18-åring på hybel for å studere og som savner oss

[AnonymBruker]

Man MÅ vel ikke gå til en eller annen dagligvare-butikk for å finne mat? Kan vel bestille take away over internett eller telefon.

Justeat.no eller andre nett-steder, for å ta ett eksempel...

Anonymkode: a76af...2b3

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

2. Å være syk for aller første gang, kun to uker etter at du flytter ut for deg selv, er ikke moro. Å kreve fra en hvilken som syk person å manne seg opp og gå til butikken med 39.c i feber, er litt vel mye. Hvis deres som foreldre er sånn mot deres egne 17-19 åringer, stakkars barna deres. Eller så er dere sånn kun mot andres barn?  

Anonymkode: 3a6cb...7a8

Må bare kommentere dette. Det å lære seg egenomsorg ved sykdom er en del av det å bli voksen, jeg forstår godt at hun syns det er ubehaglig når hun nettopp har flyttet ut, men å rømme hjem til mor hver gang er ikke en løsning i det lange løp. Det bør derimot lære en å ha grunnleggende sykdomsremedier som tempmål, febernedsettende, håndsprit og et minimum av mat som rett i koppen og knekkebrød i skapet hvis noe uforutsett skjer. Jeg bor alene og må dra meg både til lege, apotek og butikk alene om jeg er syk mer enn et par dager, det er ingen til å dulle rundt meg, ingen ektefelle eller romkamerat. Å reise hjem til mor er ingen løsning for livet. Det er faktisk helt vanlig å være i stand til å kunne ivareta seg selv, jeg håper du har hjulpet henne å lære det, selv om hun har vært hos deg.  

Anonymkode: ea27d...d36

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg si at jeg forstår bekymringen din TS, synes forøvrig også at du har fått flere unødvendig stygge kommentarer her. En 18 åring er ikke voksen enda, og det et vondt å lengte hjem. Det synes både voksne og barn, så det er heller ikke aldersbetinget. Det er heller ikke galt å dulle med barna sine, det gjør dem bare mer myke og snille. Mine råd til deg vil være at dere reiser ned til henne i helgene eller at hun kommer hjem ofte. Prøv å gå denne overgangen til å fungere for henne på en skånsom måte. Snakk med henne og spør hva hun ønsker. Og vis henne for all del at det er helt greit og naturlig å savne, og at dere er der for henne uansett. Lykke til!!!

Anonymkode: 64541...f8e

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig der. Hun virker en smule barnslig

Anonymkode: ec6b8...071

Lurer på hva som får voksne mennesket til å fremstå som så kyniske som dere? Tipper dere ikke har barn iallefall...

Anonymkode: 64541...f8e

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremst vil jeg si at jeg forstår bekymringen din TS, synes forøvrig også at du har fått flere unødvendig stygge kommentarer her. En 18 åring er ikke voksen enda, og det et vondt å lengte hjem. Det synes både voksne og barn, så det er heller ikke aldersbetinget. Det er heller ikke galt å dulle med barna sine, det gjør dem bare mer myke og snille. Mine råd til deg vil være at dere reiser ned til henne i helgene eller at hun kommer hjem ofte. Prøv å gå denne overgangen til å fungere for henne på en skånsom måte. Snakk med henne og spør hva hun ønsker. Og vis henne for all del at det er helt greit og naturlig å savne, og at dere er der for henne uansett. Lykke til!!!

Anonymkode: 64541...f8e

Enig. Hun vil jo bli vant til det,men det er jo ingenting galt i å vise litt ekstra omsorg og vise at man er der for henne akkurat nå.

Som jeg skrev før,så er jeg over 30,men mine foreldre har tatt mer kontakt og vist meg mer støtte nå siden de vet at dette er vanskelig. Selvsagt klarer jeg meg og alt det der,men det er jo fint å vite at man har noen som bryr seg,tenker på en og er villig til å hjelpe om man trenger det.

Det er jo alltid en overgang når man flytter og begynner på noe nytt,men spesielt for noen som nettopp har flyttet hjemmefra. Noen er jo også mer følsomme og lengter da kanskje mer hjem enn andre. Ikke noe galt i det

Anonymkode: 3d69e...275

[Rosalie]

Vi mennesker er forskjellige. For meg var nok den dagen jeg tok toget til studiestedet en uke før studiestart den lykkeligste dagen i mitt liv (vi hadde kjørt flyttelass tidligere), og jeg dro ikke på besøk til foreldrene mine før langt uti oktober/november. Men jo, jeg husker hvor kjipt det var å bli syk alene for første gang, spesielt siden jeg ikke hadde lært meg at man må ha lettspiselig sykeproviant liggende.

Én ting jeg råder dere til ikke å gjøre, og det er å reise på besøk til henne i tide og utide. For det første vil det gjøre overgangen til å bo alene enda lengre og tøffere, for hun kommer til å,savne dere ekstra mye hver gang dere drar igjen, og for det andre vil det gjøre det mye vanskeligere for henne å skape seg sitt eget liv og vennekrets der hun bor. Svært mye av det sosiale skjer i helgene, og dersom det blir slik at enten er dere på besøk eller hun er på besøk hos dere i helgene vil hun miste mye verdifull tid hvor vennskap bygges, og hun blir fort mer alene enn hun trenger å være. Avtal at dere kommer på besøk om f.eks. tre-fire uker, og når dere først er der så fylker dere opp skapene med både litt luksus som studenter ikke har råd til og tørrvarer og "nødproviant".

For øvrig er det ikke slik at alle liker å bli dullet med når de er syke. Selv foretrekker jeg å være alene hjemme når jeg er syk.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Man MÅ vel ikke gå til en eller annen dagligvare-butikk for å finne mat? Kan vel bestille take away over internett eller telefon.

Justeat.no eller andre nett-steder, for å ta ett eksempel...

Anonymkode: a76af...2b3

Takeaway som student? Økonomisk haha

Anonymkode: 9ce70...e13

[Spiteful]

Morsomt at når man er 17 så er man ung og umoden, men så fort vi fyller 18 er vi olutselig voksne og modne nok til å ta vare på oss selv og leve alene etter 18 år med flere mennesker rundt seg hver dag.

Kjenner jeg er dritglad for at jeg ikke er opprinnelig norsk. Dere nordmenn kaster jo nærmest ut barns deres når de fyller 18! Klart en på 18 skal måtte kunne ta vare på seg selv, men herregud noen er mer sårbare og redde.

Personlig sitter og med tårere nedover skinna når jeg leser dette. Klart det blir digg å flytte hjemmefra (går vg3), men faen jeg kommer til å savne mamma og pappa som alltid var tilgjengelig 24/7. Jeg har alltid vært redd og usikker av meg grunnet vanskelig barndom på skolen. Det at jeg alltid har hatt et hjem og trygge mennesker å dra hjem til har vært beroligende. Når jeg brått skal bo på kollektiv ellerno flere timer unna hjemme kommer det til å bli vanskelig å ikke se de to menneskene i livet mitt som alltid har vært der for meg. Klart jeg kan ta ansvar og gjøre ditt og datt. Jeg er voksen! Men å brått være alene i en verden med 7 milliarder mennesker flere timer unna det kjente hjemmet sitt kan være dritskummelt!

Ærlig talt har ikke folk emosjoner? Er dere helt emosjonløse? Glemt hvordan det er å være ung? Er dere så drittlei ungene deres at dere kaster dem på dør så fort de fyller 18? De er fortsatt barna DERES og det vil vi alltid være. 10, 20 eller 30 år - Vi vil alltid trenge våre foreldre. 

[ViljaH]

Jeg flyttet hjemmefra for å studere da jeg var 16, og klarte meg selv gjennom sykdom osv. Bare la det gå seg til, det er ikke farlig å føle hjemlengsel. Gi henne rom for å vokse.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takeaway som student? Økonomisk haha

Anonymkode: 9ce70...e13

Det er nettopp slik ting man som mamma kan hjelpe med når datteren er syk  Jeg hadde blitt veldig glad for det ihvertfall, "har satt over 200 kr, bestill deg pizza og drikke så slipper du å dra på butikken". Sånne ting er gode tjenester  

Anonymkode: f00fa...1d9

[AnonymBruker]

13 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

Unødvendig kommentar. Helt normalt at en 18åring "alene i verden" savner hjemmet sitt. Til TS: så har du fått mange gode tips her med både å besøke og fylle kjøleskap. Send sms ofte og støtt henne. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18 men i samme by som foreldrene mine, og jeg valgte faktisk bort å starte opp studier i andre byer fordi jeg var ikke klar for å flytte så langt unna helt alene. Ble da både utdannelse og "folk" av meg også til slutt. Og sist men ikke minst: det er flott å lese at en 18åring fortsatt har så nær og god tilknytning til familien sin. Det er mer enn nok av sjebner her å lese om på KG, hvor familiebånd er kuttet og ødelagt, grunnet dårlige relasjoner. Så tommelen opp til TS! 

Ja, jeg kan ikke skjønne alle negative kommentarer. Jeg skulle ønske jeg hadde en mor som brydde seg. Jeg ble kastet ut som 17 åring, måtte på sosialen og bo på en liten hybel, tok ett år før jeg hørte noe mer. Men det gikk fint det, jeg klarte meg jeg, men jeg hadde klart meg mye bedre på sikt med en litt mer omsorgsfull mamma.

Derfor duller jeg nok litt for mye med mine egne barn. Og de som tror dulling er det verste du kan gjøre mot et barn, de har ikke opplevd mye vondt...

Anonymkode: 99680...38e

[AnonymBruker]

Husker første gang jeg ble SKIKKELIG syk etter at jeg flyttet hjemmefra. Ringte mamma desperat hele natten for at hun skulle komme å "redde" meg, hehe. Jeg trivdes godt med å bo for meg selv, men det er noe med det å bli syk, da er mamma og pappa så utrolig god å ha. Ta det som en "job well Done" tenker jeg  

Anonymkode: 6ab48...08e

[Gjest noe tilfeldig]

10 timer siden, Spiteful skrev:

 Morsomt at når man er 17 så er man ung og umoden, men så fort vi fyller 18 er vi olutselig voksne og modne nok til å ta vare på oss selv og leve alene etter 18 år med flere mennesker rundt seg hver dag.

Kjenner jeg er dritglad for at jeg ikke er opprinnelig norsk. Dere nordmenn kaster jo nærmest ut barns deres når de fyller 18! Klart en på 18 skal måtte kunne ta vare på seg selv, men herregud noen er mer sårbare og redde.

Personlig sitter og med tårere nedover skinna når jeg leser dette. Klart det blir digg å flytte hjemmefra (går vg3), men faen jeg kommer til å savne mamma og pappa som alltid var tilgjengelig 24/7. Jeg har alltid vært redd og usikker av meg grunnet vanskelig barndom på skolen. Det at jeg alltid har hatt et hjem og trygge mennesker å dra hjem til har vært beroligende. Når jeg brått skal bo på kollektiv ellerno flere timer unna hjemme kommer det til å bli vanskelig å ikke se de to menneskene i livet mitt som alltid har vært der for meg. Klart jeg kan ta ansvar og gjøre ditt og datt. Jeg er voksen! Men å brått være alene i en verden med 7 milliarder mennesker flere timer unna det kjente hjemmet sitt kan være dritskummelt!

Ærlig talt har ikke folk emosjoner? Er dere helt emosjonløse? Glemt hvordan det er å være ung? Er dere så drittlei ungene deres at dere kaster dem på dør så fort de fyller 18? De er fortsatt barna DERES og det vil vi alltid være. 10, 20 eller 30 år - Vi vil alltid trenge våre foreldre. 

Nei det gjør vi ikke. Dette er like rasistisk som å si at "dere innvandrere går alle på NAV". Uvitende og unødvendig. 

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra som 18 åring og har ikke angret en dag. Foreldrene mine var/er utrolig snille, men jeg ville bli uavhengig og klare meg selv. En 18 åring skal ikke dulles med lenger.

Er jeg syk, så spyr jeg nærmest av at mannen min skal dulle med meg. Han har Helsigvis skjønt at jg klarer meg selv uansett hvor syk jeg er, så det er slutt på dulling.

Anonymkode: 511f0...d2e

[Spiteful]

1 time siden, Raven.WritingDesk skrev:

Nei det gjør vi ikke. Dette er like rasistisk som å si at "dere innvandrere går alle på NAV". Uvitende og unødvendig. 

Du kan ikke nekte for at mange blir kasta ut. Og det er like rasistisk som at "alle innvandrere går på nav" - Det er ikke rasistisk. Jeg nekter ikke for at utlendinger svindler Norge pg går på NAV og du kan ikke nekte for at mange faktisk blir kastet ut.

6 av mine venner har fått beskjed fra sine foreldre om at de må flytte ut snarest mulig. Alle i alderen mellom 18 til 23. Er det riktig? Mine foreldre er jo nærmest irriterte over at jeg må flytte ut for å studere, og forventer at jeg dkal flytte tilbake hjem etter studie, uansett hvor gammel jeg er. Det har med kultur å gjøre. I mitt hjemland er det vanlig å bo hos foreldrene frem til man er klar for å flytte ut/får kjæreste

[Gjest noe tilfeldig]

59 minutter siden, Spiteful skrev:

 Du kan ikke nekte for at mange blir kasta ut. Og det er like rasistisk som at "alle innvandrere går på nav" - Det er ikke rasistisk. Jeg nekter ikke for at utlendinger svindler Norge pg går på NAV og du kan ikke nekte for at mange faktisk blir kastet ut.

6 av mine venner har fått beskjed fra sine foreldre om at de må flytte ut snarest mulig. Alle i alderen mellom 18 til 23. Er det riktig? Mine foreldre er jo nærmest irriterte over at jeg må flytte ut for å studere, og forventer at jeg dkal flytte tilbake hjem etter studie, uansett hvor gammel jeg er. Det har med kultur å gjøre. I mitt hjemland er det vanlig å bo hos foreldrene frem til man er klar for å flytte ut/får kjæreste

Hør her; det er ingen statistikk som underbygger din påstand om at nordmenn kaster ut barna sine, uansett om du har en personlig erfaring fra din vennekrets. Norge er et langstrukkent land med mye bygd, og ettersom mange er så heldige her til lands at de kan ta høyere utdanning (fordi de trenger ikke bo hjemme hos mor og far for å spare penger eller bidra med arbeid i huset) - så flytter de inn til storbyene når de ønsker å ta en høyere utdanning.  Statistikk viser at ungdommer i Norge har et ekstremt godt forhold til sine foreldre. De stemmer på samme politiske parti, de tilbringer fritiden sin med sine foreldre av eget ønske. Aldri før har vi opplevd at den ene generasjonen er så lik og så fornøyd med den forrige. Nordmenn er ikke perfekte, men en ting skal vi ha kred for; vi gir barna våre røtter (hjem, familie) samtidig som vi stimulerer og lærer dem å fly (være selvstendig, gå egne veier) dette er en luksus. Ikke et onde. I mange kulturer hvor man bor hjemme hos mor og far til man er godt voksen, så er er dette grunnet mangel på økonomi til å flytte for seg selv, forventinger om at barn skal "pleie sine eldre", bidra økonomisk osv. Det er ikke frihet eller selvstendighet. Men nå har vi avsporet tråden nok. 

Endret 23. august 2016 av noe tilfeldig

[AnonymBruker]

Jeg tenker at denne jenta må jo ha ideen om at 800 meter er langt et sted fra, og at å handle i butikken er noe hun "ikke har tid til", og når jeg leser mors innlegg virker det litt overbeskyttende. Hvis hun er atten år, og aldri har handlet selv før, er det klart det virker som en stor ekspedisjon, så dette er jo en god grunn til å ta barna med i innkjøp, planlegging og laging av middag litt før den dagen de flytter ut. Jeg gjorde dette en gang i uka fra jeg var tolv år gammel, og da klarte jeg meg helt fint på hybel som sekstenåring. 

Anonymkode: 7a434...782

[Gjest Mysticgirl]

Det går seg til  Har bodd hjemmefra siden jeg var 16 og klart meg selv. Det går sikkert bra, men du er utrolig snill og omsorgsfull som tar så godt vare på jenta di.

Det vil hun sette pris på og huske tilbake på med gode minner

[AnonymBruker]

Den 22.8.2016 at 8.10, skruf skrev:

Jeg forstår deg godt jeg ts! 

Selv om datteren din nå er 18, myndig og voksen så er det en stor omvelting i livet å flytte hjemmefra for første gang. Og det er aldri no kjekt å være dønn alene når man er syk, iallefall ikke hvis hun i tillegg har hjemmelengsel. Herlighet, jeg selv er voksen og de gangene jeg er syk så er det koselig om mannen min duller litt med meg, koker en kopp te og lurer på om han skal kjøpe med noe på butikken som frister en dårlig appetitt. Samme gjør jo jeg med han hvis han er syk. 

Bor hun helt alene eller bor hun i kollektiv? 

Datteren min flyttet også for å studere nå. Og hun savner oss. Hun savner iallefall kattene, kanskje mere enn hun savner oss Som datteren din ble hun også syk rett etter at hun flyttet, det ble noen telefoner til meg der jeg hørte på henne at hun hadde hjemlengsel. 

Jeg glemmer aldri den dagen vi kjørte flyttelasset hennes og hjalp henne å komme i orden... Hun satt på sengen sin og sa med tynn stemme at det ble så rart at jeg og pappaen hennes skulle kjøre hjem igjen uten at hun skulle være med. Herregud, jeg grein hele veien hjem! 

Selv om de er voksne og myndige så er de jo barna våre. Vi får bare håpe på at vi har gjort en god nok jobb sånn at de står på egne bein og tar fornuftige valg. 

Men det går seg til. Nå har mi si snart bodd for seg selv i 2 uker. Hun var hjemme for første gang nå i helga pga det var ikke så mye som skjedde med faddergruppa denne helga. Nå til helga derimot er det mye som skjer og hun kommer ikke hjem. Og det er helt greit, det er viktig at hun er på studiestedet sitt i helgene og får være med på det sosiale som skjer og blir mere kjent og integrert. 

Jeg ville ikke ha dratt på besøk til henne hver helg hadde jeg vært deg. Det er viktig for henne å ha helgene sine der hun studerer uten mammaen sin. Hun blir kjent med andre studenter, og det er viktig at hun blir mere selvstendig. 

Det er kjipt å klippe navlestrengen, men på et punkt så må man bare. 

Det går bra ts

Gurimalla, som jeg kjenner meg igjen. Datteren min flyttet også for etpar uker siden for å studere. Hun bor 7 timer unna, noe jeg synes er i lengste laget. Det er liksom ikke bare å sette seg i bilen og dra innom. 

Det har vært mye gråt fra min side, savnet er stort og uroen for hvordan det går med henne. Etterhvert som jeg har fått tilbakemeldinger fra henne om at hun trives, roer jeg meg, men savner jenta mi. Har hørt at det er vanlig å føle en slags sorg når barna flytter ut, og at den sorgen kan vare en stund.

Anonymkode: a3474...e08

[skruf]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gurimalla, som jeg kjenner meg igjen. Datteren min flyttet også for etpar uker siden for å studere. Hun bor 7 timer unna, noe jeg synes er i lengste laget. Det er liksom ikke bare å sette seg i bilen og dra innom. 

Det har vært mye gråt fra min side, savnet er stort og uroen for hvordan det går med henne. Etterhvert som jeg har fått tilbakemeldinger fra henne om at hun trives, roer jeg meg, men savner jenta mi. Har hørt at det er vanlig å føle en slags sorg når barna flytter ut, og at den sorgen kan vare en stund.

Anonymkode: a3474...e08

Ja, husker jeg leste en artikkel om nettopp dette. At mange foreldre opplever en slags sorgreaksjon når barna flytter. Fikk t.o.m melding fra faren hennes om at han savnet henne sånn, og han er ikke akkurat den som viser følelser.. Det er ikke bare vi foreldre som savner henne, men også lillesøstrene hennes (hun har ei i hvert hjem). Hun er jo det store forbildet til søstrene sine, og hun er veldig nære de. Så det har vært noen tårer og savn der også. 

Nå er mi si på tredje uka i studentbyen sin, og det går mye bedre, både for hun og for meg  Hun har funnet seg mere tilrette, begynt å blitt kjent, og har blitt mere kjent med byen. Fadderukene har vært supre, og hun har meldt seg inn i diverse.