Når maten tar overhånd

[AnonymBruker]

Jeg hadde de akkurat slik som deg! Ingenting hjalp og mitt desperat behov for mat og alt mulig usunt ble av og til bedre før det var helt på igjen. Løsningen for meg ble å ta en Gastric Sleeve operasjon.

Matlysten har delvis forsvunnet og iom at jeg kan spise så lite uansett så har det dempet min voldsomme interesse for mat og spising.

Jeg føler meg rett og slett normal nå og tankene mine består ikke 80 % om mat og hva jeg skal spise lenger.

Jeg var ikke kjempe stor men hadde en bmi på 34,5 og var mye deprimert som igjen førte til mer spising da man mer eller mindre gir opp da trangen er så sterk.

På 7 mnd er BMI en min gått ned til 26,5 og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har det bra med meg selv og elsker hvordan hele tankegangen min har forandret seg.

Anonymkode: 0a12f...f4f

[trønderj]

På 4.12.2016 den 10.09, AnonymBruker skrev:

Veldig enig med det Pringle sier.

Jeg var også en alt eller ingenting person. Har hatt mange strenge raske og tidvis ganske store vektnedganger de siste 15 årene. To ganger har jeg nådd mål, men fordi jeg ikke hadde tenkt gjennom hvilken livsstil jeg ønsket å ha, gikk jeg opp igjen. Nå jobber jeg med å finne ut av hva kroppen min kan leve med av mat og trening. Jeg må lære meg å skille mellom hverdag og fest, og gi rom for å være sosial og ta en øl med venner. Det er viktig for min livskvalitet. Vektnedgangen går sakte, men målet er at dette skal vare livet ut. 

Som Pringle sier må du ha en klar plan å følge og planen må være godt gjennomtenkt og lett å holde seg til. Høres ut som det for deg kan være lurt å begynne med kun trening og la vekten være til studiet er over. Ofte virker aktivitet apetittregulerende og det å nekte deg selv mat gjør at du overspiser. 

Vi på KG er ikke psykologer (i hvert fall ikke de fleste av oss), men dette er noe mange kjenner seg igjen i. Du er ikke unormal.

Anonymkode: 2ac14...5f8

Tusen takk for innspill, og beklager et noe sent svar. Mange kloke ord du kommer med her, og det er denne planen jeg også må "finne". Noe som er overkommelig å følge i det lange løp, og ikke så strikt som mine planer til nå har hatt en tendens til å være.

Det er nok lurt å begynne kun med trening og la vekten være til studiet er over, men jeg har ett problem. I slutten av året har jeg eksamen i fysisk trening, og skulle da gjerne bestått løpingen og mer til. Dette presset gjør ikke tankene mine noe lettere å bære, men jeg må snart innse at jeg må senke kravene til meg selv littegrann. Jeg har alltid prestert godt i fysiske aktiviteter, og det er utrolig rart å ikke "være" den personen lenger.

Jeg er fullt klar over at folk flest her inne på forumet ikke er psykologer, men det er likevel fint å få slike kloke ord som blant annet du her kommer med når tankene strømmer på som verst.

Ønsker deg en fortsatt fin uke.

Edit: Hilsen TS, som bomma på "AnonymBruker"-knappen. 

Endret 7. desember 2016 av trønderj

[trønderj]

På 4.12.2016 den 13.50, Pringle skrev:

Ja, jeg siterte deg og en bruker til, fordi jeg syntes innleggene deres hadde mye av det samme i seg.

Det er absolutt sant at det ikke er lett å finne balansen mellom teori og praksis, og enighet mellom hode og kropp. 

Jeg lurer på om det med "kneik" ødelegger for deg. Jeg pleide også å tenke på "kneiker", og bare jeg kom over dem, så var det "sletta". Mer erfaring tilsier at det ikke er sånn, men at man kan gjøre noe ubehagelig en stund, og hvis det bare er litt ubehagelig, kan man gjøre det en lang stund, men til sist må man gi opp. Og da smeller det noe skikkelig.

Jeg har også hatt som mål å kunne spise "hva som helst" i "moderate mengder". Men det er enkelte matvarer som rett og slett trigger overspising. Jeg har forsøkt å kjøpe inn "normale mengder" og ha liggende, jeg har forsøkt å spise bare litt, men det fungerer bare ikke. Den usunne sitringen jeg kjenner er så plagsom at det ikke er verdt det. Jeg spiste godteri og saltsnacks daglig inntil for litt over tre år siden. Ikke fordi jeg syntes det var ålreit. Se på signaturen min, den er ikke bare til pynt.

Både å spise triggermat, eksponeres for triggermat, tenke på triggermat, alt øker suget. Det er håndterbart fordi jeg spiser veldig bra og ikke nekter meg noenting som jeg kan spise i moderate mengder. Men det er fremdeles tildels plagsomt. Det hadde vært uutholdelig hvis jeg også hadde tenkt på den som "usunn" og "ulovlig". Som du vet - forbuden frukt smaker best. Jeg har derfor innstillingen om at jeg kan spise hva jeg vil, men at enkelte matvarer er vanskelige for meg å omgås, sånn at jeg foretrekker å unngå en del ting. 

Veldig mye av min strategi dreier seg altså om hvordan jeg tenker, hvilke ord jeg bruker. Vaner kommer fort på plass om de er levelige. Følelser tar veldig mye lenger tid. Og noen ting lar seg ikke engang endre. Det er bra å ha mål, men urealistisk å tro at man kan få til alt.

Beklager for et noe sent svar, og tusen takk for nok et fint innspill.

Det ligger så mye fornuft i det du skriver (for meg). Det er mye som er ganske så spot on, og som jeg i underbevisstheten vet er dårlige tenkemåter for meg, og som kanskje bare gjør vondt verre. Jeg kommer til å forsøke å skaffe hjelp over nyttår for å prøve og endre tankemønster. Jeg føler jeg har kjørt meg fast, og ser behovet for å få input på nye måter å tenke på.

Igjen, tusen takk for tiden du bruker for å komme med innspill. Du er flink med ord!

Hilsen TS, som sist innlegg glemte å trykke på "AnonymBruker"-knappen, og heretter er "trønderj". 

[trønderj]

På 5.12.2016 den 13.36, AnonymBruker skrev:

Hvor i landet bor du? Jeg er den ab som først nevnte at jeg syntes det hørte ut som om du hadde en form for spiseforstyrrelse

 

Anonymkode: e630a...ebf

Hei igjen, og beklager sent svar. Jeg bor i Oslo. Har du noen gode forslag angående det du uthevet i innlegget du siterte? 

Hilsen TS.

[trønderj]

På 5.12.2016 den 13.42, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde de akkurat slik som deg! Ingenting hjalp og mitt desperat behov for mat og alt mulig usunt ble av og til bedre før det var helt på igjen. Løsningen for meg ble å ta en Gastric Sleeve operasjon.

Matlysten har delvis forsvunnet og iom at jeg kan spise så lite uansett så har det dempet min voldsomme interesse for mat og spising.

Jeg føler meg rett og slett normal nå og tankene mine består ikke 80 % om mat og hva jeg skal spise lenger.

Jeg var ikke kjempe stor men hadde en bmi på 34,5 og var mye deprimert som igjen førte til mer spising da man mer eller mindre gir opp da trangen er så sterk.

På 7 mnd er BMI en min gått ned til 26,5 og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har det bra med meg selv og elsker hvordan hele tankegangen min har forandret seg.

Anonymkode: 0a12f...f4f

Hei, og takk for innspill. Flott å høre at du fant løsningen som var rett for deg, og det høres nydelig ut å slippe og tenke så mye på den forbaskede maten. Utrolig bra jobbet med vektnedgangen i ettertid, også.

Jeg har en mor som har tatt operasjonen du her nevner, så har noe erfaring med det gjennom henne. Selv om det lyder fristende å ta en slik operasjon på grunn av den tankegangen som har endret seg hos deg, er det ingenting jeg kommer til å tørre å bruke så mye penger på. For det første er det det et stort inngrep som begrenser mye, og for det andre har jeg ingen garanti for at tankegangen endrer seg for mitt eget vedkommende. Min mor gikk ned halve "seg", og selv om hun ikke går opp til den vekten hun var på da hun opererte, tuller hun fremdeles med maten. Hun har også fått tilbake sultfølelsen, som i flere år var ikke-eksisterende, noe hun synes er kjipt.

Fortsett å stå på! Jeg synes det er utrolig modig av deg å ha tatt en slik avgjørelse for livet 

Hilsen TS.

[AnonymBruker]

18 timer siden, trønderj skrev:

Hei igjen, og beklager sent svar. Jeg bor i Oslo. Har du noen gode forslag angående det du uthevet i innlegget du siterte? 

Hilsen TS.

Ja har det  http://www.anonymeoverspisere.no

Anonymkode: e630a...ebf

[trønderj]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja har det  http://www.anonymeoverspisere.no

Anonymkode: e630a...ebf

Takk skal du ha