Tjukkasar, kan dei ikkje berre ta seg saman?

[Gjest Coolaid]

Jeg leste i en annen tråd om alvorlig overvekt. En anonym bruker skrev: 

"Mangel på viljestyrke og ingenting annet. 

Blir du så overvektig, har du inntatt langt flere kalorier enn det du har forbrent. Det er sannheten, men istedenfor virker det som om de fleste overvektige stikker hodet i sanden og skylder på sykdom, tung benbygning og what not."

Jeg er en sånn person som mener at det er mere enn det vi ser med det blotte øye eller det vi først antar når vi treffer mennesker. Det kan hende jeg blir provosert av fordommer. Et lass med fett er ikke bare ett lass med fett. Og så syns jeg vi skal høre på de fagpersoner som er spesialister på ting, som for eksempel overvekt. Vi skal ikke legge legge noe særlig vekt på popualister som en god del personlige trenere, bloggere, avishus eller ukebladskribenter som har helt andre motiv enn å informere og hjelpe mennesker ned i vekt. Å behandle overvekt krever faglig forståelse og handler ikke om latskap, mangel på viljestyrke eller pågangsmot. 

Her er et innspill: Kan dei ikkje berre ta seg saman?

Hva mener du? Er det bare til å ta seg sammen?

[AnonymBruker]

Jepp. det er bare å ta seg sammen. Men det er alltid noe å skylde på, fete har 1 million grunner til at de er tykke.

 

Anonymkode: b192b...d35

[Gjest Coolaid]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp. det er bare å ta seg sammen. Men det er alltid noe å skylde på, fete har 1 million grunner til at de er tykke.

 

Anonymkode: b192b...d35

Kan du forklare det ut fra et faglig perspektiv eller ut fra forskning? Du kan godt begrunne meningen din. 

Endret 25. mars 2017 av Coolaid

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Coolaid skrev:

Kan du forklare det ut fra et faglig perspektiv eller ut fra forskning? Du kan godt begrunne meningen din. 

Man må ikke spise mer enn det man forbrenner. Tidenes enkleste ting å forstå. Om man gjør det, vil man logisk nok legge på seg. Og omvendt.

Anonymkode: b192b...d35

[Gjest Coolaid]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Man må ikke spise mer enn det man forbrenner. Tidenes enkleste ting å forstå. Om man gjør det, vil man logisk nok legge på seg. Og omvendt.

Anonymkode: b192b...d35

Så du kan ikke komme med en rasjonell begrunnelse? 

 

[AnonymBruker]

De færreste som er overvektige er det pga fysisk sykdom, og jeg vil påstå at det finnes svært mange overvektige uten psykisk sykdom også. 

I USA vet vi at mange er overvektige pga industrien og at det er et resultat av fattigdom (billig å kjøpe burger, men ikke billig med salat) og lav utdanning. 

Veldig mange med overvekt kan ikke skylde på annet enn sitt eget matinntak.

7 minutter siden, Coolaid skrev:

Så du kan ikke komme med en rasjonell begrunnelse? 

 

Det er da ikke irrasjonelt å si at de fleste kan for det selv. Hvem mener du man skal skylde på da når man velger feit og kaloririk mat foran mager mat? Det er jo ikke noe problem å spise mengder av mat hvis man er fysisik aktiv og velger mat med lavt kaloriinnhold. Jeg spiser mer enn de aller fleste og er tynnere enn de aller fleste, og hadde jeg vært tjukk hadde jeg hatt sykdom å skylde på, men jeg har heller valgt å være frisk og slank (for man blir friskere av trening).

Hjernen vår kontrollerer sult etter kaloriinntaket ned til hver minste kalori (med mindre man har en sykdom eller skade i denne delen av hjernen), så hvis man spiser vanlig mat og ikke drikker cola, spiser sjokolade og annet slikt, spiser bare når man er sulten og til man er mett men ikke stappmett og ikke driver med f.eks overspising pga psykisk lidelse så vil kaloriintaket være akkurat likt det man forbrenner. 

Anonymkode: 4a81c...da6

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Coolaid skrev:

Så du kan ikke komme med en rasjonell begrunnelse? 

 

Hvordan kan det sies mer rasjonelt? Ikke spis mer enn du forbrenner. End of story.

Anonymkode: b192b...d35

[Pringle]

Siden såpass mange er overvektige nå, er det lett å trekke konklusjonen at det er fordi det er så vanskelig å gå ned i vekt/holde vekta. Men de aller fleste sliter med å gå ned i vekt/holde vekta fordi de tror det er vanskelig og må være en daglig kamp.

Å få folk til å føle at de ikke greier ting selv, eller at man er så unik at nomale opplegg ikke passer for dem, er en effektiv måte å skaffe kunder. Å føle at man feiler i noe så grunnleggende som å spise, kan gjøre hvem som helst fortvilet, og vekt som bare øker, blir man desperat av. Jo mer desperat og fortvilet og hjelpeløs man føler seg, jo lettere offer er man for kynisk markedsføring.

Fagpersoner som er spesialister på ting, som for eksempel overvekt, har samme motiv som personlige trenere, bloggere, avishus eller ukebladskribenter - å informere og hjelpe mennesker ned i vekt, og å tjene penger. 

Å skille mellom direkte og indirekte årsaker, synes jeg ofte er nyttig.
Om man legger på seg, skyldes det ene og alene at man har inntatt flere kalorier enn man har forbrent. 
Det at man over tid har inntatt flere kalorier enn man har forbrent, kan det være mange grunner til. 

Ta seg sammen og viljestyrke - det kan forstås på flere måter. Man må jo spise mindre for å gå ned i vekt og ikke gå opp igjen, og det kan føles ubehagelig om man ikke gjør det riktig, feks innfører en rekke restriktive men ineffektive tiltak, eller om man ikke finner balansen - enten tar i for hardt, eller ikke legger inn nok innsats - og det krever en viss innsats å finne en effektiv metode, og man må av og til være litt streng med seg selv, samtidig som man må være snill mot seg selv. Om man savner sin tidligere livsstil, føler seg "berettiget", har en innstilling om at "kos" betyr ubegrensede mengder kaloritett mat, at man er misunnelig på de "naturlig slanke" osv, kommer man ikke til å lykkes. Men når man har funnet en effektiv metode, og har en hensiktsmessig mental innstilling, er det jevnt over ganske greit. Alle dager er ikke like enkle, men det gjelder for alle uansett vektklasse.

[AnonymBruker]

Jeg syns at disse trådene som omtaler overvekt på en negativ måte, kun skal svares på av folk som vet hva det dreier seg om og er store. Ikke bikiniovervekt to-uker-før-sommeren-innbilt-store. De som aldri har vært overvektige et helt eller halvt liv, vet ingenting og bør derfor tie stille i forsamlingen. Tynne folk er uvitende i denne sammenhengen. 

Anonymkode: 434d5...cb6

[AnonymBruker]

For meg har alt alltid vært veldig enkelt. Det er bare å ta seg sammen. 

Jeg har levert toppkarakterer gjennom grunnskolen, og gjennom en krevende mastergrad. Jeg har prestert på topp i arbeidslivet mange år. Jeg lager ukesmenyer og hjemmelaget middag hver dag, og huset er alltid strøkent. Vi inviterer til besøk og middager - og alt er alltid på stell. Jeg glemmer aldri en bursdag, tannbørsten er alltid med når jeg er på tur og mobilladeren ligger alltid i veska. Formen (og kroppen) er på topp - det er bare å styre trening og kaloriinntak. 

Så lenge noe kan gjøres med situasjonen, så gjør jeg det. (nei,har aldri vært utbrent..) 

Men dette handler om personlige egenskaper. Jeg dømmer aldri andre etter egne standarder. Har empati nok til å forstå at for mange er det ikke "så enkelt" og "bare å ta seg sammen". For hvem er det som "velger" å være skoletapere, "velger" lavtlønnsyrker, "velger" på leve i søppel og møkk, og "velger" å være overvektige. 

Anonymkode: 7e9e6...38f

[slabbedask]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For meg har alt alltid vært veldig enkelt. Det er bare å ta seg sammen. 

Jeg har levert toppkarakterer gjennom grunnskolen, og gjennom en krevende mastergrad. Jeg har prestert på topp i arbeidslivet mange år. Jeg lager ukesmenyer og hjemmelaget middag hver dag, og huset er alltid strøkent. Vi inviterer til besøk og middager - og alt er alltid på stell. Jeg glemmer aldri en bursdag, tannbørsten er alltid med når jeg er på tur og mobilladeren ligger alltid i veska. Formen (og kroppen) er på topp - det er bare å styre trening og kaloriinntak. 

Så lenge noe kan gjøres med situasjonen, så gjør jeg det. (nei,har aldri vært utbrent..) 

Men dette handler om personlige egenskaper. Jeg dømmer aldri andre etter egne standarder. Har empati nok til å forstå at for mange er det ikke "så enkelt" og "bare å ta seg sammen". For hvem er det som "velger" å være skoletapere, "velger" lavtlønnsyrker, "velger" på leve i søppel og møkk, og "velger" å være overvektige. 

Anonymkode: 7e9e6...38f

Mulig du har vært heldig med genene.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, slabbedask skrev:

Mulig du har vært heldig med genene.

Nope. Det er KUN viljen det står på. Å lete etter andre unnskyldninger blir bare latterlig.

Anonymkode: b192b...d35

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nope. Det er KUN viljen det står på. Å lete etter andre unnskyldninger blir bare latterlig.

Anonymkode: b192b...d35

Nei, det er ikke bare viljen det står på. Det er noe mer komplisert enn som så.

Anonymkode: 28e05...583

[Gjest supernova_87]

Jeg skrev et svar om nettopp dette i en annen tråd (men den var gjerne ikke like seriøs som denne tråden). Jeg tror absolutt ikke det handler kun om å ta seg sammen. De fleste som er svært overvektige har en form for spiseforstyrrelse, og dersom man ser på spiseforstyrrelser som noe annet enn manglende viljestyrke kan man heller ikke se på overvekten som manglende viljestyrke. 

Til tross for at leger og psykologspesialister på området er tydelige på at dette ikke handler om at det er noe GALT med viljestyrken til dem de rammer, at det ikke handler om en moralsk svakhet eller psykisk/mental svakhet, så er folk flest svært opptatt av å holde frem med stigmatiseringen og hetsingen av denne gruppen. Jeg lurer virkelig på hvorfor. Er det sånn at man bare trenger noen å trykke ned? Og ser de ikke at nettopp dette er med på å bidra til et økende overvektsproblem i befolkningen? 

Dagens livsstil er veldig forskjellig den som mennesket hadde for flere tusen år siden, eller bare for 100 år siden. Kroppen vår er tilpasset en hverdag der vi jobber med kroppen og gjør manuelt arbeid. I dag er det meste av fritiden og jobbene våre stillesittende. 1 time intensiv trening hver dag kan aldri erstatte 12 timer med fysisk aktivitet hver dag. Da vi var jegere og sankere var vi avhengige av å flytte på kroppen, for å finne mat, men også for å ikke bli mat. I dag fungerer det ikke sånn. 
      Angst er et godt eksempel på hvordan menneskekroppen motarbeider oss i dagens samfunn. Når man blir utsatt for en fare utløser kroppen adrenalin og energien går til alarmberedskap for å håndtere farene på riktig måte, i utgangspunktet øker forbrenningen, fordi man trenger mer energi, men samtidig senkes forbrenningen av maten fordi man ikke kan la energi gå til spille til å fordøye maten, når man trenger den slik at man selv ikke ender opp som mat. Men siden farene i dagens verden ikke er reelle blir angsten i kroppen noe som vedvarer, og dette senker forbrenningen og fordøyelsen over tid, uten at den aktiviserer musklene eller redder oss fra noen farer. 

I tillegg til at vi er blitt inaktive tilbyr samfunnet mye mer mat generelt, og spesielt fetende mat. For 50 år siden hadde de gjerne tilgang til kake, men ikke kake meg her og kake meg der. Ikke matbutikker som flommer over av lettvinte tilbud med halvprossesert mat. Matindustrien og tilgangen til mat oppfordrer til et overforbruk, og at forbrukere flest blir påvirket av dette er ikke annet enn forståelig. 

Det er mange som er opptatte av å se på enkeltindividene som blir overvektige, hva er det som er galt med akkurat dem, hva er det som gjør at de har så svak vilje? Men det er ikke kun basert på den enkelte sin vilje til å regulere matinntaket det står på. Faktorene som påvirker at så mange er overvektige i dag strekker seg langt utover personlige egenskaper hos individene. Det handler om psykologi både hos individet, men også i samfunnet, fysiologi og flere andre ting. Det at man ser en mye større andel som er overvektige i 2017 enn i 1950 er et tydelig tegn på at dette ikke er et individ-problem men et samfunns-problem. 

Dette diagrammet peker på en del av de faktorene som spiller inn på overvekts-problematikken hos større og større deler av befolkningen. http://www.overcomeobesity.org/wp-content/uploads/2014/05/shift-Obesity-systems-influence-diagram.png

Som sagt er stigmatisering av denne gruppen og å legge alt på den enkelte med på å opprettholde problemet. Det er ikke hensiktsmessig å få enkeltindivid til å føle at den eneste grunnen til at de ikke har klart det er "fordi de ikke har sterk nok vilje", det gjør at nettopp disse enkeltmenneskene mister troen på at det er vits å gjøre noe, siden det uansett er dem som enkeltindivid det er noe galt med. Å fortelle noen som har prøvd og prøvd i årevis og ikke fått det til at det er så lett, er nettopp med på å få dem til å miste troen på at nettopp de kan klare det. Hvis man ikke har fått det til de 20 gangene før, og det liksom er så lett, hvorfor en gang prøve igjen? Ved å heller anerkjenne at det kan være svært vanskelig og et blodslit mister ikke mennesker troa på seg selv, og fortsetter å prøve selv når det butter i mot. 

[AnonymBruker]

Flere undersøkelser linker overvekt til overgrep og ulike former for vold i barndommen. Så nei, for mange er det ikke bare å ta seg sammen.

Anonymkode: 49eae...972

[AnonymBruker]

Ofte er overvekt et speilbilde på hvordan det går med psyken. For noen er det bare et signal om en visse personlighetstype som tar ting som de faller seg og neglisjerer det de ser på som de mindre ting i livet. Samtisig kan også denne holdninger være symptom for underliggende problemer- for eks frykt for å mislykkes så man legger aldri inn den innsatsen, da vil heller ikke andre mennesker forvente mye av en.

I andre tilfeller er det et signal om at person har vært eller er under stress eller har andre mentale lidelser som gjør at spising og de signalene som blir sendt rundt i kroppen blir overstyrt. For en gjennomsnittlig person er metthets-og sultsignalene tydelige nok til at man følger dem uten å tenke over det, mens man holder normal vekt. Om man er veldig stresset eller har andre problemer, så begynner disse signalene å forsvinne i bakgrunnen fordi det er andre følelser som sterkere i sentrum. Blir man deprimert orker man ikke dusje og følelsen av å være skitten blir redusert på samme måte. Den forsvinner i bakgrunnen i forhold til de andre følelsene. Er du i dyp sorg merker du ikke så godt rotet rundt deg. Følelsene av det som er fysisk, både som del av deg og det rundt, blir redusert. Det gjelder selvsagt ikke for alle, noen hyperfokuserer på de fysiske tingene for å legge følelsene i bakgrunnen.

Det finnes også noen tilfeller der et menneske har en dårligere metthetsfølelse og sultsignaler enn andre, og det er ikke mulig å regulere inntak basert på dem slik som normale gjør.

 

Anonymkode: 97b6a...124

[Gjest supernova_87]

31 minutter siden, Pringle skrev:

Siden såpass mange er overvektige nå, er det lett å trekke konklusjonen at det er fordi det er så vanskelig å gå ned i vekt/holde vekta. Men de aller fleste sliter med å gå ned i vekt/holde vekta fordi de tror det er vanskelig og må være en daglig kamp.

Å få folk til å føle at de ikke greier ting selv, eller at man er så unik at nomale opplegg ikke passer for dem, er en effektiv måte å skaffe kunder. Å føle at man feiler i noe så grunnleggende som å spise, kan gjøre hvem som helst fortvilet, og vekt som bare øker, blir man desperat av. Jo mer desperat og fortvilet og hjelpeløs man føler seg, jo lettere offer er man for kynisk markedsføring.

Jeg tenker at det er motsatt. Med å påstå at det er så lett så får man alle dem som har feilet gang etter gang til å føle at "da må det være noe galt med meg som synes det er så vanskelig". Dersom man anerkjenner at det er en jobb. Det er vedlikeholdsarbeid, og det kan være vanskelig å jobbe med en spiseforstyrrelse som det er vanskelig å jobbe med andre psykiske lidelser, kan man kanskje heller oppmuntre de som ikke får det til i første omgang til å fortsette å prøve. Du skriver at de fleste sliter med å gå ned i vekt fordi de tror det er vanskelig, er dette noe du tror, eller har du noen basis for denne meningen? Jeg tenker jo at de som ønsker å gå ned i vekt er forberedt på at det skal bli vanskelig, men når man da blir møtt fra alle kanter på at "det er så lett, det er så lett, det er så lett", så er det ikke rart, synes jeg, at man mister motet når man da erfarer at "herregud, det er faen ikke lett". 

For noen er avhengighet enkelt å bli kvitt, for andre er det ikke. Og å anerkjenne at for noen er mat en avhengighet tror jeg er viktig for at de det gjelder ikke skal føle seg moralsk og mentalt underlegne. Det handler om at vi har ulike utgangspunkt. Det kan være svært vanskelig og utfordrende å slutte å spise sukkerholdig mat og for mye mat, når man er avhengig til dette, og hele tiden fristes, og da tenker jeg ikke bare på tilgjengeligheten, men jeg tenker på at man MÅ spise. Når man slutter å røyke må man ikke ta en røyk hver dag, og bli fristet av nettopp det man er mest avhengig av, men det må man med mat. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er ikke bare viljen det står på. Det er noe mer komplisert enn som så.

Anonymkode: 28e05...583

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Flere undersøkelser linker overvekt til overgrep og ulike former for vold i barndommen. Så nei, for mange er det ikke bare å ta seg sammen.

Anonymkode: 49eae...972

Dessverre. Uansett hva grunner og galskap dere skylder på, er det et meget enkelt svar: Spis mindre enn det du forbrenner. Da går du ned i vekt. Noe annet er en 100% fysisk umulighet.

Dessverre skal det dikkes og dakkes med alle, slik at man kan finne en eller annen jallagrunn til at man er tykk. Men uansett hva tull man havner ned på, er løsningen ALLTID den samme: Spis mindre enn det du forbrenner. Da går du ned i vekt. Det kan ikke sies enklere og mer korrekt enn dette.

Anonymkode: b192b...d35

[Gjest supernova_87]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For meg har alt alltid vært veldig enkelt. Det er bare å ta seg sammen. 

Jeg har levert toppkarakterer gjennom grunnskolen, og gjennom en krevende mastergrad. Jeg har prestert på topp i arbeidslivet mange år. Jeg lager ukesmenyer og hjemmelaget middag hver dag, og huset er alltid strøkent. Vi inviterer til besøk og middager - og alt er alltid på stell. Jeg glemmer aldri en bursdag, tannbørsten er alltid med når jeg er på tur og mobilladeren ligger alltid i veska. Formen (og kroppen) er på topp - det er bare å styre trening og kaloriinntak. 

Så lenge noe kan gjøres med situasjonen, så gjør jeg det. (nei,har aldri vært utbrent..) 

Men dette handler om personlige egenskaper. Jeg dømmer aldri andre etter egne standarder. Har empati nok til å forstå at for mange er det ikke "så enkelt" og "bare å ta seg sammen". For hvem er det som "velger" å være skoletapere, "velger" lavtlønnsyrker, "velger" på leve i søppel og møkk, og "velger" å være overvektige. 

Anonymkode: 7e9e6...38f

Hvis du aldri har vært overvektig kan du jo ikke påstå at det bare er å ta seg sammen? At du har klart å la være å bli overvektig betyr ikke at hvis du hadde blitt det hadde det vært det samme. De som blir overvektige blir som oftest det av en grunn, og de sliter med vektnedgangen av en grunn. Jeg har f.eks aldri slitt med å slutte å røyke, eller slutte med rusbruk, eller alkoholisme. Men jeg vil likevel ikke påstå at å slutte med slike avhengigheter i alle tilfeller handler kun om vilje, siden det jo er viljen JEG har brukt til å la være å begynne med det i utgangspunktet. 

Og i tillegg vil jeg påstå at 1, 2, 10 eller 20 anekdotiske fortellinger fra mennesker med overvektsproblematikk som sier at det er enkelt og handler om vilje beviser ikke at det er enkelt eller handler om vilje. Når forskning og psykologspesialister som i flere tiår har arbeidet med mennesker med spiseforstyrrelser og overvekt sier at det handler om sammensatte faktorer er det mer nærliggende å tro at de har rett, selv om det selvsagt finnes de som bare ikke har vært klar over at de spiser usunt, og når de tar tak i det endrer på vekten, eller de som ikke har vært oppmerksom på at de har gått opp i vekt og når de blir gjort oppmerksom da lett kan endre på det. 

[Perle]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For meg har alt alltid vært veldig enkelt. Det er bare å ta seg sammen. 

Jeg har levert toppkarakterer gjennom grunnskolen, og gjennom en krevende mastergrad. Jeg har prestert på topp i arbeidslivet mange år. Jeg lager ukesmenyer og hjemmelaget middag hver dag, og huset er alltid strøkent. Vi inviterer til besøk og middager - og alt er alltid på stell. Jeg glemmer aldri en bursdag, tannbørsten er alltid med når jeg er på tur og mobilladeren ligger alltid i veska. Formen (og kroppen) er på topp - det er bare å styre trening og kaloriinntak. 

Så lenge noe kan gjøres med situasjonen, så gjør jeg det. (nei,har aldri vært utbrent..) 

Men dette handler om personlige egenskaper. Jeg dømmer aldri andre etter egne standarder. Har empati nok til å forstå at for mange er det ikke "så enkelt" og "bare å ta seg sammen". For hvem er det som "velger" å være skoletapere, "velger" lavtlønnsyrker, "velger" på leve i søppel og møkk, og "velger" å være overvektige. 

Anonymkode: 7e9e6...38f

Wow! Må være utrolig deilig å være så velykket! voldtekt. tipper du er kjempepen også.!

Bare sånn til opplysning, visse ting kan være vanskelig å ta "seg sammen" fra. Slik som autoimmune sykdommer, kreft, bilulykker, blind vold, krybbedød, ran, snøskred og voldtekt.  (Bare sånn at du ikke blir for skuffet over deg selv om ramler litt ned fra toppan av tronen)