Hva er grunnene til økningen av psykiske problemer som angst og depresjon?

[UkjentN]

11 minutter siden, Tibbie skrev:

Jeg tror nok det er presset om å være perfekt. Jeg kjenner det selv.

Du må være slank nok, du må være sexy nok, du må klatre i karrieren, du må få gode karakterer, du må ha sex tidlig, så må ha kjærester, du må ikke være sjenert... De fleste har nok kjent på dette en eller annen gang i livet, så jeg vedder på at alle her inne skjønner hva jeg snakker om

Men jeg tror også at folk er snare til å diognosere seg selv. F. eks. jenter med "sosial angst". De sier de har det, bruker det som unnskyldning, så ender det opp med at de faktisk får det.

Folk er nok heller kanskje ikke like flink til å løse egne psykiske problemstillinger...

Jepp! Jeg også tror egentlig det er mer enn bare at folk nå tørr å være åpen om det. Jeg har på følelsen at det har skjedd mye de siste 10 årene. En blanding av for lite andre problemer, som får en til å få altfor mye tid til å tenke på hvordan man føler seg, og at vi faktisk får slengt i trynet hver dag hvordan en "pen" dame skal se ut, hva som er en perfekt person. I tillegg tror jeg ikke vi er skapt for å ta til oss alt det jævlige som skjer rundt i verden. Dette skaper barna våre. For 100år siden så ikke barna elendigheten som foregikk andre steder, nå får vi det servert til kvelds, FÆLE bilder, videoer og historier. Og i tillegg tror jeg sosiale medier har litt skyld i det, ved at man får slengt i trynet hva alle andre gjør til alle døgnets tider. La oss si en 12åring, som aldri blir bedt i bursdager, får se hvor gøy de andre har det på sosiale media. De blir fullt klar over at de er en "taper". I tillegg får de mye mindre "likes" på bildene sine enn vennene sine. Noe som nok gjør at mange lurer på hva som er galt med en, hvorfor andre er bedre enn en selv. Dette får nok mange til å få en dårlig selvfølelse i ung alder, noe som kan utvikle seg til verre ting senere. Dette gjelder ikke alle, er en del som ikke bryr seg og ikke tar nær seg også.

[Leo]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som andre har påpekt, vi lever i en annen tid nå. Flytter oss oppover på behovspyramiden etc. Vi har ikke lengre de strenge kravene til overlevelse som vi hadde før - vi blir passet på og tatt vare på av storebror uansett. Problemene våre i dag, er som bagateller å regne i forhold til hvordan det var for kun 50 år siden, for å ikke snakke om 100 år siden. Tror dere virkelig folk for 100 år siden fikk angst, ble deprimerte osv fordi venninna har finere øyebryn, eller slankere kropp osv? Selvfølgelig ikke. Vi lever i en verden der man problematiserer den minste bagatell - fordi vi har mulighet til det.

Anonymkode: 354a2...2c6

Akkurat dette tror jeg er en viktig årsak. Vi har tid og mulighet til å lage store problemer av veldig små ting. Hjernen og kroppen vår er laget for å håndtere fysisk og psykiske utfordringer og når de ikke oppstår naturlig i det livet vi lever, så må vi konstruere noen.

Selvfølgelig finnes det høyst reelle psykiske lidelser og det er bra at disse kommer til overflaten og tas hånd om av helsevesenet, men jeg tror vi har mye lettere psykiske problemer som kunne vært kurert med et godt gammeldags spark i ræva!

[UkjentN]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som andre har påpekt, vi lever i en annen tid nå. Flytter oss oppover på behovspyramiden etc. Vi har ikke lengre de strenge kravene til overlevelse som vi hadde før - vi blir passet på og tatt vare på av storebror uansett. Problemene våre i dag, er som bagateller å regne i forhold til hvordan det var for kun 50 år siden, for å ikke snakke om 100 år siden. Tror dere virkelig folk for 100 år siden fikk angst, ble deprimerte osv fordi venninna har finere øyebryn, eller slankere kropp osv? Selvfølgelig ikke. Vi lever i en verden der man problematiserer den minste bagatell - fordi vi har mulighet til det.

Anonymkode: 354a2...2c6

Jeg er også enig i dette. Samtidig som jeg mener det er noen av problemene unge idag opplever som ikke er bagateller. 

[Miklo Velka]

1 time siden, Herr Heftig skrev:

Jeg tror det skyldes at vi har så lite annet til å plage oss. 

Jeg tror tvert i mot at vi har mye mere som kan "plage" og påvirke oss i dag enn før i tiden. Fra vi er barn så skal vi delta på, og prestere i, skole, idrett og andre fritidsaktiviteter, sosialt, og vi merker tidlig presset dersom vi ikke lykkes eller presterer. Presterer vi ikke så er veien kort til mobbing, for det ser jo barn fra foreldre og voksne at er ok, både ved at man snakker stygt og nedlatende om mennesker rundt, og på TV og i andre medier. Det blir hele tiden fokusert på at vi må være gode nok, at vi skal se bra ut, og gjør man ikke det så er man mislykket i dagens samfunn. Har man ikke ektefelle, bil, hus, barn og hund eller katt når man har blitt voksen, så passer man ikke inn i samfunnet. Vi må hele tiden ha det nyeste og beste, og mange setter seg selv i en vanskelig økonomisk situasjon for å få dette. Når man da ikke når opp, og samtidig ser rundt seg på alle de perfekte menneskene som lykkes med alt, så sammenligner man seg med de, og da er veien kort til depresjon og angst, fordi at man føler ikke strekker til, og ikke er bra nok.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Miklo Velka skrev:

Jeg tror tvert i mot at vi har mye mere som kan "plage" og påvirke oss i dag enn før i tiden. Fra vi er barn så skal vi delta på, og prestere i, skole, idrett og andre fritidsaktiviteter, sosialt, og vi merker tidlig presset dersom vi ikke lykkes eller presterer. Presterer vi ikke så er veien kort til mobbing, for det ser jo barn fra foreldre og voksne at er ok, både ved at man snakker stygt og nedlatende om mennesker rundt, og på TV og i andre medier. Det blir hele tiden fokusert på at vi må være gode nok, at vi skal se bra ut, og gjør man ikke det så er man mislykket i dagens samfunn. Har man ikke ektefelle, bil, hus, barn og hund eller katt når man har blitt voksen, så passer man ikke inn i samfunnet. Vi må hele tiden ha det nyeste og beste, og mange setter seg selv i en vanskelig økonomisk situasjon for å få dette. Når man da ikke når opp, og samtidig ser rundt seg på alle de perfekte menneskene som lykkes med alt, så sammenligner man seg med de, og da er veien kort til depresjon og angst, fordi at man føler ikke strekker til, og ikke er bra nok.

Ja - helt riktig, vi har mye småproblemer som kan plage oss - fordi de store problemene eksisterer ikke lenger.

Anonymkode: 354a2...2c6

[UkjentN]

De som sier det BARE er bagateller, og at folk er svakere nå.

JA, folk er svakere.

Men om en ungdom på 15år sier og selv føler at hun har det helt jævlig, så er den følelsen reell i hennes verden.

Hun sitter ikke hjemme alene dag ut og dag inn, uten et smil på en hel dag, uten å føle noe glede eller interesse for livet. Det er vanlig at man kan føle det sånn noen dager, men ikke et helt år.

Og det er mange av disse ungdommene idag. For dem er det ikke bagateller. 

Godt mulig det er fordi ungdommen er blitt svakere, og at de ikke har andre ting å tenke på, men det er dette de føler... Og da er det et problem et eller annet sted. 

Endret 10. mai 2016 av UkjentN

[Miklo Velka]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja - helt riktig, vi har mye småproblemer som kan plage oss - fordi de store problemene eksisterer ikke lenger.

Anonymkode: 354a2...2c6

Har du eksempler på slike store problemer som ikke eksisterer lenger?

[Tibbie]

7 minutter siden, UkjentN skrev:

Jepp! Jeg også tror egentlig det er mer enn bare at folk nå tørr å være åpen om det. Jeg har på følelsen at det har skjedd mye de siste 10 årene. En blanding av for lite andre problemer, som får en til å få altfor mye tid til å tenke på hvordan man føler seg, og at vi faktisk får slengt i trynet hver dag hvordan en "pen" dame skal se ut, hva som er en perfekt person. I tillegg tror jeg ikke vi er skapt for å ta til oss alt det jævlige som skjer rundt i verden. Dette skaper barna våre. For 100år siden så ikke barna elendigheten som foregikk andre steder, nå får vi det servert til kvelds, FÆLE bilder, videoer og historier. Og i tillegg tror jeg sosiale medier har litt skyld i det, ved at man får slengt i trynet hva alle andre gjør til alle døgnets tider. La oss si en 12åring, som aldri blir bedt i bursdager, får se hvor gøy de andre har det på sosiale media. De blir fullt klar over at de er en "taper". I tillegg får de mye mindre "likes" på bildene sine enn vennene sine. Noe som nok gjør at mange lurer på hva som er galt med en, hvorfor andre er bedre enn en selv. Dette får nok mange til å få en dårlig selvfølelse i ung alder, noe som kan utvikle seg til verre ting senere. Dette gjelder ikke alle, er en del som ikke bryr seg og ikke tar nær seg også.

Jeg er veldig enig. Jeg kom på Facbook da jeg var 14 år. Da var ikke Facebook like populært som det er i dag. Herregud jeg er glad jeg ikke var der tidigere, og at det ikke var så stort da. Jeg hadde et ikke-eksisterende filter, og jeg hadde kommet til å skrevet så mye dumt. Folk ville gjort narr av meg, det er jeg helt sikker på. Å være fjortis er vanskelig nok fra før.

Men nå blir jo de som er unge nå MYE flinkere på nettvett Jeg ser jo generasjonen over meg hvor mye dustete de gjør på nett, og herrefred hvor dumme generasjonen over der er igjen ALLE går jo på disse svindlermailene og disse utenlands mennene som kontakter deg på Facebook og vil gifte seg med deg  

Så for å gå tilbake til hovedtemaet; jeg tror dessverre også at det har blitt litt "inn" med psykisk sykdom. Et lite hån mot de som faktisk sliter med det. DET er veldig irriterende. Gahd, for noen tapere.

[Ravnklo]

Jeg kan kun snakke for min egen del og tror mobbing og traumer i barndommen har gjort at jeg begynte å slite, mens konstant bekreftelse på at jeg ikke er bra nok har gjort at den dårlige selvtilliten har vedvart. I tillegg er jeg en særdeles sårbar person og det har jeg blitt utnyttet for mange ganger. Jeg er på en måte innstilt på at jeg vil være uten venner og kjæreste resten av livet, prøver å heller fokusere på å få en god utdanning og jobb, selv om dette henger i en tynn tråd per nå pga det ikke går så bra med skolegangen. Jeg vet jeg ikke kommer til å takle det å bli såret og avvist igjen, så da isolerer jeg meg fremfor å "face my fears". Jeg trenger ikke flere bekreftelser enn jeg har fått på at jeg ikke er god nok. 

Sosiale medier bryr jeg meg ikke så mye om, jeg er sjeldent på FB og på Instagram følger jeg kun folk som legger ut flotte naturbilder og bilder av hundene sine. Legger selv ut kun naturbilder, aldri selfier og slike ting. Men jeg kjenner jo på dette kroppspresset og jeg har den absurde tankegangen som mange andre har, nemlig at jeg aldri blir perfekt nok uansett. 

[UkjentN]

3 minutter siden, Tibbie skrev:

Jeg er veldig enig. Jeg kom på Facbook da jeg var 14 år. Da var ikke Facebook like populært som det er i dag. Herregud jeg er glad jeg ikke var der tidigere, og at det ikke var så stort da. Jeg hadde et ikke-eksisterende filter, og jeg hadde kommet til å skrevet så mye dumt. Folk ville gjort narr av meg, det er jeg helt sikker på. Å være fjortis er vanskelig nok fra før.

Men nå blir jo de som er unge nå MYE flinkere på nettvett Jeg ser jo generasjonen over meg hvor mye dustete de gjør på nett, og herrefred hvor dumme generasjonen over der er igjen ALLE går jo på disse svindlermailene og disse utenlands mennene som kontakter deg på Facebook og vil gifte seg med deg  

Så for å gå tilbake til hovedtemaet; jeg tror dessverre også at det har blitt litt "inn" med psykisk sykdom. Et lite hån mot de som faktisk sliter med det. DET er veldig irriterende. Gahd, for noen tapere.

Eni

[Gjest ISeeYouCreep]

w

Endret 17. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

Grunnen er veldig enkel tror jeg. På 40 tallet så hadde de krigen 2 verdenskrig som også var mye psykisk krig pga atomfrykten og terrorbalansen og oops mener etterspillet den kalde krigen, men altså 2 verdenskrig ble over og alle tok og pustet ut litt og så skulle de ha krigsoppgjør og tyskertøsene og alt sånt og så roet de seg. så kome balkanflyktningene 90 tallet og rusepedimien som egentlig begynte på 70 tallet og så hadde de jo uansett asyler og kastrerte sigøynere og hadde arbeidscamper og idag har de psykiatrien og ekstreme fengselsstraffer så så ille har det nok alltid vært men kanskje spesielt ille etter at rusepidimien kom. men folk har uansett alltid vært jævlige mot hverandre og da blir det jo aldri fred.

men altså grunnen er ganske enkel tror jeg. mennesket har  totalt ødelagt sin kollektive psyke med terror krig frykt makt og horror. og krangling og trusler.

Anonymkode: ceb7b...fe0

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Miklo Velka skrev:

Jeg tror tvert i mot at vi har mye mere som kan "plage" og påvirke oss i dag enn før i tiden. Fra vi er barn så skal vi delta på, og prestere i, skole, idrett og andre fritidsaktiviteter, sosialt, og vi merker tidlig presset dersom vi ikke lykkes eller presterer. Presterer vi ikke så er veien kort til mobbing, for det ser jo barn fra foreldre og voksne at er ok, både ved at man snakker stygt og nedlatende om mennesker rundt, og på TV og i andre medier. Det blir hele tiden fokusert på at vi må være gode nok, at vi skal se bra ut, og gjør man ikke det så er man mislykket i dagens samfunn. Har man ikke ektefelle, bil, hus, barn og hund eller katt når man har blitt voksen, så passer man ikke inn i samfunnet. Vi må hele tiden ha det nyeste og beste, og mange setter seg selv i en vanskelig økonomisk situasjon for å få dette. Når man da ikke når opp, og samtidig ser rundt seg på alle de perfekte menneskene som lykkes med alt, så sammenligner man seg med de, og da er veien kort til depresjon og angst, fordi at man føler ikke strekker til, og ikke er bra nok.

Selv om det kan være vanskelig i dagens samfunn, så var det jammen meg ingen dans på roser før i tiden heller. Mobbing har alltid eksistert, det er da ikke noe nytt fenomen. Man fikk gjerne gebiss i konfirmasjonsgave, for tannhelsen var dårlig (og mange gikk med konstant tannpine og boret i tennene uten bedøvelse). De fleste i arbeiderklassen fikk tidlige belastningsskader pga det tunge og fysisk harde arbeidet. De jobbet mye lengre dager enn det man gjør i dag. Det fantes ikke prevensjon og abort, og kvinnene fødte gjerne store ungeflokker. Barnedødeligheten var høy og plagene mange for de som overlevde. De hadde også mye færre valgmuligheter i forhold til å påvirke eget liv. Psykiske lidelser var tabu og behandlingsmulighetene få for de som hadde dårlig råd. Og hadde man råd til "behandling" kunne det være lobotomi, innesperring i årevis og til og med få trukket alle tennene (det var faktisk en gal lege som trodde det hjalp mot psykisk sykdom). 

Skulle jeg valgt å bli født i dag eller før i tiden, ville jeg lett valgt i dag. Greit å ha litt perspektiv på ting.

Anonymkode: b602a...923

[Sølvrosen]

Jeg tror det er flere grunner

1: Det er mindre stigma og mer kunnskap om psykisk helse, noe som gjør at flere søker behandling.

2: Ungdom er utsatt for mer press fra omverdenen til å se bra ut, være sosiale og prestere bra på skolen, samtidig.

3: Voksne har mindre tid til barna nå enn da det var vanlig med hjemmeværende mødre eller besteforeldre på samme gård. Det er mye som skal gjøres i de få timene etter barnehage eller SFO og leggetid, og helgene er fulle av aktiviteter. Skole og barnehage har ikke nok bemanning til å gi barna den omsorgen de trenger, noe som spesielt kan ramme de stille barna som ikke så lett blir sett.

4: Vi får verdens grusomheter presset på oss i mye større grad enn før, gjennom ulike media. Videoer og fargebilder av krig påvirker kraftigere enn en radioreportasjer og et par svarthvitt-bilder i avisa. 

5: Sosiale medier forteller oss hele tiden hvordan det perfekte livet ser ut, og at vi ikke har det.

6: Det er færre av de virkelig store utfordringene. Du tenker ikke så mye over den sosiale angsten om du er i ferd med å dø av tuberkolose eller sult. Tenk behovspyramiden, mindre viktige behov blir ikke noe problem om ikke de basale behovene er utfylt.

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja - helt riktig, vi har mye småproblemer som kan plage oss - fordi de store problemene eksisterer ikke lenger.

Anonymkode: 354a2...2c6

49 minutter siden, Miklo Velka skrev:

Har du eksempler på slike store problemer som ikke eksisterer lenger?

Jeg tror ikke det er snakk om at de store problemene ikke eksisterer lenger. Men heller at vi fjerner oss mer og mer fra våre faktiske behov som mennesker, enn alvorlighetsgraden på problemene folk. Problemene vi har i dag er på et vis mindre praktisk løsbare enn de folk i tidligere tider hadde. Og kanskje det er derfor de blir vanskeligere å håndtere?

Anonymkode: 2c219...4e9

[AnonymBruker]

Jeg mener at har du:

1.Opplevd mishandling i barndommen fysisk eller psykisk. 

2. Seksuelle overgrep som barn , tenåring .

3. Voldtekt som barn, tenåring eller voksen .

3. Mishandling fra din partner.

4. Overfall, ran , alvorlig ulykke,

5.Fått alvorlige skader eller du har livstruende sykdom. 

Dette er ting som gir grunn og lov til å slite psykisk. 

Alt for mange takler ikke mindre problemer, selv om jeg skjønner at de kan føles store.Mange ting i livet kan folk gjøre noe med selv,og mange problemer kan og løses ved hjelp av vennene og familie. 

Tror at mange i dag forventer at det offentlige skal hjelpe dem med det meste, det er føler jeg , det er blitt en  kultur for at alt skal løses ved hjelp av profesjonelle. 

 

Anonymkode: 87de9...c83

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at har du:

1.Opplevd mishandling i barndommen fysisk eller psykisk. 

2. Seksuelle overgrep som barn , tenåring .

3. Voldtekt som barn, tenåring eller voksen .

3. Mishandling fra din partner.

4. Overfall, ran , alvorlig ulykke,

5.Fått alvorlige skader eller du har livstruende sykdom. 

Dette er ting som gir grunn og lov til å slite psykisk. 

Alt for mange takler ikke mindre problemer, selv om jeg skjønner at de kan føles store.Mange ting i livet kan folk gjøre noe med selv,og mange problemer kan og løses ved hjelp av vennene og familie. 

Tror at mange i dag forventer at det offentlige skal hjelpe dem med det meste, det er føler jeg , det er blitt en  kultur for at alt skal løses ved hjelp av profesjonelle. 

 

Anonymkode: 87de9...c83

Beklager, det er litt tåpelig å påstå at vise ting gir folk mer lov og grunn til å slite psykisk enn andre. Mange som sliter psykisk har gjerne opplevd noe traumatisk riktignok, men det er ikke sikkert at det er en direkte sammenheng. Det er forklaring, men trenger ikke være en sannhet av den grunn. Store belastninger kan utløse psykisk sykdom, men det trenger heller ikke gjøre det. Folk er også forskjellig og tåler ulik belastning.

Anonymkode: 2c219...4e9

[AnonymBruker]

Presset på unge blir bare større og større. Og det er mye mer fokus, på psykiske plager. Datteren min går på ungdomskolen, og de er 4 ut av 20 i klassen som sliter. Sånn var det ikke, da jeg vokste opp.

Selv så ble jeg utsatt for grovt seksuelt misbruk, vold og psykisk terror fra jeg kom til denne jord. Men jeg visste jo ikke engang hva psykiske problemer var. Og jeg måtte bare overleve. Så jeg måtte bli supersosial, så jeg alltid hadde venner å henge med. Jeg holdt og mye på med idretten min, der fikk jeg ut masse sinne og frustrasjon. Så da jeg ble 16 år, fikk jeg jobb, og flyttet. Og jeg måtte jo bare gå på jobb hver dag, for jeg måtte ha penger, så jeg slapp å bo hjemme. Sosialhjelp visste jeg ikke at eksisterte.

Og den dag i dag sliter jeg ikke psykisk, men jeg har fått det fysisk. Har bare blitt sykere og sykere med årene. Og selv om jeg har fortalt legen om barndommen min, og at jeg nok blir fysisk syk av det psykiske, og han er enig i dette. Så får jeg ikke gå til psykolog, fordi jeg er jo ikke psykisk syk.

Anonymkode: ea7b4...658

[Sølvrosen]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at har du:

1.Opplevd mishandling i barndommen fysisk eller psykisk. 

2. Seksuelle overgrep som barn , tenåring .

3. Voldtekt som barn, tenåring eller voksen .

3. Mishandling fra din partner.

4. Overfall, ran , alvorlig ulykke,

5.Fått alvorlige skader eller du har livstruende sykdom. 

Dette er ting som gir grunn og lov til å slite psykisk. 

Alt for mange takler ikke mindre problemer, selv om jeg skjønner at de kan føles store.Mange ting i livet kan folk gjøre noe med selv,og mange problemer kan og løses ved hjelp av vennene og familie. 

Tror at mange i dag forventer at det offentlige skal hjelpe dem med det meste, det er føler jeg , det er blitt en  kultur for at alt skal løses ved hjelp av profesjonelle. 

 

Anonymkode: 87de9...c83

Et problem er ofte at venner og familie ikke alltid lengre har tid til det. I barndommen kan foreldre slite med tidsklemma, eller de er kanskje midt i en problematisk skilsmisse. Når man blir eldre foregår all kommunikasjon mellom venner via skjermer, og når man er fysisk sammen sitter man likevel med hver sin skjerm. Da blir det vanskeligere å komme nær nok hverandre til å kunne få hjelp til problemene.

[AnonymBruker]

Er det virkelig en økning, eller er det noe vi bare tror?

Anonymkode: 5cf51...928