Savner spise store mengder mat, all slags mat...

[BlendaSensitive]

Trenger et lite råd. Har siden nyttår gått ned fra BMI på over 31,8 til 29.5.

Spiser ca 1500 kcal per dag (tidlgere 1300, men det var for lite). Mitt vanlige dagsbehov er på bare 1850 kcal.... De dager jeg trener tung styrke kan man legge til 250-300 kcal (over en times trening).

 

Mitt største savnt er at jeg savner mengden av mat. Å spise to kilo grønnsaker gir ikke samme følelsen som å spise seg mett på pasta liksom. Saver å ikke må veie og måle alt jeg spiser, logge alt...

Har altså ikke noe problem med å kutte ut godis og potetgull, is etc. Men hverdagsmaten, å kunne spise meg mett på vanlig mat som pasta, ris, saus, kjøtt/fisk, brød etc.

For å kunne være måteholden må jeg være restriktiv på lette karbohydrater, og heller mer proteiner, grønnsaker og noe fett. Men på 1500 kcal rommer det ikke mye.

 

Jeg bruker lørdager unne meg usunn mat, som pasta, pizza, kanelbolle eller hva det er. Og gå opp til mitt vedlikeholdsbehov (1850-2000 kcal). Dette gjør jeg for å ikke kjenne at "jeg for alltid må forsake alt" - går heller sakte ned i vekt, men kunne leve tilnærmet normalt. Noen dager i påsken tok jeg pause helt, gikk opp 1-2 kg, men de forsvant kjapt.

 

Eller er det jeg som bare må innse at jeg må velge?? Sunn og frisk kropp eller spise hva jeg vil??? Jeg vil leve normal! Ikke som fotballfrue eller treningsfreak....

 

Noen tips???

[Pringle]

Jeg startet omtrent på det samme utgangspunktet som deg, og jeg er normalvektig nå (BMI rundt 22). Jeg likte å spise, og jeg gjør det fremdeles, men jeg overspiste nok mest av gammel vane (og fordi det var det eneste jeg visste om). Jeg måtte "redefinere" "sulten" og "mett". "The hunger scale" var til stor hjelp, men jeg måtte tilpasse den til mine egne signaler, og etterhvert som jeg lærte, ble det mer og mer "avansert". Mye som kjennes ut som sult ikke er sult men matlyst. Følelsen av "mett" er aller mest et "ingenting" - sultfølelsen er borte. Følelsen av "sult" etter et måltid forvirret meg lenge - men det er bare appetitten som er vekket, og det er en forsinkelse i metthetsfølelsen siden maten ennå ikke har nådd stedet der man kan kjenne at man har spist - samtidig er fordøyelsen satt i gang, så man kjenner kverningen, som er den samme mekanismen som forteller deg at du er sulten og må spise! Det er helt normalt å gå fra bordet mens man fremdeles har plass til mer - den tanken virket absurd tidligere, men nå er det noe jeg bevisst tenker på når jeg har spist. Jeg eksperimenterte en del med antall måltider, og har landet på fire - kun etter middagen skal jeg føle meg "uomtvistelig mett". 

Det er ikke sånn at jeg aldri har lyst på noe ekstra å spise, jeg har det rett som det er, og faller for fristelsen også, men jeg vet at jeg må begrense meg. Jeg har en sunn appetitt, og det er bra, men jeg kan ikke spise så mye jeg orker, det vil bli for mye. Dette har mye med innstilling og vaner å gjøre. Jeg kan velge å tenke at det er synd på meg som ikke kan "spise hva jeg vil uten å legge på meg", eller jeg kan finne ut hva og hvor mye jeg kan spise av det jeg liker, uten å legge på meg.

Akkurat nå jobber jeg med å "samkjøre" appetitten med mitt faktiske måltidsmønster - målet er at matlysten skal bygge seg gradvis opp mens tiden for neste måltid nærmer seg, og dale rett etter at jeg har spist. Jeg vet at jeg spiser bra når jeg holder koken og vekta, men det er irriterende å være småsulten halve dagen og så måtte vente i evigheter for å få plass til kveldsmat. 

Ikke helt samme "krigen", jeg savner jo ikke å overspise, for jeg likte det egentlig aldri, og jeg har aldri spist masse godteri ol uten å bekymre meg, for jeg visste at det var dumt, jeg klarte bare ikke å stoppe... men jeg håper likevel at noe av dette kan være nyttig for deg.

Endret 29. mai 2016 av Pringle

[BlendaSensitive]

@Pringle   

 

Tuusen takk for en utfyllende svar! Jeg forstår absolutt hva du mener - og hadde noen spurt meg om det samme, ville sikkert svaret vært likt. Men er noe med liv og lære der jeg har et stykke på vei.

 

Overspisingen har blitt bedre, min "veldig mett" har gått fra å være så mett at jeg holder på å sprekke og nesten vil kaste opp til mer vanlig stapp mett. Og jeg kan oftere og oftere stoppe å spise ved "mett". Men savnet psykologisk er det. Jeg vet også hvor dette kommer fra. Som barn ble det roset og roset av hvor mye jeg spiste og det var en bra ting. Og jeg var inntil ca 22 års alder fortsatt der at jeg kunne spise hva jeg ville, åt like mye som min far og bestefar som er mann og 20 cm lengre enn meg, og alikavel smal som en pinne.

 

Dette må jeg jobbe med: " Jeg kan velge å tenke at det er synd på meg som ikke kan "spise hva jeg vil uten å legge på meg", eller jeg kan finne ut hva og hvor mye jeg kan spise av det jeg liker, uten å legge på meg. "

 

 

[BlendaSensitive]

Er jo flere som sikkert sliter med det samme som meg.

 

Her om emosjonell vs fysisk sult: http://www.thelondoner.me/wp-content/uploads/2014/12/thehungerscale-Gdr7Svag24wmjcf33AZBen.jpg

 

Og hunger scale, som pringe nevner: http://1.bp.blogspot.com/-QL8MjoAkzpo/TswTy-x3iPI/AAAAAAAABRs/p2rdiN9naiY/s1600/Hunger+and+Fullness+Scale.jpg

(dette er en av skalaene, finnes mange varianter på hunger scale)

[Lill3My]

Ett frimåltid i uka kan du jo ha :-) 

Ikke en dag med fråtser,  men ett enkelt måltid med akkurat det du vil,  om det så er en skoleball til søndagskaffen eller lørdagspizza. Ett måltid er ikke nok til å forårsake vektøkning. Det vil imidlertid kunne være motiverende samt hjelpe deg å holde deg i tøylene resten av tida. Ikke minst vil en dag med litt høyere inntak virke positivt på forbrenning og hormoner

[Pringle]

46 minutter siden, BlendaSensitive skrev:

@Pringle   

Tuusen takk for en utfyllende svar! Jeg forstår absolutt hva du mener - og hadde noen spurt meg om det samme, ville sikkert svaret vært likt. Men er noe med liv og lære der jeg har et stykke på vei.

Overspisingen har blitt bedre, min "veldig mett" har gått fra å være så mett at jeg holder på å sprekke og nesten vil kaste opp til mer vanlig stapp mett. Og jeg kan oftere og oftere stoppe å spise ved "mett". Men savnet psykologisk er det. Jeg vet også hvor dette kommer fra. Som barn ble det roset og roset av hvor mye jeg spiste og det var en bra ting. Og jeg var inntil ca 22 års alder fortsatt der at jeg kunne spise hva jeg ville, åt like mye som min far og bestefar som er mann og 20 cm lengre enn meg, og alikavel smal som en pinne.

Dette må jeg jobbe med: " Jeg kan velge å tenke at det er synd på meg som ikke kan "spise hva jeg vil uten å legge på meg", eller jeg kan finne ut hva og hvor mye jeg kan spise av det jeg liker, uten å legge på meg. "

Selv takk for å ha løst en av de største grublegåtene mine! Jeg har ikke følt noe direkte savn etter å spise store mengder mat, men det har bare aldri føltes helt riktig og normalt å slutte å spise mens det enda er mer kapasitet, og jeg har ikke skjønt hvorfor, jeg vet jo rasjonelt at jeg har fått det jeg trenger! Som deg har jeg blitt rost for å spise mye, kanskje presset litt også, og det ble spøkt mye med at man hadde "seiret" om det var et spesielt stort måltid. Jeg har jo skjønt at dette har påvirket mine spisevaner som voksen og oppfatningen av hva som er normalt, men først nå forsto jeg at det er underbevisstheten min som er i sving - én ting er å ikke få ros hver gang jeg har spist, men når det i tillegg ikke kjennes ut som det gjorde da jeg fikk ros - nei, da må det være noe galt! 

Nå kan jeg jobbe mer effektivt med dette, tror jeg - det er naturlig at jeg føler meg litt urolig, men det trenger jeg ikke å være! "Det nye normale" ser endelig ut til å være oppnåelig, etter bare, eh, 19 måneder på målvekt...!

Tusen takk!! 

[BlendaSensitive]

Herlig å kunne bidra til deg også @Pringle

 

Jo, er en uting dette å rose barn for å spise opp maten sin, og helst store posjoner. Jeg synes det er en viktig del av oppdragelsen å lære barna "nå er jeg sulten" og "nå er jeg mett". Det er det bare barnet som kan vite (om det selvfølgelig er frisk), ikke andre. Verste er når foreldre sier "mamma blir lei seg om du ikke spiser opp (eller hva det gjelder)"

Min mann lærte meg faktisk at det er ok å ikke spise opp maten! Tenk i en alder av 30 år lærte jeg meg at jeg MÅ ikke spise opp alt på bordet.... Husker jeg ble litt forbauset da han kommenterte " Altså, om du er mett så behøver du ikke spise opp alle restene...". Åååå nei da så. Nå bruker vi flittig matbokser til å legge restene i. Det som er på tallerkene kaster vi selvsagt.

[Auri]

Jeg har ikke noe særlig svar til deg Blenda, siden jeg prøver å finne ut av det samme selv For min del er det søtsakene og søtsuget som er virkelig problematisk, av og til greier jeg ikke spise fordi jeg vil ikke ha knekkebrød med kremost og tomat, jeg vil ha kanelbolle eller is og jeg kan smake det jeg heller har lyst på så sterkt at jeg ikke greier å spise noe annet. Frustrerende.

Jeg har også problemer med å slutte å spise når jeg er mett, fordi jeg er så grundig lært opp fra jeg var liten at man skal spise opp alt på tallerkenen. Så jeg har ofte sittet og spist så mye at jeg nesten kaster opp hver gang jeg tvinger i meg en bit, bare fordi det er så utrolig innlært at jeg må spise hver smule på tallerkenen, selv når det ikke er jeg som har tatt porsjonen. Jeg har vært veldig bevisst på det det siste året og 4/5 ganger greier jeg nå å slutte å spise når jeg faktisk er mett og blåse i samvittigheten.

[Gjest Kaffekrus]

Synes Pringle har mange gode tanker i sine innlegg her! Tenker kanskje at fordeling av måltider også kan ha en betydning? Jeg slanker meg ikke selv, så jeg spiser en del flere kalorier, men tenkte kanskje likevel det kunne være et innspill. Personlig foretrekker jeg å spise en stor frokost og middag, hvor jeg til disse to måltidene spiser meg skikkelig mett. Så spiser jeg ofte en lett lunsj og kveldsmat heller  Det å prøve seg fram med mindre eller større måltider, litt ulik sammensetning av måltidene, og ulike tidspunkter kan gjøre at du finner noe som er optimalt for deg

[Knaggrekke]

Jeg har nok ingen gode gode råd eller svar på spørsmålet. Men jeg pleier å spise veldig store porsjoner innimellom, ikke pga ønsket om å være veldig mett, men mer at jeg liker veldig godt å faktisk spise og tygge! Nå er det ikke pasta og slikt, da, så mulig dette ikke hjelper deg. Men sånn som i sted da jeg kom hjem fra trening, var jeg kjempesulten. To knekkebrød hadde ikke gjorde nytten for meg da. Så da tok jeg en stor bakebolle fra IKEA, fylte oppi masse grønnkål, kokte erter og gulrøtter (en sånn hermetisk boks på 400 gram, ikke verdens beste, altså, men jeg hadde den og fikk lyst på), en boks med tunfisk, masse krydder og en dæsj rømme. Bollen ble jo veldig full, og jeg kunne sitte og spise lenge:) men det er likevel et relativt kalorifattig måltid, selv om det mengdemessig er ganske omfattende. Kunne noe sånt være noe for deg? 

[AnonymBruker]

"Normal" porsjon er karbo på størrelse av håndflaten, protein på størrelse av knytteneve og fett på størrelse av tommelen.

jeg hadde død av sult! For meg hjelper det å spise stor porsjon middag (der over halvparten er grønnsaker) så er jeg ikke så sulten på kvelden, litt frukt og yoghurt er nok for jeg legger meg. 

Men spiser jeg "normal" porsjon middag så kan jeg småspise hele kvelden.

Anonymkode: 3d06f...85a

[maddiie]

Jeg kjenner meg veldig igjen her ! Liker når måltidet kan vare en stund. Forslag:

-drikk to glass vann under middag eller før

-spis reker, taco eller lignende som tar lenger tid å forberede mens du sitter med bordet! 

- spar kalorier( om du følger kaloritelling og skal ha feks 2000 kcal pr dag, prøv å spis mindre eller mer kcal fattig tidlig på dagen å unn deg heller et giga måltid kl 6 på kvelden! Det hjelper meg ekstremt mye å jeg gleder meg alltid til det måltidet etter trening  

[BlendaSensitive]

Tusen takk for all innspill og kommentarer. 

 

Skal øve og øve... og lære meg når jeg er mett, når jeg er sulten og når jeg bare er fysen på noe "just because". Og ikke synes synd på meg selv. Heller nyte maten jeg spiser når jeg spiser den. 

 

[AnonymBruker]

Kan du ikke spise to store måltider pr dag, lunsj og middag?

Anonymkode: 7388c...18f

[BlendaSensitive]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke spise to store måltider pr dag, lunsj og middag?

Anonymkode: 7388c...18f

Fungerer så dårlig på formiddagen, så må ha litt frokost. 

Bruker spise sånn ca: 200- 300 frokost, 300 lunsj og 600-700 middag. Kanskje en banan (100 kcal) mellom lunsj og middag da vi spiser sen middag hjemme.

 

Føler at jeg spiser meg mett stort sett ved selve måltidet. Er bare inneholdet i maten jeg savner, som brød, pasta, ris - jeg elsker karbohydrater! Men blir himla ustabil av det, får kjapt sug etter mer mat når jeg har spist mye pasta. Mens kjøtt, fisk, grønnsaker har jeg stabilt blodsukker av og kan ha kontroll. 

If it makes sense. 

 

Denne skal jeg tenke på (emosjonell vs fysisk sult): http://www.thelondoner.me/wp-content/uploads/2014/12/thehungerscale-Gdr7Svag24wmjcf33AZBen.jpg

Endret 30. mai 2016 av BlendaSensitive

[Auri]

Jeg fungerer overhodet ikke uten frokost! Misunner av og til de som greier det

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Auri skrev:

Jeg fungerer overhodet ikke uten frokost! Misunner av og til de som greier det

Det er enkelt å venne seg til hvis man kan spise på jobb. Bare å utsette frokosten med f eks en halvtime i uka.

Anonymkode: 7388c...18f

[BlendaSensitive]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det er enkelt å venne seg til hvis man kan spise på jobb. Bare å utsette frokosten med f eks en halvtime i uka.

Anonymkode: 7388c...18f

Jeg kan ikke spise når jeg vil. Har barn som skal leverers i barnehage, så skole frem til 12.

Har dessuten merket at om jeg spiser for lite tidlig på dagen, så blir jeg veldig sulten på kvelden, selv etter bra middag. Som om kroppen påminner meg om at jeg har skippet måltid tidligere på dagen.  

 

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for personangrep. 

Bond, forumansvarlig