Ikke tenne på partner pga vekt, selvfølge eller...?

[AnonymBruker]

Siden det ganske ofte kommer opp innlegg om menn eller kvinner som ikke tenner på partneren sin pga vektoppgang, fikk jeg lyst til å starte en debatt om det... Jeg forstår rett og slett ikke hvordan det går an å ha lyst til å nærmest forlate partneren sin kun pga vedkommende har fått ekstra fett på kroppen. 

Og ja, jeg har vært i et forhold hvor mannen økte ganske så mye i vekt. Når vi traff hverandre veide han rundt 70 kg (han er 173 cm høy), han var altså slank. Tror han var litt under 70 kg noen ganger også. En god stund etter vi hadde vært sammen, ca 10 måneder inn i forholdet, begynte vekten å øke og han la på seg rundt 20 kg. Tok seg selv i nakken og gikk ned til rundt 80 kg, så gikk det en stund og vekta skjøt i været. På det tyngste var han nok 110 kg, og det tror jeg han fortsatt er den dag i dag. Jeg likte like godt å ha sex med han når han veide 110 kg som når han veide 70 kg. Jeg tente fortsatt på han, sexen var fortsatt fantastisk deilig og jeg elsket han like høyt. Så klart var jeg bekymret for helsen, og prøvde å oppfordre til en bedre livsstil ved å selv trene sammen med han, men han hadde ikke motivasjon i det hele tatt. Selv har jeg alltid vært normalvektig og ikke svaiet noe særlig i vekt, la på meg et par kg etter vi flyttet sammen men de forsvant fort når jeg ble obs på dem.

Jeg ble heller ikke flau over han og jeg syns fortsatt han var veldig fin å se på. Jeg merket derimot på slutten av forholdet at jeg mistet tenningen på han, men var det pga vekten? Ikke i det hele tatt. Det var fordi han var en lystløgner og sannsynligvis hadde fått diagnosen narsissist om han begynte å gå til psykolog. Han var manipulerende, utro og jeg fant ut ganske sent i forholdet at han hadde en del verdier som ikke var lik mine, så etter noen år fant jeg ut at det var best å gå. Forholdet var destruktivt, jeg gjorde det jeg kunne for å få orden på alt til slutt, men det gikk ikke. Følelsene forsvant rett og slett fordi jeg etterhvert fikk avsmak på personligheten hans. Er ikke det rart? Vekten hadde ikke en døyt å si, jeg sitter ikke her å tenker at "faen, at jeg hadde sex med den tjukkasen kan jeg ikke forstå"... Jeg var forelsket i han/elsket han, så klart ville jeg ha sex med han!

Også syns jeg det blir jævla urettferdig å legge all skylden over på partneren sin. Ja, man har ansvar for egen helse, det er kun en selv som kan rå over kroppen sin og bestemme seg om en vil gå ned i vekt eller ta vare på seg selv. Men som partner har du også et visst ansvar, du skal jo støtte partneren din, bidra til god inspirasjon og motivasjon og være en god og snill kjæreste. Ikke en sur kjerring/gubbe som bare maser om hvor lite selvkontroll partneren din har og at du blir kvalm/uggen/flau over at han/hun ikke greier å holde seg i form. Om du reagerer med avsky når partneren går opp i vekt så er det noe som skurrer, og om du attpåtil mister følelsene.. Da kan du bare dra. Det blir rett og slett for dumt. Hvorfor ikke prøve å finne roten til problemet, spørre partneren din om hva som er galt? Det er som oftest en grunn til at en person går plutselig mye opp i vekt, det trenger ikke være latskap (slik det var med min eks-kjæreste), det kan være mange grunner, og en av de største grunnene er nok trøstespising. Hadde jeg vært i et forhold hvor jeg var deprimert og trøstespiste, gikk opp i vekt og kjæresten nektet å ha sex med meg og så på meg med avsky.. Så klart hadde jeg trøstespist mer. Det er et paradoks, men det er slik det fungerer. 

Om du går å innbiller deg at partneren din vil se ut som når du møtte/han henne resten av livet, så må jeg skuffe deg altså, for det gjør han/hun ikke. Når man er i et forhold skal man stå sammen gjennom tykt og tynt (he-he), man backer hverandre opp og er gode mot hverandre. Sliter man, støtter man hverandre og snakker sammen. Om det ikke går, så har man ingenting i forholdet å gjøre, når noe så labert som en vektoppgang kan skyve følelsene bort! Der finnes tusenvis av andre skrekkscenarioer som kan råke et menneske, hva om partneren din havnet i en ulykke og ble lam fra livet og ned? Hva om partneren din ble blind eller døv, måtte amputere en hånd, mistet hele familien sin på grotesk vis, ble utsatt for en forferdelig handling (torturering, voldtekt, noe kriminelt)? Hadde du gått da også? Tenker nok det, når vektoppgang er nok til å få deg til å løpe med halen mellom beina. Og det er ikke sånn det skal være! Kanskje du bør revurdere om du er i stand til å være i et forhold/være monogam. La for faen ikke andre lide under din ubevissthet og ubesluttsomhet. Greier du ikke stille opp for partneren din og være en støtte i tunge tider hvor partneren din trenger deg, din hjelp og din omsorg, så har du som sagt ingenting der å gjøre. 

Vektoppgang er for mange en jævla overfladisk ting, hva med å tenke på den fysiske helsen OG den psykiske helsen, og ta det der ifra? Igjen, det er som oftest en god grunn til at noen går drastisk opp i vekt, og om du bare sitter der og ser på med avsky og reagerer med å ønske å være utro/er utro, vell... Du har ingenting å klage over. Du bidrar til svekket selvbilde hos partneren din og bidrar til å ødelegge mer for han/henne. 

Kan du ikke noe for at du ikke tenner på han/henne? Ok, men hvorfor i huleste fortsetter du å være i forholdet når du vet det ikke kommer til å endre seg, du har prøvd alt men vedkommende går ikke ned i vekt? Slutt å syt og dra deg ut av forholdet. Det er faen ikke så vanskelig. Og ikke kom med den der "jammen jeg elsker han/henne"... Nei. Nei nei nei. Nei.. I rest my case. 

Anonymkode: ec016...1fa

[avida30]

Jeg tenker at nettopp derfor skal man bli sammen med noen man elsker personligheten til og ikke bare det ytre, for det ytre VIL forfalle med åra, og det er ikke bare bare å starte å trene på fulltid når man er 45 år, har tre unger og nedsatt tid og helse.
 

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden det ganske ofte kommer opp innlegg om menn eller kvinner som ikke tenner på partneren sin pga vektoppgang, fikk jeg lyst til å starte en debatt om det... Jeg forstår rett og slett ikke hvordan det går an å ha lyst til å nærmest forlate partneren sin kun pga vedkommende har fått ekstra fett på kroppen. 

Og ja, jeg har vært i et forhold hvor mannen økte ganske så mye i vekt. Når vi traff hverandre veide han rundt 70 kg (han er 173 cm høy), han var altså slank. Tror han var litt under 70 kg noen ganger også. En god stund etter vi hadde vært sammen, ca 10 måneder inn i forholdet, begynte vekten å øke og han la på seg rundt 20 kg. Tok seg selv i nakken og gikk ned til rundt 80 kg, så gikk det en stund og vekta skjøt i været. På det tyngste var han nok 110 kg, og det tror jeg han fortsatt er den dag i dag. Jeg likte like godt å ha sex med han når han veide 110 kg som når han veide 70 kg. Jeg tente fortsatt på han, sexen var fortsatt fantastisk deilig og jeg elsket han like høyt. Så klart var jeg bekymret for helsen, og prøvde å oppfordre til en bedre livsstil ved å selv trene sammen med han, men han hadde ikke motivasjon i det hele tatt. Selv har jeg alltid vært normalvektig og ikke svaiet noe særlig i vekt, la på meg et par kg etter vi flyttet sammen men de forsvant fort når jeg ble obs på dem.

Jeg ble heller ikke flau over han og jeg syns fortsatt han var veldig fin å se på. Jeg merket derimot på slutten av forholdet at jeg mistet tenningen på han, men var det pga vekten? Ikke i det hele tatt. Det var fordi han var en lystløgner og sannsynligvis hadde fått diagnosen narsissist om han begynte å gå til psykolog. Han var manipulerende, utro og jeg fant ut ganske sent i forholdet at han hadde en del verdier som ikke var lik mine, så etter noen år fant jeg ut at det var best å gå. Forholdet var destruktivt, jeg gjorde det jeg kunne for å få orden på alt til slutt, men det gikk ikke. Følelsene forsvant rett og slett fordi jeg etterhvert fikk avsmak på personligheten hans. Er ikke det rart? Vekten hadde ikke en døyt å si, jeg sitter ikke her å tenker at "faen, at jeg hadde sex med den tjukkasen kan jeg ikke forstå"... Jeg var forelsket i han/elsket han, så klart ville jeg ha sex med han!

Også syns jeg det blir jævla urettferdig å legge all skylden over på partneren sin. Ja, man har ansvar for egen helse, det er kun en selv som kan rå over kroppen sin og bestemme seg om en vil gå ned i vekt eller ta vare på seg selv. Men som partner har du også et visst ansvar, du skal jo støtte partneren din, bidra til god inspirasjon og motivasjon og være en god og snill kjæreste. Ikke en sur kjerring/gubbe som bare maser om hvor lite selvkontroll partneren din har og at du blir kvalm/uggen/flau over at han/hun ikke greier å holde seg i form. Om du reagerer med avsky når partneren går opp i vekt så er det noe som skurrer, og om du attpåtil mister følelsene.. Da kan du bare dra. Det blir rett og slett for dumt. Hvorfor ikke prøve å finne roten til problemet, spørre partneren din om hva som er galt? Det er som oftest en grunn til at en person går plutselig mye opp i vekt, det trenger ikke være latskap (slik det var med min eks-kjæreste), det kan være mange grunner, og en av de største grunnene er nok trøstespising. Hadde jeg vært i et forhold hvor jeg var deprimert og trøstespiste, gikk opp i vekt og kjæresten nektet å ha sex med meg og så på meg med avsky.. Så klart hadde jeg trøstespist mer. Det er et paradoks, men det er slik det fungerer. 

Om du går å innbiller deg at partneren din vil se ut som når du møtte/han henne resten av livet, så må jeg skuffe deg altså, for det gjør han/hun ikke. Når man er i et forhold skal man stå sammen gjennom tykt og tynt (he-he), man backer hverandre opp og er gode mot hverandre. Sliter man, støtter man hverandre og snakker sammen. Om det ikke går, så har man ingenting i forholdet å gjøre, når noe så labert som en vektoppgang kan skyve følelsene bort! Der finnes tusenvis av andre skrekkscenarioer som kan råke et menneske, hva om partneren din havnet i en ulykke og ble lam fra livet og ned? Hva om partneren din ble blind eller døv, måtte amputere en hånd, mistet hele familien sin på grotesk vis, ble utsatt for en forferdelig handling (torturering, voldtekt, noe kriminelt)? Hadde du gått da også? Tenker nok det, når vektoppgang er nok til å få deg til å løpe med halen mellom beina. Og det er ikke sånn det skal være! Kanskje du bør revurdere om du er i stand til å være i et forhold/være monogam. La for faen ikke andre lide under din ubevissthet og ubesluttsomhet. Greier du ikke stille opp for partneren din og være en støtte i tunge tider hvor partneren din trenger deg, din hjelp og din omsorg, så har du som sagt ingenting der å gjøre. 

Vektoppgang er for mange en jævla overfladisk ting, hva med å tenke på den fysiske helsen OG den psykiske helsen, og ta det der ifra? Igjen, det er som oftest en god grunn til at noen går drastisk opp i vekt, og om du bare sitter der og ser på med avsky og reagerer med å ønske å være utro/er utro, vell... Du har ingenting å klage over. Du bidrar til svekket selvbilde hos partneren din og bidrar til å ødelegge mer for han/henne. 

Kan du ikke noe for at du ikke tenner på han/henne? Ok, men hvorfor i huleste fortsetter du å være i forholdet når du vet det ikke kommer til å endre seg, du har prøvd alt men vedkommende går ikke ned i vekt? Slutt å syt og dra deg ut av forholdet. Det er faen ikke så vanskelig. Og ikke kom med den der "jammen jeg elsker han/henne"... Nei. Nei nei nei. Nei.. I rest my case. 

Anonymkode: ec016...1fa

Jeg kan heller ikke forstå det. For elsker man virkelig et annet menneske, så gjør man det. Da er det andre ting som bekymrer enn tenning når partneren blir tyngre.
 

Anonymkode: 28fcf...5f6

[AnonymBruker]

Det ligger litt i hva menn søker hos kvinner. Hadde vi ukritisk gått etter feite damer også, så hadde vi ikke hatt hylekor fra dagens single feite damer heller. 

Det er en kvinnedrøm at "man skal elske en uansett hva som skjer". Det er litt naivt å tenke sånn. For man kan ikke forhandle frem en tiltrekning hos motparten. Menn er visuelle og det får dere bare ta hensyn til.

Det går selvfølgelig motsatt vei også. 

Anonymkode: 9e9a7...a00

[Puny]

Helt enig. Jeg er innforstått med at kroppen til min kjære kommer til å endre seg. Jeg satser på å være sammen med han til jeg dør, og da kan jeg absolutt ikke forvente at han ser lik ut hele tiden. jeg tenner på han pga. Den han er ikke pga kroppsvekten hans...

[Katten.2.0]

Tenning er både fysisk og mentalt. En kan komme langt med kun mental tenning, men det er ikke nok for meg i lengden.

Om kjæresten min går opp 40 kilo pga fullstendig endret livsstil, så er hun faktisk ikke den samme personen som jeg ble forelsket i lengre. Ikke bare har hun endret seg fysisk, men også personligheten. Vi trener i lag, går turer i lag og i tillegg til at vi begge fungerer mye bedre i hverdagen - både energimessig og rent fysisk - når vi har en høvelig aktiv livsstil. En førtikilos vektoppgang kommer ikke ut av det blå, men pga en heftig endring i hun som person.

Selvfølgelig tenker jeg ikke på sykdom og/eller graviditet, selv om dette igjen ikke er et fripass for å leve resten av livet med fedme II.

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ligger litt i hva menn søker hos kvinner. Hadde vi ukritisk gått etter feite damer også, så hadde vi ikke hatt hylekor fra dagens single feite damer heller. 

Det er en kvinnedrøm at "man skal elske en uansett hva som skjer". Det er litt naivt å tenke sånn. For man kan ikke forhandle frem en tiltrekning hos motparten. Menn er visuelle og det får dere bare ta hensyn til.

Det går selvfølgelig motsatt vei også. 

Anonymkode: 9e9a7...a00

Menn visuelle? Hva med kvinner, er ikke vi visuelle også? Er så lei av å høre på dette visuelle pisspreiket uten at noen henviser til mer enn 1 sikker kilde. Alle er jo visuelle av seg, er ikke slik at menn er visuelle mens kvinner ikke er det. Jeg som kvinne kan tenne på å se et bilde av pikken til mannen jeg elsker for eksempel, mens andre kvinner får avsmak. Rart, for jeg er jo ikke en mann, men kvinne og tenner på det visuelle hos en partner....? 

At det er en "kvinnedrøm" har jeg skjønt. Er derfor jeg er singel og innstilt på å være det resten av livet også. Jeg har skjønt at jeg finner ikke noen som har samme verdier som meg.  

Anonymkode: ec016...1fa

[AnonymBruker]

Samboeren min har sikkert 20 kilo for mye, men jeg har aldri sett på det som et problem. Det har han hatt siden vi ble sammen. Jeg liker jo han på grunn av den sjarmen han har og syns helt ærlig at han er den fineste mannen jeg har sett. Syns faktisk det er mindre sexy med mannfolk som er alt for tynne.

Anonymkode: 7494c...179

[Jolene]

For meg er tenning både visuelt og mentalt, så en vektoppgang hadde påvirket begge deler. Han hadde dermed ikke vært den jeg ble sammen med, noe som har en innvirkning på tenning for meg. Sunt kosthold, aktivitet og fokus på helse er viktige verdier for meg. Dette er dessuten verdier jeg ser etter i en partner. Dermed hadde han endret hele seg dersom han la på seg mange titalls kilo. Jeg tenner rett og slett ikke på overvekt, aldri gjort det. Forholdet hadde dermed gått over til vennskap fra min side. At en kropp kan forandre seg grunnet sykdom og slike ting, er et unntak. Derimot hadde jeg krevd at det ble tatt tak i likevel. Han tenker det samme, så grunnlaget vårt er likt.

[AnonymBruker]

1 time siden, Katten.2.0 skrev:

Tenning er både fysisk og mentalt. En kan komme langt med kun mental tenning, men det er ikke nok for meg i lengden.

Om kjæresten min går opp 40 kilo pga fullstendig endret livsstil, så er hun faktisk ikke den samme personen som jeg ble forelsket i lengre. Ikke bare har hun endret seg fysisk, men også personligheten. Vi trener i lag, går turer i lag og i tillegg til at vi begge fungerer mye bedre i hverdagen - både energimessig og rent fysisk - når vi har en høvelig aktiv livsstil. En førtikilos vektoppgang kommer ikke ut av det blå, men pga en heftig endring i hun som person.

Selvfølgelig tenker jeg ikke på sykdom og/eller graviditet, selv om dette igjen ikke er et fripass for å leve resten av livet med fedme II.

Håper dama di ikke blir gravid og "feit" sliter med å gå ned igjen da. 

Anonymkode: 0c228...4be

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Jolene skrev:

 

Hvorfor er det et unntak at det kan forandre seg grunnet sykdom? La oss si at en sykdom gjør at mannen din går opp 30-40 kg, det er utelukkende sykdommen sin feil... Da er det plutselig ok?  At han er kraftig overvektig pga latskap og dårlig kosthold eller at han er det pga sykdom kan man jo ikke se, og det gjør jo ingen forskjell når det visuelle utgangspunktet er det samme, nemlig overvekt?  

Syns det er helt merkelig når noen mener at det ikke er ok med mindre det er pga sykdom. Er partneren plutselig turn-on selv om han/hun er overvektig om det er pga sykdom, når du i utgangspunktet ikke finner overvekt attraktivt i det hele tatt? 

Anonymkode: ec016...1fa

[Katten.2.0]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper dama di ikke blir gravid og "feit" sliter med å gå ned igjen da. 

Anonymkode: 0c228...4be

Som sagt, graviditet er ikke et fripass for å ligge på fedme II resten av livet. Om du mener det er det fint for deg.

[Jolene]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det et unntak at det kan forandre seg grunnet sykdom? La oss si at en sykdom gjør at mannen din går opp 30-40 kg, det er utelukkende sykdommen sin feil... Da er det plutselig ok?  At han er kraftig overvektig pga latskap og dårlig kosthold eller at han er det pga sykdom kan man jo ikke se, og det gjør jo ingen forskjell når det visuelle utgangspunktet er det samme, nemlig overvekt?  

Syns det er helt merkelig når noen mener at det ikke er ok med mindre det er pga sykdom. Er partneren plutselig turn-on selv om han/hun er overvektig om det er pga sykdom, når du i utgangspunktet ikke finner overvekt attraktivt i det hele tatt? 

Anonymkode: ec016...1fa

Overvekt er aldri ok for meg i et forhold, men forskjellen for om jeg blir eller går er grunnen til overvekten.

Sykdom er det ikke alltid man kan gjøre noe med. At medisiner kan påvirke kroppen er slettes ikke noe nytt. Jeg hadde hatt forståelse dersom det var grunnen, men jeg hadde ikke hatt seksuell tenning til han. Jeg hadde regnet med at han tok grep når han hadde fått sykdommen i sjakk, men selvsagt hadde saken stilt seg annerledes dersom det var snakk om alvorlig sykdom. Da hadde helsen stått i fokus, ikke tenning eller overvekt.

Generelt sett vil jeg si at overvekt for meg er en deal breaker. Blir man overvektig underveis i forholdet, hadde jeg regnet med at han tok grep når jeg hadde minnet han på dette. Dersom ikke, hadde jeg heller hatt sex med noen andre, og dermed gått videre med livet mitt.

[Spaden i jorda]

På 6. mai 2016 den 18.56, AnonymBruker skrev:

Det ligger litt i hva menn søker hos kvinner. Hadde vi ukritisk gått etter feite damer også, så hadde vi ikke hatt hylekor fra dagens single feite damer heller. 

Det er en kvinnedrøm at "man skal elske en uansett hva som skjer". Det er litt naivt å tenke sånn. For man kan ikke forhandle frem en tiltrekning hos motparten. Menn er visuelle og det får dere bare ta hensyn til.

Det går selvfølgelig motsatt vei også. 

Anonymkode: 9e9a7...a00

Mye riktig som blir sagt her. Tenning er ikke noe man velger hvordan man får, men det er noe man får når man blir tent. Det er utopi å tro at, iallfall menn (som jeg ser her er trådstarter kvinne), skal tenne på dama si selv etter at valkene dukker opp her og der. Det er for mange (meg inkludert) turn-off og usexy. Jada, det finnes sikkert unntak her som i alt i verden.

Også enig med Jolene her som skriver at "overvekt er en deal breaker". Da jeg ble sammen med dama mi via en datingtjeneste var hun ikke sånn overvektig som nå og hun skrev på profilen sin at hun var fysisk aktiv. Det var hun også i starten på forholdet og drev med løping. MEN det har det blitt helt slutt på. Ja, vi har fått et barn sammen og skjønner at det gjør noe med kvinnekroppen. Men problemet er at hun nærmest bare forfaller. Spiser mye, beveger seg lite. Hadde hun bare prøvd. Jeg tørr ikke si det til henne, men det har nok skinnet litt gjennom for hun har kommet med en kommentar som "Det er bare sånn jeg er". Da tanker jeg; "Ja, men du trenger ikke være sånn!" Det er bare en utrolig slapp og konfortabel-i-nuet holdning. Hun klager på at vi ikke har sex. Jeg tørr ikke si hva årsaken er, men mener det bør være innlysende for henne. Jeg har prøvd å oppmundtre henne til å trene og være med på løpetur, men ikke noe napp der altså.

Dette er et PROBLEM. Fordi jeg vil at vi skal få det til å fungere. Iallefall nå som vi har barn sammen.

[Mr. Kilmister]

På 6.5.2016 den 18.15, AnonymBruker skrev:

Siden det ganske ofte kommer opp innlegg om menn eller kvinner som ikke tenner på partneren sin pga vektoppgang, fikk jeg lyst til å starte en debatt om det... Jeg forstår rett og slett ikke hvordan det går an å ha lyst til å nærmest forlate partneren sin kun pga vedkommende har fått ekstra fett på kroppen. 

Og ja, jeg har vært i et forhold hvor mannen økte ganske så mye i vekt. Når vi traff hverandre veide han rundt 70 kg (han er 173 cm høy), han var altså slank. Tror han var litt under 70 kg noen ganger også. En god stund etter vi hadde vært sammen, ca 10 måneder inn i forholdet, begynte vekten å øke og han la på seg rundt 20 kg. Tok seg selv i nakken og gikk ned til rundt 80 kg, så gikk det en stund og vekta skjøt i været. På det tyngste var han nok 110 kg, og det tror jeg han fortsatt er den dag i dag. Jeg likte like godt å ha sex med han når han veide 110 kg som når han veide 70 kg. Jeg tente fortsatt på han, sexen var fortsatt fantastisk deilig og jeg elsket han like høyt. Så klart var jeg bekymret for helsen, og prøvde å oppfordre til en bedre livsstil ved å selv trene sammen med han, men han hadde ikke motivasjon i det hele tatt. Selv har jeg alltid vært normalvektig og ikke svaiet noe særlig i vekt, la på meg et par kg etter vi flyttet sammen men de forsvant fort når jeg ble obs på dem.

Jeg ble heller ikke flau over han og jeg syns fortsatt han var veldig fin å se på. Jeg merket derimot på slutten av forholdet at jeg mistet tenningen på han, men var det pga vekten? Ikke i det hele tatt. Det var fordi han var en lystløgner og sannsynligvis hadde fått diagnosen narsissist om han begynte å gå til psykolog. Han var manipulerende, utro og jeg fant ut ganske sent i forholdet at han hadde en del verdier som ikke var lik mine, så etter noen år fant jeg ut at det var best å gå. Forholdet var destruktivt, jeg gjorde det jeg kunne for å få orden på alt til slutt, men det gikk ikke. Følelsene forsvant rett og slett fordi jeg etterhvert fikk avsmak på personligheten hans. Er ikke det rart? Vekten hadde ikke en døyt å si, jeg sitter ikke her å tenker at "faen, at jeg hadde sex med den tjukkasen kan jeg ikke forstå"... Jeg var forelsket i han/elsket han, så klart ville jeg ha sex med han!

Også syns jeg det blir jævla urettferdig å legge all skylden over på partneren sin. Ja, man har ansvar for egen helse, det er kun en selv som kan rå over kroppen sin og bestemme seg om en vil gå ned i vekt eller ta vare på seg selv. Men som partner har du også et visst ansvar, du skal jo støtte partneren din, bidra til god inspirasjon og motivasjon og være en god og snill kjæreste. Ikke en sur kjerring/gubbe som bare maser om hvor lite selvkontroll partneren din har og at du blir kvalm/uggen/flau over at han/hun ikke greier å holde seg i form. Om du reagerer med avsky når partneren går opp i vekt så er det noe som skurrer, og om du attpåtil mister følelsene.. Da kan du bare dra. Det blir rett og slett for dumt. Hvorfor ikke prøve å finne roten til problemet, spørre partneren din om hva som er galt? Det er som oftest en grunn til at en person går plutselig mye opp i vekt, det trenger ikke være latskap (slik det var med min eks-kjæreste), det kan være mange grunner, og en av de største grunnene er nok trøstespising. Hadde jeg vært i et forhold hvor jeg var deprimert og trøstespiste, gikk opp i vekt og kjæresten nektet å ha sex med meg og så på meg med avsky.. Så klart hadde jeg trøstespist mer. Det er et paradoks, men det er slik det fungerer. 

Om du går å innbiller deg at partneren din vil se ut som når du møtte/han henne resten av livet, så må jeg skuffe deg altså, for det gjør han/hun ikke. Når man er i et forhold skal man stå sammen gjennom tykt og tynt (he-he), man backer hverandre opp og er gode mot hverandre. Sliter man, støtter man hverandre og snakker sammen. Om det ikke går, så har man ingenting i forholdet å gjøre, når noe så labert som en vektoppgang kan skyve følelsene bort! Der finnes tusenvis av andre skrekkscenarioer som kan råke et menneske, hva om partneren din havnet i en ulykke og ble lam fra livet og ned? Hva om partneren din ble blind eller døv, måtte amputere en hånd, mistet hele familien sin på grotesk vis, ble utsatt for en forferdelig handling (torturering, voldtekt, noe kriminelt)? Hadde du gått da også? Tenker nok det, når vektoppgang er nok til å få deg til å løpe med halen mellom beina. Og det er ikke sånn det skal være! Kanskje du bør revurdere om du er i stand til å være i et forhold/være monogam. La for faen ikke andre lide under din ubevissthet og ubesluttsomhet. Greier du ikke stille opp for partneren din og være en støtte i tunge tider hvor partneren din trenger deg, din hjelp og din omsorg, så har du som sagt ingenting der å gjøre. 

Vektoppgang er for mange en jævla overfladisk ting, hva med å tenke på den fysiske helsen OG den psykiske helsen, og ta det der ifra? Igjen, det er som oftest en god grunn til at noen går drastisk opp i vekt, og om du bare sitter der og ser på med avsky og reagerer med å ønske å være utro/er utro, vell... Du har ingenting å klage over. Du bidrar til svekket selvbilde hos partneren din og bidrar til å ødelegge mer for han/henne. 

Kan du ikke noe for at du ikke tenner på han/henne? Ok, men hvorfor i huleste fortsetter du å være i forholdet når du vet det ikke kommer til å endre seg, du har prøvd alt men vedkommende går ikke ned i vekt? Slutt å syt og dra deg ut av forholdet. Det er faen ikke så vanskelig. Og ikke kom med den der "jammen jeg elsker han/henne"... Nei. Nei nei nei. Nei.. I rest my case. 

Anonymkode: ec016...1fa

Kjempe innlegg👍 Håper de dette gjelder tåler konstruktiv kritikk...

[Spaden i jorda]

På 6. mai 2016 den 19.52, AnonymBruker skrev:

Menn visuelle? Hva med kvinner, er ikke vi visuelle også? Er så lei av å høre på dette visuelle pisspreiket uten at noen henviser til mer enn 1 sikker kilde. Alle er jo visuelle av seg, er ikke slik at menn er visuelle mens kvinner ikke er det. Jeg som kvinne kan tenne på å se et bilde av pikken til mannen jeg elsker for eksempel, mens andre kvinner får avsmak. Rart, for jeg er jo ikke en mann, men kvinne og tenner på det visuelle hos en partner....? 

At det er en "kvinnedrøm" har jeg skjønt. Er derfor jeg er singel og innstilt på å være det resten av livet også. Jeg har skjønt at jeg finner ikke noen som har samme verdier som meg.  

Anonymkode: ec016...1fa

Du leste ikke hele innlegget. Anonym skrev "det går selvsagt motsatt vei også"

 

[AnonymBruker]

Jeg har gått opp 20 kg i vekt siste år pga sykdom så jeg er nå overvektig.

I forhold til det seksuelle tror jeg det viktigste er hvordan jeg ser på meg selv og hvor attraktiv jeg føler meg. Jeg føler meg skikkelig stor og lite attraktiv og har dermed ikke den seksuelle apetitten jeg hadde før. Utstrålingen blir mindre da jeg ikke lenger har samme selvtillit. 

Jeg har nå blitt frisk og har gått ned maks to kg men jeg føler meg bedre og dermed er sexlivet noe helt annet og! 

Det jeg prøver å si er vel at hvordan du har det med vekta er viktigere enn selve vekta.. 

Anonymkode: cfb4f...7ec

[AnonymBruker]

Det handler jo også noe om hvor mye noen går opp i vekt og. Fordi at etter hvert setter vekten begrensninger til fysisk aktivitet når den blir høy nok. Skal man selv endre hele livsstilen sin fordi en part bare vil sitte hjemme å spise? 

Jeg har venner i BMI klassen 40 og oppover. Og jeg ser jo hvorfor de er det. I tillegg begrensningene som settes og hensynet som må taes. Og jeg hadde ikke orket å leve med det på fast basis. Og det er veldig stor forskjell på kropp i ending og så mye overvekt. 

Jeg hadde ikke dumpet noen pga noe vektøkning, men hadde den blitt høy nok så hadde jeg det. Og jeg hadde hatt stor forståelse om noen dumpet meg om jeg la på meg 50 kg. Du er ikke helt den samme personen noe mer da, kroppen setter begrensninger, aktivitetsnivået er ikke det samme, du har et forhold til mat da som er endret i både mengde og type mat.

 

Anonymkode: 6d92e...a02

[AnonymBruker]

Syns det er mest menn som er sånn, ikke damer. Noen menn er jo type nærmest hjerneskadet av sin egen overfladiskhet og ligger ikke med damene sine når de er gravide engang fordi kroppen endrer seg (dårlig stil). Damer er nå stort sett svært fleksible. Aldri dumpet noen for hverken bilringer eller manboobs selv om jeg aldri har vært tjukk selv, men har konstantert at mange menn blir feit og lat av å få seg kjæreste. 

Anonymkode: e91d4...060

[AnonymBruker]

Enig, syntes det er ganske uforståelig med 10 eller 20 kg ekstra å forlate partneren BARE pga det!
Men begynner det å bli 30 og 50 og 100 kg for mye og sånn da er det anderledes

Anonymkode: a89a0...7af