Fortvilet og vinglete - utdanningsvalg

[Sinden]

Hei! Usikker på om jeg er i riktig kategori her, men tror og håper noen har noen tanker angående dette.

Litt bakgrunnsinfo først: Jeg hadde omtrent gjort opp tankene mine om studievalg før fristen sommeren 2015. Så valgte jeg det bort for en annen utdanning i siste sekund. Jeg begynte på en utdanning innen økonomi som jeg etter første semester avsluttet, for å ta opp noen fag fra videregående. Så søkte jeg på den samme utdanningen som jeg gjorde året før. Igjen ombestemte jeg meg, for å ta en utdanning innen realfag jeg fant veldig spennende med mange muligheter og gode vilkår.

Nå har jeg begynt på andre semester i denne realfagsutdanningen og har greidd meg bra og fått noen gode studiekamerater. Vil tro/håper at det blir mer interessant etterhvert i studiet siden vi bare har grunnleggende fag. Og at det naturligvis er tyngre i visse perioder, slik som jeg føler det er nå i januar. Men jeg tenker fortsatt på at jeg skulle valgt den første utdanningen hele veien, og det plager meg. Den utdanningen ville omtrent garantert meg jobb, også i min hjemby, som jeg ønsker å bo i. Den ville tilfredsstilt mine interesser tror jeg også. Denne utdanningen er femårig master, og det er det som plager meg noe voldsomt. At jeg kunne snart være ferdig med mitt andre år på denne utdanningen allerede, men jeg har latt meg rive med av mye annet.

Enten er jeg bare vinglete og blir fort lei av ting, eller så graver jeg ned mine interesser i frykt for at jeg skal begynne å se på de som en byrde istedenfor noe gøy. Jeg vet jo ikke om jeg ville like den utdanningen heller, siden jeg aldri begynte på den.

Jeg er redd for å føle at folk skal synes jeg er utrolig vinglete og håpløs hvis jeg begynner på utdanningen jeg opprinnelig ville gå for 1,5 år siden. Hva ville dere gjort i min situasjon? To studier, to år, og enda usikker på hva jeg liker. Fem FLERE år som student eller bare se om jeg liker dette? Vet jeg burde presisere hvilken utdanning det er, men det blir for lett gjenkjennelig føler jeg.

Langt innlegg men håper virkelig noen vil komme med kommentar!

[Edalokojs]

Personlig ser jeg ikke noe feil i å bytte om på studietvalget ditt hvis du ikke trives. 

Har selv byttet etter jeg fullførte bacheloren og begynte på noe helt nytt. Jeg kjenner også en som byttet etter andre året på en 5-årig master. Du skal tross alt jobbe resten av det voksne livet ditt, så hvorfor ikke velge noe du virkelig brenner for? Du vil uansett få uttelling for de årene du har studert, og hvis ting går scheiss går det alltid an å ombestemme seg.

Ikke bry deg så mye om hva andre tror og mener- hva så om det tar litt lengre tid å bli ferdig enn opprinnelig anntatt. Det er tross alt ditt liv, og det er bare du som vet hva som funker for deg.

[Sinden]

Takk for svar! Jeg trives på studiet, men finner det svært vanskelig å få det til å bli inspirerende eller interessant, men mer som en byrde. Jeg liker den mestringsfølelsen jeg får av å knekke koden og klare å løse oppgavene på nåværende studie, men ikke noe mer. Jeg må vel tørre innrømme såpass som at jeg aldri har vært noe realfagsperson igrunn, så aner ikke hva jeg tenkte på.

Problemet eller bekymringen min er når jeg kommer ut i arbeidslivet. Hvorfor skal jeg satse på at jeg kanskje liker dette yrket, som jo for det første jeg ikke vet så veldig mye om enda, og som for det andre er kjent for mye overtid (betalt og ubetalt); når jeg kan jobbe i et yrke jeg vet litt mer om og som har emner som jeg interesserer meg for til og med på fritiden? Lønnen og gå-gradene-mulighetene blir gjerne ikke like bra som på det studiet jeg går nå, men begynner å innse at dette ikke har så veldig mye å si i lengden.

Samtidig som det er hardt å forlate byen jeg studere i nå og folkene jeg har blitt kjent med, føler jeg innerst inne når jeg ser for meg at jeg gjør dette, at jeg ville vært utrolig lettet. Men jeg vet ikke... Skal stå ut våren og se om jeg føler det samme.

[Edalokojs]

jeg tror kanskje det du synes er mest vanskelig er å finne ut hva du egentlig vil. Det er jo greit å ta et studie som gir deg god lønn og muligheter etterpå, men så kan det føles veldig instrumentalistisk ut. Det er litt som å stikke på treningssenteret for å gå ned i vekt for å få den perfekte sommerkroppen 2017. De første øktene er sikkert veldig artig og du føler mestring og utfordring, men så går det noen uker og du merker at det begynner å bli et kav å drasse med deg gymtøyet. Ikke lenge etter er du tilbake der du var for noen uker siden, uten nevnverdig progresjon og kun frustrasjon (eller likegyldighet). Ellers går du dag for dag uten stor glede på tredemøllen med den ene ambisjonen om å få den six-packen. Det blir ikke noe sommerkropp 2017 med mindre du har større ambisjoner og en sunnere innstilling enn å kunne skryte på facebook av six-packen din forran et speil i badet ditt. Målet blir så fjernt, og du gjør det fordi, "alle vet det er kult," og det er stas.

Det kan jo være en tanke å sette seg ned og lage en liste over ting som er viktig for deg, også liste ned noen argumenter, fordeler og ulemper med å bytte/bli også se på hvilken av dem som gjør deg glad og som du kan leve med.

[Sinden]

Er helt enig i det du sier her. Jeg vet at jeg bør gjøre noe jeg brenner for, såpass vet jeg nå. Da jeg valgte disse to "feile" studiene, ble jeg jo blindet av hvor langt man potensielt kunne nå og overtalte meg selv til at dette var noe å satse på, når jeg begge årene hadde det opprinnelige studiet i tankene hele tiden. Dette er det som irriterer meg. Jeg vet jeg er interessert i dette fagområdet, og jeg har vært det lenge. Velger jeg å bytte til det, må jeg ha en innstilling om at dette blir bra og beholde gnisten. Blir for dumt å gå på tre ulike skoler på tre år, og ikke finne noe jeg liker...