Høreapparat, kun for gamle?

[AnonymBruker]

Høreapparat er for alle med hørselsnedsettelse i alle aldre  

Anonymkode: 6b960...01a

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er 21 år, har vært på min-reunion og er ærlig for første gang på 20 år der? Dette forstår jeg ikke. 

Uansett, selv barn får høreaparater. Det er et hjelpemiddel på lik linje med briller, stokk eller rullestol, alt ettter hva man har behov for. Bli voksen. 

Anonymkode: 12a15...121

Er det noen som burde bli voksne, så er det familien til TS! Det virker jo ikke akkurat fristende å være åpen om noe slikt når til og med ens egen familie gjør narr.

 

Og ja, som sagt flere ganger i tråden; høreapparat er for dem som har behov for det. Greia er vel mer det at det kanskje er mer vanlig at eldre hører dårlig og må ha hjelpemidler? At det er sånt som kommer med alderen, liksom? Det hadde i alle fall jeg tenkt, hvis jeg aldri hadde sett/visst om at noen trenger høreapparat i yngre alder også. At uvitenheten skaper en fordom, rett og slett.

 

Jeg hadde en i ungdomsskoleklassa mi som brukte det, og jeg husker at vi en time fikk forklart litt om hvordan apparatet fungerer. Den gang var det i alle fall slik for ham, at selv om han hørte mer med apparatet enn uten, var det vanskelig(om ikke umulig) å skilne hvor lydene egentlig kom fra. Det var som å ta et lydopptak av et rom med folk, og så skal man prøve å høre hvor de forskjellige står hen i rommet. Man hører jo at de som står nærmest lydopptakeren, hørtes best. Men ellers var det håpløst. Var det noen bak ham som snakket? Eller var det noen langt der framme? Derfor var det lurt om vi fikk øyekontakt med ham før vi snakket, slik at han kunne fokusere på oss og det vi sa. Dette er 15 år siden, det er mulig teknologien er bedre nå?

Anonymkode: b2f75...7b0

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er 21 år, har vært på min-reunion og er ærlig for første gang på 20 år der? Dette forstår jeg ikke. 

Uansett, selv barn får høreaparater. Det er et hjelpemiddel på lik linje med briller, stokk eller rullestol, alt ettter hva man har behov for. Bli voksen. 

Anonymkode: 12a15...121

Ts her. 
Beklager, så ikke svaret ditt. 
Vi fra barneskolen og ungdomskolen møttes å hadde en fest. En mini-reunion, første gang vi møttes siden ungdomskolen. Noen gikk på VGS sammen, men ikke alle. Jeg blant annet søkte på en annen skole, med vilje. For å få en ny start. 

Jeg har aldri vært ærlig om mine hørselsplager. Kun mine to nærmeste venninner som viste om det. Men det gjelds ikke, for vi har vært venner siden barnehagen. 
Tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre viste ikke om det, før jeg sa det på julaften. 
En lærer viste om det på barneskolen, fordi mamma sa noe negativt om det. Noe ala "hun hører ikke hva dere sier, hun er litt treg stakkars" også spurte læreren "Hva mener du?" også sa hun "ja, ørene funker ikke". Altså negative ting innpakket som tull. 
Har sett elevmappen min og der står det svart på hvit. "Forelder varsler om hørselsskade, skole tilbyr tilrettelegging ved å få info skriftlig, sitte forrest osv, men foresatte mener det ikke er nødvendig å gi elev oppmerksomhet. Hørselsproblemene er ikke så alvorlig, kun et rop etter oppmerksomhet". 
Mamma har rett og slett sagt at jeg later som og bare er ute etter oppmerksomhet. Noe som ikke sjokkerte meg, for hun sier slikt hele tiden. Ting som "skjerp deg" og "oppføre deg" når jeg ikke hører. Det å si "hæ" er barnslig. 

Jeg har tatt avstand fra foreldrene mine. 
De vet ikke om mine to siste operasjoner. Vet om de gamle høreapparatene, ikke de nye. 
Jeg forteller de ikke ting om meg og mine hørselsskader lengre. For når de ikke får vite noe, så kan de ikke komme med negative kommentarer heller. 
Jeg har blant annet hjelpemidler i hjemme, varsler til dørklokke, brannalarm og mobil. Må gjemme dem når mamma er på besøk. Søsteren min vet det, tror ikke hun har sagt noe for jeg har ikke hørt noe. 

For min del så handler det ikke om å "bli voksen". Jeg er vokst opp i et hjem hvor mine hørselsproblemer har blitt sett ned på. Så å si ignorert og ledd av. Det å være "bare" 20 år og ha høreapparat er ikke enkelt. For det bærer med seg mye skam. 
Jeg har aldri sett noen ha høreapparater før. Før i dag, jeg satt på bussen og da satt det en ung mann, 20-25 sikkert, med høreapparat. De er ganske små nå, så du må egentlig vite hva du skal se etter, for å legge merke til dem. Han satt foran meg i midten av bussen, der hvor rullestolene er, jeg satt på første radd "opp" i bussen. Hadde vi sittet i samme høyde så hadde jeg ikke sett det. 
Jeg kommer til å være mer obs på unge og høreapparat fra nå av. For jeg er tydeligvis ikke alene. 

Det å gå fra å skamme seg, føle avsky for egen kropp, også frelst og forelsket i høreapparat er ikke enkelt, eller reelt. Det er først de to siste årene at jeg har godttatt at jeg har dårlig hørsel. Jeg har skaffet meg hjelpemidler i hjemmet, jeg har oppsøkt lege og fått behandling raskt, i stedet for å vente i ett år også blir det operasjon fordi det har gått for langt. Jeg har kommet langt, høreapparat er neste skritt. Første målet var å frigjøre meg fra foreldrene mine. Jeg er voksen, de behøver ikke å vite alt om meg og min helse, ihvertfall ikke når det kommer til hørselen min. 
Det å føle at man er et utskudd i samfunnet, at man er mindre verdt, stygg og ekkel er ikke så lett. Det er ikke bare å "bli voksen" og vips så er problemene borte. Det tar tid, det må jobbes med, og nå vet jeg at jeg er ikke alene om å være ung og har høreapparat. Takk til alle fantastiske folkene som har skrevet her i denne tråden. Har printet ut det dere har skrevet, slik at jeg kan lese det de dagene jeg føler meg langt nede. Det blir litt knall og fall, men slik er det når man er i behandling for noe.
Sammen med psykologen så har jeg kommet langt. Har fortsatt litt til før jeg klarer å leve med høreapparat. Drømmen er å være sterk nok til å være rundt foreldrene mine, med høreapparat på. Være i samme rom som dem, uten å falle sammen i tårer på grunn av deres morsomheter og kommentarer. 
Men før den tid så må jeg gjøre det alene, med psykologen som en god og trygg støttespiller. 

-ts

 

Anonymkode: 1de0b...2cd

[Severus]

Fostermoren min har endelig fått seg høreapparat i en alder av ca 40, å vet du hva det er sinnsykt deilig å kunne prate til henne når hun oppfatter ordene bedre. Kan ta en liten kort historie, de hadde nettopp vært å hentet en campingvogn så ringte de til meg, å jeg prata med de som vanlig å søsteren min spør meg hei vil du være med inn i hytta mi. Mor blir forbandet på ungen fordi hun hørte fitta mi isteden for hytta mi. Høreapparat er laget for alle aldre ung som gammel, å jeg tror du selv blir å merke at du oppfatter ting bedre. Å når du går f.eks på teater,kino eller andre steder med teleslynge så får du med deg mye mer enn uten høreapparat. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Severus skrev:

Fostermoren min har endelig fått seg høreapparat i en alder av ca 40, å vet du hva det er sinnsykt deilig å kunne prate til henne når hun oppfatter ordene bedre. Kan ta en liten kort historie, de hadde nettopp vært å hentet en campingvogn så ringte de til meg, å jeg prata med de som vanlig å søsteren min spør meg hei vil du være med inn i hytta mi. Mor blir forbandet på ungen fordi hun hørte fitta mi isteden for hytta mi. Høreapparat er laget for alle aldre ung som gammel, å jeg tror du selv blir å merke at du oppfatter ting bedre. Å når du går f.eks på teater,kino eller andre steder med teleslynge så får du med deg mye mer enn uten høreapparat. 

Det der er som å høre meg. En jeg husker var at noen sa noe om å sette på Bono på storskjerm i klasserommet.. jeg hørte porno og fikk latterkrampe for jeg var ikke forberedt på å se Bono på skjermen 

Det er gøy, når folk ler av meg på en morsom måte, med god grunn. Jeg har jo litt selv ironi jeg også. Det å høre feil er jo normalt, mer normalt for meg enn andre. Men har vært en del latterkuler blant vennene mine på grunn av det. Hendte jeg måtte forlate klasserommet for å le, for jeg turte ikke å le i timen. For da måtte jeg forklare hvorfor jeg lo. Så hvis jeg mistet kontrollen, som f.eks det med bono vs porno så utviklet jeg panikkangst. Fikk panikk av å le, for da måtte jeg komme opp med en løgn for å skjule det faktumet at jeg hørte dårlig. også fikk jeg panikk over at de kunne finne utav sannheten, så det ballet liksom på seg og endte opp med panikkangst. Viste det ikke da, men nå vet jeg hvorfor jeg fikk panikk i slike situasjoner. Nå i dag går det bedre, for jeg er mer åpen om hørselsproblemene enn før. 

Det har vært mange slike historier, men ingen vet om det. For jeg skjulte det og holdt det inni meg. Utviklet en frykt for å snakke i grupper og i timen, fordi jeg kunne aldri være helt sikker på at jeg faktisk hørte rett. Har hendt at jeg har svart på et spørsmål og det jeg sier gir null mening, fordi jeg hørte feil. 
Glemmer aldri dumme blikkene og fnisingen. Det var jo uskyldig, men på grunn av angsten så eskalerte det inni meg på en måte. Det fôret angsten. 
Så klart, jeg hadde jo venninnene mine men det hjalp ikke stort der og da. 

ts

Anonymkode: 1de0b...2cd