Statistikken sier mange mister, men hvem er disse?

[Gjest Sisti]

De fleste jeg kjenner som har flere barn (tre eller flere) har opplevd å miste. Jeg har ikke inntrykk av at det er så tabu, men at folk flest ikke deler det fordi de vet det er vanlig og kanskje tenker at folk ikke bryr seg. Man blir jo nesten sett rart på om man offentliggjør en graviditet før uke 12. "Men herregud, tenk hvis hun mister det!"... Mulig det er en form for tabu da, jeg vet ikke, men mitt inntrykk er at de fleste er ganske åpne om det i situasjoner der det er naturlig å snakke om. 

[AnonymBruker]

Det er ikke ett samtaletema som kommer opp av seg selv, har selv mistet 2 ganger, og ikke før jeg nevnte det til andre fikk jeg høre tilbake fra en del av dem at de ogaå har opplevd det. Stort sett må man starte temaet selv om man ønsker å snakke om det, er ikke akkurat sånn at folk går rundt og spør om man har mistet selvom det er veldig veldig vanlig.

Anonymkode: f137e...14d

[Anchleem]

Jeg kjenner fem kvinner som har mistet. Ingen av de snakker om det. Så du er ikke alene, det er bare et veldig usnakket tema.

[AnonymBruker]

Jeg mistet når jeg var12 uker på vei. Fortalte det til noen tidlig og når det nærma seg uke 12 var det en del som visste det.. Angrer ikke på at jeg sa det og hvis jeg blir jeg gravid igjen kommer jeg nok til å si det til folk like tidlig igjen. Syns det var godt at noen visste det og så en hadde noen å snakke om det med.

Anonymkode: 090b9...ac4

[miore]

Jeg mistet den første gangen jeg ble gravid etter ca 1.5 år med prøving. Bortsett fra mannen min og legen min er det bare én god venninne som vet det, og jeg fortalte det ikke til henne før hun fortalte meg at hun hadde mistet selv, og jeg merket at hun trengte noen å dele sorgen med. For min del er det ikke fordi det er tabu, men det kjentes som en veldig privat sorg som jeg ikke hadde lyst til å dele med folk som ikke nødvendigvis visste hvordan det var. Selv om jeg sa til meg selv at "det var nok naturen som sørget for å fjerne et foster som ikke var levedyktig", var jeg veldig lite interessert i å høre slike floksler fra andre.

[AnonymBruker]

Jeg har mistet, og kjenner flere som har mistet. Men, dette er ikke noe man annonsereer på facebook eller andre steder: Ofte får man ikke vite om det før en selv forteller om spontanaborten. 

Anonymkode: c0fdb...5e1

[Kragebein]

Tråden er ryddet for personangrep og svar til dette.

Kragebein, mod

[AnonymBruker]

Har selv mistet to ganger, og vet om flere som har mistet. Det er ikke mange som snakker om det, men virker som om mange rundt har mistet når du først forteller at du har mistet. (Første graviditet viste ganske mange det, så det var igjen mange som fikk vite at vi mistet)

Anonymkode: 50950...9ad

[AnonymBruker]

Jeg har fått 2 friske barn på rappen, men mistet nettopp nr 3 i uke 7. Har hatt 2 venninner jeg vet med sikkerhet har mister tidlig, har 1 venninne som mistet i uke 11, 1 venninne hadde exu som ble oppdaget i uke 12, og en venninne som mistet i uke 16 og i uke 24. 

Det er vanlig. 

Anonymkode: 23231...baa

[AnonymBruker]

Jeg har mistet fire. Prater aldri om det om ingen starter samtaleemnet. Lengste jeg var på vei var 13 uker. Jeg tror faktisk alle mine venninner har mistet på ett eller annet tidspunkt. Kanskje en som aldri har mistet når jeg tenker meg om.

Anonymkode: 6669a...252

[Gjest Sobril]

Jeg føler ikke det er så tabu, jeg. I hvert fall ikke i min krets. Eller så er jeg så åpen selv at jeg ikke har forståelse for hvorfor slikt er vanskelig å snakke om(?). Andre ting som selvmord bl.a. blir i nyhetene og i artikler fremstilt som tabu. Jeg tenker at det blir jo tatt opp såpass mye i mediene at det ikke er tabu lenger. Samme med spontanabort. Men dette ble kanskje litt o.t.

Selv har jeg 5 SA/MA fra uke 6-12, samt en dødfødsel. 

Nå sitter jeg her med en liten, vakker skapning på ti uker. 

Men jeg kjenner meg igjen i den at "alle" blir gravide hele tiden, og jeg har vært utrolig bitter opp gjennom. Spesielt etter dødfødselen. Men det pleier faktisk å ordne seg til slutt 😊

Endret 18. april 2016 av Sobril

[Conuren]

23 minutter siden, Sobril skrev:

Jeg føler ikke det er så tabu, jeg. I hvert fall ikke i min krets. Eller så er jeg så åpen selv at jeg ikke har forståelse for hvorfor slikt er vanskelig å snakke om(?). Andre ting som selvmord bl.a. blir i nyhetene og i artikler fremstilt som tabu. Jeg tenker at det blir jo tatt opp såpass mye i mediene at det ikke er tabu lenger. Samme med spontanabort. Men dette ble kanskje litt o.t.

Selv har jeg 5 SA/MA fra uke 6-12, samt en dødfødsel. 

Nå sitter jeg her med en liten, vakker skapning på ti uker. 

Men jeg kjenner meg igjen i den at "alle" blir gravide hele tiden, og jeg har vært utrolig bitter opp gjennom. Spesielt etter dødfødselen. Men det pleier faktisk å ordne det til slutt 😊

Jeg er veldig glad for å lese at du har en baby nå. Vet ikke om jeg noengang skrev i dagboken din, men jeg fulgte den, og håpet at det skulle ordne seg for deg. 

[Biloba]

Jeg mistet en, etter prøverør. Det var så tøft, kun dem som visste om graviditeten ble informert. Jeg følte ikke at det var tabu, men jeg har redd for å ikke klare å ta meg sammen hvis noen viste for mye medfølelse eller bagatelliserte. Vi prøvde igjen og har fått barn. Nå som jeg har fått det mer på avstand kan jeg snakke om å miste, men nå har jeg jo ikke behov for å prate så mye om det lenger. De følelsene er mer kapslet inn, selv om jeg kan føle på tristhet over den som ikke klarte seg. Flere jeg kjenner har mistet, og flere av dem har også tatt det tungt.

[atropos]

Jeg er en av de som har mistet. Du er ikke alene ts Håper du får oppleve å få en søt liten baby en gang 

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 13 første gangen jeg var gravid og fant da ut at det var visst ganske vanlig å miste 1 eller flere ganger. Jeg fikk 3 tette barn etter det.

Anonymkode: fcedd...78e

[dreia]

Eg mista mine tre første (veke 6-10), men har etter dette fått to barn og er godt på veg med nr. 3. Det er ikkje så veldig mange som veit om problema me hadde før førstemann. Mens me sto midt oppi det, delte eg det med nokre få venninner, deriblant ei som gjekk gjennom to abortar omtrent samtidig med meg. Den næraste familien min fekk vita om det etter me hadde annonsert graviditeten med førstemann, noko me venta med heilt til OUL. Då følte eg at eg trengte å snakka med dei om bekymringane mine mtp. om graviditeten kom til å gå bra. Svigerfamilien trur eg ennå ikkje veit noko, for mannen har ikkje følt behov for å dela.

For meg er det ikkje tabu å snakka om abortane mine, og eg kan godt nevna dei, om det føles naturlig å ta opp. Men for meg føles det sjelden naturlig. Det er ikkje akkurat noko ein plutselig annonserer i lunsjpausen på jobb, på ein koselig venninnekveld eller på Facebook. Men eg er iallfall glad for at eg hadde delt det med mine aller næraste, for eg blei brukt som støtte, særlig på erfaringsbiten, då søstera mi gjekk gjennom ein abort i sin første graviditet, og var veldig usikker på om forløpet hørtes "normalt" ut.

[Emiliania]

Vi er nok mange som har mistet. Mannen og jeg valgte å være ærlig om at vi mistet, selv om vi ikke fortalte det når det skjedde. Foreldre, svigerforeldre og andre mennesker vi er nære har vi fortalt. Hadde SA/kjemisk i juli, ble gravid kort tid etter og venter nå på lillebror.

[AnonymBruker]

Vel, det kan hende at mange mister men ikke ønsker å snakke om det. Jeg har selv hatt 2 spontanaborter, men det er ikke noe jeg snakker om. Rett og slett fordi det er litt for tøft, og fordi det er litt skamfullt uten at det egentlig burde være det. Det er så privat at det ikke er noe jeg vil dele.

Anonymkode: 75b2e...d75

[AnonymBruker]

Synes ikke det er skamfullt eller tabu. Det er bare ikke noe jeg har behov for å snakke om. Dersom temaet kommer opp har jeg ingen problemer med å si det. Jeg visste at det var vanlig og forsøkte å ikke ta gledene på forskudd. Følte ingen sorg da jeg mistet, bare skuffelse over å måtte starte på nytt. 

Når det er sagt skjønner jeg godt de at de som mister etter uke 12 eller har prøvd lenge føler en stor sorg. Men det er ikke akkurat noe som passer seg å ta opp i lunsjen på jobb, akkurat som med sykdom, dødsfall etc. Ser ikke hvorfor det skal være vanskelig å snakke med venner/familie om det hvis man har behov for det.

Anonymkode: 1897b...068

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes ikke det er skamfullt eller tabu. Det er bare ikke noe jeg har behov for å snakke om. Dersom temaet kommer opp har jeg ingen problemer med å si det. Jeg visste at det var vanlig og forsøkte å ikke ta gledene på forskudd. Følte ingen sorg da jeg mistet, bare skuffelse over å måtte starte på nytt. 

Når det er sagt skjønner jeg godt de at de som mister etter uke 12 eller har prøvd lenge føler en stor sorg. Men det er ikke akkurat noe som passer seg å ta opp i lunsjen på jobb, akkurat som med sykdom, dødsfall etc. Ser ikke hvorfor det skal være vanskelig å snakke med venner/familie om det hvis man har behov for det.

Anonymkode: 1897b...068

For meg er det vanskelig å snakke om uansett nettopp på grunn av sorgen. Jeg føler både skam og skyldfølelse uten å ha grunn til det. Jeg snakker derimot mye med legen min om det, og det er ikke noe jeg heldigvis går rundt og tenker på mye. Derimot er det noe jeg tenker på hvis det blir snakket om, så derfor lar jeg heller være å snakke om det. Jeg føler meg rett og slett litt mislykket og ukvinnelig som ikke klarer å få til "det mest kvinnelige" som finnes; nemlig det å bære frem et barn. Og det er her skammen og sorgen ligger i for min del.

Anonymkode: 75b2e...d75