ADHD-utredning?

[AnonymBruker]

Hei :-) 

Siden ca. 8 klasse har jeg slitt med konsentrasjonen. På ungdomsskolen ble det sett på som en følge av en depresjon jeg gikk gjennom gjennom hele u.skolen. Sluttet å gjøre så mye, skulket en del, men fikk fortsatt (veldig) gode karakterer. 

Før dette var jeg VELDIG pliktoppfyllende og flink på skolen. Hjemme var jeg ikke like flink, veldig rotete og vimsete, og ble ofte gretten og sint, haha... Men var jo fortsatt flink med lekser og ikke unormalt hyper eller noe sånt. 

På vgs var jeg helt bortevekk, konsentrerte meg ikke om noe, tullet hele tiden og gjorde alt annet enn det jeg skulle.. Brydde meg lite om skolen tror jeg, ville heller ha det gøy (etter at jeg sluttet å være "flink pike", som jeg var gjennom grunnskolen). Men på det siste året av vgs prøvde jeg ganske hardt fordi jeg innså at jeg trengte gode karakterer. Fikk greie nok karakterer her også, selv om konsentrasjonen var dårlig. 

Nå går jeg på høgskole og her er det verre..:P Sliter utrolig mye med å få gjort noe som helst, er jo mye mindre oppfølging enn vgs. Samtidig er det mange arbeidskrav og jeg har greie lærere som snakker med oss og bryr seg om oss. 

Sitter på lesesalen omtrent hver dag, men får ikke gjort stort, og det begynner å irritere meg noe sykt! Jeg blir bare så utrolig oppgitt og lei av meg selv! Føler jeg sløser bort tiden min. 

Etter at jeg har hatt lærere på vgs som har spurt om jeg har ADHD, og 3 av de jeg går på høgskole med spurt om jeg har det, OG veilederen min (etter at jeg sa jeg slet med å konsentrere meg, dog), har jeg begynt å vurdere om jeg burde ha utreda meg. Lurer liksom på om jeg faktisk har en grunn for at jeg ikke konsentrerer meg og er vimsete, eller om jeg bare må skjerpe meg, trene opp konsentrasjonen eller noe. 

Er det noen som har ADHD, eller har erfaring med utredningsprosess for voksne, som kan si noe om dette høres ut som ADHD? Og hvis det gjør det - hvor lang tid tar det egentlig å få en diagnose? Og hvem går jeg til? Hvem kan jeg snakke med om dette? 

 

Dette ble langt, men håper noen orker å svare  

Anonymkode: f4f90...90d

[AnonymBruker]

Jeg har brukt fem år på å få en endelig diagnose. Dette grunnet psygologer/psykiatere som var uenige med hverandre.

Startet hos fastlegen min som henviste til psykolog. Gikk gjennom grundig utredning der to ganger. Ble så henvist av fastlege til psykiater, som er den eneste som kan skrive ut slike medisiner i første omgang. Kort utredning her før jeg fikk prøve medisiner.

Symptomer kan variere fra person til person. Ville diskutert det med fastlegen min og hørt fra h sier.

Anonymkode: 203a6...ddf

[Tatertot]

.

Endret 24. mai 2016 av Tatertot

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har brukt fem år på å få en endelig diagnose. Dette grunnet psygologer/psykiatere som var uenige med hverandre.

Startet hos fastlegen min som henviste til psykolog. Gikk gjennom grundig utredning der to ganger. Ble så henvist av fastlege til psykiater, som er den eneste som kan skrive ut slike medisiner i første omgang. Kort utredning her før jeg fikk prøve medisiner.

Symptomer kan variere fra person til person. Ville diskutert det med fastlegen min og hørt fra h sier.

Anonymkode: 203a6...ddf

SHIT, det var lenge? 

Sikkert teit spm, men var det verdt det? Hvordan har livet ditt forandret seg etter du fikk en diagnose? 

 

-TS

Anonymkode: f4f90...90d

[AnonymBruker]

h teD

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det tok så lang tid fordi en psykolog gav meg diagnosen, og den neste jeg gikk til var uenig og nektet meg videre utprøving av medisiner. Etter lang behandling der uten at jeg ble bedre, tok jeg opp igjen utredningen av Adhd igjen. Fikk samme resultatet som første gang, og ble denne gang henvist til psykiater. Har nettopp begynnt på medisiner, så for tidlig å si om det hjelper. Det kan være en lang prosess å finne riktig dose og riktig medisin, så regner med at det går lang tid før jeg vet om det gjør meg bedre.

 

 

Anonymkode: 203a6...ddf

[AnonymBruker]

Hei!

Må bare advare om et langt innlegg, det ble litt lenger enn jeg hadde tenkt

Jeg er en jente på 26 år som "endelig" fikk min ADHD diagnose for ett år siden. Utad er ikke den diagnosen særlig tydelig, og det er kun nærmeste familie og venner som vet om det, hovedsakelig fordi jeg vil slippe å måtte forklare meg. Mange har en mening om hva som er typisk for en person med ADHD ("bråkete rampegutter som ikke kan sitte i ro", osv), og det kan bli slitsomt å hele tiden måtte forklare diagnosen. Jeg har alltid vært flink på skolen, mest fordi jeg lærer svært raskt, og når jeg bli interessert/engasjert i noe, blir jeg helt oppslukt i det. Mange forbinder ADHD med dårlige resultater på skolen, men det trenger ikke å være slik.

Min erfaring med ADHD-utrening, er at det avhenger veldig av hvilke lege du snakker med, og kapasiteten til DPS der du bor. DPS her hvor jeg bor (rett utenfor Bergen) har veldig lite kapasitet, og mesteparten går til rusmisbrukere eller andre som på en måte har falt utenfor samfunnet. Jeg fikk først avslag fra DPS på legen sin henvisning om utredning fordi "jeg tydeligvis klarte meg bra i livet". Jeg forstår det på en måte, men jeg hadde det jo helt forferdelig, og eneste grunn til at jeg fremdeles studerte og prøvde å ha et så normalt liv som mulig var fordi jeg brukte all energi på å holde hodet over vannet. Så jeg syns DPS kan bli flinkere å prioritere folk som sliter også før det går helt skeis og man tyr til rus osv.  Når diagnosen skal settes, er et viktig "krav" at symptomene på diagnosen har vært tydelig fra før man fylte 7 år, og mange leger/psykiatere er veldig opptatt av det. En psykolog jeg snakket med sa at dette begynte å forandre seg litt, fordi for en del med ADHD er det motsatt. De klarer seg greit nok gjennom grunnskolen, men når de kommer i 20 årene og skal studere, bo for seg selv, ha orden på alt som man bør ha orden på, så blir det verre. Det er jo mye mer krav og forventninger til en voksenperson enn et barn, og dermed kan problemene ifb med ADHD bli vanskeligere å håndtere når man blir voksen. 

Slik du beskriver at du har det kan jeg kjenne meg igjen i. Spesielt dette med å dra på lesesalen, gjerne motivert for en god leseøkt, også klarer man ikke få noe inn, blir mer og mer stresset og oppgitt, prøver og prøver, men hodet er ikke med. Huff det er grusomt. Mine største problem ifb med ADHDen før jeg fikk medisiner er at jeg sliter veldig med å sove, uansett hvor trøtt jeg er, noe som føles som tortur når kl atter en gang er 5 om natten og man skal stå opp kl 7. Automatiske tanker som gikk om og om igjen i hodet, akkurat som når man har en sang på hjernen, men for meg var det setninger, samtaler osv som gikk om igjen. Ofte var det som å ha på en TV og radio samtidig oppe i hodet, som jeg ikke kunne slå av uansett hvor mye jeg prøvde. På deltidsjobben min sitter vi fire stykker på samme kontor, og da var det slik at hver gang noen snakket, en telefon ringte, så kom jeg helt ut av det jeg holdt på med. Uansett hvor mye jeg konsentrerte meg, så førte eksterne lyder og hendelser til at jeg mistet helt fokus. Jeg var ekstremt sliten, og ikke minst frustrert og forbanna på meg selv. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har tenkt "ta deg sammen, ta deg sammen, skjerp deg". Jeg ble mindre og mindre sosial fordi jeg var så sliten, og fordi jeg etterhvert brukte ekstremt mye tid på studier. Høyskolepensum er noe annet enn videregående, og jeg slet ekstremt med konsentrasjonen. Jeg ble redd for å treffe folk på butikken, fordi hjernen min begynte å rote til setninger når jeg snakket. Hvis jeg traff på noen jeg kjente uten å være forberedt, stokket alt seg oppi hodet og jeg begynte å stamme, og kunne t.o.m glemme hva  personen het. Hjernen min ble mer og mer preget av rot og kaos, og dette førte til at jeg begynte å få sosial angst. Etterhvert begynte jeg å få mer og mer tvangspregede tanker, som at jeg måtte telle hver slurk jeg drakk, telle hvert trappetrinn jeg gikk osv. Psykiateren har forklart at det er hjernen som overkompenserer og  prøver å skape et slags system i kaoset. Jeg hadde en konstant uro i kroppen, som maur som gikk rundt. Jeg ble avhengig av å trene og å gå tur, fordi det hjalp litt på denne uroen. Akkurat det er jo mest positivt. Jeg ble etterhvert mer og mer deprimert, og på slutten før jeg fikk diagnosen ble jeg mer og mer besatt av tanken på å dø, jeg orket ikke mer. Døden ble til slutt noe jeg fantaserte om som et fristed, et sted hvor jeg kunne slippe unna kaoset i hodet. Jeg syns det er veldig ekkelt å tenke tilbake på det nå, hvor skremmende nær jeg var. Jeg kunne skrevet en del avsnitt om hvordan det var for meg å leve med ubehandlet ADHD fordi det var så vanskelig, men poenget med å skrive disse eksemplene er at UTAD så var det ikke mange som merket noe til det. Nærmeste familie og venner merket jo at jeg aldri var glad lenger, aldri var med på noe lenger, ekstremt distre og glemsom, dårlig korttidshukommelse, alltid sliten.. Men for folk på skolen f.eks fremstod jeg nok mer som hun der kjipe som ikke gadd å være med på noe, som unngikk folk i gangene, osv. 

Når jeg tilslutt ble utredet, og fikk snakket med psykiatere og psykologer, så satt de jo en klinkende klar diagnose. Jeg fikk prøve medisiner, noe jeg først var negativ til fordi jeg for det første ikke trodde på at det jeg slet med var ADHD, og fordi jeg så for meg at slike medisiner ville gjøre meg enda mer rastløs og lage mer kaos i hodet. Jeg mente også at hvis jeg skulle medisineres så var det var beroligende medisiner som måtte være aktuelt for meg, ikke ADHD medisin. Men der tok jeg feil, for på meg virker medisinen beroligende, og ha gitt meg et nytt liv. Enn så klisje det høres ut, så er det faktisk slik. Jeg er evig takknemlig for at slik medisin finnes, og at jeg har fått muligheten til å prøve. Jeg har også gjennom samtaler med psykiateren lært meg kognitive teknikker for å leve bedre med symptomene, det har vært til stor hjelp. Det er sikkert store individuelle forskjeller når det kommer til erfaringer med denne medisineringen, for noen fungerer det, for andre ikke. 

 

Jeg vil anbefale deg å be fastlegen om å henvise til utredning, og gjerne be om en godt begrunnet henvisning. Utredningen kan ta lang tid, og kan være utmattende og slitsom. Dersom det viser seg å ikke være ADHD du sliter med, så kan jo i såfall en utredning være til hjelp for å finne ut hva det eventuelt er. Slik som jeg har forstått er det kun psykiatere som kan utrede, gjerne i samarbeid med psykolog. Almennleger har ikke lov å skrive ut ADHD-medisin uten at pasienten har fått et vedtak fra fylkeslegen med tillatelse, etter søknad fra psykiater når diagnosen er satt. 

 

Lykke til, og håper du får hjelp!

Anonymkode: f5b6c...ac6

[AnonymBruker]

Tok meg ca. et halvt år fra jeg kontaktet fastlege til jeg var ferdig utredet. Tror det kun var 5-6 timer hos psykiateren, og da var det også sommerferie. Du må fylle ut en del(!) spørreskjemaer med hundrevis av spørsmål, det blir diagnostisk intervju og du vil bli stilt spørsmål som ikke har noe med ADHD å gjøre - for å finne ut om du har andre lidelser etc. Du kan også bli bedt om å få brev av noen som kjenner deg godt, som f.eks. foreldre, som kan beskrive deg i barndommen etc. Hvis du sier at symptomer ikke kom før du var en del eldre enn 6-7 år, vil de utelukke ADHD. Litt tåpelig, i og med at de færreste kan huske såpass langt bak i tid, men det gjorde heldigvis jeg.

Var hyperaktiv som liten, og dette endret seg da jeg ble eldre. Nå sliter jeg egentlig kun med konsentrasjon og at jeg kjeder meg vanvittig lett og alltid må ha noe gøy å finne på. Fikk Ritalin, og synes dessverre ikke det fungerer. Heldigvis er jeg høytfungerende ellers, og sliter ikke på noen områder, så store krisen er det ikke - men konsentrasjonen har skapt litt vansker såklart.

Lykke til!

Anonymkode: 32480...b8b

[AnonymBruker]

Den 24. mai 2016 at 1.00, AnonymBruker skrev:

Hei!

Må bare advare om et langt innlegg, det ble litt lenger enn jeg hadde tenkt

Jeg er en jente på 26 år som "endelig" fikk min ADHD diagnose for ett år siden. Utad er ikke den diagnosen særlig tydelig, og det er kun nærmeste familie og venner som vet om det, hovedsakelig fordi jeg vil slippe å måtte forklare meg. Mange har en mening om hva som er typisk for en person med ADHD ("bråkete rampegutter som ikke kan sitte i ro", osv), og det kan bli slitsomt å hele tiden måtte forklare diagnosen. Jeg har alltid vært flink på skolen, mest fordi jeg lærer svært raskt, og når jeg bli interessert/engasjert i noe, blir jeg helt oppslukt i det. Mange forbinder ADHD med dårlige resultater på skolen, men det trenger ikke å være slik.

Min erfaring med ADHD-utrening, er at det avhenger veldig av hvilke lege du snakker med, og kapasiteten til DPS der du bor. DPS her hvor jeg bor (rett utenfor Bergen) har veldig lite kapasitet, og mesteparten går til rusmisbrukere eller andre som på en måte har falt utenfor samfunnet. Jeg fikk først avslag fra DPS på legen sin henvisning om utredning fordi "jeg tydeligvis klarte meg bra i livet". Jeg forstår det på en måte, men jeg hadde det jo helt forferdelig, og eneste grunn til at jeg fremdeles studerte og prøvde å ha et så normalt liv som mulig var fordi jeg brukte all energi på å holde hodet over vannet. Så jeg syns DPS kan bli flinkere å prioritere folk som sliter også før det går helt skeis og man tyr til rus osv.  Når diagnosen skal settes, er et viktig "krav" at symptomene på diagnosen har vært tydelig fra før man fylte 7 år, og mange leger/psykiatere er veldig opptatt av det. En psykolog jeg snakket med sa at dette begynte å forandre seg litt, fordi for en del med ADHD er det motsatt. De klarer seg greit nok gjennom grunnskolen, men når de kommer i 20 årene og skal studere, bo for seg selv, ha orden på alt som man bør ha orden på, så blir det verre. Det er jo mye mer krav og forventninger til en voksenperson enn et barn, og dermed kan problemene ifb med ADHD bli vanskeligere å håndtere når man blir voksen. 

Slik du beskriver at du har det kan jeg kjenne meg igjen i. Spesielt dette med å dra på lesesalen, gjerne motivert for en god leseøkt, også klarer man ikke få noe inn, blir mer og mer stresset og oppgitt, prøver og prøver, men hodet er ikke med. Huff det er grusomt. Mine største problem ifb med ADHDen før jeg fikk medisiner er at jeg sliter veldig med å sove, uansett hvor trøtt jeg er, noe som føles som tortur når kl atter en gang er 5 om natten og man skal stå opp kl 7. Automatiske tanker som gikk om og om igjen i hodet, akkurat som når man har en sang på hjernen, men for meg var det setninger, samtaler osv som gikk om igjen. Ofte var det som å ha på en TV og radio samtidig oppe i hodet, som jeg ikke kunne slå av uansett hvor mye jeg prøvde. På deltidsjobben min sitter vi fire stykker på samme kontor, og da var det slik at hver gang noen snakket, en telefon ringte, så kom jeg helt ut av det jeg holdt på med. Uansett hvor mye jeg konsentrerte meg, så førte eksterne lyder og hendelser til at jeg mistet helt fokus. Jeg var ekstremt sliten, og ikke minst frustrert og forbanna på meg selv. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har tenkt "ta deg sammen, ta deg sammen, skjerp deg". Jeg ble mindre og mindre sosial fordi jeg var så sliten, og fordi jeg etterhvert brukte ekstremt mye tid på studier. Høyskolepensum er noe annet enn videregående, og jeg slet ekstremt med konsentrasjonen. Jeg ble redd for å treffe folk på butikken, fordi hjernen min begynte å rote til setninger når jeg snakket. Hvis jeg traff på noen jeg kjente uten å være forberedt, stokket alt seg oppi hodet og jeg begynte å stamme, og kunne t.o.m glemme hva  personen het. Hjernen min ble mer og mer preget av rot og kaos, og dette førte til at jeg begynte å få sosial angst. Etterhvert begynte jeg å få mer og mer tvangspregede tanker, som at jeg måtte telle hver slurk jeg drakk, telle hvert trappetrinn jeg gikk osv. Psykiateren har forklart at det er hjernen som overkompenserer og  prøver å skape et slags system i kaoset. Jeg hadde en konstant uro i kroppen, som maur som gikk rundt. Jeg ble avhengig av å trene og å gå tur, fordi det hjalp litt på denne uroen. Akkurat det er jo mest positivt. Jeg ble etterhvert mer og mer deprimert, og på slutten før jeg fikk diagnosen ble jeg mer og mer besatt av tanken på å dø, jeg orket ikke mer. Døden ble til slutt noe jeg fantaserte om som et fristed, et sted hvor jeg kunne slippe unna kaoset i hodet. Jeg syns det er veldig ekkelt å tenke tilbake på det nå, hvor skremmende nær jeg var. Jeg kunne skrevet en del avsnitt om hvordan det var for meg å leve med ubehandlet ADHD fordi det var så vanskelig, men poenget med å skrive disse eksemplene er at UTAD så var det ikke mange som merket noe til det. Nærmeste familie og venner merket jo at jeg aldri var glad lenger, aldri var med på noe lenger, ekstremt distre og glemsom, dårlig korttidshukommelse, alltid sliten.. Men for folk på skolen f.eks fremstod jeg nok mer som hun der kjipe som ikke gadd å være med på noe, som unngikk folk i gangene, osv. 

Når jeg tilslutt ble utredet, og fikk snakket med psykiatere og psykologer, så satt de jo en klinkende klar diagnose. Jeg fikk prøve medisiner, noe jeg først var negativ til fordi jeg for det første ikke trodde på at det jeg slet med var ADHD, og fordi jeg så for meg at slike medisiner ville gjøre meg enda mer rastløs og lage mer kaos i hodet. Jeg mente også at hvis jeg skulle medisineres så var det var beroligende medisiner som måtte være aktuelt for meg, ikke ADHD medisin. Men der tok jeg feil, for på meg virker medisinen beroligende, og ha gitt meg et nytt liv. Enn så klisje det høres ut, så er det faktisk slik. Jeg er evig takknemlig for at slik medisin finnes, og at jeg har fått muligheten til å prøve. Jeg har også gjennom samtaler med psykiateren lært meg kognitive teknikker for å leve bedre med symptomene, det har vært til stor hjelp. Det er sikkert store individuelle forskjeller når det kommer til erfaringer med denne medisineringen, for noen fungerer det, for andre ikke. 

 

Jeg vil anbefale deg å be fastlegen om å henvise til utredning, og gjerne be om en godt begrunnet henvisning. Utredningen kan ta lang tid, og kan være utmattende og slitsom. Dersom det viser seg å ikke være ADHD du sliter med, så kan jo i såfall en utredning være til hjelp for å finne ut hva det eventuelt er. Slik som jeg har forstått er det kun psykiatere som kan utrede, gjerne i samarbeid med psykolog. Almennleger har ikke lov å skrive ut ADHD-medisin uten at pasienten har fått et vedtak fra fylkeslegen med tillatelse, etter søknad fra psykiater når diagnosen er satt. 

 

Lykke til, og håper du får hjelp!

Anonymkode: f5b6c...ac6

Ville bare si at det ikke må søkes om adhd medisin fra fylkeslegen, (for fastleger) det opphørte i 2014.  Nå må dps eller psykolog/psykiater starte medisinering men fastlegen tar vanligvis over oppfølgingen og kan bytte medisin/endre dosering uten å måtte involvere den som utredet.

Anonymkode: 3ffb0...680

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen som 19åring etter en barndom og ungdomstid med kaos innvendig.
For meg var det en enorm lettelse å få diagnosen og riktige medisiner!
Jeg hadde ikke taklet hverdagen uten det, jeg var ganske lik deg på alt du nevner. 
Ble utredet hos dps, tok ikke lang tid hos psykologen før diagnosen ble satt og jeg startet på medisiner.
Men jeg var et veldig tydelig tilfelle, og har i tillegg en mor og søsken som har adhd og det øker sannsynligheten med opptil 80%.. 
Psykologen på dps startet medisineringen samme dag diagnosen ble satt, fastlegen tok over oppfølging og vi byttet medisin og dosering. Nå har jeg endelig kontroll, kvitt angst og har en konsentrasjon jeg aldri kunne drømt om å få :D

Anonymkode: 3ffb0...680