Gå ut av komfortsonen

[exictence]

Jeg tror jeg forstår hva det menes med det uttrykket, men forstår det likevel ikke.

Synes jeg leser det mange steder i mange anledninger. Hvorfor skal man gå ut av komfortsonen? Hvis man virkelig har det godt med seg selv, hvorfor er det da om å gjøre og gjøre noe enda mer fantastisk, oppnå noe enda mer, sette enda høyere mål (?) ? 

Hvorfor ikke heller fokusere på at man faktisk har det bra og er lykkelig over det man har, at man er tilfreds og ikke trenger å søke lykken et annet sted?

Synes livet dreier seg så mye om at man skal finne lykken. Man skal ikke være fornøyd med bare litt, det er om å gjøre å være lykkelig hele tiden. Akkurat som man blir lykkelig av å hele tiden jage etter noe nytt, sette seg nytt for.

[Gleesius]

Det å gå utav komforsonen handler forsåvidt ikke om lykke, men utvikling som menneske. Det å gå utenom komforsonen trenger ikke være store lifechangers men små hverdagslige ting man "unngår" og prøver å ikke utsette seg for. Det kan være så enkelt som om at man har litt høydeskrekk men at du oppsøker ei høy bro for å tøye grensene på hvor du tør å se over rekkverket?  

eller å skrive på er forum man synes er skummelt? Eller si hei til naboen som er litt annerledes. Det kan selvfølgelig også være store forandringer, eller redsler man overvinner.  Jeg for min del ser at å gå utenfor komforsonen som en del av livet, ikke For å få det så sinnsykt mye bedre, men for å pushe litt grenser og oppleve litt andre ting enn det jeg vanligvis opplever i verdens A4 liv  

[exictence]

@Gleesius Ja, du tolker det sånn som det er ment. Du har rett. Og i de aller fleste sammenhenger tror jeg det er rett å våge litt mer enn du kanskje tør. I hvert fall hvis det kan gi deg en tilfredsstillelse, og det kan det vel i de aller fleste tilfellene. Og det er selvsagt en gylden middelvei her også.

Jeg er nok for bokstavelig. Jeg kaller det komfort når jeg presser meg litt, oppnår noe fint, føler jeg har mot til, har selvtillit nok, tøyer grenser, utfordrer meg selv. Den komforten trives jeg med. (Men det er det som samfunnet beskriver som ute av komfortsonen). Når jeg presser meg så langt som at jeg ikke har det godt lenger, og vil heller ikke oppnå noe godt, det er da i min verden at jeg er ute av komfortsonen som betyr noe negativt. 

Forstår hva du mener og det er sånn du sier det menes. Men jeg mener at ordet blir feil brukt.

 

Endret 24. juli 2016 av exictence

[AnonymBruker]

Konfortsonen er jo der det er trygt og ufarlig. Så å gå utenfor den er jo å utfordre seg selv litt. Vanligvis blir man jo oppfordret til å gjøre dette dersom man ikke er helt fornøyd med et eller annet. F.eks de som bare klager på egen situasjon men ikke tør å gjøre noe med det. 

Anonymkode: e20d5...1bd

[exictence]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Konfortsonen er jo der det er trygt og ufarlig. Så å gå utenfor den er jo å utfordre seg selv litt. Vanligvis blir man jo oppfordret til å gjøre dette dersom man ikke er helt fornøyd med et eller annet. F.eks de som bare klager på egen situasjon men ikke tør å gjøre noe med det. 

Anonymkode: e20d5...1bd

Ja, det er ment sånn.

Jeg er så bokstavelig, så jeg tenker at jeg vil ikke gå ut i det som er direkte farlig. Det er uansvarlig og dumt. Men å utfordre meg selv liker jeg, så det er komfort i mine øyne.

Men jeg forstår hva som menes.

 

 

[fuglekvitter__]

4 timer siden, exictence skrev:

Jeg tror jeg forstår hva det menes med det uttrykket, men forstår det likevel ikke.

Synes jeg leser det mange steder i mange anledninger. Hvorfor skal man gå ut av komfortsonen? Hvis man virkelig har det godt med seg selv, hvorfor er det da om å gjøre og gjøre noe enda mer fantastisk, oppnå noe enda mer, sette enda høyere mål (?) ? 

Hvorfor ikke heller fokusere på at man faktisk har det bra og er lykkelig over det man har, at man er tilfreds og ikke trenger å søke lykken et annet sted?

Synes livet dreier seg så mye om at man skal finne lykken. Man skal ikke være fornøyd med bare litt, det er om å gjøre å være lykkelig hele tiden. Akkurat som man blir lykkelig av å hele tiden jage etter noe nytt, sette seg nytt for.

Enig.

[AnonymBruker]

Mennesket utretter det meste når dens eksistens er truet.

Anonymkode: de43a...32c

[Gjest PetterPanne]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mennesket utretter det meste når dens eksistens er truet.

Anonymkode: de43a...32c

Deep, but true

[Tabris]

For meg handler det om å ikke la seg begrense av egen frykt. Hvis det er ting man ønsker å gjøre, men ikke tør, så kan livet bli ganske begrenset om man bare holder seg til det som er trygt og kjent hvis man egentlig vil mer.

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mennesket utretter det meste når dens eksistens er truet.

Det er bare en floskel som ikke er spesielt sann. Enkelte har flaks og kommer godt ut av det, men i snitt tar man dårligere avgjørelser når man er stresset.

Generelt synes jeg dette med å "utfordre komfortsoner" bare er en hersketeknikk som brukes for å presse mennesker til å gjøre ting de verken tjener noe på eller har noen interesse av. Hvis du har veldig lyst til noe men må gå gjennom noe du frykter for å komme dit kan det absolutt være en god ide, men de færreste blir lykkelige av å være i situasjoner som gjør dem usikre i noen særlig tid.

Anonymkode: 1f936...72f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er bare en floskel som ikke er spesielt sann. Enkelte har flaks og kommer godt ut av det, men i snitt tar man dårligere avgjørelser når man er stresset.

Generelt synes jeg dette med å "utfordre komfortsoner" bare er en hersketeknikk som brukes for å presse mennesker til å gjøre ting de verken tjener noe på eller har noen interesse av. Hvis du har veldig lyst til noe men må gå gjennom noe du frykter for å komme dit kan det absolutt være en god ide, men de færreste blir lykkelige av å være i situasjoner som gjør dem usikre i noen særlig tid.

Anonymkode: 1f936...72f

Men man blir jo lykkeligere når man får en mestringsfølelse når han har gått ut over komfortsonen sin. Jeg er f.eks livredd for høyder, men utfordret meg selv til å prøve klatring i klatrevegg. Selv om jeg klamret meg til noe voldsomt til å begynne med, så synes jeg etterhvert det ble kjempegøy og noe jeg kunne tenke meg å bruke fritiden på. Og det gjør meg jo litt mer lykkelig da, å finne ting som jeg synes var dødsskummelt, mestre det og synes det er gøy. 

Anonymkode: e20d5...1bd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men man blir jo lykkeligere når man får en mestringsfølelse når han har gått ut over komfortsonen sin.

Mestringsfølelsen kommer ikke før man har fått det inn i komfortsonen.

Anonymkode: 1f936...72f

[exictence]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mestringsfølelsen kommer ikke før man har fått det inn i komfortsonen.

Anonymkode: 1f936...72f

Nemlig 

[Gleesius]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mestringsfølelsen kommer ikke før man har fått det inn i komfortsonen.

Anonymkode: 1f936...72f

Det der vil jeg si meg uenig i, jeg har en mild form for angst innenfor idretten jeg driver med. Jeg elsker idretten, men jeg har opplevd noe som gjør at frykten innimellom  tar overhånd. De gangene jeg trår ut av komfort sonen, med angsten hamrende i brystet, og "overlever" og ikke minst gjennomfører noe jeg i begynnelsen av timen tenkte jeg ikke ville klare. Det er mestringsfølelse, selv om "angsten" fort kommer tilbake igjen ved en senere anledning. Da både på et tidligere og senere tidspunkt i aktiviteten. Altså jeg har fått mestringsfølelsen uten å ha fått det inn i komforsonen. 

 

En smart mann sa engang til meg. Komfortsonen er noe man enkelte dager dytter foran seg og andre dager drar bak seg. 

Jeg har opplevd utrolig mestring og utforsking av meg selv ved å virkelig kjenne på det å gå utenfor komforsonen. Jeg er ikke noe lykkeligere av den grunn, men kjenner meg selv bedre som menneske