Når blir barnet hørt i barnefordelingssaker?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg (far) og mor har de siste 2 årene har 50/50 og det er for min del helt ok. Min datter på 9 har alltid vært en pappajente, og kanskje noe av grunnen er at jeg alltid har vært den som har gjort det meste, som alle bleieskift, mating, bading, stell, påkledning osv som hører til fra spedbarns alder og har alltid vært den som både leverer og henter i barnehage og skole. Jeg har egentlig gjort det meste og det kan være en av grunnene til at min datter et mest knyttet til meg.. Uansett, begge foreldre bor nå i gåavstand til skole og bor greit. Min datter har et stort ønske om å bo fast hos meg. For min del synes jeg det er greit om det er det hun vil, men synes også det er viktig at hun har mor og jeg synes derfor 50/50 er ok. Men når datter sier hun vil bo kun her og spør hvorfor hun ikke kan, prøver jeg å si forlate på den måten at det er viktig å være sammen med mamma også, at hun er glad i deg osv. Jeg kan jo ikke si at "du kan ikke bo her fast pga avtale/kontrakt med mor". Hun maser stadig mer om å få bo her fast. Vet ikke helt hva jeg bør og kan gjøre. Jeg vet at mor aldri vil gå med på annet enn 50/50 og når barnet er 12 kan hun selv velge bosted. Men hva når hun er 9? Tar retten hensyn i det hele tatt til hva barnet vil, om mor er skikket? Nå tenker jeg ikke gå til rettssak, og jeg vil mor skal ha 50/50 men når min datter absolutt ikke vil være der vet jeg ikke helt hva jeg bør gjøre.

Anonymkode: 46a75...fb6

[AnonymBruker]

Hva er grunnen for at hun absolutt vil bo hos deg da? Er jo egentlig ganske uvanlig at barn velger den ene forelderen foran den andre så lenge alt er i orden på hjemmebane. Er du mer rund i kantene når det gjelder oppdragelse? Har mor fått kjæreste og datteren er sjalu og skal straffe mor? Eller har du fått kjæreste? Som sagt du må ho finne ut hvorfor hun absolutt vil bo hos deg. 

Anonymkode: 2788e...cff

[AnonymBruker]

Grunnen til at barn fra de er ganske så små (3-4 år) kan uttrykke at de vil bo kun ett sted (enten hos mor eller hos far, det kan svinge) - så er grunnen ofte at dette for barnet er slitsomt.

Barnet elsker mor og far, foreldrene er single og gode venner, bor som nesten naboer og samarbeider bra - men likevel: for barnet så ser det slik ut; "må bo to steder". Samme hvor bra det er i boligene og hvor mye leker og utstyr og alt barnet har begge steder, så er det en uke hos mor og en uke hos far, for barnet. Barnet får aldri fri. Ingen alternativer er altså perfekte.

Man gjør det beste ut av ethvert valg : - ) 

Anonymkode: a527e...19c

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Jeg (far) og mor har de siste 2 årene har 50/50 og det er for min del helt ok. Min datter på 9 har alltid vært en pappajente, og kanskje noe av grunnen er at jeg alltid har vært den som har gjort det meste, som alle bleieskift, mating, bading, stell, påkledning osv som hører til fra spedbarns alder og har alltid vært den som både leverer og henter i barnehage og skole. Jeg har egentlig gjort det meste og det kan være en av grunnene til at min datter et mest knyttet til meg.. Uansett, begge foreldre bor nå i gåavstand til skole og bor greit. Min datter har et stort ønske om å bo fast hos meg. For min del synes jeg det er greit om det er det hun vil, men synes også det er viktig at hun har mor og jeg synes derfor 50/50 er ok. Men når datter sier hun vil bo kun her og spør hvorfor hun ikke kan, prøver jeg å si forlate på den måten at det er viktig å være sammen med mamma også, at hun er glad i deg osv. Jeg kan jo ikke si at "du kan ikke bo her fast pga avtale/kontrakt med mor". Hun maser stadig mer om å få bo her fast. Vet ikke helt hva jeg bør og kan gjøre. Jeg vet at mor aldri vil gå med på annet enn 50/50 og når barnet er 12 kan hun selv velge bosted. Men hva når hun er 9? Tar retten hensyn i det hele tatt til hva barnet vil, om mor er skikket? Nå tenker jeg ikke gå til rettssak, og jeg vil mor skal ha 50/50 men når min datter absolutt ikke vil være der vet jeg ikke helt hva jeg bør gjøre.

Anonymkode: 46a75...fb6

Hvorfor vil hun ikke være hos moren da? Er ikke moren flink og leker med sitt barn, passer på alt man skal passe på, er god med mat, stabilitet, rutiner og alt som man må være god på? 

Hvorfor skiftet ikke moren bleier og alt det andre du skriver da barnet var baby?!

Anonymkode: a527e...19c

[Zienna]

I barnefordelingssaker i retten er aldersgrensen 7 år for når barnet skal bli hørt.  Også yngre barn kan bli hørt på, men da skal det foretas en skjønnsmessig vurdering av modenhet.  Høyesterett har likevel uttalt at barn, uansett alder og modenhet, ikke skal pålegges det ansvar det er å måtte velge mellom sine foreldre.

Det siste synes jeg er viktig å tenke over i deres tilfelle.  Din datter er 9 år, og bør i den grad det er mulig forskånes fra å måtte ta en beslutning som forfordeler den ene forelderen.  Nå kjenner jeg ikke argumentene hennes, men ut fra hva du skriver høres det ut som at 50/50 fungerer godt. 

Har selv et barnebarn i 50/50, som nå er tenåring.  Hun ønsker å bo mer hos den ene nå, fordi venninnene hennes er nærmere da.  Foreldrene har avvist henne, med begrunnelse at hun har best av å være sammen med begge foreldrene.  Så deler i stedet foreldrene på kjøring og henting for at hun skal få være sammen med venninnene. 

[Zienna]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil hun ikke være hos moren da? Er ikke moren flink og leker med sitt barn, passer på alt man skal passe på, er god med mat, stabilitet, rutiner og alt som man må være god på? 

Hvorfor skiftet ikke moren bleier og alt det andre du skriver da barnet var baby?!

Anonymkode: a527e...19c

Merkelige spørsmål.  TS har skrevet at slik ER det.  Hvorfor trenger du nærmere forklaring på hvorfor? 

Det finnes mange mødre og fedre som ikke egner seg som omsorgspersoner for barn.  Det er ikke slik at mødre er født med et gudegitt omsorgsgen.  Evnen til omsorg er kjønnsnøytral! 

[AnonymBruker]

Jeg synes absolutt både du og mor bør høre på barnet. De færreste barn trives med 50/50 når de blir eldre, noe som er fullt forståelig. Her må du tenke på din datters behov, ikke mors. At mor er glad i barnet er ikke relevant i det hele tatt, det er ikke foreldrenes behov som skal telle, men barnets beste. Mor kan treffe barnet jevnlig selv om barnet bor fast hos deg. 

Ring familievernkontoret og spør hvordan du skal gå frem. Jeg har skjønt at de ofte tar en samtale med barnet på egenhånd når de er så store, og deretter samtale med foreldrene. Dere kan feks. legge det frem som en seks måneders prøveperiode, bare for å se om barnet ombestemmer seg etterhvert. Så lenge dere bor så nærme og har samme skolekrets er det ingen krise om barnet velger noe annet om et halvt år, eller et år, eller to. Det er barnet som skal være i fokus, og man skal absolutt ikke undervurdere viktigheten av at barnet blir hørt i sine ønsker. 

Anonymkode: eb107...124

[AnonymBruker]

1 time siden, Zienna skrev:

I barnefordelingssaker i retten er aldersgrensen 7 år for når barnet skal bli hørt.  Også yngre barn kan bli hørt på, men da skal det foretas en skjønnsmessig vurdering av modenhet.  Høyesterett har likevel uttalt at barn, uansett alder og modenhet, ikke skal pålegges det ansvar det er å måtte velge mellom sine foreldre.

Det siste synes jeg er viktig å tenke over i deres tilfelle.  Din datter er 9 år, og bør i den grad det er mulig forskånes fra å måtte ta en beslutning som forfordeler den ene forelderen.  Nå kjenner jeg ikke argumentene hennes, men ut fra hva du skriver høres det ut som at 50/50 fungerer godt. 

Har selv et barnebarn i 50/50, som nå er tenåring.  Hun ønsker å bo mer hos den ene nå, fordi venninnene hennes er nærmere da.  Foreldrene har avvist henne, med begrunnelse at hun har best av å være sammen med begge foreldrene.  Så deler i stedet foreldrene på kjøring og henting for at hun skal få være sammen med venninnene. 

Skammelig! At man heller tenker på foreldrenes behov fremfor barnet. Foreldrene er ikke det viktigste når de er så store, det er venner. Å ikke respektere at en tenåring vil bo der vennene er nærmest er egentlig bare sjokkerende og trist. Den som barnet ikke bor fast med kan kjøre og hente til et par ukentlige middager istedet. 

Her bør du som bestemor stå på ditt barnebarns side! Stakkars unge.

Anonymkode: eb107...124

[Kontormus]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skammelig! At man heller tenker på foreldrenes behov fremfor barnet. Foreldrene er ikke det viktigste når de er så store, det er venner. Å ikke respektere at en tenåring vil bo der vennene er nærmest er egentlig bare sjokkerende og trist. Den som barnet ikke bor fast med kan kjøre og hente til et par ukentlige middager istedet. 

Her bør du som bestemor stå på ditt barnebarns side! Stakkars unge.

Anonymkode: eb107...124

Ikke meg du siterte, men hvor har du det fra at at det er foreldrenes behov som blir ivaretatt? Kanskje lese litt bedre, så ser du at hun skriver at de vurderer det slik at jenta har best av å være sammen med begge foreldrene. 

Det er greit at venner er viktige for tenåringer, men de trenger også familien sin selv om de tar dem for gitt. Jeg tror forøvrig Ziennas barnebarn har en super bestemor, og er heldigere enn mange andre.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kontormus skrev:

Ikke meg du siterte, men hvor har du det fra at at det er foreldrenes behov som blir ivaretatt? Kanskje lese litt bedre, så ser du at hun skriver at de vurderer det slik at jenta har best av å være sammen med begge foreldrene. 

Det er greit at venner er viktige for tenåringer, men de trenger også familien sin selv om de tar dem for gitt. Jeg tror forøvrig Ziennas barnebarn har en super bestemor, og er heldigere enn mange andre.

Og jenta kunne fått dekket behovet for kontakt med begge foreldre uten å måtte flytte hver uke. Det handler om foreldrenes innstilling. Mulig jenta bruker venner som unnskyldning, fordi hun faktisk ønsker å bo fast hos den ene. 50/50 er så omstridt, og sjelden valgt fordi man mener det er barnets beste. Når barnet da ønsker å oppheve den ordningen, så mener jeg at man som foreldre har plikt til å faktisk rette seg etter det, hvis barnet vil ha et hus å forholde seg til så skal det virkelig få velge det. I tillegg er barnet Zienna snakker om tenåring, hun har derfor rett til å bli hørt og vektlagt. At foreldrene neglisjerer barnets rettigheter etter norsk lov fordi DE mener det er best, så sier det mye om hvem sine behov de bryr seg om. 

Den barnet ikke bor hos kan ha barnet må middag noen ganger i ukedagene, og helgebesøk når barnet ønsker. Det er slik for de aller fleste når barna blir større, de ønsker å ha et fast sted å forholde seg til. Samvær blir det mindre av, og kontakten med foreldre kan holdes likevel via telefon og middagsbesøk. 

Anonymkode: eb107...124

[AnonymBruker]

1 time siden, Zienna skrev:

Merkelige spørsmål.  TS har skrevet at slik ER det.  Hvorfor trenger du nærmere forklaring på hvorfor? 

Det finnes mange mødre og fedre som ikke egner seg som omsorgspersoner for barn.  Det er ikke slik at mødre er født med et gudegitt omsorgsgen.  Evnen til omsorg er kjønnsnøytral! 

Kan skrive under på at ikke alle kvinner har omsorgsgen. Min mor manglet det totalt. Hun sier selv nå som jeg har blitt eldre at hun hater å dulle med barn og kose på de. Kan faktisk ikke huske en eneste gang jeg fikk en klem eller positiv oppmerksom av min mor fra jeg var 1-18 år gammel. 

Hvis dere lurer på om jeg fikk omsorg av pappa så tar dere feil. Han har sterke narsissistiske trekk og er sykelig sjalu på sitt eget avkom. Noen mennesker er bare onde. 

Men for å ikke spore helt av her: Hør med fagfolk du TS, dette forumet er ikke det beste stedet å søke svar.  

Anonymkode: 1642b...5f0

[Kontormus]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og jenta kunne fått dekket behovet for kontakt med begge foreldre uten å måtte flytte hver uke. Det handler om foreldrenes innstilling. Mulig jenta bruker venner som unnskyldning, fordi hun faktisk ønsker å bo fast hos den ene. 50/50 er så omstridt, og sjelden valgt fordi man mener det er barnets beste. Når barnet da ønsker å oppheve den ordningen, så mener jeg at man som foreldre har plikt til å faktisk rette seg etter det, hvis barnet vil ha et hus å forholde seg til så skal det virkelig få velge det. I tillegg er barnet Zienna snakker om tenåring, hun har derfor rett til å bli hørt og vektlagt. At foreldrene neglisjerer barnets rettigheter etter norsk lov fordi DE mener det er best, så sier det mye om hvem sine behov de bryr seg om. 

Den barnet ikke bor hos kan ha barnet må middag noen ganger i ukedagene, og helgebesøk når barnet ønsker. Det er slik for de aller fleste når barna blir større, de ønsker å ha et fast sted å forholde seg til. Samvær blir det mindre av, og kontakten med foreldre kan holdes likevel via telefon og middagsbesøk. 

Anonymkode: eb107...124

For det første, jeg er ingen svoren tilhenger av 50/50. Men grunnen er ikke at jenta finner det slitsomt å ha to hjem, men vil ha muligheten til å tilbringe mer tid sammen med venninner. Og som du påpeker, tenåringer har en tendens til å droppe samvær når de kan bestemme selv. Og tvinge dem til å tilbringe to ettermiddager pr uke hos en av foreldrene har jeg ingen tro på. Jeg har selv en tenåring som ikke har overnattet hos den andre forelderen mer enn man kan telle på én hånd de siste 6 årene. Hvilket fremkaller små stikk av dårlig samvittighet for tenåringen, det vet jeg. 

[AnonymBruker]

TS her. 

Her var det så mange svar at jeg velger å prøve å utdype litt her.

Som sagt er det jeg som har fungert som omsorgsperson hele oppveksten. Jeg var den første som holdt min datter etter fødsel, den første som ga henne sitt første bad, den som alltid badet henne hjemme, ha henne alle måltid (MME), gikk turer med henne, lekte og koste. Når hun lære å begynne å snakke litt ble det mye, nei mamma jeg pappa skal gjøre det fordi da blir det riktig måte (dem eneste kjente måte) . Mor så tidlig at barnet ble en pappa jente og jeg synes jeg har vært både 100% far her og i tillegg vært mor i 90%.

Min datter og jeg er veldig sterkt knyttet til hverandre.

Kontakt med mor har ikke vært bra, lite oppmerksomhet, lite lek og kos, og min datter har hengt etter meg konstant og hele tiden, gjerne flere ganger pr dag sagt til meg att "pappa? Jeg er veldig veldig veldig glad i deg og du er den beste" .. koselig for meg å høre, men moren hører aldri slikt fra datteren. Begge leilighetene er helt fine, egne soverom og egne leker. Er noe styring og krangel når min datter er hos henne mens her oppfører hun seg bra. 

Hun sier selv at hver uke det nærmer seg bytte gruer hun seg og spør om hun ikke helt kan være her lenger (min datter forslag er 2 måneder hos meg og 2 dager til mor 😊) Men hun gruer seg og ber om å få være lengre. Grunner er som at det er så forferdelig kjedelig opp til henne der og at hun vil savne meg så masse.

Derfor er det for meg også leit å måtte nekte henne å få komme hit hvor hun vil være pga kontrakten.

Anonymkode: 46a75...fb6

[AnonymBruker]

Hadde ikke mor mammaperm?!

Anonymkode: 68dc7...cdf

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ikke mor mammaperm?!

Anonymkode: 68dc7...cdf

Jo, det hadde hun. Men jeg mistet jobben rett før min datter ble født og var derfor også hjem på samme tid som henne, frem til ny jobb. Moren fant seg en ny jobb og begynte å jobbe 3-4 mnd før jeg fikk ny jobb og jeg var da hjemme med min datter de månedene før hun startet i barnehage.

Anonymkode: 46a75...fb6

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. 

Her var det så mange svar at jeg velger å prøve å utdype litt her.

Som sagt er det jeg som har fungert som omsorgsperson hele oppveksten. Jeg var den første som holdt min datter etter fødsel, den første som ga henne sitt første bad, den som alltid badet henne hjemme, ha henne alle måltid (MME), gikk turer med henne, lekte og koste. Når hun lære å begynne å snakke litt ble det mye, nei mamma jeg pappa skal gjøre det fordi da blir det riktig måte (dem eneste kjente måte) . Mor så tidlig at barnet ble en pappa jente og jeg synes jeg har vært både 100% far her og i tillegg vært mor i 90%.

Min datter og jeg er veldig sterkt knyttet til hverandre.

Kontakt med mor har ikke vært bra, lite oppmerksomhet, lite lek og kos, og min datter har hengt etter meg konstant og hele tiden, gjerne flere ganger pr dag sagt til meg att "pappa? Jeg er veldig veldig veldig glad i deg og du er den beste" .. koselig for meg å høre, men moren hører aldri slikt fra datteren. Begge leilighetene er helt fine, egne soverom og egne leker. Er noe styring og krangel når min datter er hos henne mens her oppfører hun seg bra. 

Hun sier selv at hver uke det nærmer seg bytte gruer hun seg og spør om hun ikke helt kan være her lenger (min datter forslag er 2 måneder hos meg og 2 dager til mor 😊) Men hun gruer seg og ber om å få være lengre. Grunner er som at det er så forferdelig kjedelig opp til henne der og at hun vil savne meg så masse.

Derfor er det for meg også leit å måtte nekte henne å få komme hit hvor hun vil være pga kontrakten.

Anonymkode: 46a75...fb6

Du trenger ikke utdype. 

Har du spurt mor? Be om møte på FVK som jeg skrev. De vil kunne snakke med barnet alene først. 

Anonymkode: eb107...124

[regine]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. 

Her var det så mange svar at jeg velger å prøve å utdype litt her.

Som sagt er det jeg som har fungert som omsorgsperson hele oppveksten. Jeg var den første som holdt min datter etter fødsel, den første som ga henne sitt første bad, den som alltid badet henne hjemme, ha henne alle måltid (MME), gikk turer med henne, lekte og koste. Når hun lære å begynne å snakke litt ble det mye, nei mamma jeg pappa skal gjøre det fordi da blir det riktig måte (dem eneste kjente måte) . Mor så tidlig at barnet ble en pappa jente og jeg synes jeg har vært både 100% far her og i tillegg vært mor i 90%.

Min datter og jeg er veldig sterkt knyttet til hverandre.

Kontakt med mor har ikke vært bra, lite oppmerksomhet, lite lek og kos, og min datter har hengt etter meg konstant og hele tiden, gjerne flere ganger pr dag sagt til meg att "pappa? Jeg er veldig veldig veldig glad i deg og du er den beste" .. koselig for meg å høre, men moren hører aldri slikt fra datteren. Begge leilighetene er helt fine, egne soverom og egne leker. Er noe styring og krangel når min datter er hos henne mens her oppfører hun seg bra. 

Hun sier selv at hver uke det nærmer seg bytte gruer hun seg og spør om hun ikke helt kan være her lenger (min datter forslag er 2 måneder hos meg og 2 dager til mor 😊) Men hun gruer seg og ber om å få være lengre. Grunner er som at det er så forferdelig kjedelig opp til henne der og at hun vil savne meg så masse.

Derfor er det for meg også leit å måtte nekte henne å få komme hit hvor hun vil være pga kontrakten.

Anonymkode: 46a75...fb6

Men hva gjør du for å trygge jenta når hun skal til mor? Det er faktisk ditt ansvar som voksen og ansvarlig forelder å også bidra til at barnet har et godt forhold til mor. Dere som foreldre har bestemt at barnet skal ha 50/50 - da må også du som ansvarlig forelder bidra til at dette fungerer best mulig for barnet. Det gjør du ikke ved å støtte jenta i at hun heller skal være mer hos deg og underbygge hennes opplevelse av at det er kjedelig å være hos mor. Det er din plikt å ikke gjøre ting vanskeligere enn nødvendig for jenta, ergo må du være positiv til at hun skal til mamma. Ikke som det høres ut som at du gjør nå, legge opp til at det er så mye bedre at hun er som deg. 

Du er veldig opptatt av å fortelle alt hva du gjorde da barnet var lite - fint og flott det, men som en mor som sa det samme ville blitt fortalt: hva så? Barnet har like mye krav på å tilbringe tid med sin mor som med deg, og mor er helt sikkert like glad i barnet sitt som du er. Ikke høres hun uskikket ut på noen måte heller, selv om hun gjør ting annerledes enn deg. 

9-åringer skal høres - men de skal IKKE selv måtte bestemme sin samværsavtale eller velge mellom sine foreldre. Du bør ta opp saken med mor, på en saklig og rolig måte, og fortelle hvordan DU opplever at jenta har det. Samtidig må du være klar over at mor også kan oppleve det sånn - dvs. At jenta gir uttrykk for at hun også vil være mer hos mor. Og selvsagt at mor ikke ønsker å gjøre en endring i samværsfordelingen, fordi hun mener dette fungerer bra. Da har du lite å stille opp med, fordi du kan ikke ensidig endre en avatle. I så fall må du gå til rettssak, og det gavner ingen, minst av alt jenta. 

Og igjen - du bør tenke gjennom hvordan du selv oppfører deg og om det i realiteten er dine egne behov du egentlig Hegner om.