Invitert i bryllup til min bror men..

[AnonymBruker]

Det er synd for deg at du lar bitterheten din spise deg opp på denne måten bare fordi du er 35 og singel. Det er ingen automatikk i at bare fordi du er en singel kvinne på 35 så er du uattraktiv og vil forbli singel til evig tid. Men det kommer helt og holdent an på hvordan du har latt tiden påvirke deg. Har tiden gjort deg til et bittert, egosentrert og dømmende menneske, eller har tiden gjort deg til et klokt, generøst og forståelsesfullt menneske? Det er klart at når du er kvinne på 35, og fortsatt har mentaliteten til en 19-åring, så stiller du svakt i forhold til de som fortsatt er 19, ettersom du ikke kan kompensere med de tingene en kanskje skulle kunne forvente at ei på 35 kan kompensere med.

Jeg kjente jeg ble tappet for energi bare ved å lese innleggene dine, så jeg kan jo bare tenke meg til hvordan det er å være rundt deg. Og det er det som gjør det uattraktiv, og antageligvis ikke noe annet. Det er det valget du har tatt om å grave deg ned i selvmedlidenheten din og gi opp som gjør at menn vil styre unna deg. Det er derfor du får den responsen du får, noe du velger å tolke som at "alle menn hater deg". For i selvmedlidenhetens verden er det ikke rom for ting som generøsitet og takknemlighet, f.eks. takknemlighet over at du er invitert til et herremåltid og en heidundrende fest. I selvmedlidenhetens verden blir det feil det og, og til syvende og sist ender alle rundt deg opp med å være "de slemme" i dine øyne. Og det er det ingen som gidder.

Men den personen er ikke deg. Den personen er egentlig bare en veldig liten del av alt du er (den er en del av oss alle). Det er bare du som velger å fronte kun dette lille, snevre bildet på deg selv til resten av verden. Jeg skal ikke si at du må "gå til psykolog" heller, for dette er til syvende og sist noe du må jobbe med selv, forsøke å være litt positiv, unne andre mennesker noe godt, lære deg å gi litt faen i kjipe tanker om deg selv (noe alle har kjent på til tider, men som de fleste ikke bygger en hel identitet rundt). Ta og gjør et eller annet som du kan være litt stolt av deg selv for, og ta det derfra. Om det er en joggetur til dagen eller samme hva. Selvsagt er det håp for deg også, men du må begynne å ta tak i deg selv. Det er ingen andre som kan redde deg, ikke en psykolog, og heller ikke en mann. Og klarer du etter hvert å snu mentaliteten din, da har du gjort noe som du virkelig kan være stolt over. Du er ikke en "lost case", og kan fortsatt jobbe med mentaliteten din, snu på flisa og gjøre styrker ut av svakhetene dine. Det er så klart lettere sagt enn gjort, men noen annen løsning eksisterer ikke.

 

Anonymkode: 5fade...548