Hvordan lære seg å like og prate?

[AnonymBruker]

Problem 1: Jeg har vel over 1-års tid vært mye alene da jeg har hatt verken skole eller jobb. Vet ikke helt hva som har skjedd med talen min, men føler jeg har begynt å stamme litt i samtaler med andre. Ikke direkte stamming, men slik prating at jeg plutselig må stoppe opp i en setning fordi jeg kom på en bedre måte å formulere meg på/ikke vet hvilket ord jeg skal bruke, etc. Så jeg tenker dermed en del på hvordan talen min er, og dette er så klart veldig irriterende. Noen som har tips til hvordan jeg kan bli kvitt dette?

Problem 2: Ellers er jeg ganske flink til å småprate med nye mennesker. Men problemet er at etter all småpraten er ferdig, har jeg liksom ingenting mer å si. Jeg har så utrolig liten interesse sånn egentlig for hva andre har å si, så er ofte jeg ikke gidder å anstrenge meg så voldsomt for å holde samtaler gående med f.eks. kolleger.

 

Vil så hjerne lære meg å _like_ og prate, og være sosial med andre mennesker. At dette er noe jeg oppsøker og trives med, og har et behov for. Er det noen som har hatt liknende problemer og kan hjelpe meg?

Anonymkode: be2c5...1af

[olafh]

jeg har samme problem, kommer an på hvor interessant samtalen er eller hvem jeg snakker med. det verste er når det blir stille noen sekunder mens dere prater og da blir jeg mer engstelig og da blir det enda vanskeligere å finne på noe å si. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke problem med pinlig stillhet, er vel heller det at jeg er så komfortabel med det at jeg ikke gidder å gjøre noe for å holde samtalen igang.

Og her kommer det også an på hvem jeg prater med og hva samtaleemnet handler om. Kan jo være noe jeg oppriktig interesserer meg for, men det er ikke så ofte.. 

 

- TS

Anonymkode: be2c5...1af

[AnonymBruker]

Hvorfor har du lyst å prøver å være en annen person enn den du er? Tenker du at du kommer til å bli et mer glad menneske om du prøver å være en person som liker small talk?

Anonymkode: 51301...560

[Fjompen]

Frasen "bli bedre i smalltalk" ga drøssevis av linker. Smalltalk og konversasjon med andre er som med alt annet, enten er du et naturtalent, eller så må du trene.

[AnonymBruker]

Leste dere ikke hva jeg skrev? :o er jo utrolig flink til å smalltalke! Men problemet mitt er at jeg ikke har behov for å prate/oppsøke sosiale situasjoner, noe jeg virkelig skulle ønske jeg kan lære meg! Det å ha behov for å prate masse med andre mennesker..

Anonymkode: be2c5...1af

[AnonymBruker]

Vet hva du skriver om her ts. Men hvorfor skal du lære å like å oppsøke sosiale situasjoner når du ikje har behov for det? Mange vil nok og lære å like å være i eget selskap. Men tør ikke/blur nedstemt av å være alene, redd for å gå glipp sv nie osv. Brenner seg heller ut og presser seg. 

Anonymkode: 93fdc...d63

[AnonymBruker]

Om du ikke egentlig liker deg i sosiale settinger vil det merkes av andre som er der uansett. Hvorfor ikke bare akseptere at du er en som liker best å holde deg for deg selv, men er god i small talk om det trengs? 

Jeg er hverken god på small talk (helt elendig om sant skal sies) og jeg er lite glad i store sosiale tilstelninger. Oftest går jeg fordi jeg må, og blir altfor full eller går hjem tidlig. Hvorfor skal man pine seg gjennom noe man ikke liker? Greit, man stiller opp i tante Åstas 50-årslag eller podens konfirmasjon, men å oppsøke slike tilstelninger om man ikke liker det, det skjønner jeg ikke. 

Anonymkode: aa86e...5ae

[Gjest simsam]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problem 1: Jeg har vel over 1-års tid vært mye alene da jeg har hatt verken skole eller jobb. Vet ikke helt hva som har skjedd med talen min, men føler jeg har begynt å stamme litt i samtaler med andre. Ikke direkte stamming, men slik prating at jeg plutselig må stoppe opp i en setning fordi jeg kom på en bedre måte å formulere meg på/ikke vet hvilket ord jeg skal bruke, etc. Så jeg tenker dermed en del på hvordan talen min er, og dette er så klart veldig irriterende. Noen som har tips til hvordan jeg kan bli kvitt dette?

Problem 2: Ellers er jeg ganske flink til å småprate med nye mennesker. Men problemet er at etter all småpraten er ferdig, har jeg liksom ingenting mer å si. Jeg har så utrolig liten interesse sånn egentlig for hva andre har å si, så er ofte jeg ikke gidder å anstrenge meg så voldsomt for å holde samtaler gående med f.eks. kolleger.

 

Vil så hjerne lære meg å _like_ og prate, og være sosial med andre mennesker. At dette er noe jeg oppsøker og trives med, og har et behov for. Er det noen som har hatt liknende problemer og kan hjelpe meg?

Anonymkode: be2c5...1af

Prøv å lær deg å være interessert - oppriktig, at du vil andre vel.

Pass på å få vite noe om vedkommende, da er det lettere å holde en samtale gående.

Planer for helga du da? 

Hm, du har ikke noe middagstips vel? Jeg er så lei av mat for tia, så tenkte prøve noe nytt? 
Er det noen tv-serier du pleier å se? jeg pleier å se Hotell Cæsar. Ja, jeg vet.... såpe hehehe :D 
Ser du ikke tv? Nei det skjønner jeg godt, den tv-tittinga kan føre til helseproblemer :D

Slik kan man prate i det uendelige....

men du bør vise litt interesse for de du prater med.

F.eks. hvordan går det med barna/barnebarna? Kanskje har de en nevø?

Planer for sommerferien? Så kan dere snakke om hvor dere var sist og hvor fint det var der. Og hvis de har vært et sted, spør - selv om det er noe så "kjedelig" som Sverige, så kan du jo spørre om ulike ting, f.eks. Har du vært på Ullared? Er der ikke lange køer osv? 

[AnonymBruker]

Det er jo vanskelig å skape et behov hos noen som mangler et behov. 

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Leste dere ikke hva jeg skrev? :o er jo utrolig flink til å smalltalke! Men problemet mitt er at jeg ikke har behov for å prate/oppsøke sosiale situasjoner, noe jeg virkelig skulle ønske jeg kan lære meg! Det å ha behov for å prate masse med andre mennesker..

Anonymkode: be2c5...1af

Vi skal lære deg å føle et behov?

Anonymkode: 5cce6...76c

[Atea]

Jeg er litt opp og ned. Kan få pratekcik og le masse, men så kan jeg være musestille også. :D Og de jeg kjenner sier i fra, det sammegjør jeg.

[AnonymBruker]

 

 

Anonymkode: 51301...560

[AnonymBruker]

Noe jeg har lært i livet, er at av og til er det best å bare holde kjeft hehehe

har en tendens til å bli litt for åpen - og det er ikke så ok alltid om man ikke kjenner vedkommende godt.

Det er utrolig godt å møte folk man føler man kan si hva som helst til , uten at de dømmer deg - og at de responderer på det du sier og er positive.... det er nesten så man har møtt sin sjelevenn  
Men dessverre finnes det en del folk som er negativt innstilte på forhånd og dømmer alt du sier - om det ikke er fornuftig i deres gehør, noen går regelrett til angrep fordi du sa noe de ikke likte.... i stedet for å lytte til hva du egentlig sa....

f.eks. sjefen min duh åh jeg ble så irritert på henne i går, møkkakjerring! 

Ja, hun er det... og hun har sagt at vi må si fra hvis det er noe med henne vi ikke liker... yeah right, da får vi det nok tilbake i form a sanksjoner, for hun der driver med hersketeknikk, angrep er beste forsvar og kjefting! Ja, hun er ikke helt god. Hun kan ha en god dag, der du tror du kan ta opp ulike ting og spøke osv, men møter du henne på feil dag, kan hun tolke alt i verste mening og gå direkte til angrep.... og du sitter der igjen med klumpen i halsen... ikke hjelper det å forsvare seg heller, for hun låser seg helt og har rett i alt arghhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh

Hun skremmer i alle fall vekk medarbeiderne med den oppførselen. Greit nok at hun vil markere seg og vise hvem som er sjef, men jeg hadde nok foretrukket en mer kollegial sjef. Man vet utmerket godt hvem som er sjefen uten at hun må drive og snakke over hodet på oss... 

 

Jaja, måtte bare få en utblåsning! Takk for at dere lyttet LOL

 

 

Anonymkode: f50da...863