Aap-arb.utredning og press

[AnonymBruker]

*Jeg har diagnosen kompleks PTSD og med det følger angst og depresjon.

*Jeg er til arbeidsutredning i en travel og folksom bedrift.

*Min aap går ut i år.

Dette er andre gangen jeg er plassert i denne bedriften men første gangen måtte jeg kaste inn håndkleet etter bare noen måneder der. Har hele tiden gått til psykolog men før jul i fjor ble det avsluttet da hun mente jeg var blitt mye bedre. Har også vært frivillig innlagt, noe som gjorde meg svært godt.

Etter oppholdet har jeg hatt det tålig bra. Angsten og depresjonen er alltid der men ikke verre enn at jeg klarte å hanskes med det. Det er slitsomt og energidrepende men jeg synes selv jeg fungerte bra. Klarte å være sosial og det hendte til og med at jeg kunne gjøre noe helt spontant. Som feks å dra på besøk, reise bort en helg eller bare dra ut på byen.

Etter jeg begynte i denne bedriften igjen kjenner jeg at det går sakte men sikkert nedover med meg. Angsten blir mer fremtredende og mye vanskeligere å kontrollere. Det medfører en del fravær og også forsovelser grunnet søvnproblemer. Jeg har flere ganger hatt dialog med arbeidslederen min om dette men nå har disse samtalene blitt veldig vanskelig for meg.

Nå går det stort sett i at "det kommer ikke til å gå bra med deg når aapen går ut og du da må over på sosialstønad. At du kommer til å bli uføretrygdet og det er ikke bra. At du må komme deg på jobb så utredningen kan bli ferdig og avsluttet! Blir du ikke ferdig utredet havner du utenfor systemet"

Jeg VET jo alt det der. Mitt inntrykk er at de tror jeg holder meg hjemme pga latskap og det gjør det ikke noe lettere for meg. Jeg VIL jobbe, jeg VIL bli ferdig utredet og jeg VIL være frisk og selvstendig. Men jeg makter det ikke, jeg takler det ikke. 

Trusselen om "sosialen" og uføre skremmer meg og det i tillegg til angsten gjør at det kverner i hjernen konstant. Det er ekstremt utmattende. Når jeg på toppen av det hele sitter med det inntrykket at de mener jeg er lat...jeg vet ikke..det gjør meg vondt og jeg kjenner også at jeg skammer meg. Over meg selv som ikke takler å gå på jobb og bare få dagene overstått.

 

 

 

Anonymkode: 385d9...535

[Chinchilly]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

*Jeg har diagnosen kompleks PTSD og med det følger angst og depresjon.

*Jeg er til arbeidsutredning i en travel og folksom bedrift.

*Min aap går ut i år.

Dette er andre gangen jeg er plassert i denne bedriften men første gangen måtte jeg kaste inn håndkleet etter bare noen måneder der. Har hele tiden gått til psykolog men før jul i fjor ble det avsluttet da hun mente jeg var blitt mye bedre. Har også vært frivillig innlagt, noe som gjorde meg svært godt.

Etter oppholdet har jeg hatt det tålig bra. Angsten og depresjonen er alltid der men ikke verre enn at jeg klarte å hanskes med det. Det er slitsomt og energidrepende men jeg synes selv jeg fungerte bra. Klarte å være sosial og det hendte til og med at jeg kunne gjøre noe helt spontant. Som feks å dra på besøk, reise bort en helg eller bare dra ut på byen.

Etter jeg begynte i denne bedriften igjen kjenner jeg at det går sakte men sikkert nedover med meg. Angsten blir mer fremtredende og mye vanskeligere å kontrollere. Det medfører en del fravær og også forsovelser grunnet søvnproblemer. Jeg har flere ganger hatt dialog med arbeidslederen min om dette men nå har disse samtalene blitt veldig vanskelig for meg.

Nå går det stort sett i at "det kommer ikke til å gå bra med deg når aapen går ut og du da må over på sosialstønad. At du kommer til å bli uføretrygdet og det er ikke bra. At du må komme deg på jobb så utredningen kan bli ferdig og avsluttet! Blir du ikke ferdig utredet havner du utenfor systemet"

Jeg VET jo alt det der. Mitt inntrykk er at de tror jeg holder meg hjemme pga latskap og det gjør det ikke noe lettere for meg. Jeg VIL jobbe, jeg VIL bli ferdig utredet og jeg VIL være frisk og selvstendig. Men jeg makter det ikke, jeg takler det ikke. 

Trusselen om "sosialen" og uføre skremmer meg og det i tillegg til angsten gjør at det kverner i hjernen konstant. Det er ekstremt utmattende. Når jeg på toppen av det hele sitter med det inntrykket at de mener jeg er lat...jeg vet ikke..det gjør meg vondt og jeg kjenner også at jeg skammer meg. Over meg selv som ikke takler å gå på jobb og bare få dagene overstått.

 

 

 

Anonymkode: 385d9...535

 

Det med at CPTSD "kommer og går" eller opptrer i bølger er helt vanlig, du bør ta kontakt med din behandler igjen for å høre om du kan komme tilbake eller søke behandling på nytt (enten privat eller via fastlegen, du trenger uansett henvisning om du ikke ønsker å betale alt selv). Jeg har generelt liten sans for innleggelser for mennesker i din situasjon fordi effekten av slike gjerne går over etter kort tid, langtids oppfølgning med polikliniske samtaler er langt bedre men det betyr ikke at et slikt opphold (organisert bra vel og merke, med spesialister på traumer) kan være nyttig.

Det kan være et helvete å være syk og drive med dette AAP-maset i tillegg, det er fullt mulig å få forlenget støtte men du MÅ ha en behandler i ryggen på dette fordi du vil på et eller annet tidspunkt ha behov for uttalelser, slik at finne en psykolog/psykiater bør være første prioritet. Det finnes mye bra angstbehandling som gjør at du kan få mer kontroll over følelser og ikke bli overveldet eller fanget av dem, jeg tenker også at kanskje noe å sove på en periode ville gjort deg bra. Har ingen problemer med å skjønne at du synes dette er rimelig kjipt. Jeg råder deg til å ikke unnvike samtaler med arbeidsleder, men være ærlig, det samme med din saksbehandler ved NAV (som jeg håper følger deg opp). 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Chinchilly skrev:

 

Det med at CPTSD "kommer og går" eller opptrer i bølger er helt vanlig, du bør ta kontakt med din behandler igjen for å høre om du kan komme tilbake eller søke behandling på nytt (enten privat eller via fastlegen, du trenger uansett henvisning om du ikke ønsker å betale alt selv). Jeg har generelt liten sans for innleggelser for mennesker i din situasjon fordi effekten av slike gjerne går over etter kort tid, langtids oppfølgning med polikliniske samtaler er langt bedre men det betyr ikke at et slikt opphold (organisert bra vel og merke, med spesialister på traumer) kan være nyttig.

Det kan være et helvete å være syk og drive med dette AAP-maset i tillegg, det er fullt mulig å få forlenget støtte men du MÅ ha en behandler i ryggen på dette fordi du vil på et eller annet tidspunkt ha behov for uttalelser, slik at finne en psykolog/psykiater bør være første prioritet. Det finnes mye bra angstbehandling som gjør at du kan få mer kontroll over følelser og ikke bli overveldet eller fanget av dem, jeg tenker også at kanskje noe å sove på en periode ville gjort deg bra. Har ingen problemer med å skjønne at du synes dette er rimelig kjipt. Jeg råder deg til å ikke unnvike samtaler med arbeidsleder, men være ærlig, det samme med din saksbehandler ved NAV (som jeg håper følger deg opp). 

Nav følger meg godt opp og jeg har bare gode erfaringer med dem og saksbehandleren min. 

Jeg har tenkt tanken på å få psykolog igjen for jeg kjenner at jeg trenger det.  Nå vil de har legeærklering på fraværet mitt og det skjønner jeg helt klart. Problemet er at selv det forekommer meg som meget vanskelig. Nei, har ikke unngått samtaler med arb.leder og jeg har alltid opptrådt ærlig om meg og mitt. 

Takk for svar

Anonymkode: 385d9...535

[AnonymBruker]

De vil ikke at du skal bli ufør eller at du må gå på sosialen og derfor presser de på så du gjør alt i din makt for å fullføre utredningen. De prøver å hjelpe deg. 

Anonymkode: 7afbe...7cd

[AnonymBruker]

Det høres ut som du kunne hatt godt av å bytte arbeidsplass, har dette vært drøftet? il et sted hvor det er mindre travel og hvor du har mer forutsigbarhet?

Anonymkode: b948b...a1a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som du kunne hatt godt av å bytte arbeidsplass, har dette vært drøftet? il et sted hvor det er mindre travel og hvor du har mer forutsigbarhet?

Anonymkode: b948b...a1a

Nei, det har ikke vært drøftet.  Jeg har ikke våget å spørre om bytte av arbeidssted da jeg ikke aner hvor jeg havner og med hvem. Det blir for skummelt og for uforutsigbart. 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De vil ikke at du skal bli ufør eller at du må gå på sosialen og derfor presser de på så du gjør alt i din makt for å fullføre utredningen. De prøver å hjelpe deg. 

Anonymkode: 7afbe...7cd

Arbeidslederne er ikke, som de selv har påpekt, psykologer. Likevel synes jeg de burde kurses innen de ulike diagnoser vi som jobber der har. De kan ikke behandle en med PTSD på samme måte som en med f eks depresjon, ryggplager eller fibromyalgi.

For meg virker slike "hjelpsomme" trusler eller advarsler mot sin hensikt og kan være direkte skadelig. 

 

Anonymkode: 385d9...535

[AnonymBruker]

Hvis du har søvnproblemer i så alvorlig grad at du ikke klarer å komme deg på jobb, da bør du snakke med legen om det. Kanskje Valergan eller noe annet kan hjelp på det. I tillegg så forsover man seg ikke som voksen, man stiller om så 10 alarmer hvis det er det som skal til for å komme seg opp. 

Anonymkode: 27fd9...6da

[AnonymBruker]

Du utredes på jobb men er ikke i kontakt med noen behandler,  dette skjønte jeg ikke helt.  Eller utredning går ikke på helsesituasjon men jobbsituasjon? 

 

Anonymkode: a6fe1...a36

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du utredes på jobb men er ikke i kontakt med noen behandler,  dette skjønte jeg ikke helt.  Eller utredning går ikke på helsesituasjon men jobbsituasjon? 

 

Anonymkode: a6fe1...a36

Ser at jeg har kommentert uten å lese ordentlig. Arbbeidsutredning skrev du.

E Synes det virker veldig rart at du ikke har en fra helsevesenet med i denne prosessen, siden bakgrunnen til alt er helserelatert. 

Anonymkode: a6fe1...a36