Sliter med angst og "hallisunerer: vente med dating?

[AnonymBruker]

Jeg har i ganske mange år slitt med mer eller mindre angst og "hallisunering". Jeg vet ikke helt om det kan kalles å hallisunere, men pga angsten så tenker jeg veldig mye. Jeg har på "hjernen" at noe kan skje barna mine noe. Og så kommer det bilder opp om at noe skjer dem uten at de er rundt meg altså. Jeg vet at bildene er bare tankene.. Men jeg blir skremt hver gang det skjer. Dette forverrer seg når jeg skal på en date eller er under strevsomme situasjoner.  De fåtall jeg har fortalt det til, sier at de aldri kan merke det på meg at jeg går rundt med dette. 

Ville dere ha ventet med dating til jeg er friskere? Jeg håper på at jeg kan bli kvitt dette her. Ganske frustrerende å gå rundt å være evig redd. Noen som har hatt det samme? Noen råd og tips i en singel situasjon? 

 

Anonymkode: b2909...97e

[AnonymBruker]

Hallusinering er vel ikke riktig betegnelse, men jeg forstår at det er strevsomt å stå ovenfor dette i hverdagen. Jeg tolker det slik  som at du får hjelp med dette? Har du god nytte av behandlingen? 

Jeg tenker at det er viktig å ha det bra med seg selv og egen helse når man ønsker å involvere seg med noen. Det vil ikke si at du må være helt symptomfri, men at du klarer å takle det i hverdagen. Dette er jo noe du må vurdere selv, gjerne i samråd med behandler. 

Anonymkode: acbfb...816

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hallusinering er vel ikke riktig betegnelse, men jeg forstår at det er strevsomt å stå ovenfor dette i hverdagen. Jeg tolker det slik  som at du får hjelp med dette? Har du god nytte av behandlingen? 

Jeg tenker at det er viktig å ha det bra med seg selv og egen helse når man ønsker å involvere seg med noen. Det vil ikke si at du må være helt symptomfri, men at du klarer å takle det i hverdagen. Dette er jo noe du må vurdere selv, gjerne i samråd med behandler. 

Anonymkode: acbfb...816

Jeg får ikke hjelp for det. Men har for ganske mange år siden fått litt hjelp. Legene mente at jeg klarte terapi på egen hånd. Etter dette lærte jeg at det beste for meg er å forsøke å finne metoder selv for å mestre det. Jeg har kronisk angst. Men det nytter ikke å sperre seg inne heller for da blir den bare verre. Angsten ligger i hjernen. Kan lastes bort men tankene bare ruller. Trøsten er at angsten kan kastes bort..... hehe men det er ikke lett. 

 

Anonymkode: b2909...97e

[AnonymBruker]

Vet ikke hva hallisunere betyr. Men jeg vet at når jeg er redd foreks at noe skal skje... Foreks: jeg kan ha tanker at tenk om et av barna mine ble påkjørt av bussen jeg sitter i.. : da kan jeg foreks sitte i bussen på vei hjem fra jobb: plutselig så tenker jeg så mye på det , bildene kommer opp i tankene ... jeg sier til meg selv: STOPP , slutt å tenk på sånne tragiske ting... men så begynner hjernen å spinne men hva vis .. det er jo katastrofe hvis det skjer de noe.. og så kommer bilder opp sammen med tankene at et av barna blir påkjørt av bussen jeg sitter i... Jeg sitter plutselig etterpå: helt i sjokk og tenker: tenk om det virkelig har hendt.. tenk om jeg har mistet kontrollen på hva jeg tenker og hva som er virkelighet, men innerst inne vet jeg at det var tankene. Etter at jeg kommer hjem så forsikrer jeg meg at tenåringene mine har det bra. Og de forstår ikke hvorfor jeg må være så bekymret for dem hele tiden. De sier : "Du altså" Jaja du er bare så inderlig glad i oss, men vi har det bra mamma".  

 

Anonymkode: b2909...97e

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får ikke hjelp for det. Men har for ganske mange år siden fått litt hjelp. Legene mente at jeg klarte terapi på egen hånd. Etter dette lærte jeg at det beste for meg er å forsøke å finne metoder selv for å mestre det. Jeg har kronisk angst. Men det nytter ikke å sperre seg inne heller for da blir den bare verre. Angsten ligger i hjernen. Kan lastes bort men tankene bare ruller. Trøsten er at angsten kan kastes bort..... hehe men det er ikke lett. 

 

Anonymkode: b2909...97e

Da synes jeg du skal gå til legen din å fremlegge problemet. Du lider ikke  av hallusinering, men av tvangstanker. Høye doser av ssri, antidepressiva, kan hjelpe deg veldig, men det kan du snakke med legen din om.

Anonymkode: 69f3b...2d2

[AnonymBruker]

* Hallusinere.

Anonymkode: 1f690...747

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da synes jeg du skal gå til legen din å fremlegge problemet. Du lider ikke  av hallusinering, men av tvangstanker. Høye doser av ssri, antidepressiva, kan hjelpe deg veldig, men det kan du snakke med legen din om.

Anonymkode: 69f3b...2d2

Ja, kanskje det ikke er så ille som psykose og hallisunering. For jeg oppfatter jo at det er tankene og bilder i hodet av det jeg tenker selv om jeg av og til er redd at jeg har mistet kontrollen helt over livet mitt og meg selv. 

Jeg er ganske flau over tankene: føler jeg høres ut som et grusomt menneske, men det er jeg ikke. Jeg blir det fordi jeg er så redd for å miste det jeg er glad i.

Verste tanken jeg har hengt meg fast i er at jeg kan ha tanker som at jeg kan tråkke på barna mine med uhell..... Altså redsel for at jeg skal skade mine barn med uhell... Det henger nok sammen med at da datteren var nyfødt så hadde faren lagt barnet på en matte på gulvet. Jeg så ikke barnet og holdt på å tråkke på det.... Fikk sjokk. I etterkant så har jeg blitt opphengt i steg og hvor jeg tråkker. Jeg forsøker å venne meg av det. Det skjedde da barnet var nyfødt. Nå er barnet myndig, og allikvel så går jeg rundt og er fortsatt hysterisk for dette. 

Jeg bør kanskje ta det opp med legen. Har funnet ut at dette kan ikke fortsette. Jeg kan ikke ha en så handikappet hverdag. Blir forverret dersom jeg har et annet problem, eller dersom jeg gruer meg til noe. Det er årsaken til at dating kan bli litt i drøyeste laget tøfft for meg. 

Viktig å leve normalt , for sitter jeg meg ned og tenker så blir det ikke bedre. Men må nok ta det opp med en lege dersom dette fortsetter. Det er en belastning. Og det er plagsomt å leve med  

Anonymkode: b2909...97e

[AnonymBruker]

Ja, var jeg i dine sko ville jeg ventet med dating. Det høres ikke ut som du ville klare å glede deg særlig over det likevel, i den daglige situasjonen du er i.

Det er forøvrig ikke hallusinering du opplever, tror jeg, men angst og tvangstanker rundt dette. ALLE foreldre er livredde for at det skal skje barna deres noe, men hos noen blir disse tankene ekstra sterke og dukker opp mere regelmessig og langt oftere. Da begynner det å bli tvangsmessig og behov for hjelp til å mestre dem og kanskje få bukt med dem. Start med å kontakte fastlegen din, og vær flink til å beskrive tankene du har og spesielt hvor ofte de kommer. Hvis du synes det er lettere å skrive det ned og huske alt sammen, så skriv et brev til legen på forhånd, som du sender i forkant av timen.

Jeg er selv livredd for at noe skal skje sønnen min hver dag, og tenker ofte på det. Det krever store kraftanstrengelser å tøyle disse tankene, og ikke prøve og binde han fast hjemme der ingenting kan tilstøte han ("holde han trygg"), men la han gå ut døren og ut i verden som han vil

Anonymkode: 2510a...4c1

[AnonymBruker]

Jeg vil tro det du har er katastrofeangst og med det påfølgende tankekjør. Jeg synes ikke du skal vente med noe som helst. Ta for deg av livet og selv om du opplever noe ubehag ved så kan dette også plutselig være noe som hjelper deg ut av kaoset ved at det gir deg andre ting å fokusere på.

Anonymkode: 3dc36...7b1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil tro det du har er katastrofeangst og med det påfølgende tankekjør. Jeg synes ikke du skal vente med noe som helst. Ta for deg av livet og selv om du opplever noe ubehag ved så kan dette også plutselig være noe som hjelper deg ut av kaoset ved at det gir deg andre ting å fokusere på.

Anonymkode: 3dc36...7b1

Jeg har forsøkt å vente med livet og alt, men det som jeg har oppdaget er at det forverrer det. Tidligere for ganske mange år tilbake pratet jeg med psykolog om det. Psykologen sa at det var svært viktig at jeg forsøker å leve helt vanlig tross angsten. For angsten blir verre om jeg stenger meg inne. Da motarbeider jeg det. Og blir verre. Sant det.  

Anonymkode: b2909...97e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har forsøkt å vente med livet og alt, men det som jeg har oppdaget er at det forverrer det. Tidligere for ganske mange år tilbake pratet jeg med psykolog om det. Psykologen sa at det var svært viktig at jeg forsøker å leve helt vanlig tross angsten. For angsten blir verre om jeg stenger meg inne. Da motarbeider jeg det. Og blir verre. Sant det.  

Anonymkode: b2909...97e

Jeg er helt enig med psykologen 😀 Jeg har selv slitt med angst og mitt vendepunkt kom da en lege spurte meg: om du kunne gjort akkurat det du ville nå? Om du ikke hadde angst? Hva ville du gjort? Jeg fortalte han at jeg ville ønsket å tilbringe litt tid i ei loftsleilighet i Paris og vandre gatene, fri. Noe som virket helt uoverkommelig for meg som ikke i perioder forlot huset. Så spurte hsn meg om jeg trodde det ville være verre å oppleve angst i en loftsleilighet i Paris kontra i min egen. Der og da forstod jeg helt konkret hva angst for angst hindret meg i og jeg reiste til Paris et halvt år senere, bodde i ei loftsleilighet og vandret i gatene. Og tok tilbake livet mitt. Ikke la denne angsten ta fra deg, lev med den og gjør! 

Anonymkode: 3dc36...7b1

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, var jeg i dine sko ville jeg ventet med dating. Det høres ikke ut som du ville klare å glede deg særlig over det likevel, i den daglige situasjonen du er i.

Det er forøvrig ikke hallusinering du opplever, tror jeg, men angst og tvangstanker rundt dette. ALLE foreldre er livredde for at det skal skje barna deres noe, men hos noen blir disse tankene ekstra sterke og dukker opp mere regelmessig og langt oftere. Da begynner det å bli tvangsmessig og behov for hjelp til å mestre dem og kanskje få bukt med dem. Start med å kontakte fastlegen din, og vær flink til å beskrive tankene du har og spesielt hvor ofte de kommer. Hvis du synes det er lettere å skrive det ned og huske alt sammen, så skriv et brev til legen på forhånd, som du sender i forkant av timen.

Jeg er selv livredd for at noe skal skje sønnen min hver dag, og tenker ofte på det. Det krever store kraftanstrengelser å tøyle disse tankene, og ikke prøve og binde han fast hjemme der ingenting kan tilstøte han ("holde han trygg"), men la han gå ut døren og ut i verden som han vil

Anonymkode: 2510a...4c1

Jeg har hatt dette med barna på hjernen hele veien. Livredd for alt som kan skje dem. Førstefødte ble født med en hjertefeil. Det gjorde det ikke akkurat bedre. Jeg tenkte at alt kan skje, og ble helt hysterisk hele tiden. Fikk det ikke ut av hodet, og det har vært belastende å leve sånn. 

Da førstefødte var liten polstret jeg alt på alle kanter. Men fikk klar beskjed av faren og andre rundt meg at nå var det på tide å skjerpe seg for barnets beste. Jeg klarte å skjerpe meg. Jeg klarte å slippe de mer og mer løs. Men panikken og angsten ga seg aldri. Den levde kronisk i hodet mitt. Barna på sin side sier at de aldri har merket at jeg var anderledes enn andre mødre. Jeg har heldigvis klart å skjule mye av angsten min for dem. De var ikke klar over før de ble godt voksen hvordan jeg har det og har hatt det. Jeg spurte om de hadde lagt merke til plagen min. Men de begge sier at de hadde hatt det bra og aldri lagt merke til den. Eneste de merket var at jeg hadde pusteproblemer nærmest og at de ble informert om at jeg hadde gråtet sånn om de kom for sent hjem. Da hadde jeg tenkt de verste tanker om at noe måtte ha skjedd de. 

Trøsten er at alle har slike tanker, men jeg har dem ganske kronisk. På noen dager er de så ille at jeg vil helst bare sove. For det er så vondt å ha det sånn. 

Det er nok angst og tvangstanker. Jeg håper ikke det er en psykose. Men det tror jeg ikke, for jeg har kontroll og jeg har levd med dette i over 20 år nå. ... Men det har vært hardt og krevende. Alt må bli bedre  Går ikke å ha det slik lenger. 

Har bestillt legetime. Vurderer å ta den om dette fortsetter. For dette er ufattelig belastende for meg. 

Anonymkode: b2909...97e

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig med psykologen 😀 Jeg har selv slitt med angst og mitt vendepunkt kom da en lege spurte meg: om du kunne gjort akkurat det du ville nå? Om du ikke hadde angst? Hva ville du gjort? Jeg fortalte han at jeg ville ønsket å tilbringe litt tid i ei loftsleilighet i Paris og vandre gatene, fri. Noe som virket helt uoverkommelig for meg som ikke i perioder forlot huset. Så spurte hsn meg om jeg trodde det ville være verre å oppleve angst i en loftsleilighet i Paris kontra i min egen. Der og da forstod jeg helt konkret hva angst for angst hindret meg i og jeg reiste til Paris et halvt år senere, bodde i ei loftsleilighet og vandret i gatene. Og tok tilbake livet mitt. Ikke la denne angsten ta fra deg, lev med den og gjør! 

Anonymkode: 3dc36...7b1

Nå er det vel nesten 20 år siden jeg pratet med en psykolog om angst. Psykologen sa at jeg måtte leve normalt. Fikk beskjed om at dersom jeg ligger meg ned på sofaen og leker syk fordi jeg har angst, så vil angsten forverre seg. Og det er jo det som skjer. Noen råder meg til å vente med dating og livet generellt pga angst. Men dersom jeg gjør det så blir jeg bare verre. Jeg har forsøkt den taktikken..... og den funker ikke. Enig med deg i at jeg bør leve normalt. Jeg må tåle angsten og tankene som kommer, men målet er å bli kvitt dem. Få det bort. Har kommet frem til at jeg er nok et veldig følsomt menneske. Og det gir ekstra problemer med angst for barna osv. 

Har slitt ekstra med kjærlighetssorger pga angsten. Angsten kompliserer sorg. Og da blir alt mye verre for meg. Men samtidig så må jeg lære å takle angsten for da blir livet mye bedre og lettere å leve  

Anonymkode: b2909...97e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det vel nesten 20 år siden jeg pratet med en psykolog om angst. Psykologen sa at jeg måtte leve normalt. Fikk beskjed om at dersom jeg ligger meg ned på sofaen og leker syk fordi jeg har angst, så vil angsten forverre seg. Og det er jo det som skjer. Noen råder meg til å vente med dating og livet generellt pga angst. Men dersom jeg gjør det så blir jeg bare verre. Jeg har forsøkt den taktikken..... og den funker ikke. Enig med deg i at jeg bør leve normalt. Jeg må tåle angsten og tankene som kommer, men målet er å bli kvitt dem. Få det bort. Har kommet frem til at jeg er nok et veldig følsomt menneske. Og det gir ekstra problemer med angst for barna osv. 

Har slitt ekstra med kjærlighetssorger pga angsten. Angsten kompliserer sorg. Og da blir alt mye verre for meg. Men samtidig så må jeg lære å takle angsten for da blir livet mye bedre og lettere å leve  

Anonymkode: b2909...97e

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har kommet til at angsten er en del av meg. Hvor stor del og i hvilken grad den får påvirke/hindre meg er opp til meg selv. Jeg har levd isolert i lang tid, et ikke-liv og tenkte til slutt at her kommer jeg til å dø om jeg ikke gjør noe. Å gjøre betydde selvfølgelig å bryte mange barrierer, fra de enkleste gjøremål andre tar som en selvfølge til etterhvert å leve/puste/kjenne frihet i å mestre osv. Alt har kostet. Jeg har kjempet, grått, fallt og reist meg igjen. Og det har vært så verdt det. Jeg er ikke uten angst. Men jeg lever med og det utgjør en stor forskjell.

Anonymkode: 3dc36...7b1

[Gjest Froning]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Noen råd og tips i en singel situasjon? 

Bruk tid hver dag på å slappe av ordentlig og vend deg til det faktum at dette kun er tanker som popper inn av og til. Lettere sagt enn gjort, men hvis du stresser over at dette hender deg så slipper dette ikke. Hyper du opp disse tankene når de dukker opp og lar deg selv bli revet med så blir det en slags snøball effekt som påvirker deg verre.

Det er lettere å la seg blir revet med av det som skjer i hodet når man stresser. Sånn er det for alle uansett hvor små eller store problemer vi har. Det å kunne stoppe opp og få litt kontroll over alt er gull verdt.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener. Jeg har kommet til at angsten er en del av meg. Hvor stor del og i hvilken grad den får påvirke/hindre meg er opp til meg selv. Jeg har levd isolert i lang tid, et ikke-liv og tenkte til slutt at her kommer jeg til å dø om jeg ikke gjør noe. Å gjøre betydde selvfølgelig å bryte mange barrierer, fra de enkleste gjøremål andre tar som en selvfølge til etterhvert å leve/puste/kjenne frihet i å mestre osv. Alt har kostet. Jeg har kjempet, grått, fallt og reist meg igjen. Og det har vært så verdt det. Jeg er ikke uten angst. Men jeg lever med og det utgjør en stor forskjell.

Anonymkode: 3dc36...7b1

Jeg har tenkt: hvorfor ikke bare kaste bort angsten min? Kaste den bort.. Vil ikke føle den. Men dersom jeg forsøker å kaste den bort så kommer det opp andre tanker: jeg klarer ikke å være så kynisk at jeg slutter å bekymre meg for barna... Slutter jeg å ha angst så er jeg liksom kynisk... Hallo? Nei jeg er helt teit i tankesettet om det, men samtidig kommer jeg frem til at angsten er der av en årsak. Jeg ønsker ikke å frykte, men livet er jo farlig. Alt kan skje når som helst. Samtidig kommer jeg frem til at egentlig så bør jeg tenke nåtid. Akkurat nå virker det som om alle har det bra rundt meg. Men så begynner jeg: men hva om noe skjer i løpet av dagen, eller i morgen? Og hva om jeg kan klandres for det? hva om jeg ikke er obs nok osv... ? Hva om det er noe jeg kunne gjøre for å hindre alt galt som kan skje? ... Du verden for et tankespinn: hører du... Helt sykt. Og så tenker jeg videre: Hva om barna dør pga en tabbe begått av meg? Da ville jeg hate meg selv til døde. Og jeg vil faktisk egentlig allerede nå stille meg selv for hat: Gå å legg deg kjerring sier jeg til meg selv. Du fortjener ikke en dritt som har slike tanker.... Og så kommer tankene : Ro deg ned kjerring.. Du er bare overbekymret... mulig er jeg født med angst eller så er det noe annet som preger meg til å ha det. 

Man må som du skriver: akseptere angsten sin for å kunne mestre den. Men samtidig så burde det være et mål å slutte med tankespinnet. Men det er ikke lett. En trøst er at vi er flere om angst. Kroniske katastrofetanker er helt jævlige, men alt kan bli bra, og det er som andre sier : kun tanker!. Burde man ha kontroll på tankene? ja, men det er ikke lett .. for jeg ser jo at jeg mister kontrollen på tankene mine. 

 

18 minutter siden, Froning skrev:

Bruk tid hver dag på å slappe av ordentlig og vend deg til det faktum at dette kun er tanker som popper inn av og til. Lettere sagt enn gjort, men hvis du stresser over at dette hender deg så slipper dette ikke. Hyper du opp disse tankene når de dukker opp og lar deg selv bli revet med så blir det en slags snøball effekt som påvirker deg verre.

Det er lettere å la seg blir revet med av det som skjer i hodet når man stresser. Sånn er det for alle uansett hvor små eller store problemer vi har. Det å kunne stoppe opp og få litt kontroll over alt er gull verdt.

Enig med deg: det er som en slags snøball effekt. Det er om å gjøre å få kontrollen over sine tanker. Bedre å tenke positive tanker: alt er bra alt er bra.. men hva hvis , hva om -tankene lurer hele tiden rundt neste hjørne .

 

Jaja, til alle andre med angst: jeg forstår hvordan dere har det. Stå på  ! . 

Anonymkode: b2909...97e

[Gjest Froning]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Enig med deg: det er som en slags snøball effekt. Det er om å gjøre å få kontrollen over sine tanker. Bedre å tenke positive tanker: alt er bra alt er bra.. men hva hvis , hva om -tankene lurer hele tiden rundt neste hjørne

Prøv å ha mentaliteten " Oja, Nå er disse tankene igjen, ja".

Å kunne se hva man tenker og føler er et ekstremt nyttig verktøy i livene våres. Klarer du også forholde deg til negative følelsene som dukker opp for det de er ( kroppslige sensasjoner) så vil de også gå over fordi du ikke mater dem med "logiske betydninger". Og som vi alle vet: Følelser er ikke alltid logiske.. Spesielt for de som sliter med angst som legger alle slags typer irrasjonelle betydninger i dem som også ødelegger livene deres.

Saken er at følelser og tanker vil alltid dukke opp. For alle. " Hva om!?/Tenk om?!" er noe av de fleste av oss forholder oss til daglig. Uvanene til folk som sliter psykisk med depresjon og angst er at  de legger ekstremt mye i betydningen av alt som dukker opp slik at livene deres sirkler rundt dette.  Så stigmatiserer man tankene på en måte som gjør at de dukker opp oftere. 

Dette ble litt rotete   Håper det gå mening og ikke ta dette som en måte å bagatellisere problemet ditt. Vet selv at dette kan være veldig slitsomt.

 

Endret 26. februar 2017 av Froning

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt: hvorfor ikke bare kaste bort angsten min? Kaste den bort.. Vil ikke føle den. Men dersom jeg forsøker å kaste den bort så kommer det opp andre tanker: jeg klarer ikke å være så kynisk at jeg slutter å bekymre meg for barna... Slutter jeg å ha angst så er jeg liksom kynisk... Hallo? Nei jeg er helt teit i tankesettet om det, men samtidig kommer jeg frem til at angsten er der av en årsak. Jeg ønsker ikke å frykte, men livet er jo farlig. Alt kan skje når som helst. Samtidig kommer jeg frem til at egentlig så bør jeg tenke nåtid. Akkurat nå virker det som om alle har det bra rundt meg. Men så begynner jeg: men hva om noe skjer i løpet av dagen, eller i morgen? Og hva om jeg kan klandres for det? hva om jeg ikke er obs nok osv... ? Hva om det er noe jeg kunne gjøre for å hindre alt galt som kan skje? ... Du verden for et tankespinn: hører du... Helt sykt. Og så tenker jeg videre: Hva om barna dør pga en tabbe begått av meg? Da ville jeg hate meg selv til døde. Og jeg vil faktisk egentlig allerede nå stille meg selv for hat: Gå å legg deg kjerring sier jeg til meg selv. Du fortjener ikke en dritt som har slike tanker.... Og så kommer tankene : Ro deg ned kjerring.. Du er bare overbekymret... mulig er jeg født med angst eller så er det noe annet som preger meg til å ha det. 

Man må som du skriver: akseptere angsten sin for å kunne mestre den. Men samtidig så burde det være et mål å slutte med tankespinnet. Men det er ikke lett. En trøst er at vi er flere om angst. Kroniske katastrofetanker er helt jævlige, men alt kan bli bra, og det er som andre sier : kun tanker!. Burde man ha kontroll på tankene? ja, men det er ikke lett .. for jeg ser jo at jeg mister kontrollen på tankene mine. 

 

Enig med deg: det er som en slags snøball effekt. Det er om å gjøre å få kontrollen over sine tanker. Bedre å tenke positive tanker: alt er bra alt er bra.. men hva hvis , hva om -tankene lurer hele tiden rundt neste hjørne .

 

Jaja, til alle andre med angst: jeg forstår hvordan dere har det. Stå på  ! . 

Anonymkode: b2909...97e

Problemet til mange med angst er dette stadige ønske om kontroll. Å ha kontroll, å vite. Vi tåler dårlig uforutsigbarhet. Og livet er nettopp det. Ingen vet hva morgendagen eller neste minutt for den saks skyld bringer. Når man da i tillegg har tanker rundt at alt som evnt kan skje utenfor kontroll er katastroferelatert, verst tenkelig blir det uhorvelig slitsomt for oss.

Husk at du kan "risikere" hehe å leve et langt liv uten noen som helst katastrofer. Du kan gå i døden uten at en eneste fæl greie har skjedd andre steder enn i ditt eget hode. Og alt dette slitet for ingenting 😉 Jeg tror nået er ekstremt viktig. Og jeg tror på å akseptere at deler av en selv er litt kaotisk og ute av kontroll til tider og med det ufarliggjøre det hele. Lever man et aktivt liv i tillegg med undring, utforskertrang, nytelse og påfyll så tror jeg man er så nær et optimalt normalt liv man kan komme med en angstfylt personlighet. Tid til å tenke er ofte for meg en fiende. Og jeg trener derfor på å bare være. Det gjør jeg ved å være oppmerksom på det som er rundt meg og det jeg er i. Det kan være at jeg som nå bare nyter følelsen av sofaen under kroppen, den varme teen jeg drikker som glir varmt ned i halsen, ned i magen og gjør meg varm. Peisen jeg hører knitre og stillheten jeg har fordi naboen er borte hehe. Jeg observerer mye og tenker positive tanker om følelsene det gir og med det er det ikke rom for andre evnt tanker. Jeg har kanskje akseptert at jeg ikke kan kontrollere alt, at jeg ikke evner å påvirke hendelser som kan oppstå, at livet er uforutsigbart og med det litt skummelt og med det kastet inn håndkleet og overgitt meg. Nå bare er jeg og shit happens om det er det som skal skje 😀

Anonymkode: 3dc36...7b1

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i ganske mange år slitt med mer eller mindre angst og "hallisunering". Jeg vet ikke helt om det kan kalles å hallisunere, men pga angsten så tenker jeg veldig mye. Jeg har på "hjernen" at noe kan skje barna mine noe. Og så kommer det bilder opp om at noe skjer dem uten at de er rundt meg altså. Jeg vet at bildene er bare tankene.. Men jeg blir skremt hver gang det skjer. Dette forverrer seg når jeg skal på en date eller er under strevsomme situasjoner.  De fåtall jeg har fortalt det til, sier at de aldri kan merke det på meg at jeg går rundt med dette. 

Ville dere ha ventet med dating til jeg er friskere? Jeg håper på at jeg kan bli kvitt dette her. Ganske frustrerende å gå rundt å være evig redd. Noen som har hatt det samme? Noen råd og tips i en singel situasjon? 

 

Anonymkode: b2909...97e

Tanker er ikke hallusinasjon. Du har tankekjør og tankekaos. Kan hjelpe med beroligene ja. Terapi hjelper óg, be om hjelp fra fastlegen.

Anonymkode: 1b83a...d9e

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet til mange med angst er dette stadige ønske om kontroll. Å ha kontroll, å vite. Vi tåler dårlig uforutsigbarhet. Og livet er nettopp det. Ingen vet hva morgendagen eller neste minutt for den saks skyld bringer. Når man da i tillegg har tanker rundt at alt som evnt kan skje utenfor kontroll er katastroferelatert, verst tenkelig blir det uhorvelig slitsomt for oss.

Husk at du kan "risikere" hehe å leve et langt liv uten noen som helst katastrofer. Du kan gå i døden uten at en eneste fæl greie har skjedd andre steder enn i ditt eget hode. Og alt dette slitet for ingenting 😉 Jeg tror nået er ekstremt viktig. Og jeg tror på å akseptere at deler av en selv er litt kaotisk og ute av kontroll til tider og med det ufarliggjøre det hele. Lever man et aktivt liv i tillegg med undring, utforskertrang, nytelse og påfyll så tror jeg man er så nær et optimalt normalt liv man kan komme med en angstfylt personlighet. Tid til å tenke er ofte for meg en fiende. Og jeg trener derfor på å bare være. Det gjør jeg ved å være oppmerksom på det som er rundt meg og det jeg er i. Det kan være at jeg som nå bare nyter følelsen av sofaen under kroppen, den varme teen jeg drikker som glir varmt ned i halsen, ned i magen og gjør meg varm. Peisen jeg hører knitre og stillheten jeg har fordi naboen er borte hehe. Jeg observerer mye og tenker positive tanker om følelsene det gir og med det er det ikke rom for andre evnt tanker. Jeg har kanskje akseptert at jeg ikke kan kontrollere alt, at jeg ikke evner å påvirke hendelser som kan oppstå, at livet er uforutsigbart og med det litt skummelt og med det kastet inn håndkleet og overgitt meg. Nå bare er jeg og shit happens om det er det som skal skje 😀

Anonymkode: 3dc36...7b1

Der sier du noe. Ja jeg ønsker å ha full kontroll. Vil vite at alt er garantert bra hele tiden. Full kontroll. Dette gjelder ikke min helse lenger. Det har jeg sluttet med men det kan dukke opp igjen dersom jeg får et kroppslig problem. Det gjelder barna. Går rundt å tenker : tenk om jeg mister en av dem til døden eller tenk om en av dem skulle bli rammet av en tragedie på en eller annen måte... Dersom det skjer er mitt liv ødelagt. Du sier noe i det som Wilhelmsen sa til meg. Han sa at jeg må våge å leve. Våge at for å leve kan man dø. Jeg er ikke så redd for meg selv lenger. Men angsten for at noe kan hende barna mine er helt jævlig vond å slite med. Og det Wilhelmsen sa : gjelder barna og. Jeg må våge å ikke engste meg for alt som jeg ikke kan ha kontroll over. 

Godt å høre at dere forstår meg. Jeg følte meg så anderledes pga angsten men nå forstår jeg at alle har litt av det men noen av oss har mer enn andre. Hos meg er angsten ganske konstant. Jeg er redd hele tiden. Men kan jo ikke låse meg inne i tankene heller. Må jo leve normalt. 

Husker jeg en gang trodde at medisinen var å være sengeliggende og låse meg inne. Da ble jeg tilslutt innlagt på psykiatrisk. Dette er 20 år siden. Legene ba meg da om å gå ut og fungere. Og de hadde rett. For meg gjelder det å gå ut .. gå på jobb og fungere :). Takk dere for deres tanker. De hjelper meg om å tenke mer realistisk. Godt å få dem ut

Anonymkode: b2909...97e