Babytiden og et forhold som snart sprekker

[AnonymBruker]

Vi har en liten en hjemme på et par uker , og som mange andre krever den mye . Problemet er at samboer og jeg nå krangler om alt , absolutt alt han gjør irriterer meg, jeg føler meg som luft for han og som en zombie som lever i min egen verden... Jeg har mistet lysten på å gjøre mye ting med venner , pga jeg synes ammingen er stress ute blant folk. Jeg gråter mye , pga kranglingen her hjemme , andre sorger i livet som blir forsterket nå i denne perioden osv.. 

Holder jeg på å få en fødselsdepresjon?? Hadde ønsket meg litt mer kjærlighet i forholdet , jeg vil føle at han er stolt av meg som har bært frem dette fantastiske barnet og alt jeg har gått igjennom... Nå som han vet jeg har det vanskelig og tøft hadde jeg satt ekstra stor pris på en ørliten oppmerksomhet! Savner å føle meg verdsatt og at jeg betyr noe.. Savner at noen tar på meg , nå tenker jeg ikke på sex.. 

Jeg er så sliten , og all denne kranglingen tar på.. Vi prøver å ikke direkte krangle rundt baby , men blir mye samtaler og irritasjon.. Jeg får så dårlig samvittighet ovenfor den lille.. Jeg vil ikke at han skal vokse opp i dette.. 

Føler alt er kaos og mine følelser for samboer forsvinner mer og mer for hver dag pga alt dette.. Nå som jeg sksl føle meg lykkelig føler jeg meg alene og så trist..

jeg hadde gledet meg til barsel tiden med baby, gå turer og stelle med han.. Ting er så mye anderledes og jeg har ikke lyst eller ork til noe, og dette er mye pga stemningen hjemme! 

Feks , savner at samboer tar hensyn, ber inn besøk osv når keg sier jeg sliten og føler meg dårlig.. Spiller PlayStation og det er bare for meg å sende SMS eller ringe om jeg trenger hjelp.. ?! Skal vel ikke være nødvendig..?! Jeg vasker klær , og fikser her hjemme ( så klart ikke like mye som før ) men han klager over at han er sliten , han sover på et annet rom pga han ikke vil samsove.. Han tar en del bleier , det gjør han.. Men han er så ufølsom ,kommer med kommentarer " det skal bli bra å jobbe så slipper jeg å stelle på natta " " nå skal det bli deilig m en øl, så lenge siden ", ... Hva med meg ?! 

Føler meg så sint, frustrert og lei meg ! Vil bare skrike og rømme langt langt vekk...:( 

Anonymkode: 70ff5...da3

[AnonymBruker]

Nå får jeg ikke inntrykk av hva som konkret er utfordringen her da jeg helt ærlig(og helt forståelig, har vært der selv) leser mye hormoner mellom linjene - og ikke minst den omveltningen det er å få barn.

Om han kun steller litt på natta/dagen, ikke overhodet tar hensyn til deg, inviterer masse venner inn og generelt oppfører seg som en idiot så er det selvsagt et problem som må løses.

Samtidig leser jeg mye hormoner og følelser fra din side som jeg tror like mye handler om selve omveltningen, og dette er vanlig for mange. Du sier du hadde gledet det til å gjøre forskjellige ting - men er det ikke selve realiteten med baby som hindrer deg i dette og ikke så mye mannen(?).

Spiller han PlayStation mye?

Og hvorfor skal ikke han stelle om natten når han jobber? Det kan høres ut som dere begge trenger en realitetssjekk. Du på realiteten på omveltningen og hvor vanskelig det kan være rent emosjonelt, og han på papparollen.

RIng familievernkontoret og be om time om dere ikke klarer snakke ordentlig om dette. Sett deg ned med ham ordentlig uten å kjefte, og forklar at du er skuffet over hans måte å ta del på. Snakk ut om forventinger, og lag avtaler. Funker ikke dette er FVK neste.

Anonymkode: 596da...66c

[tr.heimspia83]

Først og fremst  Du er ikke alene om tankene dine! 

 

Du må ikke glemme at de første månedene etter fødsel ER unntakstilstand. Vi mødre har gått å bært på de små vidundrene våre i 9 mnd, kjent dem vokse, sprelle og forelsket oss hodestups i dem. Mannfolka har et distansert forhold til babyene i starten. 

Jeg var på nippet til å gå ifra samboer i starten pga alle følelsene som er omkring alt dette. Alle fortalte meg at menn forandrer seg når barnet blir eldre, når de kan få respons/kommunikasjon med dem. 

Det finnes flere typer menn, og alle kan være flotte foreldre etter hvert. Noen menn elsker barn og babyer, men flesteparten er ikke akkurat så interessert i babyer og alt rundt dem. De gjør det de må og skal, men legger ikke noe massiv glede i det. Det er mest for å tilfredsstille partneren med at vi kvinner skal føle at de stiller opp. 

Min samboer var livredd for å legge seg på jr om vi samsov. Han turte å være ærlig å si at han sover så tungt at han ikke våkner og ønsket ikke å ha barnet i senga. Da ble det heller til at jr sov i egen seng tett imot min side av senga. 

 

Det kan være veldig vanskelig nå i all ammetåken, hormonene og de nye følelsene å se begge sider av saken. Men prøv litt. For han så har han fått ei overhormonell melkelakserende nyforelska dame. Men hu er nyforelska i babyen sin. Han hører gråt, melk, oppkast, gurgling, bryderi og bæsjlukt. For å sette det litt på spissen.... 

Det kan og vil trolig ta litt tid for han å "henge med i svingene" på noe vi som mødre allerede har forbredt oss på lenge allerede. 

Ta en prat med han. Forklar at du er sliten, kroppen har fått juling og at du ønsker at det skal være mest mulig ro hjemme en periode. Du må ikke vaske hus, vaske klær, rydde og lage middag. Du kan fint for en periode ikke ha det finfint hjemme. Om han sitter i sofaen å spiller spill så kan du ta med lille opp i senga, stirr på den, elsk den over alt på jord og prøv å huske at du må senke skuldrene. 

Det du kjenner på nå er helt nytt, vidunderlig og forvirrende. Mange av oss har trodd at vi elsket partneren mere enn det var mulig å elske noe annet, så får vi et barn  Da er det HELT vanlig at følelsene til partner kjennes så mye mindre ut enn ovenfor barnet. 

Ha is i magen, la det gå noen mnd før du tenker for mye på det
Dette er tøft for dere begge to, men dere håndterer situasjonen forskjellig.

[tr.heimspia83]

Som en ekstra tanke så får vi kvinner så monster mye hormoner fordi vi skal klare oss på lite søvn. Når vi ammer og er i ammetåka så er det helt naturlig at vi føler oss uthvilt når vi får 3 timer sammenhengende søvn. Mens han stakkar mannen på sidelinjen trenger sine 7 fordi han ikke har de samme hormonene i kroppen som tillater han å gå på lite søvn og mat en periode. 

Det kan også tenkes at han "dykker ned i fantasien" i et spill for å koble ut. Det er hans måte å roe hodet sitt på og han trenger også tid for å fordøye hva som skjer. Eller at han kjeder seg og ønsker at du skal få tid til å være alene med barnet og kose deg. Kanskje du ubevist har gitt signaler på at du ønsker at han skal la deg være i fred? Da kan du ikke diktere/bestemme hva han skal gjøre med sin fritid på en måte.... 

 

Send han ut med kompisens sine, drikke litt øl og vær litt mann
Da får du også en gladere og triveligere hverdag hvor dere begge kan smile og har historier/fortellinger å fortelle om. 

Kanskje en gammel kjenning av dere datt og forstuet tåa fordi han så ei fin dame? Kanskje ei dame kjefta på en annen kompis av han? Kanskje en av dine venninner vil komme på besøk når han er bort så dere kan prate om jenteting? 

Gutter gidder ikke å høre om amming, pupper, sårhet og spreng. Men vi andre damer kan fortelle i eeeevigheter om vår erfaring med sprukte brystvorter osv 

[AdEm]

Veit akkurat hvordan du har det, hadde det slik jeg og!

Det tokk 7 mnd før jeg å barnefar begynte å "ta på hverandre" og ha en hyggelig tone med hverandre. Nå krangler vi ikke like mye som før, men det er vell alltid noe vi skal pirke på hverandre når det gjelder babyen vår(f.eks holde baby feil osv). Det blir nokk bedre.

Endret 25. september 2016 av AdEm

[Biloba]

"Absolutt alt han gjør irriterer meg", skriver du. Tipper du er veldig hormonell og at han ikke vet hvor han skal snu seg, og ender med å trekke seg unna og håpe at du blir deg selv igjen etterhvert.

Er det noen andre som kan hjelpe deg med babyen, og som du kan ventilere litt gruff til?

[Cleopatra.]

Vet dette er et veldig oppbrukt "råd" på kg, men jeg må høre likevel; prater dere sammen om dette? Har du prøvd å forklare hvordan dette oppleves for deg? Kanskje under ro og mak når den lille sover?

Uansett, sender deg en klem

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Fireball skrev:

Vet dette er et veldig oppbrukt "råd" på kg, men jeg må høre likevel; prater dere sammen om dette? Har du prøvd å forklare hvordan dette oppleves for deg? Kanskje under ro og mak når den lille sover?

Uansett, sender deg en klem

 

50 minutter siden, Fireball skrev:

Vet dette er et veldig oppbrukt "råd" på kg, men jeg må høre likevel; prater dere sammen om dette? Har du prøvd å forklare hvordan dette oppleves for deg? Kanskje under ro og mak når den lille sover?

Uansett, sender deg en klem

Har dessverre ikke så mange som kan hjelpe oss med babyen i nærheten, så det er begrenset.. Jeg er veldig opptatt av kommunikasjon og at vi prater sammen men min samboer er ikke så opptatt av det.. Så det ender ofte i krangel det også.. Jeg forventer svar og at han kan reflektere og snakke om ting,mens han tolker alt som "kjeft" eller at han blir helt stille og ikke har noe å si..savner det veldig i forholdet , å kunne snakke sammen..

takk for svar..:) 

TS

Anonymkode: 70ff5...da3

[AnonymBruker]

1 time siden, Biloba skrev:

"Absolutt alt han gjør irriterer meg", skriver du. Tipper du er veldig hormonell og at han ikke vet hvor han skal snu seg, og ender med å trekke seg unna og håpe at du blir deg selv igjen etterhvert.

Er det noen andre som kan hjelpe deg med babyen, og som du kan ventilere litt gruff til?

Dessverre ingen i nærheten her vi bor som kan hjelpe oss med baby...;/ 

Anonymkode: 70ff5...da3

[AnonymBruker]

4 timer siden, tr.heimspia83 skrev:

Først og fremst  Du er ikke alene om tankene dine! 

 

Du må ikke glemme at de første månedene etter fødsel ER unntakstilstand. Vi mødre har gått å bært på de små vidundrene våre i 9 mnd, kjent dem vokse, sprelle og forelsket oss hodestups i dem. Mannfolka har et distansert forhold til babyene i starten. 

Jeg var på nippet til å gå ifra samboer i starten pga alle følelsene som er omkring alt dette. Alle fortalte meg at menn forandrer seg når barnet blir eldre, når de kan få respons/kommunikasjon med dem. 

Det finnes flere typer menn, og alle kan være flotte foreldre etter hvert. Noen menn elsker barn og babyer, men flesteparten er ikke akkurat så interessert i babyer og alt rundt dem. De gjør det de må og skal, men legger ikke noe massiv glede i det. Det er mest for å tilfredsstille partneren med at vi kvinner skal føle at de stiller opp. 

Min samboer var livredd for å legge seg på jr om vi samsov. Han turte å være ærlig å si at han sover så tungt at han ikke våkner og ønsket ikke å ha barnet i senga. Da ble det heller til at jr sov i egen seng tett imot min side av senga. 

 

Det kan være veldig vanskelig nå i all ammetåken, hormonene og de nye følelsene å se begge sider av saken. Men prøv litt. For han så har han fått ei overhormonell melkelakserende nyforelska dame. Men hu er nyforelska i babyen sin. Han hører gråt, melk, oppkast, gurgling, bryderi og bæsjlukt. For å sette det litt på spissen.... 

Det kan og vil trolig ta litt tid for han å "henge med i svingene" på noe vi som mødre allerede har forbredt oss på lenge allerede. 

Ta en prat med han. Forklar at du er sliten, kroppen har fått juling og at du ønsker at det skal være mest mulig ro hjemme en periode. Du må ikke vaske hus, vaske klær, rydde og lage middag. Du kan fint for en periode ikke ha det finfint hjemme. Om han sitter i sofaen å spiller spill så kan du ta med lille opp i senga, stirr på den, elsk den over alt på jord og prøv å huske at du må senke skuldrene. 

Det du kjenner på nå er helt nytt, vidunderlig og forvirrende. Mange av oss har trodd at vi elsket partneren mere enn det var mulig å elske noe annet, så får vi et barn  Da er det HELT vanlig at følelsene til partner kjennes så mye mindre ut enn ovenfor barnet. 

Ha is i magen, la det gå noen mnd før du tenker for mye på det
Dette er tøft for dere begge to, men dere håndterer situasjonen forskjellig.

Takk for svar, skal prøve å ha is i magen... Huff, jammen ikke lett !!

Anonymkode: 70ff5...da3

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå får jeg ikke inntrykk av hva som konkret er utfordringen her da jeg helt ærlig(og helt forståelig, har vært der selv) leser mye hormoner mellom linjene - og ikke minst den omveltningen det er å få barn.

Om han kun steller litt på natta/dagen, ikke overhodet tar hensyn til deg, inviterer masse venner inn og generelt oppfører seg som en idiot så er det selvsagt et problem som må løses.

Samtidig leser jeg mye hormoner og følelser fra din side som jeg tror like mye handler om selve omveltningen, og dette er vanlig for mange. Du sier du hadde gledet det til å gjøre forskjellige ting - men er det ikke selve realiteten med baby som hindrer deg i dette og ikke så mye mannen(?).

Spiller han PlayStation mye?

Og hvorfor skal ikke han stelle om natten når han jobber? Det kan høres ut som dere begge trenger en realitetssjekk. Du på realiteten på omveltningen og hvor vanskelig det kan være rent emosjonelt, og han på papparollen.

RIng familievernkontoret og be om time om dere ikke klarer snakke ordentlig om dette. Sett deg ned med ham ordentlig uten å kjefte, og forklar at du er skuffet over hans måte å ta del på. Snakk ut om forventinger, og lag avtaler. Funker ikke dette er FVK neste.

Anonymkode: 596da...66c

Han mener når han sksl jobbe så må jeg ta baby på natten så han får sove , siden jeg er i permisjon.. Jeg kan jo kanskje se den, men akk som jeg også kunne ønske meg flere timer søvn i strekk.. Ja, jeg vet den tid kommer, senere... 

Han spiller vel ikke mye PlayStation, men han har vært ute av døra flere ganger mens jeg føler meg låst hjemme etter ks, kan ikke løfte vognen i bilen osv, og jeg har vært i dårlig form fysisk etter operasjonen... Jeg kunne også trenge å komme meg ut en tur alene, men får vente til baby tar flaske, da samboer ikke liker å kopp mate baby.. Takk for svar og tips !

Anonymkode: 70ff5...da3

[tr.heimspia83]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han mener når han sksl jobbe så må jeg ta baby på natten så han får sove , siden jeg er i permisjon.. Jeg kan jo kanskje se den, men akk som jeg også kunne ønske meg flere timer søvn i strekk.. Ja, jeg vet den tid kommer, senere... 

Han spiller vel ikke mye PlayStation, men han har vært ute av døra flere ganger mens jeg føler meg låst hjemme etter ks, kan ikke løfte vognen i bilen osv, og jeg har vært i dårlig form fysisk etter operasjonen... Jeg kunne også trenge å komme meg ut en tur alene, men får vente til baby tar flaske, da samboer ikke liker å kopp mate baby.. Takk for svar og tips !

Anonymkode: 70ff5...da3

Tanke: 

Enn om samboer får ha babyen litt "alene" når han kommer hjem fra jobb? Så kan du sove en times tid da
Er dels enig med han om at han må få sove ut før han skal på jobb osv, men dersom han ikke vil/får til/er trygg på å bruke kopp så er det jo uansett ikke noe hjelp i han om natten. Ammer du eller skal du over på flaske? 

Det er et valg du må ta der også. Jeg måtte over på flaske med min når han var 3 uker for han tok bare 1 pupp og hadde såpass store problemer med å snu hodet til andre siden. Viste seg etter tur til kiropraktor at han hadde låsninger i nakken og bekkenet etter en tøff fødsel, og om jeg hadde gått tidligere kunne ammingen gått bra. Jeg personlig synes at amming er "lettest" i forhold til at maten er billig, alltid tilgjengelig osv. Men samtidig var det befriende å ha et flaskebarn, for da kunne både samboer, besteforeldre osv gi han mat mens jeg fikk sove ut litt en time i blant

[ss82]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han mener når han sksl jobbe så må jeg ta baby på natten så han får sove , siden jeg er i permisjon.. Jeg kan jo kanskje se den, men akk som jeg også kunne ønske meg flere timer søvn i strekk.. Ja, jeg vet den tid kommer, senere... 

Han spiller vel ikke mye PlayStation, men han har vært ute av døra flere ganger mens jeg føler meg låst hjemme etter ks, kan ikke løfte vognen i bilen osv, og jeg har vært i dårlig form fysisk etter operasjonen... Jeg kunne også trenge å komme meg ut en tur alene, men får vente til baby tar flaske, da samboer ikke liker å kopp mate baby.. Takk for svar og tips !

Anonymkode: 70ff5...da3

Kjenner meg igjen i at det føles litt urettferdig at pappaen har så mye mer frihet i starten mens man selv er så bundet. Men det er jo sånn det er når man ammer og er den som har permisjon. Det er også noe du kanskje må lære deg å akseptere? Synes det er rimelig at den som har perm tar seg av baby om natten (med mindre babyen er mye våken og man er utslitt, da må begge trå til). Snart trenger ikke babyen å spise i hele tiden, og da kan du gå deg en tur ut på egenhånd mellom ammingene, sove litt på ettermiddagen etc. 

De første ukene er intense, og man tjener ingen ting på å anklage hverandre for dette. Sove flere timer i strekk kan du ikke regne med ennå. Prøv å snakke med samboeren og fortell hvordan du har det uten å anklage han. Fortell hva han kan hjelpe deg med, ikke sikkert han skjønner det selv. Ta han med på kontrollene på helsestasjonen og snakk med helsesøster om hvordan man takler barseltiden. 

 

[AnonymBruker]

Det er også veldig vanskelig å trå til uten at man er godt vant til babyen, så be om spesifikke ting. Vær litt arbeidsleder hjemme. Spør om han kan ta babyen nå i halvannen time mens du dusjer kjapt og legger deg litt. Eller si at han må bysse, gp en liten tur til han sovner, spør om han kan vaske opp og koke smokken og lage litt mat til dere mens du har babyen på kvelden. Avtal faste oppgaver. 

Mannen her hadde faste oppgaver i barsel som var konkrete. Han fikk tid til å spise også babyen i armene i to timer etter jobb, da sov jeg. Når jeg stod opp så ryddet han kjøkken og overfladisk rundt i huset og gjorde i stand lettvint mat til meg neste dag i kjøleskapet. Sterilisering og alt tok han seg av da. På dagtid støvsuger jeg eller vasket gulv og tok klesvask innimellom. Det jeg ikke rakk ble utsatt eller fellesoppgaver på kvelden. Alle har sine løsninger. 

Anonymkode: eb14c...d0f

[våren14]

Vil bare sende en klem! Og jeg husker at første mnd som mor var vanvittig krevende og absolutt en stor omveltning. I ettertid ser jeg at jeg var full av hormoner lang tid, dritsliten etter svangerskap og fødsel og mangel på søvn. Som nevnt også over ga jeg mannen klare beskjeder. var omveltning for han også, tror ikke han hadde visst hva jeg trengte om ikke jeg sa klart i fra. Da gikk det greit  Du må gi det litt tid, til dine hormoner roer seg, og til han kommer inn i sin nye rolle...

husker forøvrig at jeg også så for meg trilleturer og stellekos, men så satt jeg lenket til sofaen med baby på puppen i en måned i stedet, før hun begynte å tolerere å ligge i vogn og ikke bare på meg. Google og les om det fjerde trimester, og erklær litt unntakstilstand de første par månedene. Senk forventningene og nyt baby litt hver dag, for de vokser alt for fort. Cafeturer blir det nok av senere.  Det blir bedre, jeg lover!!! Men de første par-tre mnd er tøffe, utvilsomt.