07...03b

Men dersom manglende tillit til helsepersonell er problemet, hvorfor føler du deg tryggere på et keisersnitt? Her har man jo som pasient i alle fall ingen kontroll, det er mange i rommet som (i likehet med under en vaginal fødsel) må gjøre jobben sin uavhengig av dine preferanser om det står om liv og helse. Jeg hadde følt meg helt uten kontroll under en slik operasjon sammenlignet med en fødsel. Man styrer jo selv om ikke det er nødvendig å få barnet raskt ut og da må man jo bare la de få gjøre jobben sin med de hjelpemidler som finnes. 

Anonymkode: e86a4...953

[AnonymBruker]

På 26.3.2017 den 12.32, AnonymBruker skrev:

Flott at du hadde en fin opplevelse,  men hjelper dessverre ikke mye på min frykt da mye av min frykt går ut på manglende tro på helsevesenet og reddsel for underlivsundersøkelser. 

Man kan ikke garantere at det ikke oppstår komplikasjoner hvor det blir nødvendig med sugekopp, vakum og tang... Der 8 personer kommer løpende inn i rommet og stirrer inn i underlivet ditt og du har ikke lenger verdi som et menneske, men har blitt et produksjonsdyr hvor dine følelser ikke lenger betyr noe.

Jeg har ikke tro på at jordmødre er interessert i å ta hensyn til mine meninger og følelser men heller trumfer igjennom sine meninger når du ligger der på det aller mest sårbare.. 

Så nei... For min angst hjalp historien din absolutt ingenting. 

Men er veldig glad på dine vegne. 

Sånn da kan gribbene (kg kvinnene) starte sin lattliggjørings fest av meg og min angst... 

Anonymkode: eea07...03b

Du bør ikke få barn med det første, i alle fall. 

Anonymkode: b0cd0...4df

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Større fare for komplikasjoner etter KS da.

Anonymkode: 94b54...351

Jeg endte blant annet opp med blodpropp i lunga etter keisersnitt, så de som tror at KS er så flott kan fort ta feil...Fikk også spinalhodepine, og det var rett og slett helt jævlig, kunne ikke sitte oppreist engang uten at det kjentes ut som om hodet skulle eksplodere. Så da ble det blood patch, det fungerte hedigvis.  Hadde født to barn fra før, den første fødselen var både tøff og langvarig, men takke meg til det framfor KS! 

Anonymkode: a347c...fef

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært livredd fødsler så lenge jeg kan huske. Jeg har i perioder vært helt opphengt i fødsler fordi jeg ble dratt mot det som skremmer meg mest. Jeg har vel lest nesten alt som kan leses om fødsler.

Tilslutt måtte jeg bare tvinge meg selv til å slutte å tenke på det i noen år, fordi det gikk utover min psyke og mitt forhold. Men når jeg nå står her gravid så er frykten tilbake for fullt. 

Jeg våkner at jeg skriker og gråter flere netter i uken. Jeg drømmer om å bli tvunget til å gå igjennom en vaginal fødsel og det gjør meg så livredd at jeg ikke har ord.

Jeg må bare nevne at jeg ikke har noen andre psykiske problemer og har aldri slitt med angst før. Jeg er i full jobb og er et oppegående menneske. Men en fødsel er min største angst. 

Anonymkode: eea07...03b

Da er du nok ganske mye hardere rammet enn hva jeg var. Selv om jeg har tenkt på det med jevne mellomrom helt siden jeg skjønte hvordan en fødsel fungerte.

Og spesielt i tenårene så kunne jeg ha våkenetter hvor jeg bare lå å gruet meg til den dagen jeg kanskje skulle føde en gang i fremtiden. Siden så har det dukket opp med jevne mellomrom, men det har aldri vært så altoppslukende som det ser ut til å være hos deg. Heldigvis, for det der høres ikke moro ut. 

Vet du noe om hvorfor det har blitt sånn? Har du sett eller opplevd noe som har gitt deg slik angst? Mamman min hadde en teori om at min angst kom av at katten min fødte mens jeg var alene hjemme som barn etter skolen, så jeg måtte hjelpe til. Også døde to av kattungene. Husker ingenting av det selv.

Uansett, med en slik angst så kan jeg aldri se for meg at de vil tvinge deg gjennom vaginal fødsel. Den minste komplikasjon kan jo traumatisere hvem som helst. Og om man i tillegg har angst for fødsel da så blir det jo som å be om fødselsdepresjon. Da er det mye bedre for barnet å ha en mor som er mentalt tilstede, om enn litt fysisk redusert etter operasjon.

Også skjønner jeg ikke hvorfor noen av dere vil "skremme" noen med så stor fødselsangst med at keisersnitt ikke er bra? Misforstå meg rett, jeg er utrolig glad for at jeg fødte vaginalt selv. Og jeg har en mor som var inn og ut av sykehus i mange år etter et katastrofesnitt, så jeg vet litt om komplikasjoner som kan oppstå. Men ved planlagte keisersnitt så går det stort sett bra med både mor og barn. Og i noen tilfeller så er jo keisersnitt det beste alternativet.

Anonymkode: df629...b80

[AnonymBruker]

Takk for at du skrev dette - det hjelper å lese slikt!  Har selv fødselsangst og det er to dager igjen til termin. Prøver å ikke tenke for mye på det, men prøver å tenke positivt i alle fall!

Anonymkode: 3efaf...e5d

[AnonymBruker]

Så fint å lese TS🙂 Jeg er fryktelig redd jeg også. Sliter med panikk angst når det gjelder smerter og sykehus. Blir ironisk nok dårlig bare jeg ser folk i hvite sykehusklær, enda jeg går i slike til daglig selv. Var helt bestemt på at jeg skulle ha KS, men etter samtaler med ei dyktig jordmor er jeg nå bestemt på å føde vaginalt. Godt å høre at du hadde en så fin opplevelse😀

Anonymkode: 9de8e...369