Kvinnfolk: Hans forhold til mora, hvor stor betydning?

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Evilposelos skrev:

Basert på uttalelsen din om at man må komme seg over hat, tipper jeg det er noe mindre alvorlig, som at du har følt deg feilbehandlet. 

Man kan fint hate noen uten å gå rundt å tenke på det konstant, man trenger ikke en gang føle noe før personen blir tatt opp i samtale. Det er da hatet kommer fram. 

Dersom du leste noe som helst av det jeg skrev så så du at HOVEDPOENGET mitt var skam over at andre ikke forstår. En evig følelse av forklaringsansvar overfor andre som ikke kan la ens eget forhold til foreldrene i fred. En evig følelse av at andre tenker "det kan da ikke være så galt!"

Noe du demonstrerer på en ypperlig måte. Det du driver med nå er å vise at du ikke forstår. Du tolker det jeg skriver til å være "ikke så galt altså!"

Dette er ikke din oppgave å tolke. Det du gjør er å shame mennesker for at deres opplevelser ikke er "ille nok" til at du kan vise forståelse.

Dette er ingen konkurranse om å ha verst mulig foreldre. Dersom du tolker det dithen så kan du få seieren gratis av meg; her, værsågod! Stakkars deg du må ha det ille, lille venn!

Nå, kan du la oss andre være i fred?

Anonymkode: d037f...b4b

[Forundret..]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor viktig er forholdet mellom typen og mora hans for deg? Er det dealbreaker at han hater sin mor og ønsker å ha minst mulig med henne å gjøre, gitt at han ellers er en god match?

Anonymkode: 705b3...55d

Jeg som har en elendig svigermor fra helvete synes det høres befriende ut å ha en mann som ikke har noe med sin mor å gjøre. 

Så lenge du forteller dama årsaken så burde det ikke være et problem. 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Evilposelos skrev:

Basert på uttalelsen din om at man må komme seg over hat, tipper jeg det er noe mindre alvorlig, som at du har følt deg feilbehandlet. 

Man kan fint hate noen uten å gå rundt å tenke på det konstant, man trenger ikke en gang føle noe før personen blir tatt opp i samtale. Det er da hatet kommer fram. 

Det du er på jakt etter har forresten et navn, det kalles sosialpornografi. Mennesker som stadig er på jakt etter hvem som har det verst, hvem som fortjener deres trøst og forståelse mest. Det er deres egen hunger etter å kunne vise omsorg og empati som betyr noe for dem, ikke hvor mye forståelse det andre individet behøver.

Det er et kjent fenomen. Mennesker som strømmer til og leser artikler om mennesker som har vært gjennom fæle ting, som har blitt holdt innesperret i kjellere og drept av sine egne foreldre. Men at man foretrekker slik lektyre sier ingenting om ens evne til å ha forståelse for mennesker.

Det er med andre ord en nokså selvopptatt affære å skulle dømme andres opplevelser til å være "ikke ille nok" bare fordi de nekter å "ta av seg klærne" for deg, og fortelle deg historier om hvor ille ting de har vært gjennom.

Anonymkode: d037f...b4b

[QueenOfTheSidewalk]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom du leste noe som helst av det jeg skrev så så du at HOVEDPOENGET mitt var skam over at andre ikke forstår. En evig følelse av forklaringsansvar overfor andre som ikke kan la ens eget forhold til foreldrene i fred. En evig følelse av at andre tenker "det kan da ikke være så galt!"

Noe du demonstrerer på en ypperlig måte. Det du driver med nå er å vise at du ikke forstår. Du tolker det jeg skriver til å være "ikke så galt altså!"

Dette er ikke din oppgave å tolke. Det du gjør er å shame mennesker for at deres opplevelser ikke er "ille nok" til at du kan vise forståelse.

Dette er ingen konkurranse om å ha verst mulig foreldre. Dersom du tolker det dithen så kan du få seieren gratis av meg; her, værsågod! Stakkars deg du må ha det ille, lille venn!

Nå, kan du la oss andre være i fred?

Anonymkode: d037f...b4b

Hvorfor i all verden dømmer du andre som barnslig, når du selv sliter med å bli forstått? Du forstår ikke folk som hater

[AnonymBruker]

Det beste ville være om han hadde et normalt og godt forhold til sin mor. Hvis ikke, ville det vært å foretrekke at han har et gjennomtenkt og avklart forhold til sin mor.

Jeg er gift med en mann som lot som om forholdet til mor var helt normalt og OK. Det tok en stund før jeg oppdaget at forholdet var basert på mye løgn og manipulering fra hennes side. Men på det tidspunktet skulle han ha seg frabedt at noen antydet at det var noe galt med hans familie. Så jeg lot det ligge, og forsøkte å engasjere meg minst mulig i skuespillet. Nå ser han mer hva som har foregått. Hans mor har brukt sine barn for å tilfredstille egne behov fremfor barnas behov. Dessverre har dette påvirket min mann mer enn han tidligere var klar over. Han har slitt med en usikkerhet på om han har vært bra nok som han var, og har hatt et dårligere liv på grunn av det. Jeg har nok i perioder tatt mot en del sinne som skulle vært rettet mot moren.

Anonymkode: af9df...2e5

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Evilposelos skrev:

Hvorfor i all verden dømmer du andre som barnslig, når du selv sliter med å bli forstått? Du forstår ikke folk som hater

Jeg sliter ikke med å bli forstått, jeg holder meg bare unna mennesker som ikke forstår.

Det samme gjelder mennesker som aktivt hater. Jeg holder meg unna de. Det betyr ikke at jeg ikke forstår hvordan de har det, for det gjør jeg. Ikke dermed sagt at jeg ser for meg å være kjæreste med de.

Anonymkode: d037f...b4b

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler jeg gjentar meg selv i det uendelige her inne, men prøver igjen. Så har du mistet flere nære, noe som er trist, MEN det gir ikke deg enerett på å bestemme hvordan andre skal opptre i forhold til sine foreldre. Ens egne opplevelser er akkurat ens egne opplevelser og skal ALDRI sammenlignes eller brukes som rettesnor for hvordan andre skal opptre/ eller føle. Du har en mentalitet som er lite empatisk, sånn type " ikke syt for det finnes alltid noen som har det værre, tenk på barna i Afrika". Dette mentaliteten er både usjarmerende og ekstrem umoden!! 

Når det kommer til kommentaren din omkring har gidder jeg ikke kommentere for her framstår du både blåøyd og naiv og gir tydelig utrykk for at dette har du ikke peiling på. Går fint an å hate en av sine foreldre for det de utsatte deg for i barndom/ voksen alder. Trenger inne å være bitter fordi. Anbefaler deg faktisk å lesse deg opp litt på ulike tema, tror det kan være med på å gi deg et litt bredere perspektiv, samtidig som det får fokuset bort fra å bruke egne opplevelser som en målestokk for hvordan andre skal oppføre seg!

Anonymkode: 9d1c4...f6e

Dette. 👏

Anonymkode: 04647...d5a

[QueenOfTheSidewalk]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du er på jakt etter har forresten et navn, det kalles sosialpornografi. Mennesker som stadig er på jakt etter hvem som har det verst, hvem som fortjener deres trøst og forståelse mest. Det er deres egen hunger etter å kunne vise omsorg og empati som betyr noe for dem, ikke hvor mye forståelse det andre individet behøver.

Det er et kjent fenomen. Mennesker som strømmer til og leser artikler om mennesker som har vært gjennom fæle ting, som har blitt holdt innesperret i kjellere og drept av sine egne foreldre. Men at man foretrekker slik lektyre sier ingenting om ens evne til å ha forståelse for mennesker.

Det er med andre ord en nokså selvopptatt affære å skulle dømme andres opplevelser til å være "ikke ille nok" bare fordi de nekter å "ta av seg klærne" for deg, og fortelle deg historier om hvor ille ting de har vært gjennom.

Anonymkode: d037f...b4b

Ja det er jo det jeg vil frem til med alt det jeg sa, til tross for at jeg aldri snakket om meg selv. Kreft sa du? Pffft da har du ikke opplevd hodepinen naboen har. Jeg har sett han når han henter posten, den er verre enn kreft. Dø av kreft sier du? Naboen dør av hodepine. 

[FrøkenMånestråle]

Det er flere av oss som har kuttet kontakt med en mor/far eller annen familie så ser ingen grunn til å være skeptisk på grunn av det. Men jeg hadde reagert litt hvis han ikke fortalte litt om seg selv og familiesituasjon.  Men det spørs jo litt på om dere har vært på to dater eller vært sammen et år.

Hadde en mann ut av det blå fortalt at han hatet sin mor på tredje date så hadde løpt.

[Marie90]

Jeg foretrekker at en mann har et ok forhold til mor og far. Med "ok" mener jeg normalt - at navlestrengen er kuttet, men at han har kontakt med dem og er glad i dem. Ideellt sett er de gode mennesker som har fungert som gode rollemodeller for ham. 

Jeg har full forståelse for at noen har hatt en vond oppvekst, noen med ting som er graverende nok til at det er naturlig å kutte all kontakt - som vold eller incest. Jeg har all sympati med dem.

Men for mitt eget vedkommende foretrekker jeg en partner som ikke har en dysfunksjonell fortid, rett og slett fordi det bedrer våre sjanser for å lykkes som par. En god oppvekst med gode rollemodeller bedrer oddsene for god mental helse, samt gode parforhold i fremtiden. Egoistisk? Tja. Dating er ikke veldedighet, og vi tar alle de valgene vi mener gir best utfall for oss selv.

Jeg har riktignok aldri måttet inngå nok kompromiss på dette - alle mennene jeg har falt for har gode familiebånd. Jeg har ikke engang datet en mann med skilte foreldre. Kanskje fordi jeg responderer på visse kvaliteter hos menn som man oftere finner fra 'stabile' hjem. 

[AnonymBruker]

Mannen min hater moren sin. Men det gjør jeg og. Hun kastet han ut da han var 14!!!!!! År fordi hun fant seg ny mann, fikk barn og ny familie han ikke passet inn i. Jeg fatter ikke at noen kan gjøre slikt mot sitt eget barn, uansett omstendigheter, så jeg tåler ikke trynet på henne. Hun har påført han så utrolig mye smerte... 

Så, som noen sier: om han har en god grunn, er det helt ok. 

Anonymkode: 2a3b1...575

[AnonymBruker]

5 timer siden, Evilposelos skrev:

Ja det er jo det jeg vil frem til med alt det jeg sa, til tross for at jeg aldri snakket om meg selv. Kreft sa du? Pffft da har du ikke opplevd hodepinen naboen har. Jeg har sett han når han henter posten, den er verre enn kreft. Dø av kreft sier du? Naboen dør av hodepine.

Ok, det jeg mener, for å bruke ditt bilde på det, er at kreft er alvorlig. Så når man har vært gjennom en lengre periode med kreft og fått behandling og blitt frisk, så er det ikke sikkert man orker å være kjæreste med noen andre som har kreft. Eller at man orker klaging over hodepine for den saks skyld. Man orker kanskje ikke helt det samme som alle andre.
Og det er ikke sikkert så mange har tålmodighet med den som er kreftpasient heller. Det er slitsomt å være sammen med noen som har store utfordringer. Det betyr ikke at man ikke har forståelse for at de har store utfordringer, det betyr bare at man ikke nødvendigvis vil være kjæreste med dem.

Jeg tok utgangspunkt i HI og spørsmålet om forhold. Jeg tenker at det er vanskelig å leve sammen med noen som aktivt hater. Men jeg tror mennesker er i stand til å komme seg videre, komme bort fra det mest brennende hatet, bearbeide det og bli en enklere person for seg selv og andre å forholde seg til. Så er det sikkert et definisjonsspørsmål hvor aktivt man må hate noen for å kalle det hat, da

Anonymkode: d037f...b4b

[AnonymBruker]

14 timer siden, Torfa skrev:

Hvorfor er det rart? Har selv ikke kontakt med mine foreldre grunnet en ekstremt vond oppvekst, men det er ikke det første jeg fortalte mannen min da vi ble sammen. Brukte endel år på og fortelle fordi det er ikke alt en har lyst å rippe opp i. Ingen har krav på å vite, men om personen ønsker å dele er det flott.

Fordi det ikke er normalt vel. Forventer heller ikke at noen skal fortelle hele livshistorien sin på første date heller. Det er sånt man snakker om senere, merker jo fort om det er noe vondt der. Har man kuttet ut familien pga en bagatell så synes jeg det sier noe om en person og da vil jeg gjerne vite det. Ser ikke problemet.

Anonymkode: 5e1a0...7d8

[QueenOfTheSidewalk]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ok, det jeg mener, for å bruke ditt bilde på det, er at kreft er alvorlig. Så når man har vært gjennom en lengre periode med kreft og fått behandling og blitt frisk, så er det ikke sikkert man orker å være kjæreste med noen andre som har kreft. Eller at man orker klaging over hodepine for den saks skyld. Man orker kanskje ikke helt det samme som alle andre.
Og det er ikke sikkert så mange har tålmodighet med den som er kreftpasient heller. Det er slitsomt å være sammen med noen som har store utfordringer. Det betyr ikke at man ikke har forståelse for at de har store utfordringer, det betyr bare at man ikke nødvendigvis vil være kjæreste med dem.

Jeg tok utgangspunkt i HI og spørsmålet om forhold. Jeg tenker at det er vanskelig å leve sammen med noen som aktivt hater. Men jeg tror mennesker er i stand til å komme seg videre, komme bort fra det mest brennende hatet, bearbeide det og bli en enklere person for seg selv og andre å forholde seg til. Så er det sikkert et definisjonsspørsmål hvor aktivt man må hate noen for å kalle det hat, da

Anonymkode: d037f...b4b

Hat er en følelse, man må selvfølgelig ikke være aktiv eller si noe som helst til andre om det for å hate. 

Noen av oss klarer sterke følelser uten at det bryter ut orkan, mens andre ikke klarer det så bra.  

Hva du ikke vil ha av menn, bryr jeg meg ikke om, jeg bare reagerte på at du synes alle som ikke gjør ting på din måte er barnslig.  

[Gjest Snuppi]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg aldeles ikke. Og enten du misforstår med vilje eller ei, så er det begrenset hva jeg kan svare deg her. Du vet fint lite om hva jeg har vært utsatt for, og jeg kommer ikke til å gå inn på det heller.

Nei, jeg ber de ikke komme over mishandlingen. Jeg tror at de før eller siden kommer over hatet. Det er noe annet.

Når man går rundt med sterke følelser overfor andre, enten det er forelskelse eller hat, så klarer man ikke å forholde seg fritt, nøytralt og balansert til følelser man har for andre mennesker. Det er derfor vanskelig for andre å forholde seg til. Jeg mener bestemt at man ikke er noen god kjæreste eller ektefelle dersom man skal gå rundt og brenne opp deler av seg selv på hat.

Anonymkode: d037f...b4b

Etter sterke følelser som for eksempel hat, kan en gå over til å føle likegyldighet. Nei en trenger ikke å nødvendigvis tilgi som sin mor og ønske kontakt. Det kommer an på hvilken type moren er som menneske. Erkjenner hun at hun har gjort noe galt overhode, om det er tilfelle i denne saken?  Det er mye som kan spille inn. Om hun har gjort noe som denne mannen synes er utilgivelig, er det naturlig reaksjon å trekke seg unna. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Evilposelos skrev:

Hat er en følelse, man må selvfølgelig ikke være aktiv eller si noe som helst til andre om det for å hate. 

Noen av oss klarer sterke følelser uten at det bryter ut orkan, mens andre ikke klarer det så bra.  

Hva du ikke vil ha av menn, bryr jeg meg ikke om, jeg bare reagerte på at du synes alle som ikke gjør ting på din måte er barnslig.  

Jeg har aldri verken sagt eller ment noe om at mennesker er barnslige. Jeg begynner å lure på om du blander meg med en annen AB for de tingene du skriver henger ikke på greip i forhold til ha jeg har skrevet.

Jeg svarte en som skrev "jeg føler jeg gjentar meg selv" og jeg svarte TS på det han spurte om.

Anonymkode: d037f...b4b

[AnonymBruker]

3 timer siden, Snuppi skrev:

Etter sterke følelser som for eksempel hat, kan en gå over til å føle likegyldighet. Nei en trenger ikke å nødvendigvis tilgi som sin mor og ønske kontakt. Det kommer an på hvilken type moren er som menneske. Erkjenner hun at hun har gjort noe galt overhode, om det er tilfelle i denne saken?  Det er mye som kan spille inn. Om hun har gjort noe som denne mannen synes er utilgivelig, er det naturlig reaksjon å trekke seg unna. 

Helt enig   Dette er det jeg mener.

Og det er først når man begynner å kjenne likegyldighet og ikke lenger aktivt hate noen at jeg mener at jeg (personlig) kunne ha blitt kjæreste med noen. Som jo er TS sitt spørsmål. Det betyr ikke at man må tilgi, det betyr simpelthen at man må ha kommet videre på ett eller annet vis.

Anonymkode: d037f...b4b

[Atea]

Jeg tror barn elsker sine foreldre ubetinget. Når det går over til hat er det mye som ikke er bearbeidet. Hat inneholder sterke følelser og er ikke det motsatte av kjærlighet. Man trenger ikke tilgi det som skjedde, men kan tilgi personen. Det er viktig for ens egen del for å komme seg videre. Om man kutter kontakt med for eksempel manipulerende personer i familien er det greit. De fleste familier har skjulte løgner og det dysfunksjonelle går gjerne videre til neste generasjon. I mange tilfeller brytes det dysfunksjonelle fordi barna er blitt bevisste voksne. Jeg har vært nødt til å bryte kontakten med to, en venninne og en i familien (ikke foreldre) fordi jeg har valgt å ikke ha negative mennesker i livet. Det gjør ikke at jeg hater dem, men at jeg har tatt avstand.

[Inwe]

Hadde ikke vært en dealbreaker. Så lenge man har en grunn for hatet, noe jeg mener man bør ha så lenge man hater et annet menneske generelt. Dette er selvfølgelig ikke en grunn jeg har rett på å vite. Eksen hatet sin far, noe som var forståelig. 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Atea skrev:

Jeg tror barn elsker sine foreldre ubetinget. Når det går over til hat er det mye som ikke er bearbeidet. Hat inneholder sterke følelser og er ikke det motsatte av kjærlighet. Man trenger ikke tilgi det som skjedde, men kan tilgi personen. Det er viktig for ens egen del for å komme seg videre. Om man kutter kontakt med for eksempel manipulerende personer i familien er det greit. De fleste familier har skjulte løgner og det dysfunksjonelle går gjerne videre til neste generasjon. I mange tilfeller brytes det dysfunksjonelle fordi barna er blitt bevisste voksne. Jeg har vært nødt til å bryte kontakten med to, en venninne og en i familien (ikke foreldre) fordi jeg har valgt å ikke ha negative mennesker i livet. Det gjør ikke at jeg hater dem, men at jeg har tatt avstand.

Dette er det jeg har forsøkt å si hele veien her. Jeg ser det har blitt misforstått, så jeg henger meg på dere som klarer å uttrykke dere bedre enn hva jeg gjør.

Å bryte dysfunksjonaliteten, det er et glimrende begrep. Takk, Atea!  

Anonymkode: d037f...b4b