Kjære Mamma, hva har du gjort med meg?

[FluenPåVeggen]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne.

Jeg mistet min mor i en alder av 12 år, jeg har sørget siden da.

Jeg fikk aldrig tatt skikkelig farvell, ei heller fikk jeg sørget over det som skjedde, jeg fikk beskjed av mine nærmeste at slikt skjer, sånn er det, din mor hadde det tungt. Bare mndr etter at dette skjedde ble jeg stemplet som et problemBarn, dette er et ord jeg husker mye av, Jeg ble sendt frem og tilbake fra en familie som " ikke klarte og ta vare på meg" til en anen familie som ga seg etter noen mndr, jeg ble videresendt på instutisjon, der igjen fikk jeg ikke hjelp, jeg var et "håpløst" tilfelle. Journalen min var så lang at de sendte en utenfra for og evaluere meg, til hva? jeg vet ikke, de som satt på kontorene sine trodde ikke at det var mulig at en jente på 14 år kunne være så "jævlig" og utspekulert.

Langt historie kort, jeg fikk et fosterhjem, jeg kunne ikke vært mer takknemlig for dem jeg fikk bo hos.

Men det siste året har jeg slitt, jeg har avskåret meg fra verden, jeg stoler ikke på noen, jeg lar ikke noen slippe til. Jeg gir ingen en sjanse til og bli kjent med meg, jeg dytter dem unna for alt det jeg er verdt. På mange måter er jeg glad for at min mor døde, fordi hun hadde sine problemer, og jeg tror ikke at jeg hadde blitt den personen jeg er i dag hvis hun hadde levd, jeg tror jeg hadde vært enda en ung "stakkar" som ligger neddopa og tigger etter penger på Karl Johan. Men da hun døde, døde noe i meg, noe ble borte fra meg. Jeg føler hele tiden at noe mangler, jeg kjenner det stikker i hjertet når andre snakker om foreldrene sine. Jeg føler meg så alene, de fleste andre har trygge omgivelser og dra til, men jeg føler at jeg ikke har noen andre enn meg selv, andre kan spørre sin mor elelr far om hjelp og de vil alltid stille opp for dem, jeg har prøvd og be om hjelp, men de gangene føler jeg at jeg maser og at jeg ikke har "rett" til og be om hjelp fra dem jeg annser som "pårørende".

En mor er noen som er der og elsker deg uansett hva, hva skal jeg gjøre hvis jeg føler i bunnen av mitt hjerte at jeg ikke har noen andre enn meg selv ? De dagene der jeg virkelig kunne trengt en klem eller trygghet? Jeg føler meg så alene i en stor og tung verden. Jeg sørger enda over min mor, selv om hun ikke var der for meg, jeg sørger fremdeles over tapet av en som "alltid er der for meg". Er dette noe som blir leget av tiden ? hvordan kommer dere dere gjennom dette ? hva gjør DU for og døyve disse følelsene av totalt ensomhet?

[Brevet uten noe i]

Veldig trist å lese, Fluen på Veggen. Du er ikke alene.

Jeg har også mistet min mor, bare ved eget valg for min egen psykiske helses del. Jeg hadde en mor som alltid var der for seg selv først, og var der for meg dersom det var noe til overs. Jeg sørger også veldig mye, men det er ikke for min mor, det er for den moren jeg skulle ønske at jeg hadde. Moren som elsket meg og ga meg trygghet og ubetinget kjærlighet. Jeg får dårlig samvittighet av å ha det slik, men jeg synes det er vanskelig å se andre barn som har slike mødre, spesielt når de tar det for gitt. Det stikker i hjertet, som du nevner. Det kjennes ut som det er noe mørkt og trist i meg som jeg ikke helt har tilgang til, og noe som plutselig kan manifestere seg når jeg er alene.

Det som, kanskje paradoksalt, hjelper meg er å innse at verden er urettferdig og at det er tilfeldig. Det har noe med å gjøre at jeg i det minste kan gå rakrygget, om du forstår hva jeg mener. Angående hva jeg gjør for å døyve følelsene av ensomhet så har jeg ikke noe svar egentlig. Mennesker trives tydeligvis i mitt selskap, men jeg er sjelden med mennesker. Det er kanskje vanlig at man lever litt mer isolert dersom man har hatt sosiale hull under oppveksten. Til slutt vil jeg nevne at din mor elsket deg sikkert etter evnen hennes til tross for hennes problemer.

[Gjest CecilieX]

Sender dere begge to en klem, både Fluen og Brevet. Jeg vet det er vanskelig, fordi bakgrunnen er som den er, men prøv likevel å strekke ut en hånd for å be om den hjelpen, nærheten og varmen som dere trenger. Det finnes varme mennesker der ute, men dere vil ikke finne dem hvis dere ikke tar sjansen på å be om hjelp. Det er ingen som finner dere hvis dere gjemmer dere selv og behovene deres bort. 

[FluenPåVeggen]

Den 27.4.2016 at 21.22, CecilieX skrev:

Sender dere begge to en klem, både Fluen og Brevet. Jeg vet det er vanskelig, fordi bakgrunnen er som den er, men prøv likevel å strekke ut en hånd for å be om den hjelpen, nærheten og varmen som dere trenger. Det finnes varme mennesker der ute, men dere vil ikke finne dem hvis dere ikke tar sjansen på å be om hjelp. Det er ingen som finner dere hvis dere gjemmer dere selv og behovene deres bort. 

Er ikke lett og be om hjelp når man har blitt avvist de gangene man gjør det.. er ikke lett og la mennesker komme inn under huden når man har mistet det nærmeste man hadde.. opp gjennom årene så har man sluppet mennesker inn, men de gangene man blir såret (gjerne ungdomstiden) så stikker sårene veldig dypt hos en som har mistet noen som betydde alt.. jeg hadde ingen andre enn min mor, hun oppdro meg til og hate familien min (hun gjorde det i frykt for at jeg skulle fortelle dem om misbruket sitt), forså og ta sitt liv.. hun oppdro meg til og tro at hun var den eneste som elsket meg, jeg fikk aldri bli kjent med min familie, så "forlot " hun meg, og "dumpet" meg hos mennesker jeg var blitt lært opp til og hate.. nå i dag vet jeg ikke hvordan jeg skal åpne meg for andre, huden min er så tykk... alt jeg føler er ensomhet, tomhet, og ikke tilhørighet... jeg føler meg som den evige 2.plass det har jeg følt i mange år nå.. 

[Gjest CecilieX]

3 timer siden, FluenPåVeggen skrev:

Er ikke lett og be om hjelp når man har blitt avvist de gangene man gjør det.. er ikke lett og la mennesker komme inn under huden når man har mistet det nærmeste man hadde.. opp gjennom årene så har man sluppet mennesker inn, men de gangene man blir såret (gjerne ungdomstiden) så stikker sårene veldig dypt hos en som har mistet noen som betydde alt.. jeg hadde ingen andre enn min mor, hun oppdro meg til og hate familien min (hun gjorde det i frykt for at jeg skulle fortelle dem om misbruket sitt), forså og ta sitt liv.. hun oppdro meg til og tro at hun var den eneste som elsket meg, jeg fikk aldri bli kjent med min familie, så "forlot " hun meg, og "dumpet" meg hos mennesker jeg var blitt lært opp til og hate.. nå i dag vet jeg ikke hvordan jeg skal åpne meg for andre, huden min er så tykk... alt jeg føler er ensomhet, tomhet, og ikke tilhørighet... jeg føler meg som den evige 2.plass det har jeg følt i mange år nå.. 

Alt dette forstår jeg, man blir skadet av en slik oppvekst. Du skrivet at du føler ensomhet, tomhet og ikke tilhørighet, og ut av det leser jeg at det er følelser som er svært vonde. Selvfølgelig er de det. Så da gpr jeg ut fra at du ønsker noe annet. Og det motsatte av ensomhet og ikke tilhørighet inbefatter andre mennesker. Akkurat så logisk er det, og skal du komme dit, så må du ta det første skrittet, ingen finner deg. 

Det skumleste er selvfølgelig vanlige relasjoner, så kanskje du skal be noen profesjonelle om hjelp?

Jeg vet at du tenker at jeg ikke forstår hvor vanskelig og umulig mine forslag høres ut. Du tenker at ingen forstår. Mitt poeng er at du kan begrunne og du kan argumentere; folk har gjort deg vondt, du har ingen grunn til å stole på noen. Men det løser ikke problemet ditt. Du trenger hjelp, og den hjelpen kan du ikke gi deg selv, så da må det være et annet menneske. Akkurat så enkelt og så vanskelig er det. 

 

 

 

 

[FluenPåVeggen]

5 timer siden, CecilieX skrev:

Alt dette forstår jeg, man blir skadet av en slik oppvekst. Du skrivet at du føler ensomhet, tomhet og ikke tilhørighet, og ut av det leser jeg at det er følelser som er svært vonde. Selvfølgelig er de det. Så da gpr jeg ut fra at du ønsker noe annet. Og det motsatte av ensomhet og ikke tilhørighet inbefatter andre mennesker. Akkurat så logisk er det, og skal du komme dit, så må du ta det første skrittet, ingen finner deg. 

Det skumleste er selvfølgelig vanlige relasjoner, så kanskje du skal be noen profesjonelle om hjelp?

Jeg vet at du tenker at jeg ikke forstår hvor vanskelig og umulig mine forslag høres ut. Du tenker at ingen forstår. Mitt poeng er at du kan begrunne og du kan argumentere; folk har gjort deg vondt, du har ingen grunn til å stole på noen. Men det løser ikke problemet ditt. Du trenger hjelp, og den hjelpen kan du ikke gi deg selv, så da må det være et annet menneske. Akkurat så enkelt og så vanskelig er det. 

 

 

 

 

Jeg tenker ikke at du ikke forstår er veldig takknemlig for at du skriver til meg har gådd til psykolog i over 1år nå så dette er problemer jeg tar tak i

[Gjest CecilieX]

1 time siden, FluenPåVeggen skrev:

Jeg tenker ikke at du ikke forstår er veldig takknemlig for at du skriver til meg har gådd til psykolog i over 1år nå så dette er problemer jeg tar tak i

Det gjør meg glad! Da har du tatt det første skrittet, og da er du modig. Det er tungt å gå i terapi, mye kommer til overflaten som man blir overmannet av. 

[Brevet uten noe i]

FluenPåVeggen; for å sitere Robin Williams i Good Will Hunting: Det er ikke din feil.

[AnonymBruker]

7 timer siden, Brevet uten noe i skrev:

FluenPåVeggen; for å sitere Robin Williams i Good Will Hunting: Det er ikke din feil.

Takk ❤

Anonymkode: bf74b...036

[AnonymBruker]

8 timer siden, CecilieX skrev:

Det gjør meg glad! Da har du tatt det første skrittet, og da er du modig. Det er tungt å gå i terapi, mye kommer til overflaten som man blir overmannet av. 

Ja mye dritt som ligger bakerst i hodet... men det hjelper og få det ut

Anonymkode: bf74b...036

[Jerry Lee]

Dette er en usigelig trist historie! 😢

..holder rundt deg i tankene mine!  💑