Mor til en 18-åring som sliter.

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 18 år ( blir 19 til jul).  Han går tredje året på videregående nå. I fjor på denne tiden drev vi og maste på at han skulle finne seg en jobb, noe han viste lite vilje til å gjøre. Vi var tydelige på at ingen jobb ville bety en sommer uten penger osv. Litt etter litt åpnet han seg og fortalte om hvordan han opplevde hverdagen med karakterpress, problemer med venner og mistrivsel på skolen.  Han begynte å gå til bup og det viste seg at problemene satt dypere enn det vi forsto da (depresjon).

Enden på den visen ble at det ikke ble noen sommerjobb i fjor. Jeg syntes det var dumt, men turde ikke presse mer på.  Høsten har gått opp og ned, han sliter tidvis veldig og jeg som mor fortviler.

Nå er det igjen tid for å tenke sommerjobb. I år ønsker han jobb, han mener han er klar for det. Men han har null erfaring og jeg er redd han ikke skal kunne finne seg noe. Han er en høflig og grei gutt, men litt innadvendt og sånn sett ikke en som spaserer inn til en potensiell arbeidsgiver og tar de med storm, om dere skjønner hva jeg mener.  Han har heller ikke vist noen voldsomt engasjement for å skaffe seg jobb, og jeg er redd det manglende engasjementet vil skinne igjennom i jobbsøkingen. Jeg har også en følelse av at han er litt naiv i sin uerfarenhet, at han tror det skal gå greit å finne seg en jobb.

Han har noe fravær fra skolen,  men situasjonen tatt i betraktning med tanke på psykisk helse,  har han vist en veldig vilje til å komme seg opp om morgenen og avgårde til skolen.  Men en potensiell arbeidsgiver vil jo kun se at det ikke er null timer fravær.. 

Førerkort har han ikke tatt. Vi øvelseskjører, han liker det, men vi bor midt i byen og han trenger sånn sett ikke lappen. Derfor er ikke det noen voldsom gulrot heller. 

Hva vil jeg med dette innlegget?  Jeg vet ikke helt.  Lufte litt tanker, kanskje. Evt få noen råd. Trenger ikke kommentarer om at sånn går det når en lar ungdommen får alt opp i hendene,  det har han ikke fått. Alt han får av oss foreldre jobber han for her hjemme, tingen nå er at sliter psykisk og jeg vet ikke hvor mye jeg skal presse ham. 

Til høsten vurderer han enten å jobbe, studere noen fag på universitetet eller ta et år på folkehøgskole,  sier han.  Han tenker nok at det er en evighet til høsten og blir irritert når jeg sier at han må ta noen avgjørelser snart.

Noen andre foreldre der ute som har opplevd lignende? Evt noen som kjenner seg igjen fra egen ungdomstid ? 

Anonymkode: 79660...322

[AnonymBruker]

Søknafsfristen for neste skoleår går jo ut nå straks, så han må ta noen avgjørelser nå enten han vil eller ei. 

Anonymkode: 9c34c...3c0

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så viktig for dere foreldre at han får seg sommerjobb?

Hvis han allerede har nok med helsen, skolen, presset, førerkort osv, hvorfor presse på med enda mer?

Gjør det noe om han har fri i sommer da? Kanskje han trenger det?

Ps: Man trenger ikke "null timer fravær" for å få en jobb.

 

Anonymkode: 8f928...f4a

[AnonymBruker]

Enig i at studier må han se ordentlig etter nå i løpet av februar. 1. mars er fristen for å søke på en del av studiene, og da bør han bestemme seg for slikt så snart som mulig. 

 

Når det er sagt har jeg selv hatt depresjon, og i slike tider kan det være ekstra vanskelig å bla seg gjennom en jungel av informasjon. Du bør nok hjelpe han med å sette seg ned med brosjyrer, hjelpe han med å tenke etter hvilke studier han kunne egnet seg til, hvilke studier som kan være greie å få seg jobb innen realstisk sett i fremtiden, kanskje vurdere om han kan ta studet på deltid så han ikke blir så presset av det etc.

 

Du burde ha en samtale med hans psykolog selv for å få råd med hvor mye du bør "presse" ham i forhold til slike valg mtp søknadsfrist etc. Hans psykolog kjenner hans situasjon best. Ikke vi.

 

Husk også at om han tar lappen, så kan det øke hans muligheter for flere jobber å søke på. Noen jobber krever at man har lappen.

Anonymkode: 0f85b...155

[Fredsmegleren]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det så viktig for dere foreldre at han får seg sommerjobb?

Hvis han allerede har nok med helsen, skolen, presset, førerkort osv, hvorfor presse på med enda mer?

Gjør det noe om han har fri i sommer da? Kanskje han trenger det?

Ps: Man trenger ikke "null timer fravær" for å få en jobb.

 

Anonymkode: 8f928...f4a

Signerer denne. Har selv hatt en mor som maste på med at jeg måtte skaffe meg en jobb siden jeg var 16. Sommerjobber har jeg hatt, men skolen er nok press som det er. Jeg hadde ikke orket å være 6 timer på skolen, 2 timer med lekser, 3 timer med prøveøving, og attpåtil noen timer med jobb i uka. Hadde ikke hatt noe imot pengene, men jeg vet selv hva jeg orker. 

Kanskje han har godt av et friår for å tenke, eller eventuelt ta opp karakterer og jobbe litt deltid. Uansett lykke til  

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det så viktig for dere foreldre at han får seg sommerjobb?

Hvis han allerede har nok med helsen, skolen, presset, førerkort osv, hvorfor presse på med enda mer?

Gjør det noe om han har fri i sommer da? Kanskje han trenger det?

Ps: Man trenger ikke "null timer fravær" for å få en jobb.

 

Anonymkode: 8f928...f4a

Godt spørsmål,  jeg spør meg selv om det også.  

 

Jo, jeg tenker at det vil være bra for ham å tjene egne penger.  Han sier at han vil reise og da trenger han penger. Alternativet er at han sitter inne på rommet sitt med pc og er lite sammen med venner.  

Og jeg tenker fremover,  tenker at det blir verre og verre å ikke ha noen arbeidserfaring og vise til. Neste år er han 19, blir 20 osv. Jeg vet at jeg har en tendens til å krisemaksimere/bekymre meg.. 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 79660...322

[AnonymBruker]

Vil legge til at det er svært mange som har behov for et friår eller to, etter 13 års skolegang i stedet for å kaste seg på en ny og krevende 5-årig høgskole/universitetsutdanning. 

Hvis en person ikke er indre motivert selv til å sende inn en søknad, hvordan kan man da forvente at den personen er motivert nok til å studere? Burde man ikke la en person få ta ting i eget tempo, i stedet for sitt eget?

Anonymkode: 8f928...f4a

[AnonymBruker]

Takk for svar.

 

Søknadsfristen for høyere utdanning er 15. april,  ikke 1. mars. 

Han ønsker ikke at jeg skal involveres i samtalene med bup. Der er han helt bestemt og det mp jeg bare respektere.

 

Saken er at han jo er "voksen" nå. Han er straks ferdig med videregående og hva nå? Om han for eksempel velger folkehøgskole fra høsten,  skal vi foreldre da sponse lommepenger?  Hvor går grensen mellom å hjelpe ham i en vanskelig tid og å sy puter under armene på ham? 

Anonymkode: 79660...322

[AnonymBruker]

Et år på folkehøgskole høres ut som en super ide spør du meg! Det året betydde utrolig mye for meg, jeg var også usikker, sliten, slet med depresjon og motivasjon. 

Depresjonen gjør det ofte veldig vanskelig å skulle forholde seg til mye informasjon, og ikke minst det å skulle ta en avgjørelse. Når jeg er deprimert har jeg heller ikke samme forståelse for tid som jeg har når jeg er frisk. Det gjøre det vanskelig å se for seg hvor lenge feks 2 uker er, eller hvor lenge det er til den 20. 

Synes det er mye positivt i gutten din, han ser fremover og har lyst til mye. Ikke legg dine bekymringer for han over på han slik at han får enda mer å bære på. Presset han allerede har følt så mye på forsvinner ikke akkurat. 

Anonymkode: 1aa1b...00f

[AnonymBruker]

Takk for fint svar.  Så fint å høre fra noen som har kjent på kroppen hvordan det er å ha det slik. 

Anonymkode: 79660...322

[Hypnotica]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Endret 14. februar 2016 av Hypnotica

[AnonymBruker]

Takk for svar. 

 

Jeg vil bare legge til at jeg på ingen måte ønsker at han skal begynne på studier fra høsten.  Virkelig ikke, jeg tror han trenger tid før han er klar for det.

 

Anonymkode: 79660...322

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Hypnotica skrev:

Dersom denne gutten klarer å fullføre videregående skole kombinert med å mistrives på skolen, mistrives med venner, føle et stort karakterpress, oppleve depresjon, så ville jeg vært utrolig stolt av han! 

En skarve sommerjobb, eller at han ikke har "null timer fravær" ville faktisk vært noe av det siste jeg hadde tenkt på..

Bare mine tanker.

Jeg er stolt og det har jeg sagt til ham. Men det med sommerjobb bekymrer meg.  Jeg tror selvfølelsen hans hadde vokst på det.

Anonymkode: 79660...322

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke sommerjob og jeg hadde mye fravær. Jeg trivdes ikke helt så jeg droppet ut av spansk for å ta privatistfag. Endte med at privatist eksamen og skoleeksamen kom på samme dato, til sommeren hadde jeg en eksamen for lite å kunne ikke fullføre før i November. Jeg tok da et friår og ble dritt LEI av å ikke ha noe å gjøre. Fikk jobb i Februar året etter og jobbet til jeg begynte på et studie jeg ville begynne på. 

Jeg fikk smake litt på det å ikke ha noe forpliktelser og tenke over hva jeg ville.

Poenget mitt er... Det ordner seg nok. Jeg møtte veggen en del ganger, men det ble folk ut av meg også. Så lenge man blir ferdig meg vgs så syns jeg det er greit å lette på presset litt i en periode. Etter 13 år med skole er det mange som trenger litt fri fra presset. 

Anonymkode: 985b8...29b

[AnonymBruker]

TS, du virker som en utrolig god mor! Jeg slet også med depresjoner på videregående,  men istedenfor å presse meg litt, lot foreldrene min meg være. Dette resulterte i at jeg stengte meg inne på rommet når jeg hadde muligheten, for det var det som virket tryggest for meg da. Skulle ønske de hadde fått meg opp og frem når jeg ikke klarte det selv. 

Anonymkode: 06469...c4d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS, du virker som en utrolig god mor! Jeg slet også med depresjoner på videregående,  men istedenfor å presse meg litt, lot foreldrene min meg være. Dette resulterte i at jeg stengte meg inne på rommet når jeg hadde muligheten, for det var det som virket tryggest for meg da. Skulle ønske de hadde fått meg opp og frem når jeg ikke klarte det selv. 

Anonymkode: 06469...c4d

Og jeg sitter med motsatt erfaring- at jeg er glad for at jeg fikk stenge meg inne og ta totalt fri fra alt som ikke var helt nødvendig. Men enig i din første setning. TS, ikke bekymre deg. Det blir folk av han og, selv om han har det tungt nå. Mange ungdommer trenger fri etter mange års prestasjonspress, og blir det ett friår på han så får han få seg en deltidsjobb etterhvert. Vi voksne blir og utbrente og utslitte, og da trenger vi noen ganger fri fra press vi og. Forskjellen er ofte at vi alt har vært i jobb og opparbeidet oss rett til sykepenger, noe ungdommer som kommer rett fra 13års obligatorisk skole ikke har. Og det er en forskjell på fravær grunnet sykdom og fravær grunnet latskap, og det er vell kanskje noe han bør si i fra om i en evt intervjusituasjon.

Anonymkode: 7a195...a7d

[AnonymBruker]

Jeg har vært en slik ungdom selv. Å jeg må si at jeg ikke ser noen god grunn til å presse på han en sommerjobb. Om han vil og finner seg en jobb er jo det fint. Men om han har kommet seg gjennom skolen, så kan vel han få ta sin fortjente ferie om han vil det.  Videre syntes jeg det hørtes veldig positivt ut for han å ta et år på folkehøyskole. Et år hvor han blir dratt med ut i verden, og kan klarne opp tankene om videre forløp i utdannelse / arbeidsliv.

Anonymkode: a19af...88f

[AnonymBruker]

Jeg var veldig deprimert etter vgs og bodde hjemme. Foreldrene fikk meg jobb gjennom bekjente og jeg begynte der. Depresjonsproblemene mine vedvarte, det gikk opp og ned. Prøvde meg på studier, men klarte det ikke. Flyttet ut etterhvert da jeg tjente nok fra jobben. Men etter noen år knakk jeg sammen og sa opp jobben (visste ikke at jeg burde drive med sykmelding og sånn).

Levde på sparepengene til de var tømt før jeg innså at jeg måtte ha hjelp. Gikk så på AAP og gjorde ingenting. Og dette gjorde underverker for meg! Jeg fikk endelig fred fra alt og alle som stresset meg. Jeg satt inne hele tiden og sa aldri andre mennesker, og det var vidunderlig. Jeg klarte å snu tankene, sette nye mål og gradvis kravle meg opp av gropa.

I dag er jeg frisk fra depresjonen, har klart det mest av egen regning. Psykolog hjalp meg ikke noe.

 

Anonymkode: c1866...80b

[AnonymBruker]

Jeg har selv en tenåring som sliter psykisk. Hun går på ungdomsskolen, nå er første prioritet bare å få henne gjennom ungdomsskolen med OK karakterer, så fullføre videregående. Etter det, må hun gjerne reise på folkehøyskole, og jeg hadde helt klart sponset henne med lommepenger. Tror folkehøyskole er utrolig bra for de fleste. Og det er jo ikke snakk om at dere skal betale en formue i lommepenger.

Anonymkode: 14a01...8c4

[AnonymBruker]

Takk for gode, konstruktive svar.

Gutten har selv sagt at han kunne tenke seg jobb. Jeg antar at hvis jeg ikke gjør noe (dvs maser /bidrar) så skjer det det ikke noe før skolen faktisk er slutt. Og da er det for sent å skaffe seg sommerjobb.  ( høres sikkert negativt ut, men erfaring sier at han må følges opp for å få gjennomført ting). Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre kravene passe store, men jeg bommer sikkert ofte. Har tidvis en åpen dialog med gutten om dette, der jeg sier at han må si tydelig i fra om når mine krav til for eksempel bidrag i hjemmet blir for store.

Til andre tider er jeg sliten og lei og sikkert dønn upedagogisk, der jeg bare klikker over rot, skittentøy og utflytende døgnrytme.  

 

Det er rett og slett veldig vanskelig å vite hvor mye en skal pushe, hvor mye en skal kreve og hvor mye en skal la ham "slippe unna".  Jeg har ikke troen på at null krav er bra heller, jeg ser at han fort kan tilbringe enormt mye tid på pc spilling og at han snur døgnet om han får gjøre som han vil. 

Anonymkode: 79660...322