Når en "gammel flamme" dør

[AnonymBruker]

I 5 år har jeg vært litt avstandsforelsket i en mann på hjemstedet mitt. Jeg møtte han på treningsstudioet her og vi fant veldig tonen. Det utviklet seg ikke drastisk, jeg sov hos han en gang, han hjalp meg med diverse praktiske ting osv, men pga aldersforskjellen mellom oss var han veldig tilbaketrukken. Jeg ble sammen med en annen, ga litt opp da det aldri førte noen vei. Selv da jeg var sammen med eksen min og var veldig forelsket i han, så fikk denne mannen blodet mitt til å bruse hver gang jeg så han. Det var liksom noe spesielt med han som hadde satt seg veldig fast i meg.

For 2 år siden, da det ble slutt mellom meg og eksen, etter å ha vært mye av og på, så fikk jeg og denne mannen ordentlig kontakt igjen. Vi fant på ting sammen - gikk på skogstur, lagde mat og så film sammen og hadde til slutt sex. Men det gikk lang tid mellom hver gang og han var veldig vanskelig å "huke tak i". Veldig tilbaketrukken, kanskje litt sjenert.. jeg tenkte at han kanskje bare var så vandt til å være singel og fokusere på barnet sitt og hobbyen deres og jobb, at han slet med å få tid til noe dame. Så igjen ga jeg litt opp. Etter en stund traff jeg han ute - han var vakt så jeg turte ikke helt å gå bort til han da han var veldig opptatt. Så jeg sendte en melding- om han ville at jeg skulle bli med han hjem. Han svarte aldri. Neste morgen sendte jeg en ny melding, der jeg spurte hva greia var om han i det hele tatt var interessert. Da svarte han at han var veldig(!) interessert og at han fikk en påminnelse om det da han så meg igjen kvelden før. Men at han ble så usikker pga jeg og eksen hadde vært så mye av og på. Så ble han stille igjen... jeg ble sammen med eksen igjen da han kom krypende, siden jeg følte igjen at det ikke gikk noen vei med denne mannen. Så ble jeg gravid med eksen, det ble slutt. Jeg sendte mannen en melding noen måneder etter jeg hadde født. Han svarte ikke, men fortsatte å like bilder jeg postet på facebook. Så han jevnt og trutt rundtom i et år etterpå uten noe kontakt, fortsatt traff han noe i meg hver gang...

Den siste uka har jeg tenkt mye på han og at jeg ville prøve å ta opp kontakten igjen. Disse følelsene har liksom aldri forsvunnet helt, og nysgjerrigheten på han har alltid vært der. Han var drømmemannen på så utrolig mange måter. Men for to dager siden fikk jeg beskjed om at han hadde blitt funnet død etter å ha tatt livet sitt. Det første som slo meg var at nå fikk jeg aldri muligheten til å finne ut om det kunne bli noe mellom oss. Jeg følte en enorm sorg, samtidig som jeg følte meg litt teit for å ta det så tungt. Jeg tenker hele tiden på de gode stundene vi hadde sammen - da jeg lå i armkroken hans, da vi stod og lagde mat og tullet sammen... den fantastiske sexen. Smilet hans. Alle minnene jeg har av han fra dag 1 jeg traff han.

Jeg føler meg teit som depper og føler sorg og tap, når han aldri var min og jeg ikke engang vet om han tenkte på meg på samme måte som jeg tenkte på han. Vi har ikke engang hatt kontakt (kun øyekontakt på avstand) på 2 år. Jeg tenker at jeg har lagt for mye i det, og at det at han er borte for godt forsterker det hele. Har jeg i det hele tatt rett til å sørge over det her, når det finnes så mange andre som har grunn til å sørge? Det er det jeg føler.. jeg er av sterk tro om at de som er døde følger med på oss som blir igjen. Synst han jeg er teit som er så lei meg? Huff.. dette ble langt, men jeg måtte bare få luftet tankene litt.. 

Anonymkode: bf991...b96

[AnonymBruker]

hei, 

jeg har ikke vært i lignende situasjon men vil påpeke at ALLE har lov til å sørge.. enten dere var i et forhold den tiden eller ikke. Det er selvfølgelig vondt for deg og deg skal du få lov til å vise.

det virker som at dere likte hverandre veldig godt, bare at muligheten til å bli sammen ikke var der kanskje. Jeg tror han synes det er godt å se at du sørger - det betyr jo faktisk at du bryr deg om han. 

kondolerer.. 

Anonymkode: 30482...baf

[AnonymBruker]

Alle kan sørge, det er ingen grense på det. Men måten du legger frem dette synes jeg er rimelig spesielt. Her handler det om deg, og din sorg. Når noen tar livet sitt så er stort sett det meste man tenker på hvor vondt denne personen har hatt det som har valgt å avslutte livet. Ikke hvilke sjanser du mistet. Så jeg føler helt ærlig ikke for å trøste deg. Selv om alle har rett til sorg, så synes jeg det er vanskelig å lese at noen sørger over hva de selv har mistet, når en ung person har valgt å avslutte livet sitt. Det er jo vanvittig trist når noen ikke ønsker å leve lenger. 

Anonymkode: b4c5f...c1a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle kan sørge, det er ingen grense på det. Men måten du legger frem dette synes jeg er rimelig spesielt. Her handler det om deg, og din sorg. Når noen tar livet sitt så er stort sett det meste man tenker på hvor vondt denne personen har hatt det som har valgt å avslutte livet. Ikke hvilke sjanser du mistet. Så jeg føler helt ærlig ikke for å trøste deg. Selv om alle har rett til sorg, så synes jeg det er vanskelig å lese at noen sørger over hva de selv har mistet, når en ung person har valgt å avslutte livet sitt. Det er jo vanvittig trist når noen ikke ønsker å leve lenger. 

Anonymkode: b4c5f...c1a

Jeg reagerte på det samme, og reagerte også litt på at det er en unge oppi dette, som har mistet sin far  

Og hvis dette har skjedd denne uken eller ganske nylig, kan han bli gjenkjent via disse detaljene i tillegg av noen som var rundt han og var glad i han.. :/ Så det var litt dumt innlegg, må jeg innrømme at jeg synes, jeg også. Av de grunnene...

Men uansett ts. Alle har rett til å sørge... Kondolerer

Anonymkode: 061e2...753

[TinaChristina]

Jeg mistet min store kjærlighet da han tok sitt eget liv. Vi hadde et barn sammen. Jeg synes ikke du er teit som sørger over dette. Hvorfor skal du ikke få lov til det? Du var jo tydelig glad i mannen.

Ser anonym bruker over her mener at man ikke kan sørge over noen som har tatt sitt eget liv siden de har hatt det så tungt i forkant. Verste jeg har hørt!

Klem til TS, sørg til du er ferdig å sørge

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle kan sørge, det er ingen grense på det. Men måten du legger frem dette synes jeg er rimelig spesielt. Her handler det om deg, og din sorg. Når noen tar livet sitt så er stort sett det meste man tenker på hvor vondt denne personen har hatt det som har valgt å avslutte livet. Ikke hvilke sjanser du mistet. Så jeg føler helt ærlig ikke for å trøste deg. Selv om alle har rett til sorg, så synes jeg det er vanskelig å lese at noen sørger over hva de selv har mistet, når en ung person har valgt å avslutte livet sitt. Det er jo vanvittig trist når noen ikke ønsker å leve lenger. 

Anonymkode: b4c5f...c1a

Selvfølgelig tenker jeg på smerten han må ha følt på, hvor ille det faktisk må ha vært for at han ikke klarte å se noen annen utvei. Jeg selv har sett så mørkt på livet og hatt det så vondt at jeg ville ta livet mitt (prøvde ikke), da hadde jeg det alvorlig vondt. Så når han faktisk klarte å utføre det, da må smerten ha vært uutholdelig. Jeg ser hele tiden for meg han utføre denne handlingen, om han gråt og var redd, om han var bestemt og behersket.. grusomme tanker og bilder i hodet mitt, og en enorm trang til å ville få han tilbake i live og fortelle han at ting VIL bli bedre. Men takk for at du tror jeg er en kald og egoistisk kjerring.

Ts

Anonymkode: bf991...b96

[Gjest Naturbarn1]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

I 5 år har jeg vært litt avstandsforelsket i en mann på hjemstedet mitt. Jeg møtte han på treningsstudioet her og vi fant veldig tonen. Det utviklet seg ikke drastisk, jeg sov hos han en gang, han hjalp meg med diverse praktiske ting osv, men pga aldersforskjellen mellom oss var han veldig tilbaketrukken. Jeg ble sammen med en annen, ga litt opp da det aldri førte noen vei. Selv da jeg var sammen med eksen min og var veldig forelsket i han, så fikk denne mannen blodet mitt til å bruse hver gang jeg så han. Det var liksom noe spesielt med han som hadde satt seg veldig fast i meg.

For 2 år siden, da det ble slutt mellom meg og eksen, etter å ha vært mye av og på, så fikk jeg og denne mannen ordentlig kontakt igjen. Vi fant på ting sammen - gikk på skogstur, lagde mat og så film sammen og hadde til slutt sex. Men det gikk lang tid mellom hver gang og han var veldig vanskelig å "huke tak i". Veldig tilbaketrukken, kanskje litt sjenert.. jeg tenkte at han kanskje bare var så vandt til å være singel og fokusere på barnet sitt og hobbyen deres og jobb, at han slet med å få tid til noe dame. Så igjen ga jeg litt opp. Etter en stund traff jeg han ute - han var vakt så jeg turte ikke helt å gå bort til han da han var veldig opptatt. Så jeg sendte en melding- om han ville at jeg skulle bli med han hjem. Han svarte aldri. Neste morgen sendte jeg en ny melding, der jeg spurte hva greia var om han i det hele tatt var interessert. Da svarte han at han var veldig(!) interessert og at han fikk en påminnelse om det da han så meg igjen kvelden før. Men at han ble så usikker pga jeg og eksen hadde vært så mye av og på. Så ble han stille igjen... jeg ble sammen med eksen igjen da han kom krypende, siden jeg følte igjen at det ikke gikk noen vei med denne mannen. Så ble jeg gravid med eksen, det ble slutt. Jeg sendte mannen en melding noen måneder etter jeg hadde født. Han svarte ikke, men fortsatte å like bilder jeg postet på facebook. Så han jevnt og trutt rundtom i et år etterpå uten noe kontakt, fortsatt traff han noe i meg hver gang...

Den siste uka har jeg tenkt mye på han og at jeg ville prøve å ta opp kontakten igjen. Disse følelsene har liksom aldri forsvunnet helt, og nysgjerrigheten på han har alltid vært der. Han var drømmemannen på så utrolig mange måter. Men for to dager siden fikk jeg beskjed om at han hadde blitt funnet død etter å ha tatt livet sitt. Det første som slo meg var at nå fikk jeg aldri muligheten til å finne ut om det kunne bli noe mellom oss. Jeg følte en enorm sorg, samtidig som jeg følte meg litt teit for å ta det så tungt. Jeg tenker hele tiden på de gode stundene vi hadde sammen - da jeg lå i armkroken hans, da vi stod og lagde mat og tullet sammen... den fantastiske sexen. Smilet hans. Alle minnene jeg har av han fra dag 1 jeg traff han.

Jeg føler meg teit som depper og føler sorg og tap, når han aldri var min og jeg ikke engang vet om han tenkte på meg på samme måte som jeg tenkte på han. Vi har ikke engang hatt kontakt (kun øyekontakt på avstand) på 2 år. Jeg tenker at jeg har lagt for mye i det, og at det at han er borte for godt forsterker det hele. Har jeg i det hele tatt rett til å sørge over det her, når det finnes så mange andre som har grunn til å sørge? Det er det jeg føler.. jeg er av sterk tro om at de som er døde følger med på oss som blir igjen. Synst han jeg er teit som er så lei meg? Huff.. dette ble langt, men jeg måtte bare få luftet tankene litt.. 

Anonymkode: bf991...b96

Hvorfor leker du slik med menn sine følelser?

[AnonymBruker]

25 minutter siden, CaramelDevil skrev:

Jeg mistet min store kjærlighet da han tok sitt eget liv. Vi hadde et barn sammen. Jeg synes ikke du er teit som sørger over dette. Hvorfor skal du ikke få lov til det? Du var jo tydelig glad i mannen.

Ser anonym bruker over her mener at man ikke kan sørge over noen som har tatt sitt eget liv siden de har hatt det så tungt i forkant. Verste jeg har hørt!

Klem til TS, sørg til du er ferdig å sørge

Så ufattelig trist 😢 Det må være helt forferdelig 😢 

Tusen takk, og klem til deg også ❤

Ts

Anonymkode: bf991...b96

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle kan sørge, det er ingen grense på det. Men måten du legger frem dette synes jeg er rimelig spesielt. Her handler det om deg, og din sorg. Når noen tar livet sitt så er stort sett det meste man tenker på hvor vondt denne personen har hatt det som har valgt å avslutte livet. Ikke hvilke sjanser du mistet. Så jeg føler helt ærlig ikke for å trøste deg. Selv om alle har rett til sorg, så synes jeg det er vanskelig å lese at noen sørger over hva de selv har mistet, når en ung person har valgt å avslutte livet sitt. Det er jo vanvittig trist når noen ikke ønsker å leve lenger. 

Anonymkode: b4c5f...c1a

Når TS spør om det er greit at hun sørger, så er det ganske naturlig at fokuset i innlegget ligger på hennes forhold til denne mannen, og hvordan hans død føles for henne. Jeg har selv en eks som tok selvmord, og opplevde sinne, undring og sorg, akkurat som jeg ville gjort om han døde av andre årsaker. 

At man sørger over det man selv har mistet, er helt normalt og naturlig. Den første og mest intense sorg-perioden er det gjerne sin egen sorg som fyller tankene mest. Sorgen over at noen som stod en nær, hadde det så vondt, gjør gjerne sorgen ekstra stor, det er ikke en egen type sorg som dytter bort alt annet. Man kan ha to tanker i hodet samtidig. Selv om det finnes andre sørgende enn TS, så betyr ikke det at det er egoistisk av henne å sørge. 

Jeg kjenner flere som har mistet noen til selvmord (inkludert meg selv), og hovedfokuset vårt var ikke konstant på "hvor vondt denne personen må ha hatt det", noe som er like greit, da det ville vært ødeleggende for mange. Hvis jeg skulle brukt all tid på å tenke på hvor vondt eksen min hadde det, og derfor ikke tillat meg selv å sørge, så hadde jeg stengt all sorgen inne, og det burde man i hvert fall ikke gjøre. 

Til TS;

Jeg synes absolutt du har rett til å sørge. Han var viktig for deg, selv omstendighetene var som de var, uavhengig av hvor mange som stod han nærmere. Alle har lov til å sørge, også du. Sender deg en klem og medfølelse i den vonde tiden  

Anonymkode: 6349a...647

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Naturbarn1 skrev:

Hvorfor leker du slik med menn sine følelser?

Det var vel jeg som følte at han lekte med mine en periode.. han var så hot and cold om hverandre, gikk ikke an å få noe svar ut av han. Så jeg gikk videre. Men ikke helt da følelsene og interessen for han aldri forsvant. Vet ikke om det hadde vært noe annerledes om det ikke hadde vært for eksen for å være helt ærlig.. før trodde jeg det, men da jeg fikk vite at han hadde slitt psykisk i mange år så falt bitene litt på plass.. Han virket veldig interessert i perioder, men samtidig fryktelig tafatt. Jeg fikk inntrykk av at han var så glad i å være alene at det nesten ikke var vits å prøve å komme seg innpå han engang. Ble sjokkert da det viste seg å være motsatt. Mulig han var redd for å slippe andre inn.

Ts

Anonymkode: bf991...b96

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

hei, 

jeg har ikke vært i lignende situasjon men vil påpeke at ALLE har lov til å sørge.. enten dere var i et forhold den tiden eller ikke. Det er selvfølgelig vondt for deg og deg skal du få lov til å vise.

det virker som at dere likte hverandre veldig godt, bare at muligheten til å bli sammen ikke var der kanskje. Jeg tror han synes det er godt å se at du sørger - det betyr jo faktisk at du bryr deg om han. 

kondolerer.. 

Anonymkode: 30482...baf

Tusen takk for et fint svar

Ts

Anonymkode: bf991...b96

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når TS spør om det er greit at hun sørger, så er det ganske naturlig at fokuset i innlegget ligger på hennes forhold til denne mannen, og hvordan hans død føles for henne. Jeg har selv en eks som tok selvmord, og opplevde sinne, undring og sorg, akkurat som jeg ville gjort om han døde av andre årsaker. 

At man sørger over det man selv har mistet, er helt normalt og naturlig. Den første og mest intense sorg-perioden er det gjerne sin egen sorg som fyller tankene mest. Sorgen over at noen som stod en nær, hadde det så vondt, gjør gjerne sorgen ekstra stor, det er ikke en egen type sorg som dytter bort alt annet. Man kan ha to tanker i hodet samtidig. Selv om det finnes andre sørgende enn TS, så betyr ikke det at det er egoistisk av henne å sørge. 

Jeg kjenner flere som har mistet noen til selvmord (inkludert meg selv), og hovedfokuset vårt var ikke konstant på "hvor vondt denne personen må ha hatt det", noe som er like greit, da det ville vært ødeleggende for mange. Hvis jeg skulle brukt all tid på å tenke på hvor vondt eksen min hadde det, og derfor ikke tillat meg selv å sørge, så hadde jeg stengt all sorgen inne, og det burde man i hvert fall ikke gjøre. 

Til TS;

Jeg synes absolutt du har rett til å sørge. Han var viktig for deg, selv omstendighetene var som de var, uavhengig av hvor mange som stod han nærmere. Alle har lov til å sørge, også du. Sender deg en klem og medfølelse i den vonde tiden  

Anonymkode: 6349a...647

Det er akkurat det jeg mener med innlegget, takk for at du påpeker det

Det er klart man tenker på hvordan personen hadde det, men det er ikke det jeg tenker aller mest på. Jeg tenker på de deilige stundene våre sammen og samtalene våre. Hva jeg kunne gjort annerledes og hva hvis, - om jeg kunne ha utgjort noe forskjell på livskvaliteten hans om jeg visste om dette, ved å strekke ut en hånd og være der om han ønsket det (denne er nok den værste..). Jeg vet at man ikke skal tenke "hva hvis", men det er den som overtar sorgen mest akkurat nå. Fantaserer om hvordan det kunne ha vært, dagdrømmer. Den første dagen var det sorg fordi jeg syntes synd i han og ville bare klemme han, fikk en enorm omsorgfølelse og medfølelse for han. Deretter ble det da et faktum at jeg aldri ville få bli bedre kjent med han og si de tingene jeg ville si, men som jeg aldri turte å si. 

Tusen takk, dette gjorde godt å lese ❤ Klem til deg også!

Ts

Anonymkode: bf991...b96

[AnonymBruker]

Dette må ha vært skikkelig vondt for deg. Jeg synes du har all rett til å sørge. Alle har det. Sorgen bare vokser om man ikke tillater seg å  sørge og å føle det man føler. Helt enig med anonym647 over her: Jeg forstår fokuset ditt i innlegget. Det er du som spør om råd her, og det må være lov å tenke på seg selv og ha fokus på seg selv når det er du som skriver innlegget, du som sørger. Familien hans har nok sine kilder hvor de får utløp for sin smerte. En ting som kan gjøre godt, er å skrive et brev til ham, skriv de tingene du aldri fikk sagt. Hvis det kjennes riktig. Sender deg gode tanker <3

 

Anonymkode: 6c679...96a

[AnonymBruker]

Jeg hadde trukket meg bort med eller uten depresjon ts, så ikke ha skyldfølelse (hva hvis jeg gjorde sånn og sånn?). Greia er at selv om jeg hadde trekt meg bort av de vibbene som ble sendt ut, så hadde jeg ikke hadde klandret deg! 

Anonymkode: 061e2...753