Kommer ikke videre fra datingfasen.

[Lano1]

Jeg har holdt på med en gutt i snart ett år. De første 4 mnd bodde jeg i en annen by, men vi traff hverandre hver gang jeg var hjemme. (1-2 ganger i mnd). Vi hadde mye kontakt på telefon, hvor det var han som tok mest initiativ. Jeg spurte han den siste gangen jeg var hjemme om hva han tenkte om "oss", hvor han sa han ville ta ting rolig. Dette var greit for meg, fordi jeg følte interessen var der. Han ble etterhvert litt kald, og dagen før jeg flyttet hjem sendte jeg melding og spurte hva greia var. Han ringte meg og sa at han ikke visste om han var klar for å binde seg, men at det ikke hadde noe med meg å gjøre. Vi ble enige om å se ting an til jeg var tilbake fra ferie. 2 uker uten kontakt møttes vi på byen, og vi endte opp sammen. Siden det har det vært en berg og dalbane, hvor han plutselig trekker seg unna. Jeg spurte han på nytt en gang før jul om hva han tenkte, hvor han sa at han ikke var helt på samme sted som meg, og når jeg ba han svare helt ærlig sa han at det ikke er utelukket med ett forhold på sikt. På nyttårsaften var det en annen gutt som kysset meg, og han ble veldig sint. Vi fikk ordnet opp, og siden det har vi vært mye sammen og hatt mer kontakt enn noen gang. Initiativet har gått begge veier, og når vi er sammen virker det som at han er forelsket i meg. Men nå merker jeg på nytt at han trekker seg litt unna, og det gjør meg sprø. Han svarer om jeg sender noe med spørsmål, men tar ikke noe initiativ og virker ikke interessert i å føre samtalen videre. Han er på jobbtur, og det har gått tre dager. Vet det ikke er så mye, men jeg er veldig var på det fordi ting har vært som det har vært. Vet jeg burde bryte, men jeg får det bare ikke til, fordi jeg så sinnsykt forelsket. Trenger råd - hvorfor "forsvinner" han sånn, for så å komme tilbake etter noen dager å late som ingenting? Jeg maser ikke, og tar heller ikke initiativ når jeg merker han blir sånn. Men det er utrolig frustrerende!

[AnonymBruker]

Hvor gammel er han? Og du? Ut fra nicket ditt gjetter jeg en 11-12 år gammel? Han har jobb? Så han er en 15-16 år gammel? Alt for alt for gammel for deg, lille venn. Vent til du har kommet ut av tenårene, da blir alt så mye lettere. Da er guttene blitt menn og oppfører seg voksent.

Anonymkode: 43318...b50

[AnonymBruker]

Jeg tror dessverre han ikke er interessert nok. Holdt tidligere på med en fyr som oppførte seg genuint interessert i meg da vi var i lag, men som aldri tok initiativ til å møtes. Hvis det ble stille for lenge så kunne han sende meldinger og ta kontakt, men han spurte aldri om å møtes. De gangene jeg tok initiativ til å møtes sa han imidlertid alltid ja. I ettertid har jeg konkludert med at han antakeligvis bare likte oppmerksomheten og anerkjennelsen han fikk fra meg, men ønsket ikke å ha noe seriøst. 

Det kan være samme forklaring som gjelder for ditt tilfelle; at han rett og slitt ikke ønsker noe mer enn litt oppmerksomhet i ny og ne, når det passer for han. Det betyr ikke at han ikke synes du er attraktiv eller bra, men rett og slett fordi han ikke ønsker seg noen forpliktelser. Slik er det ofte i dag. 

Likevel er det umulig å vite. Det kan selvsagt være en annen forklaring. 

Jeg forstår godt hvordan det føles å være betatt eller småforelsket og bare "vente" på en fyr. Men jeg tror det er viktig å se seg selv uten ifra og stå opp for seg selv. Du må forsøke så godt du kan å gjøre det beste for deg. En løsning kan være å ta det opp med han og stå på ditt. I mitt tilfelle sa jeg til mannen jeg holdt på med at "jeg synes du er dårlig på å ta initiativ, og jeg gidder ikke mer hvis det fortsetter sånn." Etter det hørte jeg ingenting fra han. Vondt er det, men bedre enn å utsette det, tenker nå jeg. 

Anonymkode: 98b26...95e

[Dina86]

Etter ett år burde han vite hva han vil, noe annet er nesten umulig. Han tenker kanskje at du vil ha noe seriøst, og sier han at han ikke vil det samme, dropper du han. Derfor drar han ut å svare på hva han vil. Det du trenger er et klart svar. Vil han ikke ha noe seriøst burde du bare glemme han. Håper det ordner seg 

[Lano1]

Jeg er helt enig med alt som står over her. Er bare så ufattelig vanskelig. Får vel gi han ett dilemma, og får jeg ikke noe klart svar må jeg bare slutte å svare.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lano1 skrev:

Jeg er helt enig med alt som står over her. Er bare så ufattelig vanskelig. Får vel gi han ett dilemma, og får jeg ikke noe klart svar må jeg bare slutte å svare.

Uh, som i, fortelle han at du er kåt men har klamydia?

Anonymkode: 43318...b50

[Zouk]

21 timer siden, Lano1 skrev:

hvorfor "forsvinner" han sånn, for så å komme tilbake etter noen dager å late som ingenting?

Det kan hende du er så forelsket fordi han holder på slik, ikke til tross for.  Uforutsigbarhet og periodevis forsterkning er veldig godt egnet til å fremkalle besettelse og overopptatthet hos den som utsettes for det.  Men akkurat hvorfor han gjør det er umulig å svare på.  Det kan være fordi han ikke er interessert nok i deg.  Han kan isolert sett ha nok følelser men det virker skremmende på ham med nærhet (ingenting du kan eller skal gjøre med det).  Det kan være hans "stil", og han kan kanskje gjøre en dame lykkelig i parforhold hvis hun er på samme måten.

Men det viktige er at du ikke er som ham, og du har det ikke bra.  Han vet ikke om han er klar for å binde seg, men det er ikke utelukket på sikt.  Det virker som dette er alt for vagt for deg og ikke det du vil ha.  Jeg vil tro  han er klar over at du vil noe mer, men gjør det glassklart for ham i tilfelle han er litt "fjern" og ikke reflekterer så mye og bare lever i nuet.  En genuint interessert person melder seg ikke ut av livet til den de er interessert i lange perioder og overlater alt initiativ til den andre.  Han henter det han vil ha, når han vil ha det.  Og det er ikke så mye.  Spar det til noen andre, som vet han vil ha akkurat deg.

[AnonymBruker]

Enig med over! 

MEN for å ha det sagt, jeg holdt på med en i halvannen måned og jeg holdt på å bli gal av hele opplegget - han sa at han ikke var 100% klar for ett forhold på grunn av bosituasjonen sin (han var godt oppi tyveåra og bodde med noen kompiser og det var noe avstand mellom oss). Jeg tenkte "jaja, fin unnskyldning det - as if!" Snakka med noen venninner og, og de var overbevist over at han ikke var gira og trengte en eller annen stupid unnskyldning. Jeg avventa litt og kutta kontakten i ett par uker. Hørte ikke noe fra ham og fikk bekrefta alle mine mistanker -trodde jeg. Jeg sendte ham en melding hvor jeg skrev kort at jeg var rimelig forvirra over opplegget og da fikk jeg en telefon etterpå om at han hadde vært i tenkeboksen og ønsket å bli sammen med meg. Så det er ikke alle slike magefølelser som nødvendigvis viser seg å stemme! Vi har tidenes forhold og han er det beste jeg noen sinne har opplevd.  

Anonymkode: 6ff3f...d56