Gå til innhold
dillyduzit

Den store depresjonstråden

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
På 2.1.2018 den 15.05, AnonymBruker skrev:

Det du skriver er AKKURAT slik jeg tenker om meg selv. Jeg klarer aldri heller å slippe noen inn, og å gå til psykolog har vært og er nok fortsatt et stort problem da jeg ikke en gang får snakket om det som virkelig betyr noe eller det jeg egentlig trenger hjelp til.

Men du er absolutt ikke svak for å ha knekt sammen. Det skjer. Det betyr bare at trykket har bygd seg opp alt for lenge, at det har blitt for mye. Det betyr IKKE at du er svak.

Anonymkode: f47ab...e63

Tenkte å si "bra jeg ikke er alene". Men det er ikke bra at noen har det slik. Det stopper jo oss fra å få hjelp!. 
Ofte sitter jeg der og er så nære på å si noe viktig. Men så kommer tanken "det er ikke så viktig. Bare dropp det". Så begynner jeg å revurdere den tanken og da smeller det! da angriper jeg meg selv. "Du fortjener det ikke. Du er en byrde for systemet. Psykologen gir blanke fader i hvordan du har det. Hun er bare på jobb, får betalt for å late som at hun bryr seg. Fader så patetisk du er AB, kan ikke noen ting du. Så ubrukelig, verdiløs litten dritt du er" og da blir konklusjonen "Det er ikke så viktig. Bare dropp det". 
Så sitter jeg der da.. nikker og smiler og later som at alt er helt ok. Mens inni meg så er det fullstendig kaos. Krangler med meg selv, jeg angriper meg selv, drar meg selv lengre nede og lengre bort fra psykologen. Jeg vet det så inderlig godt, jeg vet hva jeg må gjøre. Si det med ord, ikke bare tenke det. Psykologen må vite hva som foregår i hodet mitt når jeg sitter der. Men.. det er jo å åpne seg og det er jo hovedproblemet mitt. Så da er jeg like langt da. En evig runddans. 
Psykologen vet at jeg drar meg selv ned psykisk. Men det er ikke alt jeg klarer å fortelle. Det meste har falt utav meg ved et uhell. For jeg prøver å ikke være så negativ. Sier ikke negative ting høyt. Jeg nikker og smiler og later som at alt er bra. Før var jeg kjent for å være negativ, for jeg klarte ikke å holde kjeft. Smilte aldri. Nå så faker jeg det for å unngå klaging fra andre. 

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
På 20.12.2017 den 17.25, stf skrev:

Verste dagen på en stund idag. Rart hvordan en liten bagatell av en hendelse setter igang negative mekanismer i hjernen som man ikke klarer å styre. Tanker om at man ikke er god nok, at man er ekskludert og ikke passer inn.

Ofte tenker jeg; hvorfor alltid meg. Hvorfor opplever alltid jeg bare negative ting, mens andre opplever alt det fine livet? Hvorfor mestrer andre livet så bra, men ikke meg?

Hvorfor får alle andre partnere og ikke meg? Hvorfor har alle andre mange venner, og ikke meg?  Hvorfor lykkes alle andre i arbeidslivet, og ikke meg? 

Hvorfor fortjener jeg ikke de fine tingene i livet? Hva har jeg gjort galt? Hvorfor fører aldri positiv tenkning til noe positivt i livet mitt? Det er jo bare stadig nye trøkker i trynet, uansett om jeg går inn med positivt eller negativt syn. Jeg er til tider ganske sosial, men jeg føler aldri at jeg er inni "gjengen". Alle andre har så god kontakt..

Ingen vil ha meg, verken som venn eller partner.

Disse følelsene er uutholdelige å kjenne på. Og jeg vet ikke hvor lenge jeg orker det.

Har det akkurat sånn selv. Og forstår ikke hvorfor. Men det er så uutholdelig at jeg bare vil ende alt. Jeg skjønner ikke hvordan de som stod meg nær plutselig bare kan gå videre å glemme meg etter så mange år og hendelser også være lykkelige. Jeg klarer ikke annet enn å savne de som betydde noe. Prøver å finne nye mennesker, men det tar lang tid å nå inn til de om aldri dessverre. Alle er bare opptatt med sitt. Mens jeg prøver å finne tilbake til livet eller kjempe om å få et normalt liv. Hvorfor mislykkes jeg på alle arenaer. Jeg trodde jeg hadde truffet han jeg skulle dele hele livet med og få barn med pluss at jeg fikk kjenne på det jeg hadde lengtet etter hele livet. Felleskap. Ser veldig mange rundt meg gifter seg, leier hverandre i hånden og holder rundt hverandre, får barn og blir lykkelige, har mange venner osv. Får ikke engang delta i ting eller ta del i noens liv. 

Anonymkode: b2ac4...b9f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stf
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har det akkurat sånn selv. Og forstår ikke hvorfor. Men det er så uutholdelig at jeg bare vil ende alt. Jeg skjønner ikke hvordan de som stod meg nær plutselig bare kan gå videre å glemme meg etter så mange år og hendelser også være lykkelige. Jeg klarer ikke annet enn å savne de som betydde noe. Prøver å finne nye mennesker, men det tar lang tid å nå inn til de om aldri dessverre. Alle er bare opptatt med sitt. Mens jeg prøver å finne tilbake til livet eller kjempe om å få et normalt liv. Hvorfor mislykkes jeg på alle arenaer. Jeg trodde jeg hadde truffet han jeg skulle dele hele livet med og få barn med pluss at jeg fikk kjenne på det jeg hadde lengtet etter hele livet. Felleskap. Ser veldig mange rundt meg gifter seg, leier hverandre i hånden og holder rundt hverandre, får barn og blir lykkelige, har mange venner osv. Får ikke engang delta i ting eller ta del i noens liv. 

Anonymkode: b2ac4...b9f

Idag kjenner jeg på de samme følelsene som du har, og som du siterte meg på fra et tidligere innlegg.

Jeg har ingen trøst å komme med idag, bare forståelse for alt hva du føler..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Hei alle sammen. Har lest de første tre og de siste to sidene av denne tråden, men det var litt mye å lese hele. Jeg burde selvfølgelig vært i seng, men her er jeg nå.

Jeg har slitt med depresjoner siden en gang i tenårene - ingen vet vel egentlig helt når det begynte, og mer enn 20 år har uansett gått siden den tid. Jeg har bedre perioder, men antagelig ingen som har vært fri for depresjon. Det er vanskelig å vite sikkert, siden jeg var barn sist jeg definitivt ikke var deprimert.

På tross av dette er jeg på overflaten ganske vellykket. Jeg har en god utdannelse og en jobb jeg virkelig trives i. Jeg har vært gift i flere år og vi har ett barn sammen. Jeg får tilsynelatende til det jeg prøver på.

Alt dette er jo vel og bra. Men så er det de tingene ikke så mange vet, og de tingene ingen vet.

  • Jeg er bunnløst ensom mesteparten av tiden, med unntak av på jobb hvor jeg har mange gode kollegaer. Det er ikke så mange som virkelig *ser* meg, men det er i hvert fall mange hyggelige mennesker å omgås.
  • Jeg sliter med de daglige tingene som middagslaging og husvask fordi jeg er så utslitt av kombinasjonen av depresjon og en lang dag i en krevende jobb hvor det egentlig ikke er rom for feil. Å gjøre noe utover det daglige er helt uoverkommelig.
  • Hvor kunne jeg vært om jeg ikke hadde vært deprimert? Hva annet kunne jeg ha fått til og gjort i livet? Det er mange ting jeg gjerne skulle ha gjort nå, men ikke orker/får til av andre grunner. Ting som jeg vet hadde bedret humøret. Det er så bittert å sitte hjemme kveld etter kveld.
  • Ektefellen min er et helt annet sted, og har egentlig vært det hele tiden. Ergo ingen praktisk hjelp i hverdagen, hvilket er hovedgrunnen til at jeg ikke har noe meg-tid.
  • Barnet er krevende på mer enn en måte, hvilket er både fysisk og psykisk slitsomt for meg.
  • Jeg er irritabel fordi jeg er både sliten og deprimert.
  • Og fordi jeg er deprimert sliter jeg med å komme meg i seng til et fornuftig tidspunkt, hvilket gjør alt så mye verre. Selv om jeg *vet* alt dette er det latterlig vanskelig å "bare gjøre det" og få lagt meg.
  • Jeg har en velutviklet fasade, hvor jeg overfor de fleste lyver glatt og overbevisende om hvordan jeg har det. Det hjelper meg i det store og hele ikke...
  • Jeg har prøvd antidepressiva og samtale før, med skuffende lite effekt av medisin annet en null følelser i det hele tatt, null libido, og 100% apati.
  • Det er ikke noe egentlig lys i tunnellen, og det er så slitsom å sloss seg gjennom hver dag - ut av dyna trøtt og jævlig, mase på barnet, bare nesten rekke jobben, mase tilbake for å hente barn, gjøre et eller annet middags-aktig, krangle om/pushe på lekser i to timer... Etter leggetid er det ikke filla igjen av meg, og jeg bare sitter her og gjør minst mulig.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette annet enn å få lettet litt på all tristheten. Ofte går det lang tid mellom hver gang jeg innser hvor nedkjørt jeg egentlig er - som hvis noen spør hvordan jeg har det og faktisk ser på meg og venter på et ordentlig svar, og jeg plutselig begynner å gråte. Eller jeg ser en eller annen random video og begynner å gråte uten noen egentlig grunn. Eller leser noen innlegg i denne tråden.

Anyway. Hvis du fortsatt leser dette: takk.

Anonymkode: d0fa5...54f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 1.1.2018 den 23.34, Daryl Dixon skrev:

Har latet som ingenting og spilt skuespill gjennom jula og i går spesielt. Var min tur til å være vert for nyttårsfeiringen. Ordnet det så godt jeg kunne og holdt meg egentlig litt utenfor med vilje. Med 7 par på besøk og jeg den eneste single.. rettelse: nysingel var det godt å ha en unnskyldning for å være en del på kjøkkenet alene. Jeg er sjeldent alene, selv om jeg føler meg alene, samtidig som jeg prøver å komme meg litt unna. Jeg har litt rotete tankegang. Eller er den destruktiv? Er veldig greit å starte på et nytt år og er en del jeg ser fram til. Samtidig så tenker jeg veldig på året og nedturene som var. Gikk så greit lenge, fram til september, og da gikk det på trynet, hardt og brutalt. Som å dette over styret på sykkelen og styrte med nesa i grusen. Har i 8 år vært litt på og av med tanke på depresjonen.  I januar skal jeg opereres og få pacemaker, og jeg tror det skal hjelpe på den angsten som kommer når jeg kjenner hjertet ikke slår som det skal. Blir angsten borte eller i det minste mindre hyppig er det lettere å håndtere depresjonen. Hvis ikke må jeg bite i det sure eple, og involvere noen. Det kvier jeg meg for. Men holder på håpet så hardt jeg kan etter en omgang med skikkelig dødsangst i kveld. 

Dude... 8 år er lenge...

Anonymkode: 678af...b79

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm
19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei alle sammen. Har lest de første tre og de siste to sidene av denne tråden, men det var litt mye å lese hele. Jeg burde selvfølgelig vært i seng, men her er jeg nå.

Jeg har slitt med depresjoner siden en gang i tenårene - ingen vet vel egentlig helt når det begynte, og mer enn 20 år har uansett gått siden den tid. Jeg har bedre perioder, men antagelig ingen som har vært fri for depresjon. Det er vanskelig å vite sikkert, siden jeg var barn sist jeg definitivt ikke var deprimert.

På tross av dette er jeg på overflaten ganske vellykket. Jeg har en god utdannelse og en jobb jeg virkelig trives i. Jeg har vært gift i flere år og vi har ett barn sammen. Jeg får tilsynelatende til det jeg prøver på.

Alt dette er jo vel og bra. Men så er det de tingene ikke så mange vet, og de tingene ingen vet.

  • Jeg er bunnløst ensom mesteparten av tiden, med unntak av på jobb hvor jeg har mange gode kollegaer. Det er ikke så mange som virkelig *ser* meg, men det er i hvert fall mange hyggelige mennesker å omgås.
  • Jeg sliter med de daglige tingene som middagslaging og husvask fordi jeg er så utslitt av kombinasjonen av depresjon og en lang dag i en krevende jobb hvor det egentlig ikke er rom for feil. Å gjøre noe utover det daglige er helt uoverkommelig.
  • Hvor kunne jeg vært om jeg ikke hadde vært deprimert? Hva annet kunne jeg ha fått til og gjort i livet? Det er mange ting jeg gjerne skulle ha gjort nå, men ikke orker/får til av andre grunner. Ting som jeg vet hadde bedret humøret. Det er så bittert å sitte hjemme kveld etter kveld.
  • Ektefellen min er et helt annet sted, og har egentlig vært det hele tiden. Ergo ingen praktisk hjelp i hverdagen, hvilket er hovedgrunnen til at jeg ikke har noe meg-tid.
  • Barnet er krevende på mer enn en måte, hvilket er både fysisk og psykisk slitsomt for meg.
  • Jeg er irritabel fordi jeg er både sliten og deprimert.
  • Og fordi jeg er deprimert sliter jeg med å komme meg i seng til et fornuftig tidspunkt, hvilket gjør alt så mye verre. Selv om jeg *vet* alt dette er det latterlig vanskelig å "bare gjøre det" og få lagt meg.
  • Jeg har en velutviklet fasade, hvor jeg overfor de fleste lyver glatt og overbevisende om hvordan jeg har det. Det hjelper meg i det store og hele ikke...
  • Jeg har prøvd antidepressiva og samtale før, med skuffende lite effekt av medisin annet en null følelser i det hele tatt, null libido, og 100% apati.
  • Det er ikke noe egentlig lys i tunnellen, og det er så slitsom å sloss seg gjennom hver dag - ut av dyna trøtt og jævlig, mase på barnet, bare nesten rekke jobben, mase tilbake for å hente barn, gjøre et eller annet middags-aktig, krangle om/pushe på lekser i to timer... Etter leggetid er det ikke filla igjen av meg, og jeg bare sitter her og gjør minst mulig.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette annet enn å få lettet litt på all tristheten. Ofte går det lang tid mellom hver gang jeg innser hvor nedkjørt jeg egentlig er - som hvis noen spør hvordan jeg har det og faktisk ser på meg og venter på et ordentlig svar, og jeg plutselig begynner å gråte. Eller jeg ser en eller annen random video og begynner å gråte uten noen egentlig grunn. Eller leser noen innlegg i denne tråden.

Anyway. Hvis du fortsatt leser dette: takk.

Anonymkode: d0fa5...54f

:klem: 

Jeg vil at du skal tro på at livet kan være mer enn dette. Når du har slitt så lenge er det vanskelig å tro at du kan endre på noe, men jeg tror på at du kan det. Du sier at du har prøvd medisin og samtale, jeg har ikke særlig tro på at medisin løser noe. Den tar den verste brodden ut av depresjonen, men dersom følelsene kommer av problemer man har fått i møtet med andre, så tenker jeg at de må løses i møtet med andre, og møtet med seg selv. Jeg vet ikke om du har noen tanker om hvorfor ting har blitt som det har blitt. Det er ikke alltid man trenger å finne ut av det, men noen ganger kan det hjelpe. Når du var i samtaleterapi, fungerte det? Dessverre handler samtaleterapi ofte om kjemi med behandleren, å finne en som fungerer sammen med deg, en må by på seg selv, tørre å gå inn i seg selv. Jeg leste nylig i en bok som egentlig handlet om noe annet, et eller annet om at hjernen (the mind) er et skummelt sted, og at man må være to når man går inn der. Å utforske og jobbe med tankemønster sammen med en annen kan fungere. Finnes det ting du kan gjøre for å gjøre livet enklere for deg? Og hva stopper deg fra å gjøre det? 

Det virker forferdelig vondt å ha det sånn, og ensomt å ha hatt det sånn så lenge og være alene i det. Det er bra du deler her! 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Elán

Æsj altså... I morgen er det ny time hos psykolog. Jeg gruer meg. I morgen er dagen jeg bestemmer om jeg skal innlegges eller ei... griner av tanken. Jeg vil, men jeg vil ikke gå ut av rutinene mine...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 hour ago, Rainstorm said:

:klem: 

Jeg vil at du skal tro på at livet kan være mer enn dette. Når du har slitt så lenge er det vanskelig å tro at du kan endre på noe, men jeg tror på at du kan det. Du sier at du har prøvd medisin og samtale, jeg har ikke særlig tro på at medisin løser noe. Den tar den verste brodden ut av depresjonen, men dersom følelsene kommer av problemer man har fått i møtet med andre, så tenker jeg at de må løses i møtet med andre, og møtet med seg selv. Jeg vet ikke om du har noen tanker om hvorfor ting har blitt som det har blitt. Det er ikke alltid man trenger å finne ut av det, men noen ganger kan det hjelpe. Når du var i samtaleterapi, fungerte det? Dessverre handler samtaleterapi ofte om kjemi med behandleren, å finne en som fungerer sammen med deg, en må by på seg selv, tørre å gå inn i seg selv. Jeg leste nylig i en bok som egentlig handlet om noe annet, et eller annet om at hjernen (the mind) er et skummelt sted, og at man må være to når man går inn der. Å utforske og jobbe med tankemønster sammen med en annen kan fungere. Finnes det ting du kan gjøre for å gjøre livet enklere for deg? Og hva stopper deg fra å gjøre det? 

Det virker forferdelig vondt å ha det sånn, og ensomt å ha hatt det sånn så lenge og være alene i det. Det er bra du deler her! 

Rainstorm - takk for svar! :hug: Det er ikke en spesifikk grunn til at jeg er deprimert, i hvert fall ikke så langt jeg vet. Det er en viss familiær tendens til det, men jeg vet ikke om det er hele forklaringen. Samtaleterapi føltes ikke ut som bortkastet tid der og da, men det gikk heller ikke særlig dypt og på den siste timen hadde jeg ikke noe følelse av at jeg egentlig hadde kommet særlig langt (antallet timer var begrenset pga raskere tilbake-ordning). Jeg ble presentert for CBT, uten at det føltes særlig nyttig. Det ble litt for mye Munchhausen for meg. Jeg har ikke spesielt store problemer med å snakke om ting egentlig - det vanskeligste er å finne presise uttrykk for tanker og følelser. Angst er jeg heldigvis ikke plaget med.

Når det gjelder ting som kan gjøre livet enklere så avhenger det enten av økt egeninnsats eller hjelp fra andre. Eller begge deler. Sånn som ting er (humper og går så vidt) er tanken på økt egeninnsats omtrent som å bestige Kilimanjaro før frokost. Jeg vet det er mennesker som er glad i meg og vil hjelpe meg, men de gjør allerede det og jeg vil ikke be om mer enn jeg absolutt må. Ingen har uuttømmelige ressurser.

Jeg har egentlig ingen realistiske ideer til løsning på problemene, og deri ligger mye av frustrasjonen. Det kjennes så uendelig og håpløst ut. Forresten, en ide har jeg. Det er en sesongavhengig komponent i depresjonen min, som alltid er verst fra nyttår fram til februar/mars. Jeg skal endelig gå og kjøpe meg en lyslampe. Kanskje hjelper det litt.

Takk for at du lyttet/leste!

Anonymkode: d0fa5...54f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Duff

Dypt nede i mørke ser jeg mørke løgner og svik. Jeg depressiv og uten overskudd skudd ut av livet og du fant det passende å fortelle at jeg aldri måtte jobbe med andre mennesker igjen-aldri og forholdet til min mann var vusunt-Jeg er for avhengig. Så jeg tenker, skriv det du i henvisningen til dps så får de ett bilde av hvem jeg er men likeså ett blide av hvem du-psykologen- er. 

En grusom time, låste opp døra og gikk. Endelig over. Aĺle mindfuck timer hos den psykologen skal ikke jeg utsette meg for igjen. Finale!!!!👍

Men henvisningen ble ikke Sendt. Det ble sendt brev til fastlegen om at jeg ikke ble henvist...der sto det ikke at jeg ikke måtte jobbe med andre mennesker, at jeg  hadde angst, at jeg hadde fm, at jeg var deprimert og at han valgte å sette personlighetsdiagnoser mens jeg var i min hittil dypeste depresjon. 

Så sånn ble det og hva gjør man nå.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Elán

Tja... dagen for min del har såvidt begynt. Fikk beskjed av psykolog om å hvile. Sove lenge og mye om jeg måtte. Fikk beskjed om å bruke sovetabletter, gjerne en uke for å få best mulig søvn. Jeg ga da beskjed om dette til samboer og i dag gir han meg stikk om at han er så sliten og lei av å måtte ta barnet på morgenen fordi jeg er syk og at alt bare handler om meg og mine behov.

Flott. Fin dag i dag. Nå har han lagt seg mens barnet sover og jeg gråter. Blir ikke innleggelse heller. Fikk kalde føtter da min kjæreste sa at alt liksom handler om meg og hvor godt jeg ville få det med "ferie" mens kjæresten måtte ta seg av datteren vår de dagene jeg skulle innlegges. Jeg orker ikke forholdet lenger, men jeg klarer ikke å miste en person som jeg har vært sammen med i 7 år. Jeg klarer ikke miste han nå, men Familievernkontoret kan ikke hjelpe. Jeg får all skyld for alt som går galt. Jeg skammer meg og hver gang vi er der, blir jeg mer og mer demotivert til å bli frisk. Datteren min fortjener å ha det bra i livet sitt og det vil hun ikke få med meg i livet. Ei heller samboeren min...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fantastica
33 minutter siden, Elán skrev:

Datteren min fortjener å ha det bra i livet sitt og det vil hun ikke få med meg i livet. Ei heller samboeren min...

Du får ikke lov til å tenke sånn. Punktum. Du er livsviktig for datteren din, du er alt for henne. Jeg tenkte sånn jeg også når jeg var på det mørkeste, at verden ville være et bedre sted uten meg. Men det er feil! Tenk om jeg hadde lyktes den dagen jeg prøvde å dø? Ungene mine ville ha vært knust, og de ville ha grublet hele livet, tenkt på det hver eneste dag, om det var deres skyld at mamma døde, og lurt på hvorfor de ikke var grunn nok til å leve. Nå skal jeg være litt brutal, men du er nødt til å gjøre alt du kan for å bli frisk. Datteren din trenger deg, og hun trenger en frisk deg. Ignorer det samboeren din sier, ikke ta det til deg. Du kan ikke la noen andre ødelegge muligheten din til å bli frisk. Hvis han synes det er vanskelig å håndtere en unge mens du er innlagt, hva gjør han hvis han plutselig står uten deg? Nei, du må bite tennene sammen og gjøre jobben. Kjemp for deg selv! Det er SÅ verdt det!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Elán
39 minutter siden, Fantastica skrev:

Du får ikke lov til å tenke sånn. Punktum. Du er livsviktig for datteren din, du er alt for henne. Jeg tenkte sånn jeg også når jeg var på det mørkeste, at verden ville være et bedre sted uten meg. Men det er feil! Tenk om jeg hadde lyktes den dagen jeg prøvde å dø? Ungene mine ville ha vært knust, og de ville ha grublet hele livet, tenkt på det hver eneste dag, om det var deres skyld at mamma døde, og lurt på hvorfor de ikke var grunn nok til å leve. Nå skal jeg være litt brutal, men du er nødt til å gjøre alt du kan for å bli frisk. Datteren din trenger deg, og hun trenger en frisk deg. Ignorer det samboeren din sier, ikke ta det til deg. Du kan ikke la noen andre ødelegge muligheten din til å bli frisk. Hvis han synes det er vanskelig å håndtere en unge mens du er innlagt, hva gjør han hvis han plutselig står uten deg? Nei, du må bite tennene sammen og gjøre jobben. Kjemp for deg selv! Det er SÅ verdt det!

Det er vanskelig å la være å tenke sånn når man er så langt nede. Jeg har selvfølgelig bedre dager av og til, men disse er sjeldne. Jeg VET i grunn av at de ikke ville hatt det bedre uten meg, men jeg føler de vil ha det bedre uansett.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Vær ærlig med psykologen. Slipp henne inn. Jada, jeg skal prøve. Bare gi henne noe lite og ubetydelig du AB, ikke så skummelt det. Går dit. Deler det verste jeg noen gang kan dele. Løper ut. Går hjem og legger meg under dyna. Hunden er sendt bort til foreldrene mine. Kan aldri gå tilbake dit igjen. Ligger her og spiller død. Best slik. Faen i helvete!!!  

Ord, tanker og følelser kan alltid forandres og taes tilbake. Men arr de kan du aldri ta tilbake, de er der for alltid. 
Det glemte jeg helt. Faen i helvete. 

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

stf

Er sjokkert over hva jeg føler akkurat nå. Jeg trodde jeg var ferdig med dette her.

Jeg så noen bilder av jenta jeg har crushet på i noen måneder, og blitt avvist av (på en pen måte). Et par år gamle bilder, og hun er 20 nå. Det knøt seg skikkelig i magen da jeg så dem, og jeg merket at jeg ikke helt er over denne jenta. Vi er jo kolleger og treffes daglig. Bare det å se smilene hennes, så inni helvetes sjarmerende smil med sitt lange brune hår og nøttebrune øyne... Faen altså:(

Det faktum at jeg er elleve år eldre, og at hun er en del penere enn meg burde jo gjøre at jeg forstår hvor håpløst det er.. Men samtidig klarer man ikke legge bort følelser av slike grunner.

Men jeg trodde faktisk at jeg var ferdig med saken.. Men nå er jeg bare trist, lei og motløs.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
aiba

Litium hjelper mot depresjonen men gjør meg så sulten at jeg nesten får bulimi

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Mørket.. smerten.. tankene.. det kveler meg. Jeg får ikke puste. Faller sammen i tårer. Reiser meg opp. Men det ulmer i bakgrunnen, helt til jeg faller sammen igjen. Om å om igjen. Dag inn og dag ut. Mørket, håpløsheten. Spørsmålene. Hvorfor meg? Hvordan kan det bli bedre? Blir det bedre? Hvordan føles det å leve? Er det skummelt? Gjør det vondt? Mørket. Frykten for det ukjente. Vil ikke. Tørr ikke. Fortjener ikke. Jeg vil, jeg må. Jeg klarer ikke. Tårer. Mørket. Tankene. 
Det gjør så vondt at jeg har ikke ord, får ikke puste. 

Dere som fikk det dere ønsket dere. Drømmemannen, drømmejobben, barna dere ønsket dere. Klarte dere å se det for seg før det skjedde? Viste dere at det blir deres tur en dag? Eller skjedde det bare, helt utav det blå uten å ha tenkt stort på det. Lengtet, ønsket, håpet. Dere levde også kom det, uten å måtte løfte en finger, ofre det en tanke? Var det virkelig så enkelt? Eller var det bare mørket hos dere også? Umulig å se sin egen fremtid? Morgendagen? Neste år? Så du drømmene der ute? Eller var det bare mørkt? 
Hos meg er det mørkt. Smerte og mørket. Alt jeg kjenner til, alt jeg ser. Jeg evner ikke å se min egen fremtid. Det har jeg aldri klart. Det er som om at jeg ikke har en fremtid, og det skremmer meg. Tanken skremmer meg. Alt jeg ser er mørket og smerten. Det føles ut som at jeg sitter fast i det helvete jeg lever i nå i dag og har levd i de siste 7 årene. Stuck på en og samme plass, før disse årene satt jeg fast på pikerommet. Ikke spør meg hvordan jeg kom meg fra dit til hit. For her sitter jeg, like fastklemt som før, bare i et annet rom. Kommer meg ikke opp og frem. Alt rundt meg er mørkt. Fortiden, fremtiden, nåtiden. Alt er bare svart. Håpløshet. 

Anonymkode: 02b68...f39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stf

I dag har jeg vist hvor ansvarsløs jeg kan være.. Det verste er at jeg egentlig bare trekker på skuldrene av det hele. "Det er ikke så farlig". Det er ikke mitt ansvar. Det spiller ingen rolle.

I går kveld så jeg med positive øyne på ting, men da jeg våknet i formiddag var alt bekmørkt igjen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Elán

Da har jeg nådd bunnen igjen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Kunne fått samboer til å ringe teamet, men ville ikke tatt telefonen om de ringte meg tilbake. Ville ikke latt dem komme hit og jeg ville ikke dratt på akutten... ikke i den sinnssytemning jeg er i nå...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stf
Skrevet (endret)

.

Endret av stf

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stf
Skrevet (endret)

.

Endret av stf

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   2 medlemmer

    • Muskath
    • Trampo-Line

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her