Samboer, hus og tom for følelser... + gravid

[AnonymBruker]

Hei ! 

Jeg har vært sammen med min kjære i 5 år. På den tiden har vi bodd sammen i fire år. I september i fjor så flytta vi inn i vårt eget nybygd hus. Vi har vært veldig lykkelige etter vi fikk flytta inn i huset vårt sammen, når jeg sier har vært så mener jeg egentlig jeg har vært lykkelig mens min samboer fortsatt er lykkelig. For to år siden mistet vi vårt første barn 4 mnd i svangerskapet. I januar hadde vi en såkalt "missed abortion" der jeg måtte føde dødt foster. Nå er jeg gravid igjen, men med en annen form for konplikasjon denne gangen. Var heller ikke ventet en graviditet såpass tidlig etter det forrige. 

Innerst inn er jeg veldig glad i kjæresten min. Vi har opplevd mye vondt, men også mye godt sammen. Før jeg ble gravid nå så var jeg sikker på at dette er mannen i mitt liv. Nå om dagen er jeg ikke så sikker lengre. Jeg føler ingen ting for han. Følser faktisk ikke noe for det barnet jeg har i magen heller. Føler ikke for å være med venner, glede meg over svangeskapet eller tilbringe tid med min kjæreste. 

Jeg er sykemeldt pga komplikasjoner i svangerskapet, og går derfor mye hjemme med mine egne tanker om dagen. Jordmor mener at dette er en depresjon, og at følelsene for baby kommer etterhvert. Jeg velger å tro å håpe på det. Jeg skulle også ønske at de følelsene for min kjære kan komme tilbake. Jeg velger å tro at det er pga situasjonen med to tette svagerskap, der ett gikk til grunne og det nå er komplikasjoner i dette, som gjør til at jeg blir totalt følelseløs. Kjæresten min vet at jeg har manglende følelser for barnet, men han vet ikke at jeg har manglende følelser for han... Han støtter meg bra oppi dette syns jeg, han takler den nye graviditeten bra og gleder seg til å få barn. 

Jeg irriterer meg mye over han. Når han er hjemme ser han enter på tv, sitter på pc eller har headset og mobil. Det er vanskelig å ha en vanlig samtale med han, uten at jeg "forstyrrer" i filmen eller spillet han holder på med. Han har også sagt at vi skulle holde på innomhus å bli ferdig med alt av maling o.l når vi flytta inn i huset. Fram til nå har jeg gjort alt selv, og må mase på han for å få han til å hjelpe meg... Han blir såklart lei av alt maset :-( 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette med manglende følelser. Jeg er så trist, gråter mye å er veldig usikker på alt. Er det noen som har noen råd på hva jeg bør gjøre? Noen som har vært der selv? 

Føler meg som en skikkelig sutterkopp, men det er skikkelig tungt nå om dagen :-( 

Anonymkode: f3a07...82e

[LiljaMarie]

Tenker at du først og fremst må få hjelp for deperesjonen, og så ta ting etterhvert. Kanskje du trenger noen å snakke med jevnlig. 

Lykke til 😀

[Kattugla]

Det høres ut som depresjon ja. Og det er ikke rart etter alt du har vært igjennom, stakkar.. Det er dessverre veldig vanlig at man "mister" evnen til å føle og glede seg over ting når man er alvorlig deprimert, anhedonia kalles det. Det er heldigvis også vanlig at følelsene vender tilbake når man blir bedre og dere har jo vært lykkelig sammen før. Og kanskje din mann sliter også, det er vanlig også å bruke spill/mobil som enslags virkelighetsflukt og dere har jo vært igjennom mye som preger sikkert dere begge. Kanskje terapi med fokus på depresjon og det tapet dere har gått gjennom, kunne hjelpe dere? 

[AnonymBruker]

Synes du skal be om å få snakke med noen proffe jeg...!

Viktigste er jo at du faktisk er klar over at alt ikke er helt som det bør være, og at det kan ta tak i det!
Jeg ble ganske tungt deprimert i mitt svangerskap også, det var til en slik grad at jeg planla hvordan jeg skulle ta livet av meg selv uten å skade babyen. Det ble ikke plukket opp av hverken familie, lege eller jordmor, og barnet mitt var ett år når et familiemedlem av mannen min ante ugler i mosen.
Det ble bedre etter jeg ble "tvunget" til samtaler.. Så hold ut og vit at det vil ordne seg så snart du tar tak i problemene.

Anonymkode: cbdfd...3c2

[-luring-]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes du skal be om å få snakke med noen proffe jeg...!

Viktigste er jo at du faktisk er klar over at alt ikke er helt som det bør være, og at det kan ta tak i det!
Jeg ble ganske tungt deprimert i mitt svangerskap også, det var til en slik grad at jeg planla hvordan jeg skulle ta livet av meg selv uten å skade babyen. Det ble ikke plukket opp av hverken familie, lege eller jordmor, og barnet mitt var ett år når et familiemedlem av mannen min ante ugler i mosen.
Det ble bedre etter jeg ble "tvunget" til samtaler.. Så hold ut og vit at det vil ordne seg så snart du tar tak i problemene.

Anonymkode: cbdfd...3c2

Tusen takk for svar. Jeg skal søke hjelpå ta tak i problemet som dere sier. Aller helst vil jeg jo at jeg og min mann skal ha det slik som før. Jeg er jo egentlig veldig glad i han. Vi har jo ønsket dette barnet også, så jeg vil jobbe mot å kunne glede meg over det flotte som kommer. 

Håper virkelig det går bra med deg nå, AnonymBruker