Hvorfor er dere så redde for å revne?

[AnonymBruker]

Overskriften er kanskje litt misvisende, men jeg forstår jo egentlig hvorfor dere er redde for å revne. Det høres grusomt ut, å revne "der nede", tenk så fælt? Jeg kan si at jeg har født to ganger, revnet grad 2 begge ganger (dvs at jeg måtte sy i 30-60 minutter etterpå). Jeg kjente ikke at jeg revnet selv om jeg ikke var bedøvet. Det var en ikke-sak, for å si det sånn, og det må være det mildeste med hele fødselen synes jeg. Det svir og brenner når hodet står i åpningen, og jeg vet at enkelte kjenner at de revner, men det som går igjen hos meg og de jeg kjenner er at man ikke kjenner akkurat det at man revner. Dessuten kan man be om bedøvelse hvis man er fryktelig redd for det. Ville bare skrive noen beroligende ord til de som er redde for det Mange kjenner det ikke i det hele tatt. For meg var riene verst! 

Anonymkode: 21770...f2a

[AnonymBruker]

Tja, mange er vel redd for fødselsskader utover det du beskriver, problemer med å holde på urin og avføring, prolaps osv osv. Mange må opereres etter fødselsskader.  Dessuten skjønner du vel at det å revne i underlivet aldri kan høres forlokkende ut for noen?

Anonymkode: 3a06f...73e

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Tja, mange er vel redd for fødselsskader utover det du beskriver, problemer med å holde på urin og avføring, prolaps osv osv. Mange må opereres etter fødselsskader.  Dessuten skjønner du vel at det å revne i underlivet aldri kan høres forlokkende ut for noen?

Anonymkode: 3a06f...73e

Men poenget mitt er at man, stort sett, ikke kjenner at man revner. Og stort sett så får man ikke fødselsskader. Prolaps behøver heller ikke å være alvorlig. Stort sett går det veldig bra ! 

"Dessuten skjønner du vel at det å revne i underlivet aldri kan høres forlokkende ut for noen?", skriver du, og det er jo nøyaktig det jeg selv har påpekt i hovedinnlegget ! 

Anonymkode: 21770...f2a

[Mippi]

Jeg er redd for det. Men ikke fordi det gjør vondt slik du tror.

Jeg er redd for å aldri kunne nyte sex igjen. Å miste følelsen eller bli slapp og ute av stand til å kunne trene meg opp igjen. Da mister man mannen sin, for han vil jo ha sex. Og sex er limet i forholdet. 

Pluss at jeg elsker sex selv. Hvis jeg aldri kan nyte det igjen... For en deprimerende tilværelse... 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Mippi skrev:

Jeg er redd for det. Men ikke fordi det gjør vondt slik du tror.

Jeg er redd for å aldri kunne nyte sex igjen. Å miste følelsen eller bli slapp og ute av stand til å kunne trene meg opp igjen. Da mister man mannen sin, for han vil jo ha sex. Og sex er limet i forholdet. 

Pluss at jeg elsker sex selv. Hvis jeg aldri kan nyte det igjen... For en deprimerende tilværelse... 

Men hva er sannsynligheten for at du blir ødelagt slik at du ikke kan nyte sex? Den er svært liten! Svært liten. Det er nærmest en fantasi.

Jeg synes sex har blitt mye bedre etter fødslene, og jeg er ikke slapp i det hele tatt. Knip, knip, knip så går det så bra så. Og ikke ta sorgene på forskudd, det stresser babyen, og er det noe som ikke er bra for babyen så er det stress. 

 

Anonymkode: 21770...f2a

[Silfen]

2 minutter siden, Mippi skrev:

Jeg er redd for det. Men ikke fordi det gjør vondt slik du tror.

Jeg er redd for å aldri kunne nyte sex igjen. Å miste følelsen eller bli slapp og ute av stand til å kunne trene meg opp igjen. Da mister man mannen sin, for han vil jo ha sex. Og sex er limet i forholdet. 

Pluss at jeg elsker sex selv. Hvis jeg aldri kan nyte det igjen... For en deprimerende tilværelse... 

Da bør du vel bare la vær å få barn. Evt gå i terapi slik at du kan få prioriteringene dine i orden.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men poenget mitt er at man, stort sett, ikke kjenner at man revner. Og stort sett så får man ikke fødselsskader. Prolaps behøver heller ikke å være alvorlig. Stort sett går det veldig bra ! 

"Dessuten skjønner du vel at det å revne i underlivet aldri kan høres forlokkende ut for noen?", skriver du, og det er jo nøyaktig det jeg selv har påpekt i hovedinnlegget ! 

Anonymkode: 21770...f2a

Jeg skjønner at du tar lett på dette, men det gjør ikke jeg og mange andre. Hvert år er det noen kvinner som får svært alvorlige fødselsskader, mange får mindre alvorlige, og svært mange får mild inkontinens osv.

Er det så vanskelig for deg å forstå?

Anonymkode: 3a06f...73e

[Mippi]

11 minutter siden, Silfen skrev:

Da bør du vel bare la vær å få barn. Evt gå i terapi slik at du kan få prioriteringene dine i orden.

Øh.

Kan man ikke svare i tråden uten å bli beskyldt for å ha feil prioriteringer?

Hvorfor mener du jeg prioriterer feil? 

 

Tråden spør etter svar på hvorfor vi er redde for å revne. Det blir det samme som å spørre om hvorfor folk har høydeskrekk. Man svarer HI, men det betyr ikke at man har høydeskrekk hele tiden. Jeg blir livredd for at fjellet skal rase sammen når jeg går fjelltur f.eks. At jeg skal dø sakte. Det er irrasjonelt, men det er det jeg er redd for, og det er derfor det jeg svarer.

Og helt ærlig ser jeg ikke at det å ønske å kunne være intim med mannen sin er feil prioritering..

Endret 27. september 2016 av Mippi

[Mippi]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er sannsynligheten for at du blir ødelagt slik at du ikke kan nyte sex? Den er svært liten! Svært liten. Det er nærmest en fantasi.

Jeg synes sex har blitt mye bedre etter fødslene, og jeg er ikke slapp i det hele tatt. Knip, knip, knip så går det så bra så. Og ikke ta sorgene på forskudd, det stresser babyen, og er det noe som ikke er bra for babyen så er det stress. 

 

Anonymkode: 21770...f2a

Vel. Det fungerer faktisk ikke slik for dem jeg har beskrevet. De er ødelagte etter fødsel. Bl.a. min mor...

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Silfen skrev:

Da bør du vel bare la vær å få barn. Evt gå i terapi slik at du kan få prioriteringene dine i orden.

Man kan fint være redd for å revne selv om man velger å få barn. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Nå synes jeg du var ekstra usmakelig selv til deg å være.

Anonymkode: 3a06f...73e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er sannsynligheten for at du blir ødelagt slik at du ikke kan nyte sex? Den er svært liten! Svært liten. Det er nærmest en fantasi.

Jeg synes sex har blitt mye bedre etter fødslene, og jeg er ikke slapp i det hele tatt. Knip, knip, knip så går det så bra så. Og ikke ta sorgene på forskudd, det stresser babyen, og er det noe som ikke er bra for babyen så er det stress. 

 

Anonymkode: 21770...f2a

Jeg revnet, ble sydd dårlig og fikk sammengroinger inne i vevet som førte til sinnsyke smerter ved samleie og også toalettbesøk (avføring) i flere år. Det ble faktisk ikke bra igjen før jeg fikk nr 2 nesten 3 år seinere. Denne perioden var vel når jeg ser på det i ettertid det som ødela ekteskapet vårt både pga smertene ved samleie direkte og hvor deprimert jeg ble av smertene.

Vil si du er utrolig kunnskapsløs om du tror det ikke skjer at kvinner får alvorlige skader ved fødsel.

Anonymkode: 84489...934

[Fru Uperfekt]

14 minutter siden, Silfen skrev:

Da bør du vel bare la vær å få barn. Evt gå i terapi slik at du kan få prioriteringene dine i orden.

Hva er gale med prioriteringene da?

Er det feil å ønske å fortsatt ha ett bra sex liv?

Er det feil å ønske at partneren blir tilfredsstilt?

Livet er da ikke ikke over fordet en har barn

[Mippi]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg revnet, ble sydd dårlig og fikk sammengroinger inne i vevet som førte til sinnsyke smerter ved samleie og også toalettbesøk (avføring) i flere år. Det ble faktisk ikke bra igjen før jeg fikk nr 2 nesten 3 år seinere. Denne perioden var vel når jeg ser på det i ettertid det som ødela ekteskapet vårt både pga smertene ved samleie direkte og hvor deprimert jeg ble av smertene.

Vil si du er utrolig kunnskapsløs om du tror det ikke skjer at kvinner får alvorlige skader ved fødsel.

Anonymkode: 84489...934

Det er ganske tabu å svare noe annet enn "barnet betyr alt, ingenting annet enn barnet betyr noe etter at man har fått barn. Barn barn barn!!"

At man ikke kan tilfredsstille seg selv eller mannen sin er visst ikke så viktig... Og det synes JEG er feil prioritering. For meg er forholdet såpass viktig. Mannen betyr så mye for meg. Vårt samliv gir meg livsglede og lykkerus. Jeg er ikke avhengig av en mann, men gud hvor godt det er med en bestevenn og elsker i én og samme mann.

Endret 27. september 2016 av Mippi

[Fru Uperfekt]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er sannsynligheten for at du blir ødelagt slik at du ikke kan nyte sex? Den er svært liten! Svært liten. Det er nærmest en fantasi.

Jeg synes sex har blitt mye bedre etter fødslene, og jeg er ikke slapp i det hele tatt. Knip, knip, knip så går det så bra så. Og ikke ta sorgene på forskudd, det stresser babyen, og er det noe som ikke er bra for babyen så er det stress. 

 

Anonymkode: 21770...f2a

Så lenge risikoen er der så er det alltid en mulighet til at ting går galt.

Er nok av de som har fått skader på underlivet etter en fødsel, skader som påvirker dagliglivet og sex livet deres, selv om dette trolig er en gruppe som ikke akkurat skriker ut så betyr det ikke at vi skal undervurdere hvor mye dette påvirker disse damenes liv.

[Fru Uperfekt]

4 minutter siden, Mippi skrev:

Det er ganske tabu å svare noe annet enn "barnet betyr alt, ingenting annet enn barnet betyr noe etter at man har fått barn. Barn barn barn!!"

At man ikke kan tilfredsstille seg selv eller mannen sin er visst ikke så viktig... Og det synes JEG er feil prioritering. For meg er forholdet såpass viktig. Mannen betyr så mye for meg. Vårt samliv gir meg livsglede og lykkerus. Jeg er ikke avhengig av en mann, men gud hvor godt det er med en bestevenn og elsker i én og samme mann.

Hvorfor er det egentlig blitt sånn?

Virker som endel tror at en skal mer eller mindre slutte å eksistere som eget individ og at alt skal kretse rundt barna fra den dagen de er født.

Ja en skal gi barna en så bra oppvekst som en kan men en skal ikke slutte å være kollega, kjæreste, venn m.m bare fordet en er heldig nok til å være forelder.

[AdEm]

Var ikke noe særlig redd får å revne, viste at baby var stor og det gikk veldig bra. Gjorde ikke særlig vondt å sy heller, fokus på baby da 😁

[Arkana]

Sannsynligheten for at man får en så stor fødselsskade at det gir varige mén er veldig liten (selv for de som får store rupturer vil de fleste bli bra igjen). Det er mye som kan skje under fødsel, barnet kan bli skadet eller dø, det samme kan mor. Risikoen vil aldri bli lik 0, og takler man ikke det må man nesten bare la være å få barn. 

[AnonymBruker]

Det er et enkelt svar. Jeg var ikke redd første gang, og revnet. Flere steder. Det var måneder i smertehelvete. Turer inn og ut hos legen. Ødelagt barseltid og ca 8 mnd før jeg var litt normal igjen. 

Fortsatt litt plager med dette. Logisk nok er jeg livredd for å revne igjen.

Anonymkode: c59f0...37e

[Mippi]

8 minutter siden, Fru Uperfekt skrev:

Hvorfor er det egentlig blitt sånn?

Virker som endel tror at en skal mer eller mindre slutte å eksistere som eget individ og at alt skal kretse rundt barna fra den dagen de er født.

Ja en skal gi barna en så bra oppvekst som en kan men en skal ikke slutte å være kollega, kjæreste, venn m.m bare fordet en er heldig nok til å være forelder.

Aner ikke hvorfor det har blitt sånn.

Jeg jobber med mange kvinner, og det er ikke rent sjeldent at det på bl.a.  julebordet snakkes høyt om ting det er vanskelig å snakke om ellers. Derfra vet jeg at veldig mange kvinner ser på sex etter barn som totalt unødvendig. Ofte nok hører jeg dem si "jeg har barn, sex er ikke akkurat noe jeg har tid til". De samme kvinnene opplever ting som de snakker om ellers i året, sure mannfolk som de krangler mye med, utroskap og det å bli forlatt. Og ikke skjønner de liksom hvorfor... 

Endret 27. september 2016 av Mippi

[Arkana]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var ikke redd første gang, og revnet. Flere steder. Det var måneder i smertehelvete. Turer inn og ut hos legen. Ødelagt barseltid og ca 8 mnd før jeg var litt normal igjen. 

Fortsatt litt plager med dette. Logisk nok er jeg livredd for å revne igjen.

Anonymkode: c59f0...37e

Sånn var det for meg også, men jeg ble helt bra igjen og fødte to barn uten problemer etter det. Store rupturer sees nesten utelukkende hos førstegangsfødende, så det er heldigvis liten sjanse for at det skjer igjen, og det er lurt å snakke med sykehuset nesten gang du blir gravid slik at man kan legge en plan for fødselen for å unngå at det skjer igjen.