Til dere med ett barn og som er fornøyde med "kun ett" :)

[Gjest Belle âme]

Det eg synast er trist med alenebarn da, det er at visst det barnet får barn(kanskje bare eitt), så er det berre mor, far(om han og er alenebarn) og besteforeldre. Så døyr jo besteforeldrene etter kvart, så er det bare mor, far og den ungen i heile familien. 

Ops, har allereie skrive her

 

Endret 21. juli 2016 av Belle âme

[Maleficenta]

7 minutter siden, Fireproof skrev:

Det eg synast er trist med alenebarn da, det er at visst det barnet får barn(kanskje bare eitt), så er det berre mor, far(om han og er alenebarn) og besteforeldre. Så døyr jo besteforeldrene etter kvart, så er det bare mor, far og den ungen i heile familien. 

Ops, har allereie skrive her

 

Ehh... når de ikke er kjent med noe annet så tror jeg ikke set er så galt. Er verre sjebner i livet

[sonush]

36 minutter siden, Maleficenta skrev:

Jeg forstår hva du sier. Men det er litt lite vits å gå rundt å være bitter over at du ikke fikk søsken. Nå har du nå ikke søsken og du ksn ikke gjøre noe med det nå. Og hvorfor skal du som voksen sladre og baksnakke din mor uansett? Og krangling med søsken er på ingen måte gøy

Jeg er på ingen måte bitter. Bare irritert over deg som ikke ser at andre kan ha andre meninger og som er riktige for de. Jeg har kun sagt at jeg har ofte tenkt og ønsket at jeg hadde jevnaldrende søsken og aller helst en søster. La det være min sak. Jeg skal ikke baksnakke min mor eller sladre om henne. Det jeg skrev var at det kun være en søster jeg kunne sladre TIL mor om, altså mens vi vokste opp. Min mor døde av kreft for fem år siden og dermed kan jeg ikke prate med henne uansett hvor mye jeg ville ønsket. 

Jeg har ikke opplevd å krangle med en søsken og  dermed har ingen formening om det er moro eller ikke. 

Som jeg skrev tidligere jeg har halvbror som er 16 år yngre, men jeg flyttet før vi rakk å få et ordentlig nært forhold. Det jeg har savnet er å ha en jevnaldrende søsken helst søster. 

[lingua franca]

Dersom både mor og far er fornøyde med ett barn, ser jeg ikke noe problem i det. Om folk får 0 eller 10 unger - det viktigste er at alle er fornøyde og enige om sitt valg/livsstil.

Men i dette tilfellet er det jo bare TS som er fornøyd - mannen hennes ønsker et barn til. Da blir det noe annet. Jeg mener ikke at den ene i et par skal tvinge den andre til å få et barn til, men jeg mener at et slikt ønske ikke skal bagatelliseres. Dette er noe dere må snakke om og bli enige om. 

[Jude]

Få aldri flere barn om ikke DU vil det selv! 

Det er ikke bare "kun ett" som alle maser om, et barn er en stor jobb det også og absolutt ikke lite. Uansett er søsken ingen garanti for et vennskap livet ut. Personlighet og oppdragelse er alt som har noe å si. Gå for følelsen din, og om du ombestemmer deg så kan jo du vurdere det da 

Men en ting må jeg kommentere og det er at, du kommer ikke til å måtte dele kjærligheten hennes. Det er som å ha 2 hjerter utenfor kroppen! 

Gjør som du vil, drit i det andre sier, kos deg med dattera di og mannen din å le av alle du kjenner som "aldri" har tid fordi de har så mange unger (heheh  neeida!) alt har sine fordeler  

[Høsta]

Når ditt eneste argument for barn nr.2 er lekekompis bør dette være varseltegn nr.1; Du bør ikke få flere barn. Jeg skjønner deg! Jeg har en og det føles evig nok.

Jeg har 3 søsken selv og føler ikke et snev av nødvendighet å gjøre opp for det med å gå gravid og føde barn flere ganger. Flere bør høre på magefølelsen.

[Maleficenta]

4 timer siden, sonush skrev:

Jeg er på ingen måte bitter. Bare irritert over deg som ikke ser at andre kan ha andre meninger og som er riktige for de. Jeg har kun sagt at jeg har ofte tenkt og ønsket at jeg hadde jevnaldrende søsken og aller helst en søster. La det være min sak. Jeg skal ikke baksnakke min mor eller sladre om henne. Det jeg skrev var at det kun være en søster jeg kunne sladre TIL mor om, altså mens vi vokste opp. Min mor døde av kreft for fem år siden og dermed kan jeg ikke prate med henne uansett hvor mye jeg ville ønsket. 

Jeg har ikke opplevd å krangle med en søsken og  dermed har ingen formening om det er moro eller ikke. 

Som jeg skrev tidligere jeg har halvbror som er 16 år yngre, men jeg flyttet før vi rakk å få et ordentlig nært forhold. Det jeg har savnet er å ha en jevnaldrende søsken helst søster. 

Men du har jo ikke søsken så du vet jo egentlig ikke hva det er du savner...

[AnonymBruker]

Jeg er alenebarn, og det var helt ok til jeg ble voksen og familie begynte å falle fra....man blir veldig alene som foreldreløs og enebarn..... 

Anonymkode: 2e944...9b6

[AnonymBruker]

4 timer siden, lingua franca skrev:

Dersom både mor og far er fornøyde med ett barn, ser jeg ikke noe problem i det. Om folk får 0 eller 10 unger - det viktigste er at alle er fornøyde og enige om sitt valg/livsstil.

Men i dette tilfellet er det jo bare TS som er fornøyd - mannen hennes ønsker et barn til. Da blir det noe annet. Jeg mener ikke at den ene i et par skal tvinge den andre til å få et barn til, men jeg mener at et slikt ønske ikke skal bagatelliseres. Dette er noe dere må snakke om og bli enige om. 

Får ikke inntrykk av at TS bagatalliserer mannens ønske, men det er trossalt TS som må gå gravid, føde, amme dette barnet som mest sannsynlig blir det mest knyttet til henne i en del måneder så det er et veldig stort krav å kreve at hun skal igjennom dette når hun egentlig ikke ønsker dette. Dette gjelder for menn og kvinner - jeg synes det er farlig å sette barn til verden som kun er ønsket av én foreldre. Er man allerede gravid er det en annen debatt, men før man er kommet dit synes jeg barnet skal være ønsket av begge.

Anonymkode: 46a28...cfb

[AnonymBruker]

Den Wednesday, July 20, 2016 at 23.42, AnonymBruker skrev:

Her blir det nok ett barn. Å for de som syntes jeg er en dårlig mamma og at det ikke er greit å "bare" få ett, kan kysse meg en viss plass 🙊 Søsken er ikke alt. Noen barn går ikke overens med søsknene sine, og det er absolutt ikke gitt at de vil ha et vennskap som voksne. 

Jeg velger foreløpig ett barn, fordi jeg ønsker å være der 100% for de barna jeg velger å få. Akkurat nå klarer jeg bare det med ett barn. Jeg vil unngå en alt for hektisk hverdag hvor en skal på håndball trening og en skal på turn. Jeg vil kunne ta med barnet mitt på turer og opplevelser uten å måtte spare opp først. Å ha 2-3 barn blir fort mye dyrere enn å ha ett. Vi liker å oppleve ting. Husker da jeg var liten, ei i klassen hadde 2 søsken å hun sa alltid "Du er så heldig som får reist så ofte i badeparken og dere drar så ofte på ting. vi kan ikke siden vi er så mange søsken" 

Det er trist å se at mange får fler barn enn de klarer takle. Unner ingen barn å vokse opp i hjem hvor foreldrene er konstant sliten og ikke orker følge opp de barna de har valgt å sette til verden. 

Anonymkode: ea838...373

Jeg var enebarn i 10 år, hvor jeg fikk ha med meg venner på slike ting, noe som gjorde at jeg ikke savnet søsken. Jeg har vennskap fra jeg var 4 femdel (26 år), og en av dem er som ei søster for meg i dag. Vi gjorde mye sammen som barn, ofnettopp fordi mamma og pappa hadde mulighet til det. 

Etter at jeg fikk søsken har vi reist svært lite og gjort svært lite, fordi vi plutselig var tre søsken. Er utrolig takknemlig for de ti første årene. Kunne i dag ikke sett for meg et liv uten mine søsken, samtidig som jeg ser at jeg har fått oppleve vært mye mer enn dem i oppveksten, nettopp på grunn av økonomi og kapasitet. 

Jeg har ett barn og er usikker på om jeg egentlig ønsker flere. Hadde en traumatisk fødem og en sykdom som gjør svangerskap svært tungt (sykemeldt i 6 måneder!). Min mann ønsker svært gjerne en til, samtidig som han har en fra før med eksen. Det hjelper litt på å si at jeg kun vil ha en, og at han tross alt har to. Men vi får se.... Uansett støtter jeg det du skriver om at en skal ha tid og mulighet til å følge opp 200%. 

Anonymkode: 36d67...72d

[AnonymBruker]

Min mann og jeg fikk høre 'når skal dere ha barn da?' etter vi ble gift. Vi hadde da vært prøvere i flere år. Nå har vi en velskapt liten gutt, og jeg vet ikke om jeg kan få flere barn. Regner likevel med at "skal dere ikke ha en til snart?" vil komme etterhvert... som om det å kun få ett er en skam eller unormalt. 

Min farmor fikk bare ett barn. For henne var det vondt at hun ikke kunne få flere. Jeg har en sykdom som har gjort det svært vanskelig å få barn i det hele tatt. At jeg har en på fanget er helt uvirkelig for meg fremdeles og jeg er takknemlig for å få barn. 

Om jeg ikke får flere, så gjør det ingenting. Min sønn vil likevel få et svært godt liv og jeg kan vie alle min kjærlighet og tid til han....  

Anonymkode: 36d67...72d

[AnonymBruker]

Den 7/20/2016 at 10.07, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde opprinnelig tenkt at vi skulle ha to barn, men nå som jeg har fått en, så føler jeg meg komplett. Jeg er superforelska i henne og vil ikke dele kjærligheten til henne med et søsken Mannen min vil ha ett barn til, og absolutt ALLE rundt oss mener at hun må få et søsken og at hun blir rar sosialt sett hvis hun forblir et enebarn. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Jeg har holdt flere nyfødte i det siste, og kan virkelig si at jeg ikke blir fristet ett sekund til å få en til Jeg synes det er superdigg å ha masse tid til mannen min også. Hvordan er erfaringene deres med ett barn? Da tenker jeg først og fremst på de som har fått et og er fornøyde med det, ikke de som ikke kan få flere men egentlig ønsker det.

Anonymkode: be9d7...91a

Jeg har selv to, skulle gjerne hatt ett til, men det er meg da. Ellers kan jeg si nå som begge mine foreldre er døde, hadde jeg følt meg veldig alene hvis jeg ikke hadde søsken, søskena mine er gull verdt og vil alltid være i livet mitt, venner kommer og går

Anonymkode: d2a20...da5

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv to, skulle gjerne hatt ett til, men det er meg da. Ellers kan jeg si nå som begge mine foreldre er døde, hadde jeg følt meg veldig alene hvis jeg ikke hadde søsken, søskena mine er gull verdt og vil alltid være i livet mitt, venner kommer og går

Anonymkode: d2a20...da5

Min mor har søsken, hvor to av dem har gitt henne mye arbeid og tunge dager. Det er en berikelse med søsken, for all del, men det kan også gå andre veien. Det er veldig stressende for mamma når de kommer på besøk og hun blir svært sliten. Det har hele min oppvekst gått ut over oss barna når de kommer over, for mamma stresser fra hun får vite at de skal komme til de drar....   

Godt at du ikke har det slik, men søsken kan gå begge veier. Derimot har mamma ei venninne som hun har hatt siden ungdomstiden, som er som ei søster for henne. Så det er ikke alltid at venner kommer og går. 

Mine søsken er over 10 år yngre enn meg, og jeg føler meg mer som forelder for dem enn søster. Jeg har også derimot ei venninne fra jeg var barn, som er som ei søster for meg. 

Anonymkode: 36d67...72d

[AnonymBruker]

Den ‎20‎.‎07‎.‎2016 at 23.42, AnonymBruker skrev:

 

Det er trist å se at mange får fler barn enn de klarer takle. Unner ingen barn å vokse opp i hjem hvor foreldrene er konstant sliten og ikke orker følge opp de barna de har valgt å sette til verden. 

Anonymkode: ea838...373

 

Er det så mange som får flere barn enn de klarer å følge opp, da? Det har jeg slett ikke inntrykk av. Mitt inntrykk blant mine barns venner og skolekamerater er at de fleste er utrolig flinke til å følge opp uansett hvor mange de har. Drar på ferier og har aktiviteter på lik linje med enebarn. Noen vil det naturlig nok alltid være som ikke følger opp barna sine eller ikke har økonomi til å ta vare på dem, men det gjelder jo uansett om man har ett barn eller fire. Vi har selv fire, og ennå til gode å bruke argumentet "Nei, det kan vi ikke, for dere er så mange søsken". Vi vurderte hvor mye vi kan ta på oss før vi fikk den siste, og er verken konstant slitne eller blake, vi koser oss med familien vår. Men det er oss, og om man ikke føler at man har kapasitet til to, så er det jo helt greit å droppe det uten å måtte forklare seg for noen. Det skal ikke være nødvendig.

Jeg er fremdeles litt interessert i hvor gammelt barnet til TS er. Tror INGEN  av mine venninner hadde lyst på flere barn da førstemann var 1-2, enten pga dårlige erfaringer med graviditet og småbarnstid (dette er så slitsomt, jeg skal aldri gjøre det igjen!), eller fordi de som TS ikke kunne se for seg at det går an å bli like glad i en til.  Men ettersom det gikk noen år, er det vel bare en av dem som har stått ved sin beslutning. Ting endrer seg over tid, så når noen kommer og sier "Må jeg få en til, jeg har ikke lyst!" i småbarnsperioden, sier jeg at de bare får vente og se. Enten endrer de synspunkt, det er ganske vanlig. Eller så endrer de ikke synspunkt, og da er det helt ok det også- det er tullete at det skal være noe "must" med søsken. Barn kan vokse opp helt fint som enebarn og ha en like lykkelig barndom (eller ikke  ) som de med søsken, og omvendt.

Anonymkode: 7cdf9...3b9

[makkapakka]

jeg har 1 barn og skal ikke ha flere. Men det ble ikke som jeg hadde tenkt pga. at min er veldig sosial av natur og han savner veldig søsken. Han har mange venner, men det mangler liksom noe hjemme noen andre enn voksne. Så det kommer liksom ikke an på hva jeg vil men hvordan det er med barna ønske også 

[AnonymBruker]

Jeg har kun ett barn. Jeg hadde opprinnelig lyst på 1-2 barn til da jeg selv er oppvokst i en liten "flokk" og elsket dette, men naturen har ikke vært helt på vår side (både jeg og mannen er fruktbare, men andre helseproblemer har kommet i veien for en graviditet) og nå som gutten vår nærmer seg 10 og jeg nærmer meg 40 så begynner jeg å bli litt i tvil på om jeg vil ha en til. 

Hvis jeg kunne valgt helt selv så ville jeg gjerne hatt en til for 6-7 år siden, og det at vi bare har hatt et barn har vært en kilde til sårhet, både fordi jeg alltid ønsket meg flere, men også fordi det har vært en forventning fra de rundt oss. 

Men nå etter 10 år så kan jeg ikke si noe annet enn at jeg synes at vår lille familie fungerer veldig bra! Både jeg og far er i full jobb med andre interesser på si, så min sønn er ikke vant til å være noe naturlig midtpunkt i enhver sammenheng slik jeg alltid trodde om enebarn.  Hvis jeg skal sammenligne han med kusiner og fettere (som har søsken), så er det veldig liten forskjell i adferd utover den "normale" forskjellen i personlighet og preferanser. Den ene forskjellen jeg kan spore er at han kanskje kan være litt "veslevoksen" i noen sammenhenger (er flink til å snakke med voksne og er veldig utadvent når vi har besøk av venner), men han leker også godt med andre barn og har ingen sosiale utfordringer. 

Verken han eller vi har savnet et annet barn i familien. I hverdager har han blitt godt sosialisert gjennom skole og barnehage og vi holder god kontakt med familie og venner med barn i ferier og helger, så ensom tror jeg ikke at han har vært. Men vi er også litt bevisste på at han skal ha god kontakt med kusiner og fettere på begge sider slik at han har nær familie som er nær han i alder. 

 

Anonymkode: 8159c...bfd

[Atea]

Jeg valgte å få kun ett barn. Kunne valgt nummer to, men aldersforskjellen ville blitt stor. I stedet vokste barnet opp med sine søskenbarn, både i ferier og helger (vi byttet barn for å si det sånn). Jeg har søsken, men er ikke nært knyttet til dem, selv om vi var flink til å samarbeide rundt barna vi fikk etter hvert. Moren vår forskjellsbehandlet oss og laget intriger som satte oss opp mot hverandre, i mangel på kunnskap og lite forståelse for barnepsykologi. Det har ikke blitt bedre med årene, dessverre.

Min eks bidro til at det kom et halvsøsken inn i bildet, og det var veldig positivt det også. Men å si at enebarn blir sære og bortskjemte tror jeg ingenting på. Jeg hadde hatt rom for to, men det ville kanskje gått utover den ene jeg fikk som heldigvis var et rolig og takknemlig barn som aldri laget problemer. Og jeg mener, aldri ga meg bekymringer, på den måten at jeg aldri trengte kjefte eller irettesette. Selvfølgelig var jeg like bekymret som alle andre foreldre noen ganger, men i vårt hjem var døra også alltid åpen så vennene kunne komme innom når de ville, også når de ble tenåringer og drakk i smug. Ingen av dem har problemer  med rus den dag i dag, de er voksne nå. Jeg skal ikke ta æren for det, men hvis jeg hadde hatt flere barn ville jeg kanskje ikke hatt energi til å takle alles vennskap og kanskje vært mer streng.

[Gjest Belle âme]

21 timer siden, Maleficenta skrev:

 Ehh... når de ikke er kjent med noe annet så tror jeg ikke set er så galt. Er verre sjebner i livet

Har ein fantasi nok, så greier ein nok å tenke seg til korleis ein stor familie og samhald på ein stor gard der mange katter, hunder og unger springer rundt. Men her skal ein berre være positive rundt det å være aleinebarn.

Eg synast det verka trist og ensomt, men no er eg oppvokst med ein stor familie med mange søsken, tanter, onkler og søskenbarn. Ville aldri bytta det mot å være aleine, berre med vennegjengane mine. 

[Maleficenta]

10 minutter siden, Fireproof skrev:

Har ein fantasi nok, så greier ein nok å tenke seg til korleis ein stor familie og samhald på ein stor gard der mange katter, hunder og unger springer rundt. Men her skal ein berre være positive rundt det å være aleinebarn.

Eg synast det verka trist og ensomt, men no er eg oppvokst med ein stor familie med mange søsken, tanter, onkler og søskenbarn. Ville aldri bytta det mot å være aleine, berre med vennegjengane mine. 

Nå får du gi deg. Noen folk liker faktisk sitt eget selskap

[Gjest Belle âme]

1 time siden, Maleficenta skrev:

Nå får du gi deg. Noen folk liker faktisk sitt eget selskap

Nei, seriøst??😵😵 

Sjølvsagt veit eg det, men dei aller fleste liker faktisk å ha ein familie òg, og når foreldra til dinna ungen daua så er den ungen den einaste igjen i den familien. Men det er no berre flott, for kva skal ein med familie? Berre bortkasta😄