Når man ikke kan tillate seg selv å ha det fint fullt og helt

[AnonymBruker]

Helt siden jeg var liten har jeg alltid hatt den forestillingen om å alltid holde tilbake gleden over ting og det å kjenne seg lykkelig. Grunnen til det er at viss jeg ga meg fullt hen til lykken så ville noe fælt/trist/ugreit skje. Nå i voksen alder så ser jo fornuften min at dette ikke har noen sammenheng. Men likevel så sitter den forestillingen i meg. Ta for eksempel nå. Nå har jeg det ganske fint her jeg sitter men kjenner at jeg selv med sunn fornuft ikke klarer å slippe den gode følelsen helt til. Da tror jeg nemlig at det vil skje noe negativt i forbindelse med noe som skal skje neste uke. :-( 

Flere som har det slik? Eller som har noen gode råd å komme med? 

Anonymkode: 26ef8...39e

[AnonymBruker]

Jeg tenker helt likt. Nå i det siste har jeg mistet mange kjære og nære, og det har alltid skjedd når jeg har begynt å føle meg bedre og gå videre med livet. Nå tørr jeg ikke helt gå videre, er så redd for hvem som skal bli syk eller dø neste gang. 

Men så har jeg begynt å fokusere på at dette er faktisk triste tilfeldigheter. Jeg kan ikke gjøre noe med det. Så jeg har heller begynt å fokusere på å vise de jeg er nær at jeg er utrolig glade i de, at jeg gjør det jeg kan for andre for å ikke få dårlig samvittighet. Dette er ikke mye, men det hjelper. Nå sier jeg ikke at du skal gjøre mye og slite deg ut, men bare gode ord og hjelpe når du kan.  Jeg har en god følelse når jeg legger meg om kveldene nå

Anonymkode: 55da9...ea1

[AnonymBruker]

Jeg vet hva du mener. Vi er blitt så vant til at ting skal skje, at noe trist eller lignende vil skje likevel, så hvorfor være glad? Jeg er oftere glad nå enn før. Men masse negative ord fra min daværende stefar, lærte meg at å være glad var dumt. Greit nok, jeg har en diagnose (som ikke er særlig synlig lenger..barnediagnose som hadde med følelser å gjøre ) og jeg kunne kanskje drømme meg bort noen ganger, være veldig glad i perioder. Da kalte han meg barnslig, og sa at jeg ikke kunne gå og være slik glad hele livet. Så..jeg følte det ble barnslig. Sluttet å smile, følte det så mere voksent ut. 

Det er skuffelser mest sannsynlig, som gjør det. 

Har hat opplevelser med bekjente flr og f.eks. Jeg kunne bli enormt glad for at noen ville treffes, men opplevde etter hvert at folk avlyste, nie drap gleden min, så jeg sluttet å bli glad og forverdte meg på skuffenlse. Er en forsvarsmekanisme

Anonymkode: dbeb8...36e