Hvor lang tid før man finner roen?

[AnonymBruker]

Jeg har nå vært stemor i ett år. Jeg gruer meg mer og mer for hver gang barna hans kommer på besøk. Nå er han og henter di, og har bare lyst å grave meg ned. Vil jeg noen gang finne roen og finne meg i situasjonen at disse barna er OK selv om di ikke er mine? Eller skal jeg bare pakke sakene å dra? 
Jeg er selv gravid med denne mannen, og ja, jeg elsker han over alt på jord. Men bagasjen klarer jeg ikke takle... 

Anonymkode: bce2c...ad9

[FrøkenMånestråle]

Hvorfor i all verden har du valgt å bli gravid med denne mannen når du ikke er komfortabel med "bagasjen" hans? Er jo litt seint nå å si at du ikke takler barna hans...

[AnonymBruker]

Først av alt TS, hvorfor gruer du deg? Hva er det med bagasjen som gjør det vanskelig å takle?

Skal man løse ett problem, så må man først finne årsaken til det.

Anonymkode: feead...fe4

[AnonymBruker]

Ai ai. Men det må da være noe positivt med barna siden du ønsket å ha de som søsken til ditt barn? Er du sliten pga graviditeten, og derfor har du mindre tålmodighet med de? 

Anonymkode: 60ce8...9b6

[AnonymBruker]

Hva er problemet med barna hans da? Hva er det du gruer for? Hva er feil med de utover at de ikke er dine?

Og hvorfor har du ikke sjekket ut om du ville trives som stemor før du valgte å bli gravid med denne mannen? Du har jo visst om bagasjen hele tiden. Det er ikke så rart stemødre får mye pepper her inne, for det virker jo som om de aller fleste av dere går inn i forhold med menn med barn med skylapper på. Er dere virkelig så uerfarne at dere ikke skjønner at alle deler av livet sammen må fungere i et forhold? Og at alt dere gjør får konsekvenser for barna? Har hørt at kjærlighet gjør blind, men ærlig talt....

Anonymkode: edf3b...c75

[AnonymBruker]

 

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vil jeg noen gang finne roen og finne meg i situasjonen at disse barna er OK selv om di ikke er mine?

Kan du konkretisere hva problemet med at de ikke er dine er?

Anonymkode: 14e82...35a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Kan du konkretisere hva problemet med at de ikke er dine er?

Anonymkode: 14e82...35a

Det er vel akkurat det jeg strever med å finne ut av.. jeg er veldig sliten av graviditeten, har slitt mye med hormoner og verdens dårligste selvbilde så er sikkert en smule deprimert av alt som skjer. Jeg føler meg som om det er jeg som har splittet denne familien.. det var ikke det, mamman til barna var utro osv... Men allikevel. Det har nok gått litt for fort for mitt hode og nå føler jeg meg fastlåst.. barna er greie, men mor og far er ikke på talefot.. di klarer ikke bli enige om en ordning som fungerer. Nekter å sende med barna klær og utstyr som di trenger. Barna er ofte sure og vansklige hos oss. Sikkert fordi di merker uroen som er i lufta... Har snakket med samboer i går og prøvd å forklare hvordan jeg føler det. Jeg sa han fikk skvære opp med eksen å finne en løsning, hvis ikke ville ikke dette fungere. Han må bo hos noen andre deler av samværet, siden mor nekter meg å ha barna alene, men samtidig MÅ han ha dem når han har jobb.. skjønner ikke hvor vanskelig det skal være å samarbeide. Kunne ikke tenke meg å holdt på sånn om vi går fra hverandre nå. 

Hilsen trådstarter. 

Anonymkode: bce2c...ad9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel akkurat det jeg strever med å finne ut av.. jeg er veldig sliten av graviditeten, har slitt mye med hormoner og verdens dårligste selvbilde så er sikkert en smule deprimert av alt som skjer. Jeg føler meg som om det er jeg som har splittet denne familien.. det var ikke det, mamman til barna var utro osv... Men allikevel. Det har nok gått litt for fort for mitt hode og nå føler jeg meg fastlåst.. barna er greie, men mor og far er ikke på talefot.. di klarer ikke bli enige om en ordning som fungerer. Nekter å sende med barna klær og utstyr som di trenger. Barna er ofte sure og vansklige hos oss. Sikkert fordi di merker uroen som er i lufta... Har snakket med samboer i går og prøvd å forklare hvordan jeg føler det. Jeg sa han fikk skvære opp med eksen å finne en løsning, hvis ikke ville ikke dette fungere. Han må bo hos noen andre deler av samværet, siden mor nekter meg å ha barna alene, men samtidig MÅ han ha dem når han har jobb.. skjønner ikke hvor vanskelig det skal være å samarbeide. Kunne ikke tenke meg å holdt på sånn om vi går fra hverandre nå. 

 

Ok, det hele ble mye mer forståelig nå.

Det er altså ikke barna i seg selv som er problemet, men omstendighetene rundt. Jeg forstår deg godt! Det er masse styr rundt mitt stebarn og mor også, manglende kommunikasjon mellom foreldrene med påfølgende konflikter/misforståelser. Bare noe så enkelt som hente- og avleveringstidspunkt kan bli en konflikt.

Hvordan er ditt forhold til barna hans?

Anonymkode: 14e82...35a

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, det hele ble mye mer forståelig nå.

Det er altså ikke barna i seg selv som er problemet, men omstendighetene rundt. Jeg forstår deg godt! Det er masse styr rundt mitt stebarn og mor også, manglende kommunikasjon mellom foreldrene med påfølgende konflikter/misforståelser. Bare noe så enkelt som hente- og avleveringstidspunkt kan bli en konflikt.

Hvordan er ditt forhold til barna hans?

Anonymkode: 14e82...35a

Det var mye bedre før jeg ble gravid. Nå har jeg ikke energi til å konsentrere meg om det eller legge mye tid i det å knytte meg til di. Jeg er sjelden alene med di og far tar seg av alt pratisk når di er her.. jeg har vel trekt meg litt vel mye unna di siste månedene. Di var ikke spesielt imponert over at jeg har lillebror i magen for å si det sånn. Tror det var da jeg trakk meg unna. 

Anonymkode: bce2c...ad9

[Gjest Tekola]

Ryddet for spekulasjoner, hets og svar til dette.

Tekola, admin.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var mye bedre før jeg ble gravid. Nå har jeg ikke energi til å konsentrere meg om det eller legge mye tid i det å knytte meg til di. Jeg er sjelden alene med di og far tar seg av alt pratisk når di er her.. jeg har vel trekt meg litt vel mye unna di siste månedene. Di var ikke spesielt imponert over at jeg har lillebror i magen for å si det sånn. Tror det var da jeg trakk meg unna. 

Anonymkode: bce2c...ad9

Men nå er det endog sånn at du blir moren til broren deres. Så du må faktisk prøve å involvere dem. De skal bli storesøster! Xn har heller ingen rett til å nekte deg å være alene med barna hans. Det er fars unger også. Når baby kommer er det galemattias at han bor borte deler av samværet. Da er det enda en unge som trenger faren sin og det er ikke lenger gjennomførbart. Det du må gjøre er å prate med mannen din. Fortell han at han må gro noen baller eller så vil Søskna aldri få noe godt forhold. Det er dømt å gå til helvete når det blir skapt sånn falsk avstand. Og når det gjelder klær og utstyr så er det en kamp det ikke er vits å ta. Kjøp inn eget, så kan mor sitte å furte.

Anonymkode: feead...fe4

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men nå er det endog sånn at du blir moren til broren deres. Så du må faktisk prøve å involvere dem. De skal bli storesøster! Xn har heller ingen rett til å nekte deg å være alene med barna hans. Det er fars unger også. Når baby kommer er det galemattias at han bor borte deler av samværet. Da er det enda en unge som trenger faren sin og det er ikke lenger gjennomførbart. Det du må gjøre er å prate med mannen din. Fortell han at han må gro noen baller eller så vil Søskna aldri få noe godt forhold. Det er dømt å gå til helvete når det blir skapt sånn falsk avstand. Og når det gjelder klær og utstyr så er det en kamp det ikke er vits å ta. Kjøp inn eget, så kan mor sitte å furte.

Anonymkode: feead...fe4

Ja har sagt til han at nok er nok.. di er nødt til å klare å kommunisere om barna.. men det er ikke første gang jeg har "tvunget" han til kamp for å si det sånn. Jeg liker ikke å være den som snakker stygt om mamman dems, for hun er flink med barna sine. Men dama må jo være gal. Jeg har i mitt stille sinn konkludert med at hun erger seg over hva hun har gjort og det er sjalusi fra hennes side at hun er vanskelig.. men skal aldri dette gå over da? Det er jo barna (inkl lillebror i magen) som får støyten. Jeg har aldri snakket med menneske, har veldi lyst å dra bort å prøve å få til en løsning, men sambo vil ikke jeg skal blande meg for det kommer til å gjøre vondt verre. Stemmer sikkert bra det. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å ta tak i dette.. jeg har vært hjemme aleine å grått i to dager nå. Har så lyst til å ha lyst å bare klemme barna, være en glad og lykkelig familie som gleder seg til mini kommer. Men jeg føler meg helt alene med babyen i magen.. som om di hadde hatt det bedre uten oss. 

HI

Anonymkode: bce2c...ad9

[AnonymBruker]

Kjære deg TS!

Jeg er/har vært i dine sko. Min samboer har barn med eksen, og historien din minner om vår. Her var det ikke utroskap fra noens side, men mannen ville ut da han virkelig ikke hadde det bra med eksen, hun tråkket helt over ham og styrte ham som den tøffelen han VAR! Jeg kom inn i bildet like etter han gikk ut av forholdet, og det var tidlig nok til at hun la all skyld på meg. Jeg fikk ikke treffe barna (selv om han ventet over ett år med å introdusere dem for meg som en venn), alt var et eneste stort spetakkel. Ja, jeg vil gå så langt som å si at hun er splitter pine gal. Min samboer måtte også ha samvær uten meg, helt til han forstod at hun ikke kan sette slike krav. Hun truet med å trenere samvær dersom jeg var tilstede, og han sa bare "ok, da blir det ikke samvær denne gangen da". Siden hun er avhengig av at han har barna når han har samvær, måtte hun bare gi seg.. Hadde hun ikke gidd seg, hadde han notert trenert samvær som avtalebrudd, og tatt det videre (de skaffet begge advokater etter bruddet, så ja, det har vært store konflikter).

Jeg grudde meg også til samvær en periode, ikke på grunn av barna, men pga alt i rundt! Jeg assosierete samvær med styr, konflikt, krangling osv, jeg fikk vondt i magen av det!

Hun er nå inneforstått med at jeg er tilstede når han har barna, og at jeg passer dem av og til når han er på jobb etc. Hun nekter fortsatt å møte meg, snakke med meg osv, men det får være greit. 

De har fortsatt utrolig dårlig kommunikasjon, og små filleting blir til store konflikter (som tidspunkt for levering, som nevnt over her feks). 

Det som har hjulpet meg, er at jeg og samboeren spiller på "samme lag". Vi snakker sammen, han inkluderer meg, og jeg får derfor en følelse av at vi er en familie. I stedet for at det er hans barn, og alt som følger med er hans problem. Vi er sammen om dette, og selv om jeg holder avstand fra hans eks, og selv om det er han som har den nødvendige kontakten med henne, så inkluderer han meg i den grad at han snakker med meg om det som er frustrerende. Jeg kan snakke med ham om det jeg synes er vanskelig i denne situasjon osv. 

Samtidig har jeg sluttet å tenke så mye på det. Jeg vet at hun alltid vil være der, men tillater ikke å la meg bli påvirket av henne og det styret hun lager. Ha klare avtaler, dersom hun bryter dem; sett hardt mot hardt! Og skriv logg 😉 

Anonymkode: bf832...bae

[FrøkenMånestråle]

For helt vondt av deg jeg, når situasjonen er som den er så kan jeg godt forstå hvordan du har det.  Nå har du fortalt han hvordan du har det og da må mannen din ta grep om situasjonen. Er ikke bra for verken for deg eller baby i magen å ha det slik som det er nå. Og mannen din og moren til stebarna må jo bare begynne å ta hensyn til barna og ikke til gammelt grums.

[Gorgonzola]

Sånn generelt (generaliseringsgeneralen slår til igjen) så fikser ikke (mange) kvinner at mannen har "bagasje" fra før og dermed plasserer henne i stemor/bonusmor rollen. Det er tungt biologisk begrunnet. Menn har en annen innstilling til "ferdigpakke", like tungt biologisk begrunnet. Fratrukket hederlige unntak, åff kårs. 

Det som er overraskende derimot, er alle disse kvinnene som, til tross for denne viten/erkjennelse, blir gravide med en kis med slik bagasje OG deretter begynner å styre big time med alskens utbrudd og bekymringer. 

Life is the sum of your choices - gjelder uansett kjønn  

 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Gorgonzola skrev:

Det som er overraskende derimot, er alle disse kvinnene som, til tross for denne viten/erkjennelse, blir gravide med en kis med slik bagasje OG deretter begynner å styre big time med alskens utbrudd og bekymringer. 

 

Nettopp.

Anonymkode: 14e82...35a

[AnonymBruker]

Neste gang, så blir du glad i barna før du bestemmer deg for å være sammen med mannen. Barn er viktigere enn voksne, og det er det du kjenner i samvittigheten. Du valgte å bli kjent med han først, og glemte barna. Ja det svir!

Anonymkode: ce815...086

[AnonymBruker]

Jeg har vert sammen med mannen i syv år. Bodd sammen i fem år. Jeg også gruer meg til barna kommer, hver uke.

Hos oss e problemet at jeg alltid må si fra til barna/be de rydde osv. Derfor hater de meg. Mens pappaen er kjempe snill som aldri ber de om noe, eller aldri setter de på plass...

Det blir aldri bedre.. Jeg har tatt MAAANGE runder med far om dette..

Jeg har valgt å bare mistrivdes de ukene stebarna er her. Jeg snakker knapt med de, utenom når jeg må be de rydde etter seg eler oppføre seg. Og jeg konsentrerer meg kun om egne barn.

Når klokka er kommet til at barna burde lagt seg, men de fortsatt sitter oppe fordi far ikke sier noe, så går jeg bare å legger meg selv med pcn i senga.

Og sånn går dagene. Samboers Feil!

Anonymkode: 4e56a...7ad

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vert sammen med mannen i syv år. Bodd sammen i fem år. Jeg også gruer meg til barna kommer, hver uke.

Hos oss e problemet at jeg alltid må si fra til barna/be de rydde osv. Derfor hater de meg. Mens pappaen er kjempe snill som aldri ber de om noe, eller aldri setter de på plass...

Det blir aldri bedre.. Jeg har tatt MAAANGE runder med far om dette..

Jeg har valgt å bare mistrivdes de ukene stebarna er her. Jeg snakker knapt med de, utenom når jeg må be de rydde etter seg eler oppføre seg. Og jeg konsentrerer meg kun om egne barn.

Når klokka er kommet til at barna burde lagt seg, men de fortsatt sitter oppe fordi far ikke sier noe, så går jeg bare å legger meg selv med pcn i senga.

Og sånn går dagene. Samboers Feil!

Anonymkode: 4e56a...7ad

Hvor lenge har dere vært sammen? Annenhver uke er jo halve livet ditt.. har dere felles barn? Hørtes innmari slitsomt ut. Mannen min er veldi flink med barna sine. Di hører etter å gjør som han sier. Men blir mye konflikter når det er ulike regler hos mor.

Jeg har jo ønsket meg barn lenge, og dette var drømmemannen. Vi planla nok ikke å bli gravide men var heller ikke forsiktige. Det var mye kluss med barna da også, men jeg tror jeg gjemte det lengst bak i hodet mitt og håpet og trodde ting ville bli bedre med tiden. Det håper jeg jo enda. Jeg er jo så vanvittig glad i denne mannen, og vil være med han resten av livet. Det er nok mye med mitt hode også som jeg må innstille. Som ei her oppe skreiv, så er det nok viktig at jeg og samboer er på lag. Ikke samboer og barna mot meg.. 

Men tror dere det blir lettere når mitt eget barn kommer til? Jeg er egentlig ganske forberett på at jeg bare må stålsette meg for at det blir noen harde år fremover. Neste høst blir jeg å ta med med poden å flytte noen timer unna for å gå skole.. å bare være hjemme i helger og ferier. Når jeg er ferdig på skolen er jo barna hans 9 og 11. Jeg håper vi holder sammen gjennom dette, jeg vil at min baby skal vokse opp med både mamma og pappa rundt seg, slik som jeg selv har gjort. 

HI 

Anonymkode: bce2c...ad9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vert sammen med mannen i syv år. Bodd sammen i fem år. Jeg også gruer meg til barna kommer, hver uke.

Hos oss e problemet at jeg alltid må si fra til barna/be de rydde osv. Derfor hater de meg. Mens pappaen er kjempe snill som aldri ber de om noe, eller aldri setter de på plass...

Det blir aldri bedre.. Jeg har tatt MAAANGE runder med far om dette..

Jeg har valgt å bare mistrivdes de ukene stebarna er her. Jeg snakker knapt med de, utenom når jeg må be de rydde etter seg eler oppføre seg. Og jeg konsentrerer meg kun om egne barn.

Når klokka er kommet til at barna burde lagt seg, men de fortsatt sitter oppe fordi far ikke sier noe, så går jeg bare å legger meg selv med pcn i senga.

Og sånn går dagene. Samboers Feil!

Anonymkode: 4e56a...7ad

I stedet for å surmule rundt barna, så reiser du bort den tiden de er der! Når du kommer hjem, så forventer du at huset er ryddig og rent, som normalt er - ellers reiser du bort igjen til det er gjort. 
Drit i å ta kampen, du bare drar, enkelt og greit. Få ham til å se det selv.

Ikke at jeg skjønner at du kan være sammen med en så tafatt mann.

Anonymkode: caeae...646