"Skilles" fra min egen familie?

[LittleBabyBlue]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg flytta fordi kjæresten skulle flytte hjemmefra, og det virket fornuftig å være to. Vi hadde allerede vært sammen noen år. Lite festing. Lite gutter. Jeg jobbet, mye, og gikk på skole. Men det var godt for familien at jeg flyttet ut. Nøklene mine fikk jeg meg meg, men min far ba senere om å få dem igjen.

 

Jeg jobbet minst like hardt for å komme inn på skole slm

søsteren min. Kanskje hardere. Jeg hadde ikke like lett for å ta alt på skolen som henne. Og kom inn på like prestisjetung skole. Jeg tok ekstra undervisning etter skolen, gråt meg gjennom år etter år. Gikk ut med skikkelig gode karakterer. 

Klart jeg inviterte mine foreldre! Burde jeg trenge å be på mine knær om at de ofrer langhelg på hytta for skoleavslutning? 

Nei, jeg sa aldri ifra, fordi jeg ønsket meg akkurat det min søster fikk. Jeg hadde jo gledet meg i TRE år 

 

 

Anonymkode: a5f36...7af

Å ikke gå på din skoleavsluttning var det jeg reagerte mest på, så måtte spørre om du innviterte de. Synes det da er låvmål av de å ikke gå. Hvis du jobbet like hardt som din søster virker det også urettferdig at de ikke feiret det på samme måte. 

Har dere hatt en langvarig konflikt som startet i tenårene? Det virker litt motsigende å si at du var vanskelig i det meste av tenårene samtidig som du sier at du har funnet deg i alt. 

Synes også du må gå litt i deg selv. Ja dine foreldre anerkjenner ikke dine følelser, men du anerkjenner ikke din søsters. Hennes følelser om å bli tilsidesatt er like ekte og virkelige som dine om å ikke få anerkjennelse.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, LittleBabyBlue skrev:

Å ikke gå på din skoleavsluttning var det jeg reagerte mest på, så måtte spørre om du innviterte de. Synes det da er låvmål av de å ikke gå. Hvis du jobbet like hardt som din søster virker det også urettferdig at de ikke feiret det på samme måte. 

Har dere hatt en langvarig konflikt som startet i tenårene? Det virker litt motsigende å si at du var vanskelig i det meste av tenårene samtidig som du sier at du har funnet deg i alt. 

Synes også du må gå litt i deg selv. Ja dine foreldre anerkjenner ikke dine følelser, men du anerkjenner ikke din søsters. Hennes følelser om å bli tilsidesatt er like ekte og virkelige som dine om å ikke få anerkjennelse.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke var stort for dem å se meg få vitnemål.. 

Jeg var en pøbeltenåring, men grunnen til at jeg fant meg i det ene og det andre var fordi det ikke var åpent for diskusjon hjemme. Det ble bare krig. Jeg var barn, de var voksne. De hadde rett. Jeg tok feil. 

Hvorfor skal jeg anerkjenne hennes? Hun og jeg omgås ikke.

Anonymkode: a5f36...7af

[LittleBabyBlue]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke var stort for dem å se meg få vitnemål.. 

Jeg var en pøbeltenåring, men grunnen til at jeg fant meg i det ene og det andre var fordi det ikke var åpent for diskusjon hjemme. Det ble bare krig. Jeg var barn, de var voksne. De hadde rett. Jeg tok feil. 

Hvorfor skal jeg anerkjenne hennes? Hun og jeg omgås ikke.

Anonymkode: a5f36...7af

Det kan jeg ikke svare på. De burde ha vært der og skylder deg en unnskyldning.

Det finnes andre måter å motsi og ergre foreldre enn verbalt, feks ved å gjøre opprør og være en pøbelunge som de hele tiden må uroe seg for. Å gjøre det motsatte av hva foreldre sier og forventer er også å motsi de, bare med handling istedet for ord.

Merkelig at du ikke ser hvor lik du er dine foreldre når du ikke vil anerkjenne din søsters følelser, men bare avfeier de. 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, LittleBabyBlue skrev:

Det kan jeg ikke svare på. De burde ha vært der og skylder deg en unnskyldning.

Det finnes andre måter å motsi og ergre foreldre enn verbalt, feks ved å gjøre opprør og være en pøbelunge som de hele tiden må uroe seg for. Å gjøre det motsatte av hva foreldre sier og forventer er også å motsi de, bare med handling istedet for ord.

Merkelig at du ikke ser hvor lik du er dine foreldre når du ikke vil anerkjenne din søsters følelser, men bare avfeier de. 

Hun er ikke mitt barn. Jeg har ikke noe ansvar for henne. Hun er min søster, som jeg aldri har hatt noe personlig forhold til. Vi har ikke hatt kontakt siden vi flyttet hjemmefra og ingen av oss føler noen tilknytning til hverandre. Mener du det er sammenlignbart av hvordan foreldrene mine behandlet meg er det noe galt med deg.

Anonymkode: a5f36...7af

[LittleBabyBlue]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er ikke mitt barn. Jeg har ikke noe ansvar for henne. Hun er min søster, som jeg aldri har hatt noe personlig forhold til. Vi har ikke hatt kontakt siden vi flyttet hjemmefra og ingen av oss føler noen tilknytning til hverandre. Mener du det er sammenlignbart av hvordan foreldrene mine behandlet meg er det noe galt med deg.

Anonymkode: a5f36...7af

Behandlingen nei, men hvordan dere takler at noen uttrykker sine følelser og kritiserer er helt lik. Du avfeier din søsters følelse av å måtte skrike etter oppmerksomhet fordi dine pøbelstreker tok all fokus, dine foreldre avfeier din følelse av å ikke bli oppmuntret og din innsats ikke verdsatt. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er den eneste taperen i denne saken. Desverre.. At dine foreldre ikke behandlet deg og dine søsken likt er et problem de har, og uansett hvor mye du unngår de kan ikke de gjøre noe for å endre på fortiden. Det er ikke sikkert at de vil erkjenne det heller.. Hvis jeg var deg ville jeg valgt mine kamper med omhu, og AKSEPTERT DEM. Å akseptere er ikke det samme som å tilgi og la folk "slippe unna" men en måte å gjøre det enklere for DEG å leve DITT liv på en måte som gjør at DU ikke ender opp bitter som 90åring. Skriv ned hver dag og gjenta for deg selv setninger som feks

- Jeg aksepterer at mine foreldre ikke er perfekte

- Jeg aksepterer at barndommen ikke ble som jeg ønsket

- Jeg aksepterer at jeg og min familie har problemer

- Jeg aksepterer at vi er ulike 

 

Videre kan du jobbe med din egen selvfølelse som feks

- Jeg er verdt å elske selv om jeg føler meg såret av foreldrene mine

- Jeg er viktig

- Jeg er god nok

- Jeg er min egen lykkes smed

- Jeg tar ansvar for min egen lykke

 

Osv.

 

Poenget mitt er: du må være den med sterkt hjertet her og ha VERDIGHET. Du må være din egen bestevenn og ikke la andre være ansvarlig for din lykke. Kun du er det.

 

Håper du kommer i kontakt med dem igjen. Det er ikke din skyld at ting er som det er, men du trenger ikke være "like dårlig"

Anonymkode: 345fc...ad1

Bullshit - det må ikke være noen tapere her og etter det jeg kan se er foreldrene taperne som har ødelagt er forholder til sin datter pga forskjellsbehandling og nå mangel på selvinnsikt.

Oppgjør m barndommen kommer typisk i slutten av 20-årene/gjennom 30-årene. Først rundt 40 eroderes vanlig å ha nok. distanse til å se det nøytralt og ærlig. Dette er en prosess du må gjennom - kanskje du skal søke terapeut (det ville jeg gjort, vil være nyttig uansett) og holdt dialogen med foreldrene dine. Du kan stå ved at det var slik det var; dere gjorde noen feil. Det vil kanskje synke inn etterhvert, men du må gjennom en prosess som ikke er uvanlig men som vil styrke deg senere. 

Anonymkode: 22803...c3b

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal ta deg sammen TS,

Du har en mor og far som ønsker å se deg. som er glad i deg. De inviterer deg og ønsker å treffe deg. Du har jobb og hus og du er etablert ( har du barn? ) omfavn din familie som ønsker å treffe deg. Gi slipp på sjalusien og bitterheten og husk at de gjorde så godt de kunne

Anonymkode: d6978...262

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du skal ta deg sammen TS,

Du har en mor og far som ønsker å se deg. som er glad i deg. De inviterer deg og ønsker å treffe deg. Du har jobb og hus og du er etablert ( har du barn? ) omfavn din familie som ønsker å treffe deg. Gi slipp på sjalusien og bitterheten og husk at de gjorde så godt de kunne

Anonymkode: d6978...262

Tror du virkelig ikke at jeg hadde gjort nettopp det, om det føltes som et alternativ? jeg har så store problemer med å sitte rundt middagsbordet å høre på småpraten og mimringen uten å føle for å påpeke at det ikke er slik jeg husker den eller den historien, at jeg blir konfliktsky og unngår det.

 

TS

Anonymkode: a5f36...7af

[Aamu]

14 timer siden, Lou Salome skrev:

Mye av det du beskriver er helt vanlige opplevelser/barndom for en som har søsken, særlig en som er yngst. Jeg måtte alltid arve, mine gode karakterer var aldri noe stas men en selvfølge, min konfirmasjon var en mye mindre affære enn mine søskens, ingen kom på vitnemålsutdelingen. Det er kun det siste jeg husker som litt sårt, ellers var jeg aldri i tvil om at de egentlig elsket meg, var stolt av meg og så meg. Du føler det tydeligvis ikke slik, men at de har gjort deg stor urett. Spørsmålet de stiller er jo helt betimelig: hva vil du de skal gjøre med det nå? Hva skal til for at du skal tilgi dem?  Du bør kanskje gå til litt samtaleterapi for å finne ut av hva som gjør deg så sårbar? Min far ville aldri øvelseskjøre med meg, og er fortsatt nervøs når jeg kjøret. Det er fordi jeg er YNGST, ikke fordi han elsker mine søsken mer.

Jeg skjønner ikke helt. "Fordi jeg er yngst", skriver du. Hva er det som forsvarer slik oppførsel, mener du? Skal de yngste få dårlig behandling av foreldrene sine fordi de ble født i det nyligste årstallet sammenlignet med sine søsken? 

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Aamu skrev:

Jeg skjønner ikke helt. "Fordi jeg er yngst", skriver du. Hva er det som forsvarer slik oppførsel, mener du? Skal de yngste få dårlig behandling av foreldrene sine fordi de ble født i det nyligste årstallet sammenlignet med sine søsken? 

 

|Jeg føler ofte at det er litt sånn som at den førstefødte har mye fler album med bilder og hårlokker enn de andre barna. Min søster var først ut, det var dødsstas for dem. Med meg var det liksom mer en selvfølge. Kanskje hun trengte litt mer oppmuntring enn meg, kanskje de følte mer på at hun trengte bekreftelsen, mens jeg var den litt sterkere. 

Jeg har jo alltid hatt bein i nesa, og alltid klart meg på egenhånd i større grad enn søsteren min som faller sammen i hulkgråt om verden ikke alltid går hennes vei. Men er det likevel noen unnskyldning? Jeg skulle ønske foreldrene mine kunne si noe sånt som"vi er lei for det, vi følte vel vi måtte sy mer puter under armene hennes, enn dine. Vi så ikke at du også ønsket det samme". For min teenage-rage kan ha maskert behovet for å bli sett og hørt.

 

TS

Anonymkode: a5f36...7af

[Aamu]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

|Jeg føler ofte at det er litt sånn som at den førstefødte har mye fler album med bilder og hårlokker enn de andre barna. Min søster var først ut, det var dødsstas for dem. Med meg var det liksom mer en selvfølge. Kanskje hun trengte litt mer oppmuntring enn meg, kanskje de følte mer på at hun trengte bekreftelsen, mens jeg var den litt sterkere. 

Jeg har jo alltid hatt bein i nesa, og alltid klart meg på egenhånd i større grad enn søsteren min som faller sammen i hulkgråt om verden ikke alltid går hennes vei. Men er det likevel noen unnskyldning? Jeg skulle ønske foreldrene mine kunne si noe sånt som"vi er lei for det, vi følte vel vi måtte sy mer puter under armene hennes, enn dine. Vi så ikke at du også ønsket det samme". For min teenage-rage kan ha maskert behovet for å bli sett og hørt.

 

TS

Anonymkode: a5f36...7af

Uansett hva du gjorde, og hvordan du var, så er det ikke unnskyldninger som forsvarer grov forskjellsbehandling. En av arbeidsoppgavene til en forelder er å se barna sine. Ikke bare førstefødte, men alle barna sine. Man skal se behovene til barna, klarer man ikke det bedriver man omsorgssvikt.

[Lou Salome]

Et øyeblikk siden, Aamu skrev:

Jeg skjønner ikke helt. "Fordi jeg er yngst", skriver du. Hva er det som forsvarer slik oppførsel, mener du? Skal de yngste få dårlig behandling av foreldrene sine fordi de ble født i det nyligste årstallet sammenlignet med sine søsken? 

 

For faren min vil jeg alltid være veslejenta, den litt uansvarlige tror/føler han, den man er mest bekymret for, ikke stoler helt på at greier ting (som en bil eller motorgressklipper). Det irriterte jo vettet av meg som 17-åring, og jeg hylte opp om "urettferdighet! Brødrene mine fikk lov!", men jeg har jo akseptert det for ca 20 år siden, at sånn føler han det. Nå er han 75, jeg over 40, og det føles litt godt. Og det er jo ikke dårlig behandling?  Spør du brødrene mine, kunne de ha (og de gjorde det for alt jeg vet), hylt opp om "urettferdig! Dere er mer glad i henne", fordi jeg ble kjørt flere steder, fikk ta flere kjøretimer, foreldrene mine hjalp meg mer med praktiske ting, jeg ble bedre passet på, jeg slapp å klippe gresset.

Som ts sier rett over her, det er vanlig at det er mer "stas" rundt førstefødte, de har sånn "Mitt første album-bok", det er flere bilder av dem osv. Det er også vanlig at de eldste syns den yngste er mer bortskjemt, for lov til mer uvesentligheter (som lørdagsgodt og innetider), og urettferdigheten går begge veier, men på forskjellige ting. Det kan handle om alder, det kan handle om kjønn, det kan handle om personlighet, det kan handle om ytre omstendigheter, det kan handle om ubetenksom forskjellsbehandling fra foreldrene, det kan være bevisst og riktig forskjellsbehandling.

[Lou Salome]

5 minutter siden, Lou Salome skrev:

For faren min vil jeg alltid være veslejenta, den litt uansvarlige tror/føler han, den man er mest bekymret for, ikke stoler helt på at greier ting (som en bil eller motorgressklipper). Det irriterte jo vettet av meg som 17-åring, og jeg hylte opp om "urettferdighet! Brødrene mine fikk lov!", men jeg har jo akseptert det for ca 20 år siden, at sånn føler han det. Nå er han 75, jeg over 40, og det føles litt godt. Og det er jo ikke dårlig behandling?  Spør du brødrene mine, kunne de ha (og de gjorde det for alt jeg vet), hylt opp om "urettferdig! Dere er mer glad i henne", fordi jeg ble kjørt flere steder, fikk ta flere kjøretimer, foreldrene mine hjalp meg mer med praktiske ting, jeg ble bedre passet på, jeg slapp å klippe gresset.

Som ts sier rett over her, det er vanlig at det er mer "stas" rundt førstefødte, de har sånn "Mitt første album-bok", det er flere bilder av dem osv. Det er også vanlig at de eldste syns den yngste er mer bortskjemt, for lov til mer uvesentligheter (som lørdagsgodt og innetider), og urettferdigheten går begge veier, men på forskjellige ting. Det kan handle om alder, det kan handle om kjønn, det kan handle om personlighet, det kan handle om ytre omstendigheter, det kan handle om ubetenksom forskjellsbehandling fra foreldrene, det kan være bevisst og riktig forskjellsbehandling.

Tillegg: Også vanlig at den i midten føler seg litt oversett, verken stor, ansvarlig og stas, eller liten, bortskjemt, uansvarlig og søt.

[Aamu]

9 minutter siden, Lou Salome skrev:

For faren min vil jeg alltid være veslejenta, den litt uansvarlige tror/føler han, den man er mest bekymret for, ikke stoler helt på at greier ting (som en bil eller motorgressklipper). Det irriterte jo vettet av meg som 17-åring, og jeg hylte opp om "urettferdighet! Brødrene mine fikk lov!", men jeg har jo akseptert det for ca 20 år siden, at sånn føler han det. Nå er han 75, jeg over 40, og det føles litt godt. Og det er jo ikke dårlig behandling?  Spør du brødrene mine, kunne de ha (og de gjorde det for alt jeg vet), hylt opp om "urettferdig! Dere er mer glad i henne", fordi jeg ble kjørt flere steder, fikk ta flere kjøretimer, foreldrene mine hjalp meg mer med praktiske ting, jeg ble bedre passet på, jeg slapp å klippe gresset.

Som ts sier rett over her, det er vanlig at det er mer "stas" rundt førstefødte, de har sånn "Mitt første album-bok", det er flere bilder av dem osv. Det er også vanlig at de eldste syns den yngste er mer bortskjemt, for lov til mer uvesentligheter (som lørdagsgodt og innetider), og urettferdigheten går begge veier, men på forskjellige ting. Det kan handle om alder, det kan handle om kjønn, det kan handle om personlighet, det kan handle om ytre omstendigheter, det kan handle om ubetenksom forskjellsbehandling fra foreldrene, det kan være bevisst og riktig forskjellsbehandling.

Jo, det er dårlig behandling å ikke la barna prøve, og vise at de klarer ting. Det kan bryte barn ned, og man oppdrar uselvstendige barn som er redde for alt. Det er det som kan skje. 

Det er faktisk svært alvorlig, men hvis det hjelper deg å rasjonalisere og lure deg selv til å tro at det er normalt og ok - så får du gjøre det. Men ikke overfør det til dine egne barn om du har/får noen. For all del, aldri overfør det! Det er svært lett å overføre, uten å tenke over det, og derfor er det viktig å være obs på sitt eget forhold til sine egne foreldre.

Urettferdighet kan aldri forsvares, uansett. Det kan forklares og unnskyldes slik som: "beklager, jeg tok feil. Jeg gjorde feil, og jeg angrer på det. Jeg skulle ikke behandlet dere på den måten, og jeg vet bedre idag". Det er OK, det er greit å angre. Men man skal aldri forsvare urettferdighet, som beviselig kan bryte ned barna. Man skal aldri synes at det er OK, og det skal slås hardt ned på. Selvsagt skal alle barna behandles slik de behøver det, og alle barn har individuelle behov som skal dekkes, men å si "nei, det klarer du ikke" eller "det skal du ikke få prøve" til et barn som er mer enn stort nok til å klare det? Det er bare fullstendig feil og ødeleggende.

Jeg kjenner en person svært godt, og det er en person som har vokst opp med en mor som aldri lot ham få gjøre noe som helst. "Nei, det klarer du ikke", fikk han høre hele oppveksten. Han ville bli brannmann, og hun sa: "slutt å tulle". Du kan ikke noe, du kan ikke få til noe, du klarer ikke noe og du vil aldri klare noe. Dette er et ekstremt tilfelle av å undergrave barns potensiale, mye verre enn din far, men det er i samme gaten. Og han fikk alvorlig sosial angst og forsøkte å ta selvmord. 

Så langt kan det gå, når alle rundt er enige om at barna ikke skal prøve noe. Og særlig hvis storesøsken får mer, eller får prøve mer, enn småsøsknene. Det er ekstremt viktig å være obs på slikt. 

[Gjest canacas]

Redigert; for personlig  

Ta oppgjøret ditt, men vær forberedt på at det kan slå begge veier. Ønsker deg masse lykke til 

Endret 27. september 2016 av canacas
Fjernet

[AnonymBruker]

Jeg mener det er på tide å glemme det som har skjedd og heller sørge for at du ikke gjør de samme feilene foreldrene dine gjorde. Jeg er et par år eldre enn deg og har foreldre som var altfor glade i fest og alkohol da jeg vokste opp. Jeg skjønte ganske tidlig at de skilte seg ut fra andres foreldre. Jeg hatet det, men hadde ingenting jeg skulle sagt. De var fulle hver helg og jeg ble dratt med hit og dit for at de skulle drikke. Det var ikke rølpefyll og slumfolk, men fortsatt ikke normalt når man har barn. Jeg bærer nag til dette den dag i dag, men jeg lar det ligge. Det kommer ikke noe godt ut av det likevel og de får ikke gjort noe med det likevel. En unnskyldning og dårlig samvittighet gir meg ingenting. Jeg har en sønn som ikke skal oppleve det jeg opplevde. Jeg festet fra meg FØR jeg fikk han og har ikke den interessen lenger. Likevel kan ikke en fest i ny og ne sammenlignes med det jeg vokste opp med. Poenget mitt er at du må komme deg videre og ikke bruke mer tid på fortiden/barndommen. Det er bare du som taper på det uansett ved å gå rundt å være bitter. 

Anonymkode: fe253...eec

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tror du virkelig ikke at jeg hadde gjort nettopp det, om det føltes som et alternativ? jeg har så store problemer med å sitte rundt middagsbordet å høre på småpraten og mimringen uten å føle for å påpeke at det ikke er slik jeg husker den eller den historien, at jeg blir konfliktsky og unngår det.

 

TS

Anonymkode: a5f36...7af

Beklager om jeg er hard med deg nå, TS, jeg skulle gjerne gitt deg en klem. Men det virker som du sliter med noe psykisk, og at du har følelser du ikke greier å sortere ut på egen hånd. foreldrene dine elsker deg mer enn du forstår, ihvertfall om du ikke har egne barn. Om du har egne barn så kan du kansje sammenligne. De ønsker å snakke med deg og mimre med deg, og det er opp til DEG å tilgi og gi slipp på det du sliter med. Jeg beklager at jeg sier det, men du oppfører deg ganske barnslig for en på 30 år. Du er voksen nå, du er ikke et lite barn som skal passes på og oppdras. Du er ansvarlig for deg selv og dine egne følelser. Jeg var der du er for 5 år siden, og greide ikke å bli voksen. straffet moren min for alt hun ikke greide når vi var små, og så døde hun. Jeg skulle sånn ønske at jeg kunne ha vært mer varm og omsorgsfull. At jeg kunne ha tatt mer vare på henne og gitt mer av meg selv slik at vi fikk bedre kontakt før hun døde. Jeg såret henne veldig. Men det er forsent nå! Det var først ETTER at hun døde jeg tilga henne for alt hun ikke greide å forstå om meg når jeg var liten. Nå må jeg bare tilgi meg selv.

Anonymkode: d6978...262

[JaVel]

Jeg leste gjennom innlegget til TS, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke klarte å se hva det var som var spesielt ille? De virket som helt normale foreldre, så jeg skjønner egentlig ikke hva det er å klage over? Når man er flere barn i en familie så kan man ikke regne med å bli helt likt behandlet. Det hadde selvfølgelig vært ekstremt ille hvis det ene barnet ble behandlet som en Dronning og det andre som Askepott, men det virker ikke som det var den type forskjellsbehandling her. Virker som TS har blitt elsket av sine foreldre,og det er det viktigste for et barn når det kommer til stykket.