Er foreldrene dine religiøse? Svar ærlig.

[AnonymBruker]

Den 15. april 2016 at 9.32, AnonymBruker skrev:

Nesten alle religiøse jeg kjenner kommer fra religiøse familier. De har vokst opp med å gå i kirken og som oftest er søskene deres også religiøs. Det er veldig få jeg vet om som ble religiøs av seg selv. Jeg vet om en som ikke er fra en religiøs familie, hun er bestevenn med en som kommer fra en religiøs familie og de var medlemmer av en kristen ungdomsklubb og dro på kristne sommercamper i lang og sånn.

Jeg ble døpt og konfirmert, men foreldrene tok meg aldri til kirken. Vi snakket aldri om religion. Som ungdom ble jeg med i en kristen ungdomsklubb der folk ble sur om du sa at du ikke visste om du trodde på Gud. Jeg var i denne "klubben" hver Fredag, og jeg var med på ungdomsgudstjenester en gang i måneden. De fleste vennene mine var kristne. Vi sang og hørte my kristen musikk. 

Det var vel slik til jeg var rundt 18 år. Hele denne tiden forsøkte jeg å utforske religion og finne ut hva jeg trodde på, men jeg greide aldri å overbevise meg selv om at Gud fantes. Jeg gjorde en innsats helt alene uten noe press fra familie, men det gikk ikke. Jeg ba til Gud, jeg spurte presten spørsmål, jeg leste bibelen... nope. Jeg følte at jeg gjorde noe feil, fordi hvis Gud fantes og jeg ville kjenne at Gud var der for meg så burde jeg følt noe. Troen burde vært der. Men det var den aldri. Kanskje det var fordi jeg brukte hodet mer enn jeg prøvde å tro?

Jeg føler at dette er et godt argument for at religiøs tro er en slags indoktrinering som skjer ifra veldig ung alder. Da jeg bodde i USA hadde ikke barna et valg en gang, alle MÅTTE gå i kirken uansett om de ville eller ikke. Er ikke dette da en slags hjernevasking eller en type manipulasjon av hva en person tror på?

De eneste voksne jeg har hørt om som plutselig blir religiøs er mennesker som har vært i fengsel eller som har slitt med alkohol- eller rusavhenginghet.

Anonymkode: ebf17...1ba

Moren min ble kristen når hun fikk vite at hun skulle dø. Fikk fred med seg selv før det skjedde. Tilgivelse osv. Broren min syntes det var grusomt unaturlig. Vi andre voksne støttet henne i det.

Anonymkode: 02a45...8c5

[Hadley]

Jeg vil si nei/agnostikere. 

De bryr seg NULL om kristendom og regler og har aldri snakket om religion.

De går bare i kirken hvis det er begravelser eller bryllup (bare søskenbarna mine så vidt jeg vet)

Jeg er riktignok døpt og konfirmert, men det var noe jeg/vi gjorde bare for tradisjonens skyld. Bryr meg like mye om Jesus som om julenissen. 

Jeg tror jeg har en tante som er kristen, men selv hun er veldig liberal. Har et lesbisk søskenbarn som er gift med en dame og det har aldri vært noe slags problem eller diskusjon i det hele tatt. Tragisk at det fins folk som kaller seg kristne som ikke forstår noe om kjærlighet eller nestekjærlighet til andre mennesker. 

 

 

[Alja]

Ingen av foreldrene mine er religiøse. Ingen av oss barna er det heller. 

[AnonymBruker]

Begge foreldrene mine er kristne. Jeg og mine to søsken er derimot ikke. 

Anonymkode: 26c18...d0e

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er meget religiøse, og det er jeg også. Vi er Scientologer. De hadde navngivningsseremonier for alle oss tre barna og vi gikk på  Øresunds Internationale Skole. Da jeg var liten var vi i kirken hver søndag og gikk på barneidretten i regi av kirken. Nå i en alder av 22 er jeg også i kirken på fredager, samt søndager. 

Anonymkode: 6539f...fb3

[Rozárka]

Ja, det er de. Hvorfor skal det være vanskelig å svare ærlig på det? Pleier folk å gå omkring å lyve om disse tingene?

[AnonymBruker]

Den 17. april 2016 at 21.45, AnonymBruker skrev:

Nei,de er ikke religiøse, jeg fikk lov til å tenke selv, og har derfor også selvsagt vært ateist hele livet.

Anonymkode: a9622...918

Jeg fikk også lov til å tenke selv, selv om foreldrene mine var religiøse i oppveksten min. 

Anonymkode: 17776...61c

[AnonymBruker]

Nei, der vel litt for smarte for religion.

Folk som erklærer seg som religiøse mangler jo noe vesentlig.

Anonymkode: e05bc...b80

[Okapi]

Mamma er litt sånn selvfølgekristen som synes tro og tradisjoner er så koselig og sånt. Pappa er unnvikende og har aldri sagt et ord i verken den ene eller den andre retningen når det gjelder religion. Gjetter vel egentlig på at han er ikketroende, men unngår å si noe for å unngå konflikt. Personlig har jeg aldri trodd, men etter å ha blitt fortalt ad infinitum gjennom hele barndommen hvor mye bedre kristne er enn ikkekristne, var jeg nesten ferdig med tenårene før jeg faktisk sa det høyt.

Ellers tror jeg ikke jeg kjenner en eneste kristen person som faktisk fant religionen selv. I absolutt alle tilfeller jeg kommer på ble de oppdratt sånn.

[nurcos]

Pappa er ateist, mamma er vel religiøs på en måte, hun tror på sånt new age tull.

Begge foreldre er utmeldt av statskirken, og ingen av barna er døpt.

[Lista]

Ingen i familien er kristne, med unntak av to av besteforeldrene mine (morssiden). 

[AnonymBruker]

Mine foreldre er nok agnostikere. Jeg tror min mor er mer spirituell enn far og tror kanskje at det er noe mer mellom himmel og jord enn hva vi vet, men ingen av de går i kirken, og det jeg har inntrykket av er at ingen av de tror på den kristne (eller noen andre konkrete religioners) gud/Jesus. 

Selv er jeg et sted mellom agnostisk ateist og agnostisk agnostiker. Det vil si at jeg sitter litt på gjerdet mellom "jeg vet ikke, men jeg tror ikke" og "jeg vet ikke, og jeg vet ikke hva jeg tror". Jeg stiller meg åpen for nye forslag, men har fått nok innspill og har gjort nok undersøkelser til å ha gjort meg opp en mening om kristendom og islam: det er BS. 

Dersom det finnes en gud, og det er den kristne eller islamske gud, så skal jeg ærlig innrømme at jeg blir skuffet. Religionene er fulle av hat, dømming av andre og lite nestekjærlighet. Selv om Jesus egentlig var veldig stor på akkurat dette med nestekjærlighet, uavhengig om vedkommende var en guds sønn eller ei, så later det til at dette ikke reflekteres av mange kristne i dag. 

Anonymkode: 66541...546

[Gjest Balian de Ibelin]

Min mor tror på Gud men hun er ikke særlig religiøs. Og siden jeg ikke anerkjenner mannen som gjorde henne gravid slik at jeg ble født. Så vet jeg ikke hva han er og jeg bryr meg heller ikke.

[PaperFlower]

Mamma var kristen, men bare sånn grunnleggende kristen. Når hun ble spurt sa hun at hun trodde på gud, men gikk ikke til kirka eller noe sånt. Pappa har jeg aldri spurt, så det kan jeg ikke svare på.

Men broren min og jeg er begge ateister. Vi ble riktignok døpt og konfirmert i kirka, men det er nok mest fordi det er tradisjon, spesielt konfirmasjonen. Vurderer å melde meg ut av kirka, men har ikke kommet så langt enda.

[debatant]

Den 15.4.2016 at 9.32, AnonymBruker skrev:

Nesten alle religiøse jeg kjenner kommer fra religiøse familier. De har vokst opp med å gå i kirken og som oftest er søskene deres også religiøs. Det er veldig få jeg vet om som ble religiøs av seg selv. Jeg vet om en som ikke er fra en religiøs familie, hun er bestevenn med en som kommer fra en religiøs familie og de var medlemmer av en kristen ungdomsklubb og dro på kristne sommercamper i lang og sånn.

Jeg ble døpt og konfirmert, men foreldrene tok meg aldri til kirken. Vi snakket aldri om religion. Som ungdom ble jeg med i en kristen ungdomsklubb der folk ble sur om du sa at du ikke visste om du trodde på Gud. Jeg var i denne "klubben" hver Fredag, og jeg var med på ungdomsgudstjenester en gang i måneden. De fleste vennene mine var kristne. Vi sang og hørte my kristen musikk. 

Det var vel slik til jeg var rundt 18 år. Hele denne tiden forsøkte jeg å utforske religion og finne ut hva jeg trodde på, men jeg greide aldri å overbevise meg selv om at Gud fantes. Jeg gjorde en innsats helt alene uten noe press fra familie, men det gikk ikke. Jeg ba til Gud, jeg spurte presten spørsmål, jeg leste bibelen... nope. Jeg følte at jeg gjorde noe feil, fordi hvis Gud fantes og jeg ville kjenne at Gud var der for meg så burde jeg følt noe. Troen burde vært der. Men det var den aldri. Kanskje det var fordi jeg brukte hodet mer enn jeg prøvde å tro?

Jeg føler at dette er et godt argument for at religiøs tro er en slags indoktrinering som skjer ifra veldig ung alder. Da jeg bodde i USA hadde ikke barna et valg en gang, alle MÅTTE gå i kirken uansett om de ville eller ikke. Er ikke dette da en slags hjernevasking eller en type manipulasjon av hva en person tror på?

De eneste voksne jeg har hørt om som plutselig blir religiøs er mennesker som har vært i fengsel eller som har slitt med alkohol- eller rusavhenginghet.

Anonymkode: ebf17...1ba

Nå er vel ateistiske foreldre desto ivrigere i å spre propagandaen sin.

[Kanutte]

Foreldrene mine er aktive i kirken, så ja. Jeg har også min tro i behold, men det smitter nok ikke over til barna. 

[AnonymBruker]

Pappa har etter det jeg kan huske aldri nevnt noe om sin personlige tro, men han spøker noen ganger om folk som har "forlest seg helt på hellige bøker". Min mor var en aktiv del av et frikirkemiljø i sin ungdom, men så lenge jeg har kjent henne har hun begrenset religiøse aktiviteter til kirkebesøk på julaften og i påsken samt en og annen familiesermoni (bryllup, begravelser etc). Begge ler seg skakke av monty pyton gutta, KLM og andre som noen ganger spøker med religiøse skikkelser. Min mor er forøvrig stor fan av game of thrones.

Da jeg var yngre gikk jeg på søndagsskole og jeg konfirmerte meg kirkelig, men det gikk ikke lang tid etter konfirmasjonen før jeg konverterte. Nå er jeg vel det man kan klassifisere som en agnostisk ateist.  

Anonymkode: 386f5...d71