Særbo-utfordring

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har vært sammen i mange år, men har aldri bodd sammen. Begge har barn fra tidligere og vi valgte å bo hvor for oss så barna skulle ha den samme muligheten til å være sammen med begge foreldrene (vi bor begge like i nærheten av eksene våre). Det har fungert greit, selv om det har vært et puslespill å få alt til å gå opp oppgjennom årene. I mange år var vi sammen hver eneste helg og i alle ferier, både med og uten barn, og alle barna går godt overens.

Planen var at vi skulle flytte sammen når barna flyttet ut. En god plan, syntes vi. Men etterhvert som årene har gått så har jeg funnet ut at jeg trives veldig godt med å bo alene. Jeg liker å være alene de ukene min ungdom er hos sin far, og jeg virkelig koser meg når jeg er alene i helger. Nå går ett gjerne to-tre uker uten at vi ser hverandre, og jeg trives ned det. Jeg har lyst til å ha det slik, jeg ønsker ikke å selge huset og å flytte. 

Mannen min, derimot, er ikke helt der. Hans barn har flyttet ut, han har begynt å se veldig fram til at vi skal flytte sammen. Og han er skuffet over at jeg "har ombestemt meg" og heller vil bo alene. Jeg kan skjønne det, men jeg mener jo at hvis vi skal flytte sammen så skal vi gjøre det fordi vi begge har lyst til det. Samtidig har jeg dårlig samvittighet for at jeg føler det slik. Jeg forstår at han på et vis føler seg litt lurt. 

Vi har det fremdeles greit, men dette sliter faktisk litt på stemningen. Innspill? Er det veldig dårlig gjort av meg at jeg ikke vil flytte sammen med ham likevel? 

Anonymkode: 40a09...e6d

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du i det minste skal ha dårlig samvittighet for hva du ønsker og hvordan du skal leve ditt liv. Først og fremst. 

Men her står du jo ovenfor flere valg, men hadde jeg hadde vært deg hadde jeg tatt en lang og god prat med mannen min, og fortalt han at du trenger tid og rom for deg selv, kanskje mer enn andre kvinner. Jeg hadde også ville gått for et kompromiss, et felles hjem som er stort nok, der du har et eget rom der du kan trekke deg tilbake og bare være deg. Si også at du liker tid, fred, og frihet for deg selv, og det er bare slik dere kan fungere sammen under samme tak.  

Du må huske det, når sykdom og alderdom kommer, kan det være fint å bo sammen med noen. Det kan jo være det blir stusselig på sikt, uten barna også. Du må også finne ut hva som betyr mest for deg, for han kan forlate deg i ytterste konsekvens, og du må finne ut om det er verdt det. Likevel må du ikke gjøre noe som helst som går på akkord med deg selv, for da blir du bunnløs ulykkelig. 

Dårlig gjort er det ikke, husk det. 

 

Anonymkode: 86b40...cbc

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Utfordringen for meg er først og fremst den dårlig samvittigheten. Jeg har snakket med ham om dette - mye - og jeg ser at det er vanskelig for ham å gi meg det rommet jeg behøver. Eller han hører bare ikke helt  hva jeg sier? Et eksempel: Om jeg har sagt at jeg vil være alene ei helg fordi jeg har mye å gjøre (jeg har ofte mye jobb i helgene) kan han gjerne dukke overraskende opp bare fordi han vil være sammen med meg. 

Jeg må nok gå veldig på akkord med meg selv om jeg skal si opp jobb, selge hus og flytte... 

Anonymkode: 40a09...e6d

[Gjest Mythic]

Ofte lar vi romantikken ta overhånd, selger hus, bytter jobb, drar unger inn i nye forhold og brenner alle broer for kjærlighetens skyld, også står man der med skjegget i postkassa den dagen det blir slutt. Du er fornuftig og tar vare på det du har, kjenner på egne behov og kjenner deg selv godt. Det er veldig bra, og jeg synes ikke du skal gå på akkord med deg selv på grunn av dårlig samvittighet overfor han. Ikke gjør noe som helst bare for å tekkes andre, og i hvert fall ikke så store ting som å selge bolig og trives dårligere enn du gjør nå. Jeg ville ikke flyttet sammen så lenge du føler som du gjør.

[AnonymBruker]

Jeg er også særbo- men i mitt tilfelle er det mer omvendt. Han er i tvil om han vil bo sammen. Det er fremdeles 3-4 år til det blir aktuelt uansett pga barn. Men jeg blir litt lei meg av det. Jeg håper vi kan bo sammen når vi blir gamle for jeg har ikke lyst å bo alene da. 

MEN jeg vil heller ikke "tvinge" han til å bo sammen med meg om han virkelig ikke vil. Det ville vært dårlig for forholdet vårt på sikt... 

Kan dere ikke vente litt og se?

Anonymkode: 7e5ac...c2d