Hun vil tvinge kroppen ned i vekt.

[Tøytigern]

Min aller kjæreste har falt uti spiseforstyrrelsen, igjen.

Jeg sverger: Den sykdommen er som alkoholisme/narkomani/spillegalskap og tilsvarende lidelser.  Med det mener jeg at har man først begynt igjen, etter å ha vært fri for lidelsen, så er man hekta på nytt...

Min kjære så noen hjemmevideoer av seg selv og veninnene fra ti år tilbake, i forbindelse med et utdrikningslag hun var i. Koselig for dem å se igjen hvordan de hang sammen den gangen og gikk på byen og danset, osv. Men saken er altså den at hun fant ut at hun vil se ut slik hun gjorde den gangen, for ti år siden.

Det innebærer dessverre at hun har falt for fristelsen til å slutte helt å spise, så hun kan nå målet. Fordi, surprise, den gangen begynte hun etterhvert å spise hun så lite et menneske kan uten å svime av pga mangel på sukker i blodet, for å "beholde vekten." Eller, det vil si, hun svimet faktisk av, avogtil har jeg fått visst. Hun sier selv at hun gikk omkring i en slags døs, mange ganger på nippet til å svime av. Feks etter fysisk aktivitet (gymtimer) eller lange dager på jobb (i butikk.) Og at det tok lang tid å overbevise henne om at dette ikke var noen måte å leve på. Faktisk aksepterte hun det ikke, før moren pekte på veknåla og informerte henne at kiloene hadde rast av. Da sluttet hun, fordi hun ville være lekker å se på, og det syns hun ikke for tynne kvinner var. Så selv om hun ikke syns hun så for tynn ut, så aksepterte hun det moren sa. Etterhvert aksepterte hun å få hjelp til å begynne å spise sunt og riktig, når moren påpekte at den fine kroppen forsvinner, av å ikke spise. Hun var på sykehus og de veide maten mens hun så på, og da aksepterte hun å spise akkurat det. Men ikke et gram mere...

Jeg har minnet henne om det, og at hun den gangen tilslutt aksepterte det å få tilmålt mat, da faren sa at hun hadde anoreksi og ikke var pen, lenger.

Men hun vil ikke høre på det, akkurat nå. Hun  vil dette. Hun krever å få lov til det. Hun nekter meg også å søke noen former for hjelp, siden dette er "bare kortvaring og til hun har fått igjen kroppen sin. Fordi vet at det lar seg gjøre." Jeg forsøkte nemlig å si at man kan ikke gå tilbake å bli sånn man var den gangen. Hun har jo blitt mere voksen osv, så hun kan ikke bli så slank og definert, igjen. Kroppen hennes har forandret seg, med svangerskap og det hele. Og jeg vet også at hun vil jo ikke starte å spise normalt når hun har nådd målet, siden da vil hun sikkert være redd for å legge på seg, igjen...

Men hun nekter. Hun mener hun kan bli så "velformet" igjen, som hun var i tiden før hun sluttet å spise normalt... Da mener hun flat mage, smalt liv og smale lår. Hun ønsker seg tilbake til den gangen hun visstnok var fluepapir på kjekke gutter, når hun "gikk i de riktige klærne." (Noen klær som var meget avslørende og skimpy. Klær som viste magen og som gjerne inkluderte svarte stay-ups og kort skjørt. Samt en BH som løftet puppene opp under ørene.)

Ja, hun var lekker den gangen. Jeg fikk se en av videoene, som hun rotet fram fra en eske med saker hun hadde da hun bodde på jenterommet. Og jeg tenkte "Damn!" o.O Ja, hun var ... veldreid. Men så fortsatte hun altså å prøve å se enda bedre ut, med å spise ingenting, drikke appelsinjuice iblant, ta en tørr kjeks og ellers drikke bare te, i lengre perioder... Te uten sukker. Eller saft med kunstig sukker.

Men, kjære vakkre vene. Hun kan ikke begynne med dette her igjen og leve av te og ingenting.

Hjelp, noen.

Hvordan når jeg inn til henne?

Jeg får som sagt ikke lov til å "si noe til folk i familien og lage drama!" Spesielt ikke foreldrene. Fordi hun skal jo spise normalt igjen, så fort hun har flat mage." Så langt har jeg altså holdt det løftet, så hun ikke skal miste tillit til meg...

Men man kan dø av dette her. Noen gjør faktisk det. Det er en vanlig dødsårsak i Europa.

 

 

[Tøytigern]

Faen, dette skulle vært anonymt. Hvordan får jeg dette anonymt... Shit.

[AnonymBruker]

Tror ikke det går an, men du kan gå inn og redigere og slette det du har skrevet. 

Anonymkode: 0b8da...421

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Tøytigern skrev:

Faen, dette skulle vært anonymt. Hvordan får jeg dette anonymt... Shit.

tror du må slette innlegget og legge det ut på nytt anonymt ... men trist å høre om din kjære!

Anonymkode: 82fc1...348

[MajorasMaske]

4 minutter siden, Tøytigern skrev:

Faen, dette skulle vært anonymt. Hvordan får jeg dette anonymt... Shit.

Det er forsent..

[AnonymBruker]

uff... jeg tenker at du først og fremst kan prøve å informere henne om at det hun holder på med IKKE vil gi henne en frisk og flott kropp, men en syk og vond kropp. Prøv å skremme henne litt og fortell henne fakta - som at ved å ikke spise, vil hun bare gå opp igjen i vekt når hun har nådd "drømmekroppen" og kanskje legge på seg enda mer. Å tukle med forbrenningen er aldri lurt... Hvis hun vil "ha tilbake" kroppen sin, må hun heller sette seg ordentlig inn i ting... Trene normalt og ikke overdrevent. Og spise NOK(!!!) og sunt, og UNNE seg litt godt i blandt. 

Man kan fint gå ned i vekt, blir stram og fremdeles spise som en hest ... det handler bare om å finne de riktige matvarene  Kroppen trenger sunn næring, det er da den har det best. 

Hvis hun ikke vil høre på dette, tror jeg rett og slett du må ta et grep og være den "slemme" som tvinger henne til behandling. for hun kan jo ikke ha det sånn her... spiseforstyrrelser er ingenting å tulle med, det er seriøse ting  

Anonymkode: 82fc1...348

[Tøytigern]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

uff... jeg tenker at du først og fremst kan prøve å informere henne om at det hun holder på med IKKE vil gi henne en frisk og flott kropp, men en syk og vond kropp. Prøv å skremme henne litt og fortell henne fakta - som at ved å ikke spise, vil hun bare gå opp igjen i vekt når hun har nådd "drømmekroppen" og kanskje legge på seg enda mer. Å tukle med forbrenningen er aldri lurt... Hvis hun vil "ha tilbake" kroppen sin, må hun heller sette seg ordentlig inn i ting... Trene normalt og ikke overdrevent. Og spise NOK(!!!) og sunt, og UNNE seg litt godt i blandt. 

Man kan fint gå ned i vekt, blir stram og fremdeles spise som en hest ... det handler bare om å finne de riktige matvarene  Kroppen trenger sunn næring, det er da den har det best. 

Hvis hun ikke vil høre på dette, tror jeg rett og slett du må ta et grep og være den "slemme" som tvinger henne til behandling. for hun kan jo ikke ha det sånn her... spiseforstyrrelser er ingenting å tulle med, det er seriøse ting  

Anonymkode: 82fc1...348

Ja, dette er ikke bra. Å holde på sånn er jo farlig.

Jeg sa at det at man besvimer er et tegn på at dette ikke er ok for kroppen i det hele tatt... Da sa hun at hun svimet av da hun var blitt gravid også. Det var sånn hun fant det ut. Hun svimet rett av på jobben, og kom til legen... Så det tar hun ikke alvorlig.

Jeg så dette om å spise sunt og trene, men hun sier at "det tar så lang tid. Dette er mere effektivt." Hun vil ikke trenge å holde på lenge. Dessuten mener hun at hun vil bli sulten av diett. Mens når man ikke spiser, sier hun at sultfølelsen forsvinner av seg selv..

Jeg er redd for å bli den slemme akkurat nå.. Kanskje jeg kan bli den slemme i neste uke, feks...

[Tøytigern]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke det går an, men du kan gå inn og redigere og slette det du har skrevet. 

Anonymkode: 0b8da...421

 

10 minutter siden, MajorasMaske skrev:

Det er forsent..

Hm, ja.

Jeg bestemte meg til at jeg trenger ikke skrive det anonymt. Det er greit. Jeg skammer meg ikke av det, heller. Jeg vet noen følger deg rundt i hele forumet og bruker ting mot deg. Men akkurat dette takler jeg om noen forsøker å spille på. Da skal de få slite.

[Tøytigern]

I tillegg har hun holdt på i dag for å forbrenne kalorier, med å vaske rundt i huset. Og da snakker jeg tak og vegger...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Tøytigern skrev:

Ja, dette er ikke bra. Å holde på sånn er jo farlig.

Jeg sa at det at man besvimer er et tegn på at dette ikke er ok for kroppen i det hele tatt... Da sa hun at hun svimet av da hun var blitt gravid også. Det var sånn hun fant det ut. Hun svimet rett av på jobben, og kom til legen... Så det tar hun ikke alvorlig.

Jeg så dette om å spise sunt og trene, men hun sier at "det tar så lang tid. Dette er mere effektivt." Hun vil ikke trenge å holde på lenge. Dessuten mener hun at hun vil bli sulten av diett. Mens når man ikke spiser, sier hun at sultfølelsen forsvinner av seg selv..

Jeg er redd for å bli den slemme akkurat nå.. Kanskje jeg kan bli den slemme i neste uke, feks...

Jeg er ikke enig med henne - dette er jo bare tull. Syke tanker, kaller jeg det. og jeg vet hva jeg snakker om, for da jeg var yngre trodde jeg også at det var så raskt og effektivt og slutte å spise. Men gjett hva - det var ikke det  Visst gikk jeg ned i vekt, besvimte et par ganger gjorde jeg også, og det eneste jeg fikk i meg i løpet av 4 dager var litt vann. spiste minimalt! 

Likevel, til tross for dette... De periodene jeg har vært slankest og vært mest fornøyd med kroppen min, har jeg spist MYE! Drev med yoga, jogget noen dager i uken, spise kun godteri og drittmat en dag i uken og trente styrke i tillegg. Ellers hadde jeg et sunt og variert kosthold for jeg ofte spiste to porsjoner til middag... Spiste mye sunn og næringsrik mat som var mettende, men kalorifattig. Hadde en god døgnrytme også... det og ha en balanse i kroppen med mat, søvn og mosjon er faktisk det ALLER beste når det kommer til å få "drømmekroppen." 

Følte meg så lykkelig, i forhold til når jeg ikke spiste... da gikk jeg bare rundt og følte meg feit og stygg hele tiden. 

Det "rare" er at når jeg sluttet å trene, og begynte å "legge på meg" (kunne se at jeg ble rundere) gikk jeg faktisk ned i vekt først.. mistet muskler.. 

Så ja, hun burde ikke være så opphengt i vekt heller.. Men heller spise sunt, og mosjonere og ja... ha en god balanse. Da kommer hun til å føle seg mer fornøyd med kroppen sin, selv om den kanskje ikke ser ut som det hun har satt seg som mål akkurat nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er liksom noe som "skjer" i hjernen når man spiser sunt og trener regelmessig... man liker liksom kroppen sin uansett.... 

Anonymkode: 82fc1...348

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke enig med henne - dette er jo bare tull. Syke tanker, kaller jeg det. og jeg vet hva jeg snakker om, for da jeg var yngre trodde jeg også at det var så raskt og effektivt og slutte å spise. Men gjett hva - det var ikke det  Visst gikk jeg ned i vekt, besvimte et par ganger gjorde jeg også, og det eneste jeg fikk i meg i løpet av 4 dager var litt vann. spiste minimalt! 

Likevel, til tross for dette... De periodene jeg har vært slankest og vært mest fornøyd med kroppen min, har jeg spist MYE! Drev med yoga, jogget noen dager i uken, spise kun godteri og drittmat en dag i uken og trente styrke i tillegg. Ellers hadde jeg et sunt og variert kosthold for jeg ofte spiste to porsjoner til middag... Spiste mye sunn og næringsrik mat som var mettende, men kalorifattig. Hadde en god døgnrytme også... det og ha en balanse i kroppen med mat, søvn og mosjon er faktisk det ALLER beste når det kommer til å få "drømmekroppen." 

Følte meg så lykkelig, i forhold til når jeg ikke spiste... da gikk jeg bare rundt og følte meg feit og stygg hele tiden. 

Det "rare" er at når jeg sluttet å trene, og begynte å "legge på meg" (kunne se at jeg ble rundere) gikk jeg faktisk ned i vekt først.. mistet muskler.. 

Så ja, hun burde ikke være så opphengt i vekt heller.. Men heller spise sunt, og mosjonere og ja... ha en god balanse. Da kommer hun til å føle seg mer fornøyd med kroppen sin, selv om den kanskje ikke ser ut som det hun har satt seg som mål akkurat nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er liksom noe som "skjer" i hjernen når man spiser sunt og trener regelmessig... man liker liksom kroppen sin uansett.... 

Anonymkode: 82fc1...348

merker jeg er trøtt... beklager skrivefeil.. 

Anonymkode: 82fc1...348

[Tøytigern]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke enig med henne - dette er jo bare tull. Syke tanker, kaller jeg det. og jeg vet hva jeg snakker om, for da jeg var yngre trodde jeg også at det var så raskt og effektivt og slutte å spise. Men gjett hva - det var ikke det  Visst gikk jeg ned i vekt, besvimte et par ganger gjorde jeg også, og det eneste jeg fikk i meg i løpet av 4 dager var litt vann. spiste minimalt! 

Likevel, til tross for dette... De periodene jeg har vært slankest og vært mest fornøyd med kroppen min, har jeg spist MYE! Drev med yoga, jogget noen dager i uken, spise kun godteri og drittmat en dag i uken og trente styrke i tillegg. Ellers hadde jeg et sunt og variert kosthold for jeg ofte spiste to porsjoner til middag... Spiste mye sunn og næringsrik mat som var mettende, men kalorifattig. Hadde en god døgnrytme også... det og ha en balanse i kroppen med mat, søvn og mosjon er faktisk det ALLER beste når det kommer til å få "drømmekroppen." 

Følte meg så lykkelig, i forhold til når jeg ikke spiste... da gikk jeg bare rundt og følte meg feit og stygg hele tiden. 

Det "rare" er at når jeg sluttet å trene, og begynte å "legge på meg" (kunne se at jeg ble rundere) gikk jeg faktisk ned i vekt først.. mistet muskler.. 

Så ja, hun burde ikke være så opphengt i vekt heller.. Men heller spise sunt, og mosjonere og ja... ha en god balanse. Da kommer hun til å føle seg mer fornøyd med kroppen sin, selv om den kanskje ikke ser ut som det hun har satt seg som mål akkurat nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er liksom noe som "skjer" i hjernen når man spiser sunt og trener regelmessig... man liker liksom kroppen sin uansett.... 

Anonymkode: 82fc1...348

Jeg har forsøkt å si at det hun kan trenge er styrketrening, siden det vil gjøre kroppen definert og hun kan trene magemusklene og kjernemuskulaturen sin for å få tilbake en flat mage.

Jeg mener det absolutt er en vei å gå. Siden det vil definere kroppen hennes og gjøre henne absolutt smellvakker, med det utgangspunket hun har. Hun er flott nå også, men det vil hun ikke høre på. Hun har en fin kropp og en bra matchvekt, men mener selv hun fortsatt er "feit" etter babyvekten... Hun har tatt av seg den langsomt, og mye gikk da hun ammet og løp turer for å ta av. Jeg vil heller t hun skal prøve mere av det. Men jeg er redd det bare vil fortsette som spiseforstyrrelse. Er ikke for at hun skal veie maten, heller... Jeg syns ikke hun skal på diett, i det hele tatt, egentlig.

Jeg traff henne etter at hun hadde utviklet seg mere og blitt noen år eldre. Så jeg traff henne etter at hun så akkurat så slank og veldreid ut som i den perioden hun likte kroppen sin best. Og jeg falt i bakken... Så hun var , og er, nydelig nå også. Men hun vil ikke høre på det, altså.

[Tøytigern]

Jeg mener, hva så om magen er litt rund? Jeg synes faktisk det er litt søtt...
 Jeg syns ikke hun er drøy over rumpa, heller. Men hun mener det selv.

[Bjørg47]

Dette er en farlig og på mange måter en trist sykdom, også for de pårørende. Det å se friske folk bli utmagret er en lidelse i seg selv.

Du må finne ut om hun er rasjonell og har selvinnsikt. Og om hun ønsker å bli frisk både fra tankene og selve handlingene.

 Lykke til! Ikke gi henne opp.

[Tøytigern]

Vel, jeg klarer fortsatt ikke å nå inn til min kjære.

Jeg vet alt som folk har skrevet i tråden hittil. Det er ganske standard kunnskap og innlysende ting som hun bør velge å gjøre.

Men jeg vet ikke hvordan man får snakket med henne på en måte som gjør at hun lytter til dette.

Jeg fikk henne til å godta ideen om å drikke ernæringsdrikker, her på slutten av uken.

Men i dag kom det fram at hun er sint på meg fordi jeg ikke er en støttende mann og fordi hun opplever at jeg heller vil ha en fet kone, enn at hun skal være fornøyd med kroppen sin. Hun mener også at hun ville lykkes langt bedre med "slankingen" hvis jeg ikke hadde bremset vekttapet hennes, med å overtale henne til å drikke disse energidrikkene.

Så i dag har hun ikke drukket noe ernæringsdrikke og hun vil ikke snakke med meg.

Endret 25. september 2016 av Tøytigern

[Tøytigern]

Den 20.9.2016 at 1.31, Bjørg47 skrev:

Dette er en farlig og på mange måter en trist sykdom, også for de pårørende. Det å se friske folk bli utmagret er en lidelse i seg selv.

Du må finne ut om hun er rasjonell og har selvinnsikt. Og om hun ønsker å bli frisk både fra tankene og selve handlingene.

 Lykke til! Ikke gi henne opp.

Vel å spørre om hun ønsker å bli frisk er jo bortkastet. Hun har jo ikke oppdaget at hun har begynt med spiseforstyrrelser igjen.

Man blir egentlig aldri frisk av dette. Det er , som sagt akkurat som enhver annen avhengighet, der hjernen endrer måten å funke på, mens man misbruker. Enten det er gambling, narkotika eller mat.

Hjernen får et kick av at den opplever tilfredstillelse og fortsetter å fyre av signaler for å få mere av det samme. I dette tilfellet er kicket å greie å overstyre impulsene om å spise når kroppen trenger det.

Det som trengs er jo å nå inn til fornuften hennes, som forstår at alle trenger tilførsel av næring hver dag. Men hun opplever jo hver dag at hun forsetter å fungere selv om hun ikke har inntatt noe gjennom munnen som kroppen kan forbrenne.

Det å ville se ut slik hun har gjort før i livet er for henne helt rasjonelt. Men hun gjenkjenner ikke at hun har begynt å sulte seg på en måte hun ikke vil komme til å slutte med, frivillig.

[AnonymBruker]

Involver foreldrene. De har vært borti dette før. Du elsker henne. Derfor skal du ikke gå med på å holde dette hemmelig. Det er lite hjelp å få som voksen anorektiker så ikke gi deg. 

Anonymkode: 2278f...cc8

[Tøytigern]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Involver foreldrene. De har vært borti dette før. Du elsker henne. Derfor skal du ikke gå med på å holde dette hemmelig. Det er lite hjelp å få som voksen anorektiker så ikke gi deg. 

Anonymkode: 2278f...cc8

Vel, jeg ser ikke hvordan foreldrene skal kunne være terapeuter, for de trengte jo psykolog selv, da hun var syk, sist.

Jeg tror ikke det er bra for dem å finne ut at dette er et problem, før det er noe hjelp på plass fra før. Event at hun gir seg med dette slik at man ikke trenger å lage krise i hele familien.

Men hun vil jo ikke være med på at det er et problem, og er sint fordi jeg er så lite støttende. Da vil jeg vel bare skyve henne vekk, hvis jeg insisterer på å snakke med familien hennes, også. Da har jeg mistet sjansen til at hun vil samarbeide, tenker jeg. Foreldrene vil jo bli nedbrutt de også, ser jeg for meg. Så da får alle et problem og ikke bare hun.

Jeg vil jo ikke ødelegge forholdet vårt pga dette her.

Problemet mitt er hvordan jeg kan snakke med henne. Nå har hun jo kastet meg ut på sofaen og sier hun må vurdere samlivet hvis det jeg prioriterer er å styre henne og vekten hennes.

 

[mooileuk]

Kjære deg. 

Jeg føler virkelig med deg. Har selv spiseforstyrrelser og vet godt hvordan det også går ut over de nærmeste. Jeg vet også at ingenting mine nærme sa og sier til meg om mat og kropp betydde noe. Det betyr mye at de er der og bryr seg, men de kan ikke gjøre meg frisk. Du kan heller ikke gjøre din kone frisk, men bare være der for henne. Det er jo selvsagt frustrerende. Enda mer fordi hun ikke innser selv at hun er (på vei til å bli?) syk.

Jeg tror jeg ville kontaktet legen hennes, eventuelt behandler om hun har hatt det tidligere.

Hvis du ønsker å spørre meg om noe, må du gjerne det.

 

[AnonymBruker]

Uff, dette høres tøft ut. Jeg sliter selv med spiseforstyrrelser, og vet hvordan det påvirker mine nærmeste. Jeg vet at de hadde det vondt og vanskelig da jeg var på mitt dårligste, selv om jeg aldri ble så dårlig at jeg ble innlagt. Dette er en sykdom jeg nok kommer til å slite med hele livet, og jeg hater det, men klarer samtidig ikke å "gi den opp" fullstendig. Det er fryktelig tungt, både for meg og mine. Har dere barn? Hvor gamle er de? Dette er jo noe som barn dessverre plukker kjapt opp, at mamma (eller pappa, for de det gjelder) ikke spiser "normalt". Det vil kunne påvirke dem mer enn man aner.

Det jeg tenker er et aldri så lite håp her, er det du skriver om at hun, da hun led av dette tidligere, ikke var interessert i å være sykelig tynn, altså at hun ikke idaliserte den sykelig tynne kroppen. Det er jo ofte tilfellet, og var også det for min del. Jeg kjenenr fremdeles på det, at jeg blir misunnelig på andre som er fryktelig tynne. For min del dreide det seg om kontroll. For hennes del dreier det seg kanskje om noe annet? Om rett å slett å slanke seg? Jeg vet ikke, men mulig det kan være enklere å nå gjennom til henne med det som utgangspunkt, at hun gjør det for å se bra ut - at det kanskje ikke ligger noe annet i bunn?

Jeg syns du skal forsøke å snakke med henne om dette, om hvordan du ser på henne, på det forbildet hun eventuelt bør være som mamma og om det ikke funker, ville jeg snakket med foreldrene hennes, som har vært gjennom dette med henne før. I slike tilfeller er det lov å sette aller først at man vil unngå tilbakefall/sykdom. Det er jo det som er vanskelig med å ha en slik sykdom, at man slett ikke ser det selv, at man ikke vil oppgi den kontrollen man har klart å opparbeide seg, at man føler seg som en "taper" om man innreømmer overfor seg selv og de rundt seg, at man slett ikke har kontroll og at man må gi slipp. Det ER vondt og vanskelig å gå gjennom, og hun vil nok si at hun hater deg og gråte sine tårer og føle du har sviktet henne - men det er sykdommen som snakker i så fall. Tro meg! Jeg følte det på samme måten, men når man langsomt begynner å komme seg, ser man jo at de rundt seg ikke har gjort noe for å være slemme med en, men for å hjelpe.

I mitt tilfelle tok min mor kontakt med fastlegen min (vi har samme) og fikk han til å kalle meg inn til en time. Det måtte liksom til, før jeg forstod alvoret, at en utenforstående, som i tillegg er lege, sa til meg at jeg var syk. Det er ingen piknik å bli frisk av en sånn lidelse, men det er utrolig viktig å forsøke.

Anonymkode: a0867...e30