Til dere med ett barn og som er fornøyde med "kun ett" :)

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enebarn. Selv om jeg fungerer utmerket når det kommer til det sosiale har jeg alltid savnet en bror eller søster. 

Når foreldrene mine døde satt jeg også igjen helt alene. Ja det er klart at jeg har vennen som støttet meg, men jeg følte meg helt alene i verden. Den følelsen unner jeg ingen. 

Anonymkode: 76fc4...601

*venner

Anonymkode: 76fc4...601

[AnonymBruker]

6 timer siden, Atea skrev:

Selv om lite sex gjerne fører til at det blir døtre.

 

Eh.... hæ? Hadde sex én gang på 3 måneder og ble gravid, ble gutt. 

Anonymkode: 36d67...72d

[Maleficenta]

Verste argumentet jeg har hørt for å få flere barn er at tenk pm den ene ungen flytter langt vekk og så får vi ikke besøk på sykehjemmet av den ungen...

Er mange som ikke har barn og som har andre pårørende. De får besøk de og

[Gjest BabyBlue]

 Den største forskjellen jeg ser mellom enebarn og de med søsken er at enebarn ofte indirekte forventer litt mer oppmerksomhet og spesialbehandling. Ikke nødvendigvis på en kvalmende og bortskjemt måte, men at de er vant til at ting blir stelt i stand med hensyn til de, og ikke 1+ andre søsken som også må godta det som skjer rundt de. Barndommen former tross alt hvordan vi blir som voksne. 

Jeg fant ikke så mye nytte i søsknene mine sosialt da jeg var yngre siden jeg var eldst og var ganske forskjellig fra mine søsken. Jeg lekte sjelden med de, så lekekameratene mine var ikke søsknene mine, men venner, fettere og kusiner og naboer. De sterkeste minnene jeg har fra søsknene mine da vi alle var små er da broren min barberte kosebamsene mine og var et helvete på bilturer, søsteren min var noe som tok oppmerksomhet fra meg da jeg var i en sårbar fase og kom i puberteten. Så ja, de var en pest og en plage gjennom oppveksten. Men da broren min ble eldre og den mentale alderen ble litt mer jevnet ut mellom oss fant jeg ut at jeg hadde funnet meg en veldig god samtalepartner jeg har utrolig god kjemi med. Det er utrolig fint å kunne snakke med en person du deler gener med og som forstår deg 100% siden dere har nøyaktig samme bakgrunn. Jeg gleder meg til søsteren min blir eldre sånn at vi også kan bli fortrolige med hverandre og komme overens som noe mer enn bare søsken. Så sånn sett er jeg glad for at jeg ikke endte opp som enebarn, men jeg hadde jo ikke savnet det om jeg ikke hadde hatt søsken til å begynne med. Søsken er noe man irriterer seg over når man er barn, men som man kommer nærmere når man blir eldre og ikke er så oppå hverandre hele tiden. Det er i hvert fall mitt inntrykk. Så det der argumentet om at "de trenger jo en lekekamerat når de er små!" kjøper jeg ikke. Med mindre de har få år mellom seg, er av samme kjønn eller er tvillinger kan jeg nesten garantere at de ikke blir personen de går til når de vil ha noen å leke med. Søsken er ikke speilbilder av hverandre og alt er ikke fryd og gammen. Det kan oppstå ulikheter i personlighet og interesser man ikke kan finne ut av før man er gammel nok til å kommunisere som voksne. 

Men nå som jeg er over 20... fy flate så godt det er å ha et søsken å prate med. Ikke leke med, men prate med og være fortrolig med. Jeg tror ikke at det å ha søsken som barn var noe jeg tenkte så mye over, men nå som jeg har flere år bak meg ser jeg verdien i å ha søsken. Det er det eneste som gjør at jeg selv hadde valgt å hatt flere barn om jeg en dag vil ha barn selv. Det at barn blir rare sosialt om de er enebarn... hva slags påstand er det? Har møtt plenty med weirdos og direkte kvalmende mennesker som har flere søsken, så det har ingenting å si. 

[AnonymBruker]

Den 20. juli 2016 at 10.07, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde opprinnelig tenkt at vi skulle ha to barn, men nå som jeg har fått en, så føler jeg meg komplett. Jeg er superforelska i henne og vil ikke dele kjærligheten til henne med et søsken Mannen min vil ha ett barn til, og absolutt ALLE rundt oss mener at hun må få et søsken og at hun blir rar sosialt sett hvis hun forblir et enebarn. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Jeg har holdt flere nyfødte i det siste, og kan virkelig si at jeg ikke blir fristet ett sekund til å få en til Jeg synes det er superdigg å ha masse tid til mannen min også. Hvordan er erfaringene deres med ett barn? Da tenker jeg først og fremst på de som har fått et og er fornøyde med det, ikke de som ikke kan få flere men egentlig ønsker det.

Anonymkode: be9d7...91a

Har kun ett barn, og er fornøyd med det, fordi det var komplikasjoner i graviditeten som gjorde at jeg nesten døde, og faren for gjentagelse er på over 40%, så er fornøyd med ett barn. Det at folk skriver at de blir rare sosiale fordi de er enebarn, tror jeg har mer med personlighet og oppdragelse enn selve det å være enebarn å gjøre. Jeg tenker også som deg, at jeg tror ikke jeg vil dele kjærligheten med ett barn til, men snakket med en venninne som er trebarnsmor, og hun tenkte det samme før hun fikk nestemann, og oppdaget at hun hadde mer enn nok kjærlighet å gi til de alle. Vi mangler aldri lekevenner på ferie, selv om det er et savn på søndager av og til, men mitt barn er veldig utadvendt og sosial, og skaffer seg nye venner uansett hvor vi ferdes så ser ikke på det som et problem. Det er fordeler og ulemper med å ha søsken og å være enebarn. Men jeg ser ikke noe problem i å ha kun ett barn, hverken for oss foreldre eller barnet. 

Anonymkode: 30b02...e46

[Patronus]

Vi har valgt å bare ha 1 barn:) og det er jeg og mannen enige om. Akkurat nå, som vår livssituasjon er, er det det beste valget for oss. Jeg fullfører utdanning og vil ha god tid med både mann og barn. All ære til dem som vil og orker å sjonglere med 2-3 barn, men det passer ikke oss. Har hørt mye rart når jeg har fortalt det, både fra venninner, bekjente og familie. Vårt barn lider ikke uten søsken, og hun har et tonn med venner. Pluss vennepar av oss, hvor deres sønn er bestevenn med vår datter. Jeg kjenner ikke noe savn etter et nytt barn. 

Vokste opp med en bror, som jeg aldri har hatt noe forhold til. Vi er så ulike som vi kan bli. Kranglet hele oppveksten og mye søskensjalusi. Den dag idag har jeg bedre forhold til min svigersøster enn bror. 

[AnonymBruker]

Den 20. juli 2016 at 10.07, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde opprinnelig tenkt at vi skulle ha to barn, men nå som jeg har fått en, så føler jeg meg komplett. Jeg er superforelska i henne og vil ikke dele kjærligheten til henne med et søsken Mannen min vil ha ett barn til, og absolutt ALLE rundt oss mener at hun må få et søsken og at hun blir rar sosialt sett hvis hun forblir et enebarn. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Jeg har holdt flere nyfødte i det siste, og kan virkelig si at jeg ikke blir fristet ett sekund til å få en til Jeg synes det er superdigg å ha masse tid til mannen min også. Hvordan er erfaringene deres med ett barn? Da tenker jeg først og fremst på de som har fått et og er fornøyde med det, ikke de som ikke kan få flere men egentlig ønsker det.

Anonymkode: be9d7...91a

Vi har valgt å få ett barn og aldri angret på det valget. Jenta vår er 15 år og sier hun aldri har savnet søsken. Når vi er på ferier har hun med seg sin "bestis" som også er enebarn 😃 Begge jentene er flotte, sosiale, passe beskjedene og har lett for å få venner.. 

Det er deilig å ha ett barn som vi kan konsentrere oss fult og helt om. Ikke hør på det alle andre sier - det stemmer ikke 😉

Anonymkode: 1f56c...2c5

[Atea]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eh.... hæ? Hadde sex én gang på 3 måneder og ble gravid, ble gutt. 

Anonymkode: 36d67...72d

Det kan også skje. Men det er mannens sædceller som bestemmer kjønnet og sæd som har gener for gutter svømmer mindre raskt enn "jente-cellene". Så har man sex ofte vil sannsynligheten for at det blir gutt være større fordi gutte- cellene da har et forsprang. De lever jo i flere dager etter samleiet på veien inn mot egget.

Dette ble tørt, men jeg har lest om det. Sikkert kjedelig for de som bare får døtre, da man som for eksempel nabo kan få et hint om sexlivets kvantitet uten å egentlig ville vite noe. Har dessverre ingen link, orker ikke søke opp info jeg trodde alle visste om.

Endret 24. juli 2016 av Atea

[AnonymBruker]

Det er jo fornuftig å få bare ett barn når man ser på befolkningsveksten. Jeg tenker litt på det med å sikre alderdommen, men man skal eller bør ikke bruke barn i en sånn setting, spesielt ikke vi som bor i et land der myndighetene sørger for oss fra fødsel til grav.

Anonymkode: 661d8...b30

[Alice123]

6 timer siden, BabyBlue skrev:

 Den største forskjellen jeg ser mellom enebarn og de med søsken er at enebarn ofte indirekte forventer litt mer oppmerksomhet og spesialbehandling. Ikke nødvendigvis på en kvalmende og bortskjemt måte, men at de er vant til at ting blir stelt i stand med hensyn til de, og ikke 1+ andre søsken som også må godta det som skjer rundt de. Barndommen former tross alt hvordan vi blir som voksne. 

Dette er AKKURAT min erfaring med (voksne) enebarn også. 

Jeg kjenner mange (voksne) enebarn, og i tillegg til det jeg siterer over, er min erfaring at de alle er helt ordinære mennesker, men selv har et litt... "opphøyd" selvbilde. Som nevnt er de helt gjennomsnittlige og ordinære "mann i gata"-mennesker, men de selv har et inntrykk av at de er litt unike. Ikke på en ubehagelig, brautende måte. Men man merker det over tid.

Det henger vel sammen med det jeg siterer.

[Alice123]

14 minutter siden, Alice123 skrev:

Dette er AKKURAT min erfaring med (voksne) enebarn også. 

Jeg kjenner mange (voksne) enebarn, og i tillegg til det jeg siterer over, er min erfaring at de alle er helt ordinære mennesker, men selv har et litt... "opphøyd" selvbilde. Som nevnt er de helt gjennomsnittlige og ordinære "mann i gata"-mennesker, men de selv har et inntrykk av at de er litt unike. Ikke på en ubehagelig, brautende måte. Men man merker det over tid.

Det henger vel sammen med det jeg siterer.

Får ikke endret på innlegget på mobil så siterer meg selv.

Må legge til at alle de enebarna jeg kjenner og har kjent (både som barn og voksen) har fungert over snittet og vel så svært godt sosialt.

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har valgt å få ett barn og aldri angret på det valget. Jenta vår er 15 år og sier hun aldri har savnet søsken. Når vi er på ferier har hun med seg sin "bestis" som også er enebarn 😃 Begge jentene er flotte, sosiale, passe beskjedene og har lett for å få venner.. 

Det er deilig å ha ett barn som vi kan konsentrere oss fult og helt om. Ikke hør på det alle andre sier - det stemmer ikke 😉

Anonymkode: 1f56c...2c5

Må si meg helt enig i denne.

Anonymkode: 7d9bd...8cd

[AnonymBruker]

7 timer siden, Alice123 skrev:

Dette er AKKURAT min erfaring med (voksne) enebarn også. 

Jeg kjenner mange (voksne) enebarn, og i tillegg til det jeg siterer over, er min erfaring at de alle er helt ordinære mennesker, men selv har et litt... "opphøyd" selvbilde. Som nevnt er de helt gjennomsnittlige og ordinære "mann i gata"-mennesker, men de selv har et inntrykk av at de er litt unike. Ikke på en ubehagelig, brautende måte. Men man merker det over tid.

Det henger vel sammen med det jeg siterer.

Er ikke vi alle unike da? 

Ja til enebarn! 

Anonymkode: 7d9bd...8cd

[AnonymBruker]

Den 21. juli 2016 at 10.46, AnonymBruker skrev:

Min venninnes far vokste opp som enebarn, og hun har uttalt mange ganger at det har vært i perioder tøft for han å være alene om å hjelpe sine gamle og syke foreldre. Om man får flere barn har man ingen garanti for at de bosetter seg i nærheten og kan hjelpe/besøke gamle foreldre, men man har i alle fall noen å dele bekymringer med. 

Anonymkode: 0a1b0...bb7

Mamma har 3 brødre. De bor 5-10 minutters kjøretur unna foreldrene, og kjører ofte forbi. Han ene stiller en del opp. De 2 andre hjelper omtrent aldri besteforeldrene mine og er sjeldent på besøk. Mens mamma som bor 40 minutter unna er der nesten hver uke, hjelper å vaske, tar de med på ferie, handletur, osv. Pappa hjelper med forefallende arbeid, skifte dekk osv. 

Anonymkode: b17a9...3c9

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn og ønsker meg ikke fler. Var selv enebarn i ti år og har all nestekjærlighet i verden til de rundt meg. Ikke opphøy eller selvsentrert, heller motsatt. 

Ønsker ikke flere delvis på grunn av at jeg ønsker å følge han 100% opp, samtidig som jeg har en sykdom som skaper et komplisert svangerskap og at jeg hadde en helt forferdelig fødsel, hvor jeg må operere i etertid (takk til møkkafolk på sykehuset). 

Å få ett barn synes jeg er et personlig valg som ingen har noe med. Selvsagt har man nok kjærlighet til eventuelt to+, men det er ikke all som ønsker å ha flere enn ett. Og det er opp til hvert par å bestemme. 

TS, om du føler det riktig å kun ha ett, så støtter jeg deg helt i det.  

Anonymkode: 36d67...72d

[Maleficenta]

10 timer siden, Alice123 skrev:

Dette er AKKURAT min erfaring med (voksne) enebarn også. 

Jeg kjenner mange (voksne) enebarn, og i tillegg til det jeg siterer over, er min erfaring at de alle er helt ordinære mennesker, men selv har et litt... "opphøyd" selvbilde. Som nevnt er de helt gjennomsnittlige og ordinære "mann i gata"-mennesker, men de selv har et inntrykk av at de er litt unike. Ikke på en ubehagelig, brautende måte. Men man merker det over tid.

Det henger vel sammen med det jeg siterer.

Så det å ha et bra selvbilde er negativt mener du?

[Alice123]

22 minutter siden, Maleficenta skrev:

Så det å ha et bra selvbilde er negativt mener du?

Skrev jeg at det var negativt?

Det er et fellestrekk ved alle enebarn jeg har blitt kjent med. Om man mener det er negativt eller positivt får man avgjøre selv, jeg mener verken det ene eller andre. Det er en en observasjon fra min side.

Det er forøvrig ikke et "godt selvbilde" jeg beskrev i innlegget mitt. Jeg foreslår du leser innøegget på nytt, ettersom du har missforstått så mye. Har du spørsmål svarer jeg gjerne.

[Maleficenta]

59 minutter siden, Alice123 skrev:

Skrev jeg at det var negativt?

Det er et fellestrekk ved alle enebarn jeg har blitt kjent med. Om man mener det er negativt eller positivt får man avgjøre selv, jeg mener verken det ene eller andre. Det er en en observasjon fra min side.

Det er forøvrig ikke et "godt selvbilde" jeg beskrev i innlegget mitt. Jeg foreslår du leser innøegget på nytt, ettersom du har missforstått så mye. Har du spørsmål svarer jeg gjerne.

Ja du sa opphøyet ved at de følerseg unike. Men opphøyet er bedre enn det motsatte, som kanskje tredjemann i en søskenflokk kan føle seg. Er så mange som får tre unger og da vil tredjemann gjerne bli dritten i midten eller tredje hjul på vogna. Og det er ikke noen fordel iallefall. Er bedre å få en eller partall. 

[Alice123]

23 minutter siden, Maleficenta skrev:

Ja du sa opphøyet ved at de følerseg unike. Men opphøyet er bedre enn det motsatte, som kanskje tredjemann i en søskenflokk kan føle seg. Er så mange som får tre unger og da vil tredjemann gjerne bli dritten i midten eller tredje hjul på vogna. Og det er ikke noen fordel iallefall. Er bedre å få en eller partall. 

Om du mener det er negativt med tre barn får du ta det på egen kappe. Det ønsker jeg ikke diskutere med deg. 

Når det gjelder det jeg skrev med at de føler seg unike, så presiserte jeg også at dette er helt ordinære mennesker. Selvbildet og realitet er litt i utakt. Egenskaper, trekk og prestasjoner som er høyst ordinære og gjennomsnittlige blir blåst litt opp. Spesielt gjelder dette når man snakker om "gamle dager" (barndom og ungdomstid).  Jeg skrev ingenting om at de har et GODT selvbilde, som er noe helt annet. De jeg kjenner har ikke hatt noe mer eller mindre god selvtillitt enn folk flest (dvs selvbildet har variert fra person til person, i likhet med resten av befolkningen). 

Dette er ikke noe utpreget personlighetstrekk, men man merker det over tid.

[Minlillesky]

Den 20.7.2016 at 10.07, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde opprinnelig tenkt at vi skulle ha to barn, men nå som jeg har fått en, så føler jeg meg komplett. Jeg er superforelska i henne og vil ikke dele kjærligheten til henne med et søsken Mannen min vil ha ett barn til, og absolutt ALLE rundt oss mener at hun må få et søsken og at hun blir rar sosialt sett hvis hun forblir et enebarn. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Jeg har holdt flere nyfødte i det siste, og kan virkelig si at jeg ikke blir fristet ett sekund til å få en til Jeg synes det er superdigg å ha masse tid til mannen min også. Hvordan er erfaringene deres med ett barn? Da tenker jeg først og fremst på de som har fått et og er fornøyde med det, ikke de som ikke kan få flere men egentlig ønsker det.

Anonymkode: be9d7...91a

Jeg er en mor på 26 år og har ei datter på 4,5 år. 
Her og nå er jeg veldig fornøyd med ett barn. Får jeg ikke flere barn så er det helt greit, og får jeg flere barn så er det også helt greit. Jeg ønsket meg en stor familie før, men man skal ha lyst på barn, overskudd og tid til flere barn. Akkurat nå har jeg nok med det ene barnet jeg har.

Da min datter var mindre, fikk jeg sommerfugler i magen av å se babyklær og utstyr, nå kjenner jeg ingenting. Da min nydelige datter ble 4 år, begynte jeg å tvile på flere barn. Her om dagen, for et par dager siden, gikk det opp for meg helt ut av det blå, at jeg ikke ønsker flere barn, og at det er helt greit for meg. Jeg er bare 26 år, fremdeles ung, og faser hvor man ikke vet hva man ønsker er vanlig. 


Har du og mannen din tatt en skikkelig prat om dette? Begge parter må ville det. Det blir feil å få et barn til når bare den ene parten er klar. Det er utrolig mye ansvar som følger med ett barn og dobbelt så hektisk med 2 i hus  Synes det er så godt når barna blir mer og mer selvstendige. Liker den biten av oppveksten altså

Ikke få barn om du ikke er klar for det. Det hadde ikke jeg gjort.